Vest-Europa skulle erobres med atombomber

Bombens avsender er Warszawapakten – den østeuropeiske militæralliansen med Sovjetunionen i spissen – og det er ikke over ennå. Andre atomraketter er på vei mot København, Amsterdam, Antwerpen og flere andre vesteuropeiske storbyer.

Om kort tid vil de forvandles til ørkenlandskaper av støv og aske. Samtidig velter styrker fra blant annet Sovjetunionen, Polen og Øst-Tyskland inn over Vest-Tyskland med kurs for Danmark, Belgia og Nederland.

Tre dager etter angrepets start står Polens 10. panserdivisjon i Enschede ved den nederlandske grensen. Andre enheter har nådd Flensburg. Etter ytterligere dager er Danmark inntatt, og deretter står en invasjon av Norge for tur.

Planen var formelt godkjent

Hvis 3. verdenskrig hadde brutt ut under den kalde krigen, kunne den første fasen ha foregått omtrent slik. Det fremgår av østeuropeiske angrepsplaner som lå hemmeligholdt i Polens sentrale militærarkiv frem til 2005.

Som et ledd i oppgjøret med landets kommunistiske fortid, valgte polske myndigheter å frigi angrepsplanene, som blant annet inneholder deler av Warszawapaktens kart og konkrete planer for en krig. Bare den polske delen av planene er kjent, men de andre warszawapaktlandene har utvilsomt tilsvarende liggende i sine militære arkiver.

Et av kartene skisserer nettopp den planen som bygde på å atombombe Europas storbyer. Det stammer fra 1970 og var ikke bare en vill militær fantasi – det bærer Polens daværende forsvarsminister general Wojciech Jaruzelskis signatur. Angrepet kartet skisserer var altså godkjent og klart til å iverksettes.

KART – Se angrepsplanene her:

Kartet viser hvordan og hvor Polen skulle sette inn våpen og tropper under et warszawapaktledet angrep mot den vestlige forsvarsalliansen Nato. Blant annet skulle en halv million polske soldater settes inn, og rakettbrigader avfyre kjernefysiske Scud-raketter med en rekkevidde på ca. 300 km fra Øst-Tyskland.

Formålet med atomvåpnene var ikke bare å drepe fienden og ødelegge materiell. Våpnenes psykologiske virkning var minst like viktig:

“Det er tilrådelig å overveie atomangrep mot sentre som Hannover, Braunschweig, Kiel og Bremen. Ødeleggelsen av disse byene vil medføre en fullstendig destabilisering av det politiske og økonomiske liv”, sa sjefen for “den polske front”, general Zygmunt Duszynski, under et møte i den polske forsvarsstaben allerede i 1961, og fortsatte:

“Det vil i høy grad være medvirkende til å fremkalle panikk i de angrepne områdene. Hvis vår propaganda utnytter virkningene av disse slagene, kan det bidra til å spre ytterligere panikk blant fiendens tropper og befolkning”.

Hæren løy om angrepsplanene

Militærplanleggerne i Warszawapakten var helt bevisst på at det angrepet kartet skisserer, også ville ha store omkostninger for østblokkens egne soldater. Den polske militærledelsen regnet seg i 1970-årene frem til at mellom 48 og 53 prosent av soldatene i første angrepsbølge ville falle.

Etter planen skulle Warszawapaktens styrker stå ved Rhinen bare sju dager etter angrepets start. Radioaktiviteten fra atombombene ville gjøre mange soldater i første angrepsbølge kampudyktige etter kort tid.

Derfor var disse styrkene ikke tiltenkt andre oppgaver enn å nå frem til elven og holde den frem til forsterkningene ankom. Omtrent samtidig med at de østeuropeiske enhetene nådde Rhinen, skulle andre tropper trenge frem til kysten av Nederland og Belgia.

Den polske planen sier ikke noe om hva som senere skulle skje med landene som ble inntatt av Warszawapakten, men det østtyske militæret hadde blant annet bygd opp lagre med veiskilt som skulle plasseres ut i Vest-Tyskland.

DDRs militære hadde også en egen militærvaluta klar – den skulle brukes i forbindelse med en langvarig okkupasjon av Belgia og Nederland.

Frankrike skulle skånes

Warszawapaktens angrepsplaner synes å stoppe ved grensen til Frankrike. Heller ikke Storbritannia er en del av
målet. I stedet var hensikten med denne lynkrigen at østmaktene skulle styrke sin posisjon i Europa og forrykke hele balansen under den kalde krigen til Warszawapaktens fordel.

At planene stopper ved den franske grensen, tolker forskeren John O’Sullivan fra The Hudson Institute i Washington som et tydelig tegn på at det er snakk om angrepsplaner. For hvis Warszawapakten var blitt angrepet av Nato, ville det gi bedre strategisk mening å slå hardest mulig tilbake mot Frankrike og Storbritannia, som militært sett var to svært sterke natoland.

I en angrepsplan ville man ha mest å vinne på å stoppe angrepet før grensene til Frankrike og Storbritannia – et angrep mot disse to landene ville i verste fall utløse kraftige represalier i form av atomvåpen.

Østblokken mente at i en konflikt ville et overraskelsesangrep være den eneste muligheten de hadde for å slå Nato. Derfor øvde medlemmene av Warszawapakten utelukkende på å bryte gjennom, trenge inn i dybden og nedkjempe natoforsvaret.

Warszawapaktlandenes generaler forutså at de strategiske erobringene planene ville gi, ville kreve mange ofre blant deres egne sivilbefolkninger. Særlig Polen ville bli hardt rammet av et gjengjeldelsesangrep fra Nato. Et slikt angrep ville fokusere på å ødelegge forsyningsveiene fra Sovjetunionen.

Etter Warszawapaktens egne beregninger ville bare angrepene mot Polen koste to millioner sivile innbyggere livet, og både Warszawa og Praha ville trolig bli utslettet. De mange millionene døde var også en av grunnene til at planene ble fremstilt som en reaksjon på et forventet natoangrep.

Ved å betegne planene som et motangrep ble de store menneskelige tapene gjort mer akseptable: I stedet for å være ofre for den sovjetiskledete Warszawapaktens ekspansjonslyst, slo generalene i Polen tilsynelatende seg selv og hverandre til ro med at de sivile polske dødsofrene var den nødvendige prisen innbyggerne i warszawapaktlandene måtte betale for å forsvare seg mot Vestens aggresjon.

Norge og Danmark skulle inntas

Det polske kartet fra 1970 omfattet den såkalte Nordvestlige krigsskueplass, som omfattet Norge og Danmark. Landenes geografiske plassering hadde stor militær betydning for både Nato og Warszawapakten.

Den som kontrollerte de to skandinaviske landene hadde dermed også makten over innseilingen til Østersjøen. Hele den sovjetiske flåten risikerte å bli stengt inne i østersjøhavnene hvis ikke østblokken fikk kontroll over Norden.

Men det overordnede formålet var å sikre den nordlige flanken for det avgjørende angrepet mot Sentral-Europa. Et av målene i den polske planen fra 1970 var derfor at erobringen av Danmark skulle være avsluttet på seks dager.

Sovjet ville kontrollere Østersjøen

Allerede i en angrepsplan fra 1961, kalt OP-61, hadde sikringen av innseilingen til Østersjøen høyeste prioritet hos Warszawapaktens ledelse. I OP-61 lå oppgaven med å erobre Danmark hos Polens 4. armé. Den var svakere enn 1. og 2. arme, som begge skulle angripe Vest-Tyskland. Men særlig atomvåpen skulle løfte 4. armé opp på et høyere nivå. Planen var klar:

4. armé skulle mobilisere raskt og deretter flytte troppene over 1000 km fra det nordlige Polen til Hamburg, okkupere Jylland og øyene og til slutt innlede en reell okkupasjon av Danmark. Samtidig skulle Den forente flåte (et samarbeid mellom den polske og den sovjetiske marinen) ta kontrollen med Østersjøen og delta i landgangsoperasjoner på de danske øyene og tilkjempe seg passasjen til Nordsjøen.

Fra både luft og vann skulle de såkalte “blå beretene” fra 7. landgangsdivisjon og “røde beretene” fra 6. luftlandedivisjon gjøre seg klar til landgang på Sjælland.

Foruten Østersjøflåten skulle de polske troppene støttes av sovjetiske luftlandeenheter, marineinfanteri og et landgangsregiment fra den østtyske hæren i angrepet på Danmark. Når Sjælland var erobret, skulle styrkene rykke nordover og foreta landgang i Sør-Norge.

Warszawapaktens erobring av Danmark og Norge kunne utvilsomt ha fått enorme og fatale konsekvenser. Det understrekes av den polske general Duszynskis uttalelser:

“For raskest mulig å trekke Danmark ut av krigen bør man gjennomføre atomangrep mot Esbjerg (et viktig strategisk punkt i natosystemet) og Roskilde (Sjælland), og deretter iverksette en bred propagandainnsats med det formål å øke panikken, advare militæret og den danske sivilbefolkningen mot følgene av ytterligere motstand samt true med at ytterligere atomangrep vil følge dersom krigen fortsettes”, uttalte han under et møte i 1961.

Så langt er det bare Polen som har offentliggjort egne angrepsplaner fra den kalde krigens tid. Men de andre kommuniststyrte landene i Øst-Europa hadde utvilsomt lignende angrepsplaner liggende i skuffen – klar til å hentes frem når pakten beordret et angrep mot de kapitalistiske erkefiendene mot vest.

Warszawapaktlandene var alle underlagt Sovjetunionen. Dermed ville et sovjetisk angrep ha utløst 3. verdenskrig.