Skjegget har satt sitt preg på verdenshistorien gjennom årtusener. Spartanerne barberte skjegget av engstelige krigere for å fremstille dem som kujoner, og Egypts faraoer bar falske skjegg for å komme tettere på gudene.
På 1800-tallet anbefalte engelske leger til og med sine pasienter å anlegge skjegg som et vern mot all verdens sykdommer.
De første barberingene foregikk med muslinger, men allerede i oldtidens Egypt ble det laget barberkniver av metall.
1. Musling var den første barbermaskinen
De første barberingene var en smertefull affære. 30.000 år gamle hulemalerier viser menn med glattbarberte ansikter. Antropologene mener at de kvittet seg med ansiktshår ved å bruke muslingskall som pinsett. Mennene fjernet muligens skjegget for å unngå forfrysninger om vinteren.
Forskjellige funn fra samme periode tyder også på at skarpslepne flintsteiner ble brukt som barberkniver. Brasils opprinnelige befolkning barberte seg til og med med haitenner.
De første barberknivene av metall (kobber) ble fremstilt i India og Egypt rundt 3000 f.Kr.
Å barbere seg ble imidlertid først populært i Europa med den romerske kongen Lucius Tarquinius Priscus på 600-tallet f.Kr. Ifølge den romerske historikeren Livius var han den første kongen som fjernet skjegget.
2. Kujoner mistet skjegget sitt
Spartanske konger som Arkhidamos 3. (regjerte fra 361 til 338 f.Kr.) hadde nesten alltid et stort skjegg.
Skjegg var ikke til å komme utenom i antikkens Hellas, hvor enhver mann med respekt for seg selv lot ansiktshåret gro. Skjegg var et tegn på intelligens og en høy sosial status. Krigerne i den greske bystaten Sparta var ikke noe unntak. Skjegget deres var velpleid og ble alltid trimmet før kamp.
Den gresk-romerske forfatteren Plutark siterte en spartaner for å si følgende: “Jeg lar skjegget mitt gro, slik at jeg kan se mine grå hår og dermed minne meg selv om å leve opp til dem med verdighet.”
For en spartaner var ingenting mer uverdig enn å vise frykt i krig. En kujon satte ikke bare sine kamerater i fare – han sviktet hele samfunnet. Kujoner ble tvunget til å iføre seg en iøynefallende drakt og barbere av seg halvparten av fullskjegget. På den måten kunne alle i lokalsamfunnet se at de hadde å gjøre med en utstøtt.
I det dypt militaristiske samfunnet var ydmykelsen langt verre enn fysisk avstraffelse, og den påvirket familien i generasjoner: Døtrene til en kujon hadde problemer med å skaffe seg en mann.
4. Skamfull barbering endte med krig
Ludvig 7. prøvde seg med mange forskjellige skjegg gjennom livet. Men da skjegget ble barbert helt av, ble det for mye for hans dronning.
Det kan være skjebnesvangert å barbere av seg skjegget. Dette måtte Frankrikes Ludvig 7. erkjenne da han på midten av 1100-tallet kom nybarbert hjem fra en krig mot hertugdømmet Champagne.
Det sies at barberingen var en botshandling som ble pålagt kongen etter at troppene hans under felttoget i 1142 brente 1500 menn, kvinner og barn levende i en kirke. For å vise sin anger måtte kongen barbere av seg skjegget slik at han fremsto like from som prestene, som alltid var glattbarberte.
Hans kone, den vakre Eleonora av Aquitaine, likte imidlertid ikke ektemannens nye utseende og beordret ham til å la skjegget gro igjen. Da kongen nektet, begynte forholdet deres å kjølne, og etter ti års miserabelt samliv skilte paret seg.
Bare åtte uker etter skilsmissen giftet Eleonora seg med kongen av England, Henrik 2. I tillegg til Eleonoras hånd skulle Henry også motta to provinser i det sørlige Frankrike som medgift. Ludvig nektet blankt, noe som førte til krig mellom Frankrike og England. Konflikten tok egentlig ikke slutt før mer enn 300 år senere med avslutningen av hundreårskrigen.
Den kvinnelige faraoen Hatshepsut ble avbildet med det karakteristiske metallskjegget.
5. Metallskjegg gjorde faraoer til guder
Egypterne var svært opptatt av sitt utseende og av renslighet. De betraktet kroppshår som dyrisk og usivilisert, og barberte det av. Selv i etterlivet ble barbering tatt på alvor. Mange utgravninger av egyptiske gravkamre avslører at samfunnets elite gjerne ble begravd med juveler.
Faraoene bar imidlertid et spesielt skjegg av metall, som ble montert på haken. Selv om faraoene sannsynligvis hadde naturlig skjeggvekst, mener historikerne at motstanden mot kroppshår førte til metallskjeggene. Faraoene bar det falske skjegget under religiøse seremonier for å vise sin forbindelse til gudene, som ofte ble avbildet med langt skjegg.
En av de mest fremtredende gudene med skjegg var Osiris, herren over døden og etterlivet. Faraoene ble begravd med en kopi av hans skjegg i troen på at dette ville føre til gjenoppstandelse i dødsriket. Til og med en kvinnelig farao som Hatshepsut bar skjegg som et tegn på at hun var gudenes utvalgte.
6. Protestanter gjorde opprør med hår på haken
Under pseudonymet Junker Jörg reiste Martin Luther rundt i Tyskland og snakket med den vanlige befolkningen.
Under reformasjonen gjorde protestantene alt for å skille seg ut fra katolikkene. På dette tidspunktet var katolske prester og munker alltid glattrakede – det hårløse ansiktet ble betraktet som et tegn på ydmykhet. Men da den tysk-romerske keiseren i 1521 erklærte reformasjonsfaderen, Martin Luther, for en lovløs kjetter, måtte han gå i skjul og bruke fullskjegg som en del av sin forkledning.
Snart etterlignet mange protestanter ham og anla enorme skjegg. Det var bare et pluss at hårveksten fikk dem til å ligne profetene fra Det gamle testamente.
Den tyske protestanten Johann Eberlin von Günzburg drømte til og med om en verden helt uten glattbarberte ansikter. Som han formulerte det:
"Alle menn må ha skjegg. Menn med glatte ansikter må møtes med fordømmelse.”
8. Alle ville se Den skjeggete damen
Skjeggete damer har opptrådt opp gjennom historien. Annie Jones fra P.T. Barnums sirkus er nok den mest berømte.
Da Annie Jones ble født i Virginia, USA, i 1865, fikk foreldrene hennes et sjokk. Den lille babyen hadde hår i hele ansiktet – hun led sannsynligvis av den sjeldne genfeilen hypertriki. Det tok imidlertid ikke lang tid før foreldrene begynte å tjene store penger på datterens særegne utseende. De leide det bare ett år gamle, hårete barnet til den kontroversielle forretningsmannen P.T. Barnum, som tjente millioner på å stille ut vanskapninger i "Barnum's American Museum".
Da han oppdaget hvilken gullkalv Annie var, inngikk han en lukrativ kontrakt med hennes mor på 150 dollar i uken for å stille ut barnet. Som voksen ble Annie kjent i hele USA under kunstnernavnet "Den skjeggete damen" i P.T. Barnums sirkus.
Hun var en av Barnums hovedattraksjoner og samtidig en stor tilhenger av at de såkalte freaks fikk ordentlige vilkår. I 1902, i en alder av 37 år, ble hun plutselig syk og døde.
Når Hans Langseth skulle vise frem skjegget sitt offentlig, hadde han ofte med et par offisielle bærere for å unngå at folk tråkket på det.
9. Nordmann fikk skjegg på over fem meter
I 1865 meldte den 19-årige, norskfødte Hans Langseth seg til en skjegg-konkurranse i en liten landsby i Minnesota, USA, som han hadde flyttet til noen få år tidligere. Hvorvidt han vant konkurransen, vet historikerne ikke, men sikkert er det at Langseth aldri barberte seg igjen.
Hår kan kun vokse ca. halvannen meter før det dør og faller av. For å unngå dette flettet nordmannen skjegget sitt sammen i lange pølser – akkurat som nåtidens dreadlocks. Slik sikret han at skjegget forble sterkt og ikke knakk.
Som eldre herre opptrådte Langseth på sirkus, hvor han viste frem sitt imponerende 5,3 meter lange skjegg under kunstnernavnet “King Whiskers” (Kongen av kinnskjegg). Han sluttet imidlertid etter noen år fordi han ble lei av at alle mennesker dro ham i skjegget og påsto at det var falskt.
Langseth døde i 1927, 81 år gammel. Skjegget hans er fortsatt verdenshistoriens lengste og er siden 1967 blitt oppbevart i USAs naturhistoriske museum, “Smithsonian”.
10. Leger ordinerte skjegg til pasientene
Legenes råd var med på å gjøre fullskjegg enormt populært i viktoriatidens England. Her den konservative politikeren Edward Bootle-Wilbraham.
"Fraværet av skjegg er typisk et tegn på fysisk og moralsk svakhet", het det i boken «The Philosophy of Beards" fra 1854.
Fra 1850-tallet oppfordret leger i England sine pasienter til å la skjegget gro som en beskyttelse mot bronkitt og andre luftveissykdommer – et utbredt problem i smogplagede London. Ifølge legene fungerte skjegget som et filter som stoppet smittestoffer og luftforurensning før det nådde halsen.
Andre mente at skjegg bidro til at halsen slappet av, noe som var spesielt viktig for talere. I avisen Hampshire Advertiser ble det for eksempel i 1861 erklært at glattbarberte prester endatil inviterte til "alle former for lungeproblemer".
I virkeligheten utgjør et fullskjegg en større helserisiko enn et glatt ansikt. Forskning viser at skjeggvekst kan skjule en høy konsentrasjon av sykdomsfremkallende bakterier.
