Fastelavn ble markert med orgier og opptog

I den katolske middelalderen var fastelavn menigmanns pusterom. I dagene opp mot fasten kunne han glemme hverdagens lidelser og skeie ut med grove spøker og etegilder. Mange av tradisjonene har overlevd frem til i dag, om enn i en utvannet form.

5. februar 2016 av Lene Mikkelsen

Fastelavn bygger på gamle tradisjoner

Når superhelter og Barbie-prinsesser i dag slår løs på fastelavnstønnene, tenker de færreste av oss på at de er i ferd med å fordrive Djevelen.

Og når vi pynter fastelavnsrisene er det sjelden fruktbarhet vi har i tankene, på samme måte som det bare er ganske få som ser på fastelavnsbollene som en innledning til en førti dager lang faste.

Men det er nettopp Fanden, fruktbarhet og fasten tradisjonene rundt fastelavn bygger på. I Norden feiret våre hedenske forfedre overgangen fra vinter til vår, og da kristendommen ble innført, overførte kirken deler av disse feiringene til en fest før fasten.

Fastelavnsriset kan for eksempel spores til norsk folketro der man riset mennesker, jorder og dyr for å sikre fruktbarhet. Da kristendommen ble innført ble risingen et symbol på Kristi lidelse.

Fastelavn - en eneste stor matorgie

Fastelavn stammer fra tysk “fastel-abend”, som egentlig betyr kvelden før fasten. Men festen før den triste fastetiden varte i tre dager – enkelte steder en hel uke – og det ble fråtset i mat og gjort narrestreker.

Søndag ble kalt “fleskesøndag”, og mandag var “blåmandag” fordi alteret i kirken ble dekket med et blått klede for å markere innledningen av fasten. Tirsdag het “feitetirsdag” fordi det var den siste dagen man kunne spise kjøtt og flesk før fasten.

Andre navn er “hvitetirsdag”, fordi folk spiste rømmegrøt eller hvetemelsbakst denne dagen – f.eks. fastelavnsboller. Selve fasten startet “askeonsdag”.

I Ångermanland i Sverige krevde tradisjonen at det skulle spises ikke mindre enn sju måltider på feitetirsdagen, bl.a. kokt svinekjøtt. De skulle også spare et stykke julebrød til etter jul og dyppe det i gryten denne dagen.

I Uppland, Södermanland og Värmland besto kjøttet på feitetirsdagen som regel av kokte grisetær. Formålet med det store etegildet var selvsagt å ha noe å gå på under fasten.

At fasten samtidig falt naturlig sammen med at vinterens matlagre var i ferd med å tømmes for folk flest i Norden, gjorde det lettere å godta at man måtte være avholdende.

Fasten var ikke for de rike

Kirkens påbud om 40 dagers avholdenhet var imidlertid ikke ensbetydende med at den ble overholdt – fasten ble for eksempel aldri vanlig blant alle innbyggerne i Skandinavia.

Om det nå var derfor eller for å skaffe penger til utbyggingen av Peterskirken, så ga pave Leo 10. på begynnelsen av 1500-tallet skandinavene muligheten til å kjøpe avlatsbrev, såkalte smørbrev.

Brevene ga velbeslåtte borgere tillatelse til – med god samvittighet og uten å måtte lide seg gjennom skjærsilden – å spise smør og ost i fasteperioden. De rike kunne også få andre til å faste for seg. I stedet for å faste selv kunne de for eksempel kjøpe fastemat til seks fattige.

Munkene i klostrene var de som for alvor skulle leve opp til fastereglene, men også her ble påbudet tolket og tilpasset. For eksempel avlet nordjyske munker vinbergsnegler i klosterhagene fordi sneglene ikke ble regnet som ordentlig kjøtt og derfor kunne spises i fasten.

Luften var stinn av fornærmelser

Dagene opp mot fasten ble ikke bare viet matorgier – det var også tid for fargerike opptog. Fra sørlige himmelstrøk kjenner vi til utkledningsfester og masker fra karnevalstradisjonen. Ordet karneval kommer av det latinske carne vale, “farvel til kjøtt”.

Men også i Skandinavia har det vært tradisjon for fastelavnsopptog med bestemte utkledde figurer. De man la mest merke til var gjøglerne, heksene og narren, eller bajasen.

De dekket seg bak forkledningen og hånet tilskuerne med et språk som besteborgere under normale omstendigheter aldri ville ha lånt ører til. Men ingenting var normalt under fastelavn, og selv godseiere og geistlige kunne tillate seg å tåle et par fornærmelser på veien.

For folket var fastelavnsdagene et pusterom. I en kort stund kunne gårdsgutter og budeier glemme hverdagens strabaser og få utløp for sine frustrasjoner. Og selv om kirken gjorde forsøk på å bremse festlighetene, ble det aldri satt ut i livet – kanskje fordi kirken mente at festdagene fungerte som en sikkerhetsventil.

Folk fikk også anledning til å lette litt på trykket på mer bestialsk vis, bl.a. ved å slå katten ut av tønna. I Norge er den kjent i våre dager som en barnehageskikk, uten katt.

Opprinnelig var en eller flere katter sperret inn i en tønne som ble hengt opp.Til å begynne med skulle deltakerne være til hest, treffe bunnen på tønna med spyd eller stav slik at katten(e) falt ut.

Katten var symbol på det onde som skulle fordrives, og det skapte en fellesskapsfølelse, spesielt i små byer, når de kunne samles om en felles fiende.

Fastepåbudet ble avskaffet i Norden da Luthers protestantisme fortrengte den katolske kirken i 1536/37. Dermed hadde påskuddet for å feste og fråtse forsvunnet, og myndighetene og kirken prøvde derfor å forby fastelavnsmoroa.

Men tradisjonen har bestått frem til i dag. Folket kvittet seg gjerne med fasten, men ikke med festen. Etter reformasjonen gikk fastelavn over fra å være en kirkehøytid, til i større grad å bli folkets egen fest som opptakt til en kommende vår og et nytt arbeidsår.

Kanskje du er interessert i