Knefall har siden oldtiden vært et tegn på ærbødighet og underkastelse overfor en autoritet – for eksempel en konge eller en guddom.
Det er usikkert når mennesker begynte å knele for å vise respekt først, men historikerne vet at på 300-tallet f.Kr. krevde Aleksander den store at hoffet hans gikk ned på kne for ham – med inspirasjon fra Persia.
Muligens med inspirasjon fra hærføreren ble knefall også et fast innslag i Romerriket, hvor undersåttene knelte foran den romerske keiseren.
Det religiøse knefallet ble en del av den kristne gudstjenesten i middelalderen.
Kirken tok til seg knefallet
Den kristne kirken begynte å adoptere tradisjonen i middelalderen, og de troende knelte under gudstjenesten for å vise respekt for nattverden, som ble betraktet som Kristi kjøtt og blod.
Under reformasjonen på 1500-tallet avviste flere protestantiske reformatorer knefall som et unødvendig ritual som gjorde tilbedelse for komplisert. Kneling ble derfor faset ut i protestantismen, men er fortsatt viktig i blant annet den katolske, anglikanske og lutherske kirken.
I våre dager tilsier tradisjonen at en person kneler på venstre kne foran en person – for eksempel en kongelig – mens knefallet for Gud eller en religiøs autoritet i kirken skjer på begge eller høyre kne.