Publikum tar forventningsfullt plass i Wiens Burgtheater 1. mai 1786. Det keiserlige teater har premiere på en humoristisk opera komponert av selveste Wolfgang Amadeus Mozart, som er tidens største musikalske navn.
Forestillingen heter «Figaros bryllup» og handler om tjeneren Figaro, som skal gifte seg med sitt hjertes utkårede, hushjelpen Susanna. De tjener imidlertid begge hos grev Almaviva, som har fått et godt øye til Susanna. Stadig prøver han – til publikums store fornøyelse – å komme i buksene på henne.
«Han er konge, han gjør hva han vil. Tar piken fra hennes mor og bruker henne – krigerens datter, den unge mannens brud.» Beskrivelse fra eposet «Gilgamesh», skrevet mellom 2100 og 1200 f.Kr.
Den liderlige greven truer til og med med å kreve sin rett til droit du seigneur – et fransk begrep som på latin er kjent som jus primæ noctis og på norsk kan oversettes med «retten til den første natten».
Til slutt klarer paret å forpurre grevens uanstendige plan: Figaro får sin Susanna, og hun slipper å gå til sengs med andre enn sin husbond.
Mozart og publikum var tydeligvis kjent med grevens påståtte rett. Men har en godseiers rett til å ligge med en kvinne på bryllupsnatten hennes noen gang vært en reell praksis, eller hører det bare hjemme i fiksjonens verden?
FOR OG IMOT: Skikken omtales i oldtiden
Fenomenet omtales i mange verk – f.eks. i det babylonske eposet «Gilgamesh» og det franske middelalderdiktet «Baudouin de Sebourc». I diktet krever en hersker sin rett til å gå til sengs med en brud hvis han ikke får del i medgiften hennes.
Den greske historikeren Herodot (480–420 f.Kr.) skriver om en libysk stamme som følger skikken: «De er den eneste stammen der det er skikk å føre alle kvinner som skal stå brud, foran kongen, så han kan velge de av dem som behager ham.»
Bryllupsavgifter ble visse steder i middelalderens Europa betalt av bøndene. Muligens skulle betalingen sikre at godseieren ikke krevde sin rett til den første natten.
Mange fyrster har gjennom historien utvilsomt presset kvinner til sex, men det finnes ikke noe klart bevis for at retten til den første natten var en lovfestet praksis.
I alle verk som nevner retten, beskrives den som en tradisjon som hører fortiden til – eller som en foreteelse som finner sted i områder fjernt fra forfatterens levested.
Selv om godseierne ikke hadde rett til den første bryllupsnatten, blandet noen av dem seg gjerne inn i sine bønders giftermål. Den danske godseieren William Halling (1744–1796) i Vendsyssel skal etter sigende ha giftet de flotteste mennene på godset med de vakreste kvinnene i et forsøk på å forskjønne lokalbefolkningen.
Gilgamesh er en sumerisk sagnkonge som etter sin død angivelig ble underverdenens konge.
KONKLUSJON: Spørsmålet splittet Europas lærde
Frem til 1800-tallet var det en generell konsensus om at retten til den første natten hadde eksistert en gang i en uklar fortid.
I løpet av århundret ble tradisjonen imidlertid gjenstand for oppmerksomhet hos mange europeiske forskere. Mens en del av dem fastholdt at praksisen hadde historiske røtter, vokste koret av kritiske røster.
Forestillingen om godseierens rett til den første natten ble foreviget i et maleri av den russiske maleren Vasilij Polenov i 1874.
Vendepunktet kom i 1881. Da konkluderte den tyske juristen Karl Schmidt – etter en grundig gjennomgang av de historiske kildene – med at det ikke fantes bevis for rettens eksistens i middelalderens Europa.
Dermed var debatten reelt sett avgjort. Noen forskere har riktignok fastholdt påstanden om at retten en gang eksisterte, men de fleste slutter seg i dag til Karl Schmidts konklusjon om at den bare er en myte.
MYTEKNUSERNES DOM:
Der finnes ingen bevis.
