Dominikanermunken Étienne av Bourbon så vantro på den gamle kvinnen foran seg, men hun var skråsikker i sin sak: Det skjedde guddommelige mirakler i skogen utenfor landsbyen Villars-les-Dombes.
Det viste seg snart at den gamle kvinnens historie ble støttet av flere andre i det fattige franske distriktet. Mange fortalte at mødre tok sine dødssyke barn med ut i skogholtet for å binde stykker av barnets klær på greinene.
Hvis moren etterlot barnet i skogbunnen, ville det på mirakuløst vis være helbredet når hun vendte tilbake et par dager senere, takket være St. Guinefort, som lå begravd i skogen.
For Étienne av Bourbon var denne helgenen mistenkelig ukjent. Det luktet overtro lang vei, og det var nettopp den slags uvesen dominikanermunken i år 1250 var blitt sendt til provinsen Dombes for å utrydde.
Sammen med Franciskanerordenen hadde dominikanerne rundt 1231 blitt utpekt av pave Gregor 9. til å lede den hellige inkvisisjonen.
Som pavens inkvisitor hadde Étienne av Bourbon i den anledning fått i oppgave å reise rundt for å finne ut om bøndene var gode katolikker, eller om de ga seg hen til overtro.
Ritualene i skogen kunne muligens falle inn under siste kategori, og derfor måtte Étienne av Bourbon sette i gang flere undersøkelser i områdets landsbyer. Etter et par dager gikk den hele og fulle sannheten opp for pavens inkvisitor.
«Jeg trodde at dette var en hellig person, så jeg fortsatte med mine utspørringer. Til slutt innså jeg at det faktisk dreide seg om en hund», skrev Étienne av Bourbon rystet i sine etterlatte papirer om overtro, «De Supersticione».
Gravsteinen ble knust
Ifølge folk i Dombes hadde det hele begynt med at mynden Guinefort urettmessig ble drept av sin herre, en lokal adelsmann. Mens herren var på jakt, voktet hunden sønnen hans i vuggen.
Da adelsmannen kom hjem, fikk han se hunden med blod rundt munnen. I raseri drepte han hunden med sverdet sitt fordi han trodde den hadde drept barnet. Men barnet var uskadd, og blodet stammet fra en slange som hunden hadde bitt i hjel for å forsvare spedbarnet.
Skamfull over sine gjerninger begravde adelsmannen derfor den døde hunden i en gammel brønn og plantet en liten lund rundt minnesmerket.
Snart hadde folk i området begynt å oppsøke den trofaste hundens grav for å be. De var overbevist om at de små barna deres dermed unngikk å bli syke, for Guinefort hadde vist seg som en beskytter av spedbarn.
Legenden var hjerteskjærende, men inkvisitoren Étienne av Bourbon lot seg ikke rokke. Ifølge den katolske kirken kunne ikke en helgen være et dyr. En slik status var forbeholdt mennesker.
Inkvisitoren påla derfor den lokale adelsmannen å felle skogen – hjemstedet for den overtroiske kulten. Den falske helgenens gravstein ble veltet, og hundens knokler gravd opp og brent.
Alle i området ble truet med store bøter eller konfiskering av eiendom hvis de tilba hunden igjen.
Tilfreds med sin innsats dro Étienne av Bourbon tilbake til Lyon, og frem til sin død i 1262 var han overbevist om at den falske helgenen var utradert. Men Sør-Europas katolikker var ikke ferdige med hunden Guinefort så fort.
Legendene smeltet sammen
Hundekulten gikk snart i kirkens glemmebok, men for områdets fattige bønder var Guineforts edle gjerning selve symbolet på deres egen kamp mot sult og spedbarnsdød. Dombes var fylt med uhumske sumper og innsjøer, som av og til var kilde til malariaepidemier.
Innsjøene var anlagt av en adelig som i sin tid oversvømte og ødela bøndenes jorder. I sjøene drev han med oppdrett av fisk, og under den kjøttløse fasten solgte han fisken i blant annet Lyon.
Resultatet av overklassens jakt på profitt var sykdom og hungersnød, med et stort antall ofre blant spedbarn i Dombes.
Guineforts ry som helbreder spredte seg også til andre deler av Frankrike, og fra rundt 1300-tallet smeltet legenden om den edle mynden sammen med historien om mennesket Guniforto – en kirkelig anerkjent helgen som ble drept av pilskudd.
De neste århundrene ble Guniforto/Guinefort tilbedt i Sør-Frankrikes kirker og i de italienske byene Pavia og Milano. Spesielt skulle helgenen være god å ha på sin side i kampen mot pesten.
Arkivar avslørte hundekulten
Først i 1879 sørget arkivaren Louis Augustin Vayssière for at helgenens fortid som hund igjen kom i kirkens søkelys.
Han hadde kommet over Étienne av Bourbons tekster om Guinefort og bestemt seg for å undersøke saken nærmere, ettersom episoden hadde funnet sted i hans distrikt.
Etter å ha samlet informasjon i området kunne han avsløre at bøndene i Dombes stadig oppsøkte det tidligere gravstedet for å be – vel vitende om at de tilba en hund. Med Vayssières ord gjorde de seg dermed skyldige i «avgudsdyrkelse».
I utgangspunktet burde kirken ha fordømt syndene med en gang, men det motsatte viste seg snart å bli tilfellet. I 1886 laget presten J. Delaigue en avhandling som konkluderte at Étienne av Bourbon i sin tid var blitt lurt.
Et par spøkefugler ville bare få seg en god latter og hadde derfor innbilt munken at pilegrimer i distriktet tilba en hund, påsto presten.
Med det i mente kunne de pilegrimene som nå oppsøkte skogen, umulig gjøre seg skyldige i synd, ettersom de alltid hadde tilbedt et menneske. Faktisk burde noen bygge en kirke på stedet, slik at St. Guinefort-kulten kunne bli rik og få en større menighet, avsluttet J. Delaigue.
Men slik gikk det ikke, og kulten fikk i stedet leve uforstyrret videre. På begynnelsen av 1900-tallet oppsøkte kvinner stadig minnesmerket for å be for sine syke barn. De ofret for eksempel mynter eller etterlot et par sko slik at barnet skulle lære seg å gå.
Først rundt 1930 døde hundekulten ut. Trolig fordi levestandarden og sykdomsbekjempelse i området bedret seg på linje med resten av Vest-Europa.
For eksempel ble flere av de uhumske sumpene drenert. I moderne tid hadde ikke bøndene lenger bruk for en hundehelgen med helbredende evner.
Menneskeeter ble helgen
Bysantinerne avbildet St. Kristoffer med et hundehode.
Guinefort er ikke den eneste katolske helgenen som har blitt fremstilt som en hund. Før han ble omvendt til kristendommen, var St. Kristoffer ifølge den ortodokse troen en over to meter lang menneskeetende kjempe med hundehode.
Ifølge legenden bestemte Kristoffer en gang på 200-tallet at han bare ville tjene den mektigste av alle menn. Først oppsøkte han kongen som gikk for å være den sterkeste.
Men Kristoffer ble snart skuffet fordi kongen fryktet Satan. Derfor oppsøkte han den onde selv og tilbød sin tjeneste.
Men også Satan viste seg å nære frykt – nemlig for Jesus. Til slutt lot Kristoffer seg døpe som kristen og slo seg ned ved en farlig elv der han hjalp folk trygt over på den andre siden.
Spesielt på bysantinske ikoner fremstilles St. Kristoffer med et hundehode og den klassiske helgenglorien. I vestlig tradisjon forsvant hundehodet senere, og helgenen er i dag ofte avbildet som mannen som bærer Jesus-barnet over en elv.