Å bli dyppet i tjære og rullet i fjær var kjent som straff allerede i 1100-tallets England.
I et dekret utstedt av Richard Løvehjerte i 1189 slår kongen fast at en soldat som stjeler fra sine våpenfeller først skal barberes på hodet og deretter overhelles med kokende tjære og en pose fjær.
Straffen var ikke ment å skulle drepe offeret, selv om den kokende tjæren kunne resultere i voldsomme brannsår og blemmer.
Den virkelige straffen lå i den offentlige ydmykelsen som offeret ble utsatt for når han – vanligvis – ble slått og dratt halvnaken gjennom byen.
Tjære og fjær var derfor den foretrukne straffemetoden for å spotte en person som på forskjellige måter hadde forgrepet seg mot normene i samfunnet.
Fra England tok kolonister tjære og fjær med til Nord-Amerika, der straffen fikk sin storhetstid.
Spesielt under den amerikanske revolusjonen (1775-83), da kolonistene gjorde opprør mot Storbritannia, grep opprørerne ofte til tjære når de ville straffe bl.a. tollere og skatteoppkrevere som jobbet for den britiske kolonimakten.
Så sent som på 1970-tallet brukte IRA tjære og fjær for å straffe kvinner som omgikkes britiske soldater.