Historiske begravelser: Fra blodige ritualer til kokte lik
Begravelsesritualet har mange ansikter avhengig av hvor og når det har funnet sted i historien: Oldtidens rikeste peruanere tok uskyldige med seg i graven, og i 1800-tallets Europa var folk så redde for å bli begravd levende at de installerte bjeller i kistene.
Stormannen og hans familie fikk både mat, husdyr og tjenestefolk med seg i graven.
Oldtidens Peru: Begravelser kostet uskyldige livet
I de første århundrene e.Kr. mente peruanerne at døden bare var en overgang. Ifølge datidens moche-kultur fortsatte livet slik det hadde forløpt på jorden.
Begravelsene avspeilte derfor nøye tilværelsen den enkelte hadde levd. De døde fikk mat med til livet i det hinsidige samt gjenstander som passet til deres sosiale status.
Betydningsfulle personer fikk smykker, edelsteiner og andre rikdommer med seg i graven. De etterlatte ofret ofte også både tjenestefolk og soldater som skulle oppvarte og beskytte sin herre i det hinsidige.
Rikfolk ble begravd i pyramideformede gravkomplekser, mens vanlige mennesker bare ble rullet inn i tepper og begravd med en stein som gravmæle.
Gravplasser for allmuen rommet graver for både menn og kvinner.
Fordel: Den døde får et flott ettermæle. Gravgaver og andre gjenstander sikrer at den avdøde blir minnet på en personlig måte.
Ulempe: Begravelser koster uskyldige livet. Menneskeofring hører til begravelseskulturen og koster mange uskyldige mennesker livet.
Jordnøtter var populære. Nøttene var en viktig del av kosten for både rik og fattig, så det fikk være med i graven.
1800-tallet: Alarm sikret mot å bli levende begravd
Angsten for å bli levende begravd toppet seg på 1800-tallet. En koleraepidemi herjet Europa, og mange syke falt i koma.
Fordi legevitenskapen ennå ikke hadde utviklet metoder til å fastslå med sikkerhet om døden var inntrådt, fryktet mange at det skulle skje en feil.
Løsningen ble sikkerhetskisten, en kiste med en snor bundet til en klokke over jorden slik at den begravde kunne slå alarm.
Sikkerhetskisten sikret at man kunne slå alarm hvis man var blitt levende begravd.
1200-tallet: Døde ble kokt
Korsfarere som døde i utlendighet, ble ofte sendt hjem for å bli begravd i kristen, viglset jord.
For å unngå lukt og andre ubehageligheter kokte krigskamerater først den døde i vann eller vin.
Prosessen fikk kjøttet til å løsne fra knoklene slik at disse lett kunne transporteres hjem.
Skikken fortsatte frem til 1300, da paven forbød den.
Skjelettene var helt rene og lette å transportere.