Historiske hilsener: Fra våpenfrykt til høflig håndtrykk

Oldtidens grekere: Fredelige hensikter ble til høflige håndtrykk

Grekerne stakk høyre hånd frem til hilsen når de møttes. 

Ved å vise en utstrakt hånd med tom håndflate, gjorde den hilsende det tydelig at han eller hun ikke bar sverd eller andre våpen og derfor utelukkende kom med fredelige hensikter.

Fra avbildninger på krukker, vaser og steiner vet arkeologer at håndtrykket ble brukt ved flere anledninger, blant annet for å ønske gjester velkommen. 

Hilsenen kunne også besegle en handel mellom to parter eller symbolsk signalisere troskap og lojalitet overfor en god venn eller en overordnet.

Håndtrykket signaliserte i utgangspunktet likeverd mellom de to hilsende. 

I den moderne verden ble hilsenen først vanlig da tankene om frihet, likhet og brorskap mellom mennesker ble omfavnet på 1800-tallet. 

1600-tallets europeere: Bukk og nei for majesteten

Rang og stand betydde alt i 1600-tallets Europa, og måten å hilse på avspeilte den enkeltes plass i samfunnet. 

På kongelige slott måtte gjester bokstavelig talt bukke og skrape for majesteten. 

Skikken innebar at den bukkende førte det ene beinet bakover og lot det skrape lett over gulvet.

Både kvinner og menn hilste opprinnelig med et bukk, men etiketten endret seg utover århundret. 

På 1600-tallet begynte kvinner å neie, kanskje fordi de stramme korsettene gjorde det vanskelig å bukke.

1700-tallets soldater: Brysom hatt ble til symbolsk hilsen

Soldater lettet opprinnelig på hatten når de hilste på en overordnet. 

Denne skikken forandret seg på 1700-tallet da mange europeiske hærer innførte høye, koniske hatter kalt grenaderluer. 

Hatten satt bare fast hvis soldaten brukte hakereim. 

Reimen gjorde det omstendelig å lette på hatten, og soldaten førte derfor i stedet hånden opp til luen som en symbolsk hilsen.