Derfor har vi skuddår
Hvert fjerde år er det skuddår. Men hvorfor er det egentlig nødvendig med en ekstra dag i kalenderåret? Og hvorfor ligger skuddagen på 24. februar og ikke 29. februar? Svaret skal finnes i det gamle Roma.
Her i Skandinavia kan februar føles som et langt og kaldt tilløp til våren. Og hvert fjerde år må vi alle sammen finne oss i å speide etter mars måned en ekstra dag.
Det er vanligvis bare 28 dager i februar, men hvert fjerde år blir den siste vintermåneden forlenget med en såkalt skuddag.
Skuddagen finnes fordi Jorden ikke rekker hele veien rundt Solen på 365 dager, men bruker rett i underkant av 365 dager og seks timer på ferden.
Uten skuddag ville det hvert fjerde kalenderår være en dag i overskudd, noe som på lang sikt ville forrykke årstidene, slik at det på den nordlige halvkule ville være vinter i juli og sommer i desember.
Skuddår ga romerne hodepine
Den romerske keiser Julius Cæsar var den første som forsøkte å finne en løsning på rotet i kalenderen.
I år 46 før vår tidsregning hadde kalenderen etter hvert blitt 67 dager på etterskudd i forhold til årstiden, noe som skapte stor forvirring hos romerne.
Dette fikk Cæsar til å forlenge år 46 med 67 dager ekstra pluss en skuddmåned på 23 dager. Året, som besto av 445 dager, fikk navnet Annus Confusionis – forvirringens år – av romerne.
Månedenes lengde ble året etter tilpasset slik at de til sammen utgjorde ett år på 365 dager. At februar er kortere enn de andre månedene, er altså en levning fra den romerske kalenderen, der man nettopp brukte februar til å sette inn en ekstra dag – en skuddag.
I motsetning til hva mange tror, er det ikke 29. februar som er den egentlige skuddagen, men 24. februar.
Det skyldes at februar i den romersk-julianske kalenderen bare besto av 23 dager, noe som altså gjorde 24. februar til den egentlige skuddagen.
Kalenderen er ikke feilfri
Julius Cæsars kalender var imidlertid ikke helt nøyaktig. I gjennomsnitt varte et juliansk år i 365,25 døgn, men et astronomisk år varte bare i 365,24219878 døgn.
Dette innebar at kalenderåret og det astronomiske året ikke fulgte hverandre, og i 1582 bestemte pave Gregor 13. å gjøre noe med problemet.
Han innførte den gregorianske kalenderen, som justerte antall skuddår, så slik at det bare er 97 skuddår på 400 år.
Kalenderen, som ble innført i Skandinavia på 1700-tallet, er imidlertid ikke helt uten feil.
For hver 10 000 år vil det være en feil på tre dager i kalenderen. Den neste forskyvningen på ett døgn finner sted i år 5153. Så vi har nok tid til å finne en løsning på problemet.