Våpenkappløp ødela økonomien
På papiret var Sovjetunionen en militær mastodont som var like slagkraftig som sin erkerival USA. Realiteten var en helt annen.
Våpenkappløpet under den kalde krigen hadde kostet formuer, trukket ressurser fra alle andre sektorer og lammet blant annet industrien, som måtte arbeide med nedslitte maskiner.
I 1980-årene hadde den sovjetiske økonomien kurs mot avgrunnen, men regimet kunne ikke gi opp i våpenkappløpet med USA – selv om utgiftene til militæret var statens største utgiftspost.
Det førte til at Sovjetunionen måtte bruke tolv prosent av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på militæret, mens amerikanerne kunne nøye seg med seks prosent.
Den økonomiske prioriteringen lønnet seg bare på det militære området. Et eksempel var langtrekkende atombombefly. I 1981 hadde Sovjetunionen 5000 av dem, mot amerikanernes 4000.
Langt ifra alle var begeistret over den økonomiske prioriteringen, for den gikk hardt utover sivilsamfunnet, som ikke fikk tilgang til de samme materielle godene som i Vesten.
Reformene hjalp ikke
Den svake industrien, som ikke kunne oppfylle etterspørselen etter varer, medførte ekstrem vareknapphet.
For eksempel måtte sovjetborgerne vente 10-15 år på en ny bil, fordi bilindustrien bare dekket 45 prosent av etterspørselen.
Da Mikhail Gorbatsjov ble utnevnt til generalsekretær for det kommunistiske partiet i 1985 – og dermed landets leder – så han ingen annen utvei enn å gi de enkelte sovjetrepublikkene større økonomisk selvstyre.
Resultatene uteble, for tiår med forsømmelse av produksjonsapparatet gjorde det umulig å snu utviklingen på kort tid.
Dessuten manglet det utenlandsk valuta til investeringer i nye maskiner.
I stedet blottla Gorbatsjovs reformer i slutten av 1980-årene regimets manglende evne til å få industrien til å produsere nødvendige varer.