Vi kan takke kineserne for at himmelen blir opplyst av fargerike fyrverkeri-eksplosjoner hvert nyttår. Det er imidlertid usikkert når kineserne fant opp fyrverkeriet.
En kvalifisert gjetning er at primitivt fyrverkeri dukket opp omkring 800-tallet e.Kr., da kinesiske alkymister tente på papir- og bambusrør fylt med bl.a. trekull, svovel og salpeter.
Vår tids fyrverkeri ble utviklet på 1800-tallet, da kruttet fikk et vell av farger.
Kineserne mente at de høye smellene ville skremme bort onde ånder og bringe lykke. Den nye oppfinnelsen ble derfor særlig brukt ved festlige anledninger – bl.a. det kinesiske nyttår.
Høye smell brakte lykke
Fyrverkeriet spredte seg til Midtøsten og derfra til Europa i løpet av middelalderen. Her falt fyrverkeri spesielt i de kongeliges smak og ble ivrig brukt ved kroninger, bryllup og militærparader.
Englands kong Henrik 7. feiret for eksempel bryllupet sitt i 1486 med fyrverkeri, og senere ble Elizabeth 1. så begeistret for bulder og brak at hun opprettet en særskilt stilling for en "ildmester av England".
I store deler av verden er det tradisjon for å la sjampanjekorkene smelle på nyttårsaften.
Her stammer nyttårstradisjonene våre fra
Flere av nyttårstradisjonene våre har røtter langt tilbake i fortiden – og har bl.a. til formål å holde onde ånder borte. Her er bakgrunnen for tre av de mest populære tradisjonene.
De første fyrverkeriene ga først og fremst røyk og smell, for de fargestrålende gnistene dukket ikke opp før på 1830-tallet, da italienske fyrverkerimestere frembrakte farger ved å blande forskjellige metaller i kruttet.
Så fikk fyrverkeriet fast plass på nyttårsfestene, hvor også europeerne fulgte kinesernes eksempel og ønsket det nye året velkommen med høye, lykkebringende smell.