Talibans mullaer er rasende. Etter en langvarig tørke rammes Afghanistan i mars 2001 av streng vinter, og opp mot en million afghanere sulter. Likevel interesserer vestlige diplomater seg mer for gamle buddhastatuer, mener landets religiøse ledere.
«Når barna dine dør foran øynene på deg, bryr du deg ikke om et kunstverk», sier Taliban-regimets talsmann i et intervju med avisen The New York Times.
Med antiluftskyts, kanoner og dynamitt er talibanerne godt i gang med å ødelegge to gigantiske buddhastatuer i Bamiandalen i den nordlige delen av landet.
Talsmannen forklarer at Vesten er skyld i at de nesten 1500 år gamle statuene ødelegges. Utenlandske diplomater har tilbudt Taliban penger for å ta vare på buddhastatuene mens bevegelsen kjemper mot en lokal milits i området.
«De religiøse lederne våre foreslo at pengene i stedet skulle brukes til å hjelpe barna våre, som holdt på å dø av underernæring. Men diplomatene sa nei. Pengene er bare til statuene, sa de», utdyper talsmannen.
Buddhastatuene i Bamiandalen var 38 og 55 meter høye. De ble oppført i årene 570 og 618 e.Kr. i Bamandalen, som ligger nordvest for Kabul.
«Mullaene ble sinte og sa: Hvis dere ødelegger fremtiden vår med økonomiske sanksjoner, så kan dere ikke bekymre dere for kulturarven vår. Og så bestemte de at statuene skulle ødelegges», lyder forklaringen fra talsmannen.
Afghanistans mest korankyndige menn beordrer nedrivning av de 38 og 55 meter høye buddhastatuene. Tross sterke protester fra utlandet og tilbud om penger lar Taliban seg ikke rokke. De blir snarere mer bestemte på å gjennomføre planen.
Taliban ville beskytte Buddha
Bakgrunnen for undergangen til de to buddhastatuene finner vi fem år tidligere. I 1996 kom en ny og ukjent størrelse til makten i det hardt plagede Afghanistan. Etter en rekke diktatorer, sovjetisk okkupasjon og en blodig borgerkrig ble landet overtatt av en fundamentalistisk bevegelse som kalte seg Taliban.
Talibanerne fulgte en streng tolkning av Koranen, men til å begynne med hadde de ikke kontroll over hele Afghanistan – særlig i nord holdt lokale krigsherrer stand. Først i 1998 klarte Taliban å erobre Bamiandalen, der de to enorme buddhaene var hugget ut i fjellet.
I Kushana-riket (rødt) dyrket innbyggerne flere religioner. Langs Silkeveien (gule streker) smeltet buddhisme, hinduisme og zoroastrisme sammen.
Kjemper prydet Silkeveien
I århundrer var Bamiandalen et pulserende sentrum for handel og buddhisme, men skip og muslimer forvandlet dalen.
Når middelalderens handelskaravaner kom over fjellpasset og ned i den fruktbare Bamiandalen, åpenbarte det seg et overjordisk syn. Fra enorme hvelvinger i fjellveggen skuet to gigantiske buddhastatuer ut over strømmen av dromedarer og kameler.
I Bamian krysset kinesiske og indiske kjøpmenn hverandres spor. Språkene, troen og tradisjonene deres smittet av på innbyggerne i dalen – og på resten av riket, som det såkalte Kushana-dynastiet hersket over.
Fra 200- til 400-tallet ble Bamiandalen et buddhistisk sentrum og pilegrimssted med hundrevis av huler i fjellsiden. Her lå det klostre fulle av buddhistiske munker, og det var munkene som laget de enorme buddhaene omkring år 600.
Tross skiftende makthavere forble dalen lenge buddhistisk, men i år 977 erobret det muslimske abbasidekalifatet Bamian. Handelen fortsatte likevel å blomstre i dalen, frem til europeiske skip utkonkurrerte trafikken langs Silkeveien i løpet av 1400-tallet.
En overivrig lokal talibanleder begynte straks å bore hull i den ansiktet på den minste buddhaen for å plassere sprengstoff. Men da Talibans øverste leder, mulla Mohammed Omar, fikk nyss om dette, fredet han statuene umiddelbart.
Også Talibans kulturminister påpekte nødvendigheten av å beskytte antikviteter og annen kulturarv. Han nevnte spesifikt statuene i Bamian og poengterte at siden landet ble muslimsk, hadde statuene aldri lidd overlast. Ministeren understreket at Bamian ikke ville bli ødelagt, tvert imot skulle det beskyttes.
Men i Talibans Afghanistan skjedde det mangt og mye som bevegelsens leder ikke hadde kontroll over.
Mulla erklærte avguder krig
Det første urovekkende tegnet kom da et høytstående medlem av Taliban tiltvang seg adgang til museet i Kabul og knuste deler av museets samling av statuer fra oldtiden. Statuene viste avguder og måtte ifølge Koranen ødelegges, mente han.
Mohammed Omar (1960–2013) var Talibans og Afghanistans leder i 2001. Opprinnelig ville han beskytte statuene i Bamian, men så kom han under press.
I begynnelsen av 2001 ble over 2500 gjenstander knust eller stjålet fra museet. Fra Talibans øverste ledelse ble krigsretorikken mot avgudene hardere. Mulla Omar skiftet nå holdning og gikk i spissen for et angrep på alle arkeologiske funn som avbildet fortidens guder.
Den 26. februar utstedte lederen et dekret der han beordret ødeleggelsen av alle ikke-islamske statuer og helligdommer i Afghanistan. Kursendringen skyldtes økt innflytelse fra enda mer rabiate krefter – særlig al-Qaidas leder, Osama bin Laden, som skjulte seg i de afghanske fjellene.
Slaver fikk det farligste arbeidet
Få øyenvitner har fortalt hva de opplevde i Bamiandalen i 2001. Et unntak er «M.H.» (redaksjonen kjenner navnet hans), som var 35 år gammel den gangen. Han bodde i dalen og var som så mange andre i området sjiamuslim.
Talibanerne er sunnimuslimer og regner sjiaer for å være ugudelige frafalne. Ifølge deres ekstremistiske tolkning av islam har rettroende lov til å drepe frafalne eller ta dem til slaver.
«Mennene visste at de kunne dø når som helst – enten i en eksplosjon eller i vaktenes varetekt.» «M.H.», som var slavearbeider i Bamiandalen i 2001.
M.H. var heldig og endte i slaveri. Under ødeleggelsen av buddhastatuene gikk han med en konstant frykt for å bli sprengt i lufta eller å få en kule i hodet. Som Talibans fange slet han hver dag med å bære sprengstoff til de to buddhaene.
Verdens største stående buddhastatuer hadde prydet fjellveggene hele livet hans. Nå måtte han og 24 andre fanger gjøre klar til at de skulle ødelegges.
Taliban kjørte sprengstoffet inn i Bamiandalen på lastebiler, og fangene bar det fra lastebilene til buddhaene.
«Mennene visste at de kunne dø når som helst – enten i en eksplosjon eller i vaktenes varetekt», fortalte M.H. i et intervju til BBC i 2015.
M.H. var sterkt imot å ødelegge de eldgamle statuene, men han hadde ikke noe valg.
«Jeg så en mann som hadde skadet beinet og ikke klarte å bære sprengstoff mer. Talibanerne skjøt ham på stedet, og en annen fange fikk beskjed om å få bort liket.»
Eksperter måtte tilkalles
Etter en skuffende første sprengning, der bare deler av beina på den store buddhaen forsvant, fortsatte Taliban med å bygge opp arsenalet sitt i Bamiandalen.
Bamiandalen og den nå tomme nisjen der den store buddhaen sto i 1383 år.
M.H. husker at noe av sprengstoffet lignet såpe og kjentes som deig. Med hjelp fra fangene gjennomførte Taliban to–tre eksplosjoner per dag for å ødelegge buddhaene.
Fangene hang i tau ned foran buddhaene mens de stakk sprengladninger i hull som de hadde boret i statuene.
«Vi var så redde for at de skulle kappe tauet, eller at de skulle la oss henge der oppe under eksplosjonen», fortalte M.H. Han la til at arabiske og pakistanske ingeniører hjalp til med sprengningen, siden Taliban ikke klarte å lage eksplosjoner som var sterke nok til å få statuene til å rase.
Land ville kjøpe statuene
Mens Taliban prøvde å rive ned monumentene, fordømte det internasjonale samfunnet ødeleggelsen. Kritikken kom både fra Vesten, fra buddhistiske land og fra ledere og imamer i mer moderate muslimske land. Kritikken gikk særlig på at Taliban burde respektere andre religioner og bevare kulturarven.
Land som Thailand, Sri Lanka, Japan og til og med Iran tilbød seg å kjøpe statuene og betale for vedlikeholdet av dem. Men tilbudene ble møtt med forakt.
Den 19. mars var fotografer fra den qatarske tv-stasjonen Al Jazeera invitert til å dokumentere ødeleggelsen av statuene. En gigantisk eksplosjon rystet nærmest hele fjellet. Da røyken lettet, var statuene borte – og bare de to gapende hullene i fjellveggen var igjen.
Slavearbeideren M.H. så den endelige tilintetgjørelsen av buddhastatuene, og han så talibanernes begeistring. De skjøt i lufta med maskingeværer, danset og ofret ni kyr.
Ødeleggelsen sjokkerte
Ødeleggelsen laget ikke bare et hull i fjellveggen. Den etterlot seg også et tomrom i afghanernes kulturarv. Både lekmenn og eksperter var rystet.
Den senere ansvarlige for historiske monumenter i Bamian, Naser Modaber, fortalte i et intervju med Al Jazeera at han befant seg i en flyktningleir i Pakistan da han første gang så bildene av de tomme nisjene i fjellsiden:
«Jeg følte en stor sorg i hjertet. Jeg opplevde at hele historien, kulturen, kunsten og afghanernes hjerte plutselig var tapt med ødeleggelsen av buddhaene.»
Eksplosjonen fikk bakken til å riste og laget en stor sky av røyk og støv.
Også M.H. var knust over å ha vært med på å ødelegge to av landets største kulturskatter.
«Jeg angret den gangen, jeg angrer nå, og jeg kommer alltid til å angre. Men jeg kunne ikke gjøre motstand, jeg hadde ikke noe valg. De ville drept meg.»
Gjenoppbygging var meningsløst
I oktober 2001 veltet en amerikanskledet militæroperasjon Taliban. Kort etter begynte lokale og internasjonale stemmer å tale for en gjenoppbygging av monumentene. Andre mente at en rekonstruksjon ville være meningsløs, og at hullene i veggen var de beste advarslene mot religiøs og kulturell intoleranse.
Den afghanske avisen 8 AM snakket med M.H. i 2020 for å høre hans mening. Han sa at det ville være uklokt å bruke penger på en rekonstruksjon før Afghanistan fikk en sterk, effektiv og inkluderende regjering:
«Ellers vil antagelig Taliban bare ødelegge dem igjen.»
Kanskje har han rett.
I 2021 tok Taliban igjen makten i Afghanistan. Den nye regjeringen har ikke avslørt planene sine for Bamiandalen og de gapende hvelvingene i fjellsiden.