Tradisjonen stammer fra middelalderen. Når en mann ble slått til ridder, fikk han så høy status at det var legitimt å straffe alle som krenket hans ære.
Ifølge visse kilder skulle en nyslått ridder lære å sette pris på sin nye posisjon ved en siste gang å oppleve å bli fornærmet uten straks å hevne seg tidobbelt.
Den nyslåtte ridderen fikk derfor en skikkelig lusing – og måtte bare si pent takk! Men etterpå var en lusing en utfordring til tvekamp som ingen ridder kunne si nei til.
Med tiden ble en lusing med flat hånd erstattet med en hanske som ble kastet for føttene på den du ville utfordre.
Muligens skyldtes dette at en lusing med en av de tunge jernhanskene som riddernes rustning bl.a. besto av ikke bare ville koste mottakeren hans ære, men kanskje også et par tenner.
Prinsippet om å avgjøre æressaker med våpen er dog vesentlig eldre.
Den tidligst kjente loven på området er fra det østlige Germania og ble vedtatt på 400-tallet.
Den fastslår at bare alvorlige forseelser som drap og forræderi kan avgjøres med en duell.