Tradisjonelle kostymer og masker til de dødes dag

De dødes dag er en stor fest for livet

Mange hundre års tradisjoner smelter sammen på Dia de Muertos - de dødes dag - når de avdødes sjeler vender tilbake fra dødsriket og besøker de levendes verden.

Mange hundre års tradisjoner smelter sammen på Dia de Muertos - de dødes dag - når de avdødes sjeler vender tilbake fra dødsriket og besøker de levendes verden.

Shutterstock

Når er de dødes dag?

De dødes dag eller Día de Muertos markeres hvert år fra den 31. oktober til den 2. november.

Barnegraver overstrøs med blomster, døde barn inviteres hjem, og kirkegårder bades i et hav av lysnår meksikanerne hyller de døde.

Gravsted med stearinlys

Hundrevis av stearinlys og gule fløyelsblomster pryder de dødes graver på de dødes dag.

© Peter Langer/Bridgeman Images

Slik forløper de dødes dag

    1. oktober - "Víspera de Todos los Santos" (allehelgensaften): På allehelgensaften viser meksikanerne sin respekt for døde barn, som de kaller angelitos – små engler. Barnas graver pyntes med orkideer og gipsurt, før de rammede familiene legger et spor av fløyelsblomster opp til hoveddøren sin.
    1. november - "Día de los Angelitos" (de små englers dag): Meksikanerne mener at himmelens porter åpnes ved midnatt. Da kan de døde barna finne hjem til familiene sine langs stiene av fløyelsblomster. Senere på dagen kommer de voksnes sjeler angivelig også på besøk for å beundre hus-alteret – et såkalt ofrenda.
    1. november - "Día de Muertos" (de dødes dag): Høytiden kulminerer med de dødes dag. Før daggry stimler meksikanerne sammen på byens kirke-gårder, der lanterner og stearinlys holder «onde ånder» på avstand. Familiemedlemmer setter gravene i stand og våker over dem til solen står opp, før de går til messe. Senere jages de onde åndene på flukt med støyende opptog og musikk.

Hva er de dødes dag?

De dødes dag er en blandingstradisjon

Hvert år klokken 01.00 natt til 2. november stevner en gruppe båter ut på Pátzcuaro-sjøen i det sentrale Mexico.

Det stille vannet speiler lyset fra hundrevis av lanterner som passasjerene holder.

Om bord er flere generasjoner – gamle besteforeldre, nybakte foreldre og små barn. Med seg har de store sivkurver fulle av gule fløyelsblomster, også kalt dødsblomsten.

De er på vei ut til øya Janitzio, der mange tusen mennesker er gravlagt på en stor kirkegård.

Familiene finner i stillhet slektning-enes graver, og går i gang med et velkjent rituale:

Gravsteinene og de hvite marmorkorsene vaskes rene, jorden ryddes for visne blader, og gravene blir omhyggelig dekorert med høye stearinlys og mengder av duftende fløyelsblomster.

Noen plasserer også bananer, tequila og knokkelformet brød ved gravene.

Meksikanerne mener nemlig at de døde slektningene deres har vandret blant dem i et døgns tid – og nå er tiden snart inne til å sende forfedrene tilbake til dødsriket.

Hele natten forteller familiens eldste historier om døde slektninger, for å holde minnene i live.

Noen utbringer også en skål for de avdøde og spiser et enkelt måltid, før kirkeklokkene ringer solen opp.

Når de første solstrålene lyser opp kirkegården, går familiene om bord i båtene igjen og drar til messe i kirken.

Meksikanernes hyllest til de døde er snart over.

De hvite korsene på kirkegården kunne tyde på at tradisjonen ble innført av de spanske erobrerne, men faktisk er de dødes dag en unik blanding av europeernes og aztekernes skikker.

En blandingstradisjon som meksikanerne senere har krydret med særpregede innslag som sukkerskaller, knokkelbrød og satiriske vers.

Aztekerne spiser de døde

Hvis en meksikaner av i dag kunne reise tilbake til 1518, ville nok vedkommende nikke gjenkjennende til mange aztekiske tradisjoner.

Urbefolkningen feiret også døden – gjennom en hyllest-­festival til dødsgudinnen Mictecacihuatl, som kunne vare i opptil en måned.

Statuer av Mictecacihuatl viser en kvinne med et dødningehode og en kjole bestående av sammenfiltrede slanger.

Hennes viktigste oppgave var å passe på de dødes knokler i underverdenen, også kalt Mictlán, slik at de ikke ble stjålet.

Aztekerne så ikke dette dødsriket som noe skremmende, men som et fredelig sted der de døde ventet til de ble kalt tilbake til den virkelige verden under den årlige festivalen.

Under dødsfestivalen spiste aztekerne brød og søtsaker formet som mennesker. Disse fungerte som en symbolsk forening av døde og levende.

«De som fatter ødeleggelsen, undertrykker det straks som et forsvar mot en dyp, lammende smerte og sorg». Munken Bartolomé de las Casas

Menneskeofringer og rituell kannibalisme var ikke ukjent blant aztekerne.

Derfor er det sannsynlig at inspirasjonen til den menneskeformede maten kom derfra.

Aztekerne ofret også mat på små alter, slik at de døde kunne få stillet sulten når de vendte tilbake en kort stund for å avlegge besøk i de levendes verden.

Mot slutten av 1500-tallet observerte den spanske presten Bernardino de Sahagún også hvordan aztekerne «formet knokler av amarant-deig», som de «spiste litt etter litt».

Amarant ble av aztekerne regnet som en plante med en spesiell, hellig betydning, og derfor brukte de den ofte som en ingrediens i maten de laget til sine religiøse ritualer.

Tegning av fløyelsblomst
© Shutterstock

FLØYELSBLOMSTER

Den gule blomsten forbindes med døden og kalles flor de muertos, dødens blomst. 1. og 2. november plasseres blomsten på graver og husaltere.

En skål med molesaus
© Shutterstock

MOLESAUS

Retten plasseres ofte på husalteret, slik at den avdøde kan få seg en matbit. Sausen lages som regel med chili, nøtter, spisskummen, kanel og litt sjokolade.

Pan de muertos
© Shutterstock

DØDSBRØDET

Salget begynner allerede flere måneder før de dødes dag i Mexico. Brødets runde form symboliserer livet, mens knoklene symboliserer den av-døde.

Spanjolene sprer sykdom

Det tok bare to år for Hernán Cortés og 630 av hans spanske landsmenn å slå en hær på nærmere 300 000 aztekere.

Dermed vant de i 1521 kontrollen med det meste av det området vi i dag kjenner som Mexico.

Ved hjelp av skytevåpen, hester og en effektiv militærstrategi ble aztekernes mektige hærer knust med voldsom brutalitet.

Som munken Bartolomé de las Casas skrev i 1552: «Spanjolene utførte konstant massakrer og overgrep med sine blodige hender og sverd».

Seierherrene grep straks sjansen til å utnytte det nyerobrede landet.

Mange fra urbefolkningen ble tvunget til å arbeide i sølvgruvene, og metallet og andre verdier ble sendt med skip til Europa.

Spanjolene hadde bare forakt til overs for aztekerne og alle gudene deres og den endeløse rekken religiøse høytider.

Derfor stengte de aztekernes skoler og templer, samtidig med at de forbød en rekke tradisjoner – for eksempel inntak av planten amarant, fordi det var en sentral del av de religiøse seremoniene under dødsfestivalen.

Med pavens velsignelse gikk spanjolene i gang med å konvertere aztekerne til katolisismen. Allerede i 1560 hadde 800 misjonærer fra hele tre munkeordener det travelt med å døpe de lokale.

Det europeerne ikke kunne forutse, var at de selv bidro til at de slagne aztekerne tviholdt på tradisjonen med å hylle de avdøde.

Spanjolene hadde nemlig med seg dødelige sykdommer fra Europa som gjorde ufattelige innhogg blant lokalbefolkningen.

Historikere anslår at nærmere 95 prosent av urbefolkningen døde som følge av blant annet koppeepidemier.

Katastrofen skapte et dypt nasjonalt traume hos de få gjenværende og et økt behov for å minnes og hylle de mange døde.

Munken Bartolomé de las Casas beskrev det slik:

«Om det så var gjennom krig, utmattelse eller sykdom, er den enorme ødeleggelsen av liv blant 1500-tallets meksikanere ikke til å fatte. De som fatter ødeleggelsen, undertrykker det straks som et forsvar mot en dyp, lammende smerte og sorg».

Gamle tradisjoner blomstrer igjen

De gamle ritualene ville ikke dø.

Derfor så spanjolene seg nødt til å innlemme dem i den katolske troen.

Aztekernes dødsfestival ble gjort til en del av den kristne alle sjelers dag 2. november, da folk i den katolske kirken minnes de avdøde sjelene som ennå befinner seg i skjærsilden.

Håpet var at aztekerne etter hvert ville droppe sine egne tradisjoner og ta til seg de spanske i stedet.

Midt på 1500-tallet kunne munken Toribio de Benavente imidlertid fortelle følgende fra delstaten Tlaxcala:

«På allehelgensdag ofres mange ting til de døde i nesten alle indianske landsbyer. Noen ofrer korn, andre tepper, andre mat, brød, kylling og sjokolade».

De lokale tradisjonene fortsatte, og i forbindelse med en stor sykdomsepidemi i 1576 ble det ganske klart for den spanske presten Bernardino de Sahagún hvor galt det ennå sto til.

«Under denne plagen har jeg vurdert troen til dem som er kommet for å bekjenne sin skyld. Vi kan være sikre på at hvis den spanske nasjonen ikke gjorde noe, ville misjonsarbeidet vårt være glemt om 50 år», lød konklusjonen fra den frustrerte presten.

Meksikanerne holdt fast på de gamle skikkene sine, og hadde ennå ikke akseptert de kristne budskapene for alvor.

Europeere hyller også de døde

Tradisjonene i forbindelse med de dødes dag kan imidlertid ikke forklares med henvisning til aztekernes ritualer alene.

Spanjolene hadde nemlig forlatt et Europa som den gang hadde et mer intimt forhold til døden.

I middelalderen kostet svartedauden på kort tid millioner livet, og begravelser og sørgende mennesker ble dominerende elementer i det offentlige rom.

Massedøden inspirerte kontinentets kunstnere til å skape utallige versjoner av «dødsdansen»: malerier og graveringer der skjeletter danser med de levende, som en påminnelse om at vi alle skal dø – et såkalt memento mori.

Kirkegård i Bolivia

De dødes dag feires også andre steder enn Mexico – bl.a. Bolivia i Sør-Amerika.

© Christinespengler/Getty Images

Et klassisk eksempel på denne kunsten er «Døden fra Lübeck», der glisende skjeletter danser rekkedans med forskrekkede samfunnstopper.

Dessuten var brød og annen mat også en sentral del av allehelgensfeiringen i Spania.

I Barcelona solgte kjøpmennene små kaker som ble kalt panellets del morts, og de fleste familier ristet kastanjer over bål 2. november.

Så tidlig som i 1344 sto det i et testamente fra Mallorca:

«Hvert år på alle sjelers dag skal mine arvinger etterlate fire kurver med brød, stearinlys og andre obligatoriske gjenstander på graven min».

De spesielle hodeskallene av sukker som meksikanske barn spiser på de dødes dag, ville heller ikke eksistert uten spanjolene.

Kolonistene etablerte store sukkerrørplantasjer i Oaxaca- dalen, og i motsetning til de karibiske koloniene ble sukkeret herfra primært solgt på lokale markeder.

Plantasjene var ofte eid av klostre, og de ble kjent for å produsere diverse søtsaker som med tiden skulle å inngå i de religiøse ritualene.

Et eksempel er det knokkelformede, svært søte «dødsbrødet».

Takket være den spanske arven kaller meksikanerne ofte disse brødene for pan de muerto i stedet for det meksikanske tortilla de muerto.

Hvordan feires de dødes dag?

Tradisjoner smelter sammen på de dødes dag

Det uunngåelige begynte å skje utover på 1600-tallet: De spanske og aztekiske dødstradisjonene smeltet langsomt sammen til en felles begivenhet.

Det var ikke uten avsky at misjonæren Francisco de Burgoa kunne berette følgende:

«I disse indianske nasjonene er drukkenskapen like permanent som de hedenske ritualene. Når de begraver sine slektninger og venner, spiser de overtroiske festmåltider. Den overtroiske tradisjonen er så sterk at selv de beste kristne har overtatt den».

I en tekst fra 1740 bruker presten Francisco de Ajofrín navnet på den moderne høytiden for første gang, og han nevner flere elementer som fremdeles brukes i dag:

«Før de dødes dag selger de tusen figurer av små sauer og lam, som alle er laget av sukkerdeig og gis til barna. Det er også et stort marked for salg av kister, gravsteiner (laget av sjokolade eller sukker, red.) og tusen figur-er av de døde, prester, munker, nonner, biskoper og ryttere».

De dødes dag i sin nåværende form er derfor nesten 300 år gammel, men i lang tid ble den først og fremst feiret i private former.

Sukkerkranium pyntes til de dødes dag

Sukkerkraniene blir malt med dekorative mønstre i alle mulige farger i dagene frem til de dødes dag.

© Shutterstock

Barn i Mexico elsker sukkerskaller

I dagene frem mot 2. november fylles meksikanske markeder med tusenvis av sukkerskaller, også kalt calaveras.

Kjøperen ber noen ganger om å få en avdøds navn skrevet på hodeskallen.

Den blir deretter stilt på et alter i hjemmet, plassert ved en grav eller gitt til et barn.

Hodeskallene er trolig en blanding av aztekernes skikk med å innta mat formet som mennesker og en middelaldersk spansk tradisjon med å spise søtt brød og godteri under allehelgensfeiringen.

De spesielle aztekiske innslag-ene, som amarantbrød og det avklarte forholdet til døden, ble nemlig regnet som farlige av spanske myndigheter.

Her oppsto en frykt for at de innfødte skulle gjenfinne sin nasjonale identitet og gjøre opprør.

Derfor begrenset de i 1766 salget av alkohol etter klokken 21 og forbød større forsamlinger på kirkegårdene 2. november.

Selvstendighet gir medvind

De dødes dag førte en relativt stille tilværelse frem til Mexicos selvstendighetserklæring i 1821.

Løsrivelsen fra Spania resulterte i en oppblomstring av aztekiske tradisjoner.

  1. november ble en sann folkefest og en hyllest av ikke bare døden, men av den unike meksikanske identiteten som hadde oppstått.

Fra nå av var det ikke spanjolene, men landets eget aristokrati som begynte å frykte opptøyene blant tequilaberusede folkemengder.

I 1847 fikk sprit-sjapper derfor ordre om å begrense åpningstidene til to-tre timer i tiden rundt de dødes dag.

«På de dødes dag stapper små barn i seg sukkerskaller og sjokoladekister, mens de morer seg med leketøy formet som skjeletter». Filmskaperen Sergej Mikhajlovitsj Eisenstein
  1. november samme år kunne avisen The North American Star fortelle at «Gårsdagen, festivalens første dag, forløp stille og rolig, uten noen form for forstyrrelser, og vi forventer å kunne skrive det samme om i dag og i morgen».

Den viktigste grunnen til at avisen skrev dette, var at alle medier i Mexico ble presset av regimet og dets «ukronede monark», president Santa Anna, til bare å rapportere om kirkelige handlinger og ignorere folkelige tradisjoner og festlige opptog.

Bare én publikasjon torde å gå mot strømmen:

Mexicos første illustrerte avis, El Calavera (Hodeskallen), som gikk i trykken første gang i januar 1847.

Her var sidene fulle av satiretegninger som gjorde narr av landets korrupte politikere og aristokrater – blant annet ved å fremstille dem som avdøde skjeletter.

Etter 31 utgaver ble avisen stengt av myndighetene, og redaktørene ble fengslet og anklaget for å oppfordre til opprør.

Avisen ble lagt med, men satire-tegningene som konsept var kommet for å bli.

Skjelett blir symbol på de dødes dag

I 1880-årene begynte kunstneren José Guadalupe Posada å tegne skjeletter som opptrådte i aristokratiske klær.

I begynnelsen var det bare uskyldige illustrasjoner til selskapssanger, men da de sosiale spenningene i landet tiltok rundt år 1900, begynte Posada å tegne makthaverne som syklende, drikkende og dansende skjeletter.

En av de mest berømte av Posadas figurer, en aristokratisk skjelettdame kalt La Calavera Catrina (Dødens dame), skulle bli høytidens mest gjenkjennelige ikon.

Rundt begynnelsen av den blodige meksikanske revolusjonen i 1910 fikk satiretegningene selskap av dikt, som i forbindelse med de dødes dag fungerte som bitende samfunnskritikk.

Avisen La Opinion trykte dette såkalte calavera-diktet 4. november 1913, etter tre år med vold og sosial konflikt:

«Jeg skal ikke ned til kirkegården / hvorfor det? / det ville være dumt av meg / å se så mange enker / sørgende og angrende / jeg vil ikke se datterens smerte / uten trøst / du kan se henne på denne dag / foran farens grav / bare for å se henne litt senere / på gatene og avenyene / der hun må prostituere seg».

Ikke alle Calavera-diktene var like alvorlige.

Det var også vanlig å sende anonyme og ertende dikt til familiemedlemmer, med en god dose svart humor.

Madagaskerne hyller de avdøde

På Madagaskar blir det holdt fester for lik. Det skal få de avdøde sjelene til å føle seg verdsatt.

© Alamy/Imageselect

Hele verden hyller de avdøde

Mexico er langt ifra det eneste landet i verden som hyller de døde med fargerike og bisarre ritualer. Fra Italia i vest til Japan i øst møtes familier og venner årlig for å minnes dem de har mistet.

Den kanskje mest berømte feiringen av de døde – halloween (allehelgens-
aften) – stammer opprinnelig fra den keltiske høstfesten samhain, som markerte begynnelsen på vinteren.

Senere overtok den katolske kirken høytiden som en anledning til å hylle helgener og be for de døde.

I USA har feiringen utviklet seg til en kostymefest, og i dag følges denne tradisjonen verden over.

Til tross for halloweens utbredelse holder mange land fremdeles fast på sine egne helligdager for de døde med unike tradisjoner.

I Bolivia krones de avdødes kranier for eksempel med blomster, mens folk i Nepal trekker kyr gjennom gatene, fordi dyrene angivelig leder de dødes sjeler på vei til etterlivet.

De dødes dag skaffer penger i kassen

Etter andre verdenskrig resulterte den økende velstanden i at tusenvis av vanlige amerikanere fikk råd til å reise på ferie utenlands.

Mange dro sørover til Mexico, der de dødes dag snart viste seg å bli en stor slager.

Snart begynte reisebyråene derfor å organisere egne turer til meksikanske kirkegårder under høytiden.

Mexicos turismedepartement ville naturligvis ha en del av kaken, og iverksatte i 1971 en reklamekampanje der de dødes dag nærmest ble fremstilt som en fargerik byfest, fremfor den private hyllesten det alltid hadde vært.

I utvalgte byer ble feiringen tilpasset, slik at den nå også skulle omfatte en sukkerskalle­­­­­­­­­­­­­­­­­­konkurranse, en parade, matboder, teaterstykker og kirkegårder fulle av surrende TV-kameraer – alt sammen til ære for turistene.

Kronen på verket var ofte en «spesialtur» inn i private hjem, der folk mot betaling kunne få se et autentisk offeralter, høre en fortelling om den døde og få en shot tequila.

Scene fra James Bond-filmen "Spectre"

Flere store skjelett­masker ble laget som rekvisitter til Bond-filmen Spectre, der agent 007 forsøker å fange skurken under en parade på de dødes dag.

© James Bond Films/Business-insider/Clipstill

James Bond skapte gigantisk dødsparade

I James Bond-filmen Spectre (2015) jager den britiske spionen en skurk gjennom Mexico City under en parade på de dødes dag.

I virkeligheten hadde det aldri blitt arrangert en slik parade i byen, men åpningsscenen var så imponerende at lokale turistsjefer, politikere og eventarrangører øynet en potensiell økonomisk gevinst.

Filmens parade ble til virkelighet i 2016, da mer enn 100 000 mennesker tok del i skjelett-opptoget og gatefesten.

Begivenheten er et uttrykk for at de dødes dag i dag ikke bare er en privat familiefeiring, men en offentlig fest.

Men Mexico er et stort land med hundrevis av landsbyer, der de gamle og unike tradisjonene fortsetter uten de store forstyrrelsene.

For en utenforstående kan det være vanskelig å forstå den dypere meningen med de dansende skjelettene og sukkerskallene, men filmskaperen Sergej Mikhajlovitsj Eisenstein fanget opp noe av essensen under sitt besøk i Mexico i 1931:

«Overalt i Mexico blandes hele tiden døden og livet sammen. På de dødes dag stapper små barn i seg sukkerskaller og sjokoladekister, mens de morer seg med leketøy formet som skjeletter».

Festivalen er ikke bare en feiring av de døde, men en hyllest til livet.