Tsjetsjenia – Putin og Kadyrov

Tsjetsjenia – fra Russlands hodepine til Putins nikkedukke

Slik ble tsjetsjenernes lange kamp for å rive seg løs fra Russlands bjørneklør kvalt av Putin og Ramzan Kadyrovs omfavnelse.

Slik ble tsjetsjenernes lange kamp for å rive seg løs fra Russlands bjørneklør kvalt av Putin og Ramzan Kadyrovs omfavnelse.

Wikimedia Commons

Over to hundre års favntak med Russland har kostet mange mennesker livet i Tsjetsjenia.

Den russiske supermakten har erobret, deportert og bombet den lille nordkaukasiske fjellstaten og dens innbyggere sønder og sammen minst to ganger.

Her er Tsjetsjenias turbulente vei fra Katarina den store til Ramzan Kadyrov.

Russlands torn i øyet

Det er ikke så lett å få øye på Tsjetsjenia på et kart over verdens største land, Russland.

Den russiske delrepublikken er bare på størrelse med Kuwait og ligger godt skjult i Kaukasusfjellene, som strekker seg fra Svartehavet til Det kaspiske hav.

Likevel er Tsjetsjenia en gigantisk torn i øyet på Russland.

I to hundre år har separatistiske islamister forsøkt å rive seg løs fra Russlands bjørneklør med vold og makt og erklære Tsjetsjenia som en uavhengig islamsk stat.

Dette har skapt et mildt sagt anstrengt forhold mellom tsjetsjenerne og russerne, og på 1990-tallet eksploderte spenningen i to blodige kriger som kostet omtrent 160 000 sivile tsjetsjenere livet.

Tsjetsjenias beliggenhet i Russland.

Tsjetsjenia som en liten dråpe i det russiske hav. Tsjetsjenia ligger nord for den 1100 kilometer lange Kaukasus-fjellkjeden som markerer grensen mellom Russland og de tidligere sovjetrepublikkene Georgia, Aserbajdsjan og Armenia.

© Wikimedia Commons

Kaukasuskrigene

Tsjetsjenerne er et av minst 40 forskjellige etniske folkeslag i Kaukasus, som teller mer enn 20 millioner mennesker.

De etniske minoritetene i Kaukasus har vært underlagt supermakter som Det bysantinske riket, Mongolia, Persia, Det osmanske riket og nå sist altså Russland.

Russlands dominans over Kaukasus går helt tilbake til 1760-årene, da tsaritsa Katarina den store gjennomførte enorme utvidelser av det russiske riket.

Planen var at Nord-Kaukasus, og deriblant Tsjetsjenia, skulle innlemmes i Russland, men de muslimske folkeslagene i regionen motsatte seg den russiske invasjonen.

Det var utgangspunktet for Kaukasus-krigene, som varte fra 1817 til 1864.

Imam Sjamil overgir seg til russisk greve.

Den tsjetsjenske opprørslederen og folkehelten imam Sjamil overgir seg til den russiske greven Barjatinskij 25. august 1859. Maleri av den russiske maleren Aleksej Danilovitsj Kivsjenko (1851–1895).

© Wikimedia Commons/Aleksey Kivshenko

På den ene siden sto de mektige russiske tsarene med en kjempehær bak seg. På den andre sto det fattige tsjetsjenske folket anført av den hellige imamen Sjamil.

Den tsjetsjenske opprørshæren ble fullstendig nedkjempet i 1859, og etter det kom Tsjetsjenia offisielt under russisk styre.

Kortvarig uavhengighet

Tsjetsjenia lå i ruiner etter krigen.

Byer og landsbyer var brent ned, og det anslås at omtrent halvparten av befolkningen mistet livet under krigen.

Hatet mot Russland gjennomsyret den tsjetsjenske befolkningen, som snakket arabisk og betrodde seg til islam og ikke til russernes kristne gud.

Da Vladimir Lenin kom til makten etter den russiske revolusjonen i 1917, forsøkte han å innta en mer forsonlig linje overfor utbryterrepublikken.

I en spesiell erklæring til muslimene i det russiske riket lød det:

«For fremtiden er deres tro og tradisjoner, deres nasjonale og kulturelle institusjoner erklært som frie og ukrenkelige. Bygg deres nasjonale liv fritt og uten hindringer. Det er deres rett.»

Tårn i fjellene i Tsjetsjenia

Under de skiftende uavhengighetskrigene har opprørerne søkt tilflukt i de uveisomme fjellområdene i Sør-Tsjetsjenia.

© Shutterstock

Tsjetsjenias historie – i korte trekk

Tradisjonelle klesdrakter i Kaukasus

Tradisjonelle klær fra Kaukasus fra slutten av 1800-tallet. Mannen og kvinnen helt til høyre er tsjetsjenere. De kaukasiske folkene er fra venstre til høyre: ossetere, tsjerkessere, kabardinere og tsjetsjenere.

© Wikimedia Commons

1859: Kaukasus, deriblant Tsjetsjenia, innlemmes i Russland.

1917: I kjølvannet av den russiske revolusjonen oppnår Tsjetsjenia en kortvarig uavhengighet.

1922: Tsjetsjenia innlemmes i det nyetablerte Sovjetunionen.

1944: Josef Stalin deporterer 400 000 tsjetsjenere til Sentral-Asia under påskudd av at det tsjetsjenske folket samarbeidet med tyskerne under 2. verdenskrig.

1991: Sovjetunionen faller, og Dsjokhar Dudajev blir valgt til president i Tsjetsjenia. Landet erklærer seg uavhengig.

1994: Russland sender militæret inn i Tsjetsjenia for å bekjempe opprørsgruppene. Det fører til i den første tsjetsjenske krig.

1996–1998: Russland og Tsjetsjenia inngår våpenhvile, og Tsjetsjenia oppnår reell uavhengighet.

1999: Russlands nyvalgte statsminister (og senere president) Vladimir Putin sender væpnede styrker inn i Tsjetsjenia for å nedkjempe regionens radikaliserte opprørsgrupper. Krigen varer offisielt til 2002.

2002: Tsjetsjenske opprørere tar over 800 mennesker som gisler i et teater i Moskva.

2003: Vladimir Putins håndplukkede mann, Akhmad Kadyrov, blir valgt til president i Tsjetsjenia.

2004: President Kadyrov blir drept i et bombeangrep under innvielsen av et nytt stadion. Alu Alkhanov blir valgt som ny president.

2004: Tsjetsjenske opprørere tar 1300 barn, lærere og foreldre som gisler på en skole i Beslan. 344 mennesker mister livet.

2007: Ramzan Kadyrov blir ny president i Tsjetsjenia. Han sitter fortsatt på posten.

Innlemmet i Sovjetunionen

To kart over Tsjetsjenia

Tsjetsjenia er ikke bare fjell. Mot nord, på den andre siden av elven Terek, som renner gjennom landet fra øst til vest, er terrenget mye flatere og mer fremkommelig. På det andre kartet kan man tydelig se at Tsjetsjenias karakter også i høy grad bestemmes av landets elver.

© Wikimedia Commons

Lederne for fjellfolket i Nord-Kaukasus – deriblant altså også Tsjetsjenia – tok den nye kommunistlederen på ordet og erklærte Nord-Kaukasus for en uavhengig stat 11. mai 1918.

Men uavhengigheten ble kortvarig. Lenin ønsket ikke at Nord-Kaukasus skulle ha fullt selvstyre, og i 1919 satte han inn Den røde arme i regionen.

Tre år senere, i 1922, ble alle de kaukasiske statene innlemmet i det nylig opprettede Sovjetunionen.

Tsjetsjenia fikk status som autonomt område, og i 1934 ble den nye regionen slått sammen med naboområdet, der stammefolket ingusjerne holder til.

I 1936 fikk de to områdene fellesbetegnelsen Tsjetsjeno-Ingusjetia.

Stalin deporterer 400 000 tsjetsjenere

Tsjetsjenere vender hjem fra deportering i 1957.

Tsjetsjenske borgere i Kirgisistans hovedstad Bisjkek venter på å bli kjørt hjem til Tsjetsjenia i 1957.

© Wikimedia Commons

Det var imidlertid fortsatt russerne som bestemte, og regionens såkalte autonomi var mer i navnet enn i gavnet.

Derfor fortsatte da også de tsjetsjenske opprørerne å kjempe for uavhengighet opp gjennom 1930-årene og begynnelsen av 1940-årene.

I 1944 hadde Sovjetunionens leder Josef Stalin fått nok av den obsternasige muslimske minoritetsgruppen.

Han la ned republikken og deporterte befolkningen, som besto av 400 000 tsjetsjenere og 90 000 ingusjere, til Sentral-Asia.

Antallet døde er ukjent, men det anslås at omtrent 40 prosent av de deporterte døde – mange av dem under selve reisen i de uoppvarmede godsvognene.

Den sovjetiske regjeringen forklarte at deportasjonen skjedde fordi tsjetsjenere begikk forræderi og samarbeidet med tyskerne under 2. verdenskrig.

Den egentlige forklaringen var nok heller at Josef Stalin ønsket å bli kvitt den muslimske minoriteten som skapte problemer for ham og sovjetstyret.

Etter Stalins død i 1953 ba Sovjetunionen offisielt om unnskyldning for deportasjonene, og i 1956 fikk Tsjetsjenia igjen status som autonom republikk.

I slutten av 1950-årene hadde de fleste tsjetsjenerne vendt hjem fra eksilet.

Den første tsjetsjenske krig

Massegrav i Tsjetsjenia

Russisk soldat står på en massegrav med døde tsjetsjenere i landsbyen Saadi-Kotar (russisk: Komsomolskoye), der en massakre fant sted i den andre tsjetsjenske krig.

© Wikimedia Commons

Deportasjonene gjorde ikke tsjetsjenernes hat til russerne mindre, og i de neste tiårene vokste ønsket om å rive seg løs fra den kommunistiske overmakten.

Etter Sovjetunionens fall erklærte Tsjetsjenia seg for selvstendig, men det godtok ikke Russlands nye president, Boris Jeltsin.

Tsjetsjenia hadde status som autonom republikk. Dette gjorde at landet, i motsetning til tidligere sovjetstater som Georgia og Armenia, ikke kunne forlange sin frihet fra Russland.

I det russiske lovverket sto det klart og tydelig at Russlands i alt 21 autonome republikker hørte inn under Russland – selv om Sovjetunionen var en saga blott.

Konflikten mellom utbryterrepublikken og Russland vokste tidlig i 1990-årene, og i 1994 rullet russiske stridsvogner inn i Tsjetsjenia.

I de neste 20 månedene forsøkte russerne å knuse den tsjetsjenske motstanden med en massiv militær innsats.

I første omgang klarte de å drive opprørerne opp i fjellene, men senere klarte separatistene å slå tilbake den russiske hæren.

Den andre tsjetsjenske krig

Soldat under krigen i Groznyj

En tsjetsjensk soldat med det bombede presidentpalasset i Grozny i bakgrunnen (januar 1995).

© Wikimedia Commons

I 1996 ble partene enige om en våpenhvile som i praksis innebar uavhengighet for Tsjetsjenia.

Dette var ikke noe som gledet Vladimir Putin, så da han kom til makten i 1999, startet han den såkalte andre tsjetsjenske krigen.

Offisielt endte krigen rundt 2002 med seier til russerne.

I 2005 publiserte tsjetsjenske myndigheter de offisielle dødstallene for de to krigene til 160 000 sivile.

Men krigens avslutning førte ikke til at det ble slutt på kamphandlingene mellom tsjetsjenerne og russerne.

Opp gjennom 2000-årene sto radikaliserte tsjetsjenske opprørsgrupper bak en rekke blodige terrorangrep.

I 2002 tok tsjetsjenske opprørere mer enn 800 mennesker som gisler i et teater i Moskva. Det endte med at alle de 40 gisseltakerne ble drept av russiske spesialstyrker. 130 gisler døde etter å ha inhalert en gass som spesialstyrkene pumpet inn i teatret under en aksjon for å befri gislene.

To år senere tok tsjetsjenske terrorister 1300 barn, lærere og foreldre som gisler på en skole i Beslan. I alt 344 mennesker mistet livet, over halvparten barn.

Putins nikkedukke styrer Tsjetsjenia

Vladimir Putin og Ramzan Kadyrov

Russland og den russiske delrepublikken Tsjetsjenia har vært i konflikt i århundrer. Etter den andre tsjetsjenske krig kom presidentene i Russland og Tsjetsjenia, Vladimir Putin og Ramzan Kadyrov, sammen i et diabolsk partnerskap.

© Wikimedia Commons

I dag styres Tsjetsjenia av Vladimir Putins håndplukkede torturbøddel, diktatoren Ramzan Kadyrov.

Han ble president i republikken i 2007 og etterfulgte faren Akhmad Kadyrov, som ble drept i et bombeattentat i den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj i 2004.

Sønnen var de facto president fra 2004, men kunne ikke formelt kalle seg president før i 2007, for ifølge tsjetsjensk lov skulle han være fylt 30 år for å inneha den posten.

Og det er ingen tvil om hvor Ramzan Kadyrovs lojalitet ligger.

Det ble sist helt tydelig da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022.

Dagen etter holdt Kadyrov en stor militærparade foran presidentpalasset i Groznyj (se video).

Iført dyre designerstøvler fra Prada og et stort fullskjegg erklærte Kadyrov at «tsjetsjenske krigere vil erobre de hotteste hotspots i Ukraina».

Han rådet også Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til å overgi seg.

Med Ramzan Kadyrov ved makten sørger Russlands president Putin for at tsjetsjenernes kamp for uavhengighet ikke fører til en tredje krig.

Den tidligere hærsjefen er en beryktet torturbøddel som tar alle midler i bruk for å knuse sine – og dermed Putins – fiender.

I 2017 innførte USA økonomiske sanksjoner mot Ramzan Kadyrov.

Ifølge det amerikanske finansdepartementet skjedde det fordi Tsjetsjenias leder er ansvarlig for drap, forsvinninger, tortur og maktmisbruk.

Fem eksempler på Tsjetsjenias brutale virkelighet

Ramzan Kadyrov i 2010 med Vitali Klitschko

Ramzan Kadyrov elsker å bli sett sammen med sterke menn. Her er han i selskap med Vitali Klitschko, den tidligere ukrainske verdensmesteren i tungvektsboksing og nåværende borgermester i Kiev. I dag ønsker de to neppe å bli sett i samme rom mer.

© Shutterstock

Flere av Ramzan Kadyrovs mest rabiate handlinger har skapt stor oppstandelse og mange protester i Vesten. Her er et lite utvalg.

Støtte til æresdrap

I 2009 ga Kadyrov uttrykk for støtte til æresdrap på syv kvinner som hadde blitt funnet skutt i hodet i veikanten i Tsjetsjenia i de siste månedene. Han var overbevist om at det var rett av kvinnenes mannlige slektninger å skyte dem på grunn av dårlig moral.

Paintball mot kvinner på gaten

I 2010 ble kvinner uten hodeplagg plutselig jaget vilt i gater og smug i Tsjetsjenia. Ved flere anledninger opplevde kvinner at menn i kamuflasjeklær plaffet dem ned med paintballmarkører. Ifølge rapportene lignet klærne deres til forveksling de uniformene som sikkerhetsstyrkene i Tsjetsjenia brukte. Ramzan Kadyrov uttalte seg slik om hendelsene: «Jeg vet ikke (hvem de er, red.), men når jeg finner dem, vil jeg gi uttrykk for min takknemlighet til dem.»

Kadyrovs sønner som MMA-fightere

I 2016 deltok tre av Ramzan Kadyrovs sønner på mellom 8 og 10 år i TV-sendte MMA-kamper mot jevnaldrende. MMA er en av de mest brutale kampformene som finnes. I Mixed Martial Arts kjemper man i bur, og nesten alle triks er tillatt. Selv Russlands ombudsmann kritiserte affæren. Kritikken prellet fullstendig av på Kadyrov.

Kadyrovs slagsbrødre

Ramzan Kadyrov har spesialisert seg på å invitere pensjonerte kjendiser til å komme og spre stjernestøv over Tsjetsjenia. Spesielt slagsbrødre av typen Jean-Claude Van Damme, Steven Seagal og Mike Tyson står høyt i kurs hos den tsjetsjenske machopresidenten.

Forfølgelse av homoseksuelle

Vold, fengsling og tortur rettet mot homofile og bifile er utbredt i Tsjetsjenia. Noen menn som har blitt pågrepet på grunn av sin seksualitet, har klart å rømme fra Tsjetsjenia. Men ved et par anledninger har friheten blitt kortvarig fordi mennene har blitt bortført tilbake til fangenskap i Tsjetsjenia. Ramzan Kadyrovs egen holdning til forfølgelse av homofile kan ikke komme som noen overraskelse. Han er tro mot sin vanlige retorikk når han sier at selv om overfall på homofile var ulovlige ifølge landets lover, ville han likevel akseptere det.