Tsjetsjenia – fra Russlands hodepine til Putins nikkedukke

Tsjetsjenerne er et av minst 40 forskjellige etniske folkeslag i Kaukasus, som teller mer enn 20 millioner mennesker.

De etniske minoritetene i Kaukasus har vært underlagt supermakter som Det bysantinske riket, Mongolia, Persia, Det osmanske riket og nå sist altså Russland.

Russlands dominans over Kaukasus går helt tilbake til 1760-årene, da tsaritsa Katarina den store gjennomførte enorme utvidelser av det russiske riket.

Planen var at Nord-Kaukasus, og deriblant Tsjetsjenia, skulle innlemmes i Russland, men de muslimske folkeslagene i regionen motsatte seg den russiske invasjonen.

Det var utgangspunktet for Kaukasus-krigene, som varte fra 1817 til 1864.

På den ene siden sto de mektige russiske tsarene med en kjempehær bak seg. På den andre sto det fattige tsjetsjenske folket anført av den hellige imamen Sjamil.

Den tsjetsjenske opprørshæren ble fullstendig nedkjempet i 1859, og etter det kom Tsjetsjenia offisielt under russisk styre.

Lederne for fjellfolket i Nord-Kaukasus – deriblant altså også Tsjetsjenia – tok den nye kommunistlederen på ordet og erklærte Nord-Kaukasus for en uavhengig stat 11. mai 1918.

Men uavhengigheten ble kortvarig. Lenin ønsket ikke at Nord-Kaukasus skulle ha fullt selvstyre, og i 1919 satte han inn Den røde arme i regionen.

Tre år senere, i 1922, ble alle de kaukasiske statene innlemmet i det nylig opprettede Sovjetunionen.

Tsjetsjenia fikk status som autonomt område, og i 1934 ble den nye regionen slått sammen med naboområdet, der stammefolket ingusjerne holder til.

I 1936 fikk de to områdene fellesbetegnelsen Tsjetsjeno-Ingusjetia.

Det var imidlertid fortsatt russerne som bestemte, og regionens såkalte autonomi var mer i navnet enn i gavnet.

Derfor fortsatte da også de tsjetsjenske opprørerne å kjempe for uavhengighet opp gjennom 1930-årene og begynnelsen av 1940-årene.

I 1944 hadde Sovjetunionens leder Josef Stalin fått nok av den obsternasige muslimske minoritetsgruppen.

Han la ned republikken og deporterte befolkningen, som besto av 400 000 tsjetsjenere og 90 000 ingusjere, til Sentral-Asia.

Antallet døde er ukjent, men det anslås at omtrent 40 prosent av de deporterte døde – mange av dem under selve reisen i de uoppvarmede godsvognene.

Den sovjetiske regjeringen forklarte at deportasjonen skjedde fordi tsjetsjenere begikk forræderi og samarbeidet med tyskerne under 2. verdenskrig.

Den egentlige forklaringen var nok heller at Josef Stalin ønsket å bli kvitt den muslimske minoriteten som skapte problemer for ham og sovjetstyret.

Etter Stalins død i 1953 ba Sovjetunionen offisielt om unnskyldning for deportasjonene, og i 1956 fikk Tsjetsjenia igjen status som autonom republikk.

I slutten av 1950-årene hadde de fleste tsjetsjenerne vendt hjem fra eksilet.

Deportasjonene gjorde ikke tsjetsjenernes hat til russerne mindre, og i de neste tiårene vokste ønsket om å rive seg løs fra den kommunistiske overmakten.

Etter Sovjetunionens fall erklærte Tsjetsjenia seg for selvstendig, men det godtok ikke Russlands nye president, Boris Jeltsin.

Tsjetsjenia hadde status som autonom republikk. Dette gjorde at landet, i motsetning til tidligere sovjetstater som Georgia og Armenia, ikke kunne forlange sin frihet fra Russland.

I det russiske lovverket sto det klart og tydelig at Russlands i alt 21 autonome republikker hørte inn under Russland – selv om Sovjetunionen var en saga blott.

Konflikten mellom utbryterrepublikken og Russland vokste tidlig i 1990-årene, og i 1994 rullet russiske stridsvogner inn i Tsjetsjenia.

I de neste 20 månedene forsøkte russerne å knuse den tsjetsjenske motstanden med en massiv militær innsats.

I første omgang klarte de å drive opprørerne opp i fjellene, men senere klarte separatistene å slå tilbake den russiske hæren.

I 1996 ble partene enige om en våpenhvile som i praksis innebar uavhengighet for Tsjetsjenia.

Dette var ikke noe som gledet Vladimir Putin, så da han kom til makten i 1999, startet han den såkalte andre tsjetsjenske krigen.

Offisielt endte krigen rundt 2002 med seier til russerne.

I 2005 publiserte tsjetsjenske myndigheter de offisielle dødstallene for de to krigene til 160 000 sivile.

Men krigens avslutning førte ikke til at det ble slutt på kamphandlingene mellom tsjetsjenerne og russerne.

Opp gjennom 2000-årene sto radikaliserte tsjetsjenske opprørsgrupper bak en rekke blodige terrorangrep.

I 2002 tok tsjetsjenske opprørere mer enn 800 mennesker som gisler i et teater i Moskva. Det endte med at alle de 40 gisseltakerne ble drept av russiske spesialstyrker. 130 gisler døde etter å ha inhalert en gass som spesialstyrkene pumpet inn i teatret under en aksjon for å befri gislene.

To år senere tok tsjetsjenske terrorister 1300 barn, lærere og foreldre som gisler på en skole i Beslan. I alt 344 mennesker mistet livet, over halvparten barn.

I dag styres Tsjetsjenia av Vladimir Putins håndplukkede torturbøddel, diktatoren Ramzan Kadyrov.

Han ble president i republikken i 2007 og etterfulgte faren Akhmad Kadyrov, som ble drept i et bombeattentat i den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj i 2004.

Sønnen var de facto president fra 2004, men kunne ikke formelt kalle seg president før i 2007, for ifølge tsjetsjensk lov skulle han være fylt 30 år for å inneha den posten.

Og det er ingen tvil om hvor Ramzan Kadyrovs lojalitet ligger.

Det ble sist helt tydelig da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022.

Dagen etter holdt Kadyrov en stor militærparade foran presidentpalasset i Groznyj (se video).

Iført dyre designerstøvler fra Prada og et stort fullskjegg erklærte Kadyrov at «tsjetsjenske krigere vil erobre de hotteste hotspots i Ukraina».

Han rådet også Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til å overgi seg.

Med Ramzan Kadyrov ved makten sørger Russlands president Putin for at tsjetsjenernes kamp for uavhengighet ikke fører til en tredje krig.

Den tidligere hærsjefen er en beryktet torturbøddel som tar alle midler i bruk for å knuse sine – og dermed Putins – fiender.

I 2017 innførte USA økonomiske sanksjoner mot Ramzan Kadyrov.

Ifølge det amerikanske finansdepartementet skjedde det fordi Tsjetsjenias leder er ansvarlig for drap, forsvinninger, tortur og maktmisbruk.