Skjegget har satt sitt preg på verdenshistorien gjennom årtusener. Spartanerne barberte skjegget av engstelige krigere for å fremstille dem som kujoner, og Egypts faraoer bar falske skjegg for å komme tettere på gudene.
På 1800-tallet anbefalte engelske leger til og med sine pasienter å anlegge skjegg som et vern mot all verdens sykdommer.
2. Kujoner mistet skjegget sitt
Skjegg var ikke til å komme utenom i antikkens Hellas, hvor enhver mann med respekt for seg selv lot ansiktshåret gro. Skjegg var et tegn på intelligens og en høy sosial status. Krigerne i den greske bystaten Sparta var ikke noe unntak. Skjegget deres var velpleid og ble alltid trimmet før kamp.
Den gresk-romerske forfatteren Plutark siterte en spartaner for å si følgende: “Jeg lar skjegget mitt gro, slik at jeg kan se mine grå hår og dermed minne meg selv om å leve opp til dem med verdighet.”
For en spartaner var ingenting mer uverdig enn å vise frykt i krig. En kujon satte ikke bare sine kamerater i fare – han sviktet hele samfunnet. Kujoner ble tvunget til å iføre seg en iøynefallende drakt og barbere av seg halvparten av fullskjegget. På den måten kunne alle i lokalsamfunnet se at de hadde å gjøre med en utstøtt.
I det dypt militaristiske samfunnet var ydmykelsen langt verre enn fysisk avstraffelse, og den påvirket familien i generasjoner: Døtrene til en kujon hadde problemer med å skaffe seg en mann.
4. Skamfull barbering endte med krig
Det kan være skjebnesvangert å barbere av seg skjegget. Dette måtte Frankrikes Ludvig 7. erkjenne da han på midten av 1100-tallet kom nybarbert hjem fra en krig mot hertugdømmet Champagne.
Det sies at barberingen var en botshandling som ble pålagt kongen etter at troppene hans under felttoget i 1142 brente 1500 menn, kvinner og barn levende i en kirke. For å vise sin anger måtte kongen barbere av seg skjegget slik at han fremsto like from som prestene, som alltid var glattbarberte.
Hans kone, den vakre Eleonora av Aquitaine, likte imidlertid ikke ektemannens nye utseende og beordret ham til å la skjegget gro igjen. Da kongen nektet, begynte forholdet deres å kjølne, og etter ti års miserabelt samliv skilte paret seg.
Bare åtte uker etter skilsmissen giftet Eleonora seg med kongen av England, Henrik 2. I tillegg til Eleonoras hånd skulle Henry også motta to provinser i det sørlige Frankrike som medgift. Ludvig nektet blankt, noe som førte til krig mellom Frankrike og England. Konflikten tok egentlig ikke slutt før mer enn 300 år senere med avslutningen av hundreårskrigen.
6. Protestanter gjorde opprør med hår på haken
Under reformasjonen gjorde protestantene alt for å skille seg ut fra katolikkene. På dette tidspunktet var katolske prester og munker alltid glattrakede – det hårløse ansiktet ble betraktet som et tegn på ydmykhet. Men da den tysk-romerske keiseren i 1521 erklærte reformasjonsfaderen, Martin Luther, for en lovløs kjetter, måtte han gå i skjul og bruke fullskjegg som en del av sin forkledning.
Snart etterlignet mange protestanter ham og anla enorme skjegg. Det var bare et pluss at hårveksten fikk dem til å ligne profetene fra Det gamle testamente.
Den tyske protestanten Johann Eberlin von Günzburg drømte til og med om en verden helt uten glattbarberte ansikter. Som han formulerte det:
"Alle menn må ha skjegg. Menn med glatte ansikter må møtes med fordømmelse.”
8. Alle ville se Den skjeggete damen
Da Annie Jones ble født i Virginia, USA, i 1865, fikk foreldrene hennes et sjokk. Den lille babyen hadde hår i hele ansiktet – hun led sannsynligvis av den sjeldne genfeilen hypertriki. Det tok imidlertid ikke lang tid før foreldrene begynte å tjene store penger på datterens særegne utseende. De leide det bare ett år gamle, hårete barnet til den kontroversielle forretningsmannen P.T. Barnum, som tjente millioner på å stille ut vanskapninger i "Barnum's American Museum".
Da han oppdaget hvilken gullkalv Annie var, inngikk han en lukrativ kontrakt med hennes mor på 150 dollar i uken for å stille ut barnet. Som voksen ble Annie kjent i hele USA under kunstnernavnet "Den skjeggete damen" i P.T. Barnums sirkus.
Hun var en av Barnums hovedattraksjoner og samtidig en stor tilhenger av at de såkalte freaks fikk ordentlige vilkår. I 1902, i en alder av 37 år, ble hun plutselig syk og døde.
10. Leger ordinerte skjegg til pasientene
"Fraværet av skjegg er typisk et tegn på fysisk og moralsk svakhet", het det i boken «The Philosophy of Beards" fra 1854.
Fra 1850-tallet oppfordret leger i England sine pasienter til å la skjegget gro som en beskyttelse mot bronkitt og andre luftveissykdommer – et utbredt problem i smogplagede London. Ifølge legene fungerte skjegget som et filter som stoppet smittestoffer og luftforurensning før det nådde halsen.
Andre mente at skjegg bidro til at halsen slappet av, noe som var spesielt viktig for talere. I avisen Hampshire Advertiser ble det for eksempel i 1861 erklært at glattbarberte prester endatil inviterte til "alle former for lungeproblemer".
I virkeligheten utgjør et fullskjegg en større helserisiko enn et glatt ansikt. Forskning viser at skjeggvekst kan skjule en høy konsentrasjon av sykdomsfremkallende bakterier.