Stanken var intens når de tynne jernsponene ble rørt ut i en bolle med vineddik mens metallet sakte oppløste seg. Bedre ble det ikke når løsningen etterpå skulle blandes med teblader og pulver fra den garvestoffholdige nøttefrukten myrobalan. I skålen lå det nå en svart masse.
For mange japanere i middelalderen var den illeluktende oppløsningen veien til et perfekt utseende.
«Vanskelig ikke å snu seg bort med en sterk følelse av vemmelse.» Slik beskrev den britiske diplomaten Rutherford Alcock sin reaksjon når han så de svarte tennene.
Den svarte massen skulle gnis på tennene slik at emaljen ble farget helt svart.
Prosessen ble gjentatt flere ganger i uken, men innsatsen var verdt det: Resultatet ble nemlig et sett med tenner som alle japanere drømte om – skinnende, svarte tenner.
Svarte tenner ble en hit
Arkeologiske funn i Japan har vist at fenomenet med svartfargede tenner kan spores tilbake til Kofun-tiden (250–538 e.Kr.). Det var imidlertid først i Heian-perioden fra 794 til 1185 at svarte tenner – kjent som «ohaguro» – for alvor ble utbredt i Japan. På den tiden var fenomenet så vanlig at det ble nevnt i folkeeventyr og til og med i verdens kanskje første roman – «Genji monogatari» fra 1000-tallet.
Aristokratene var de første som begynte å farge tennene. Både menn og kvinner smurte på den svarte blandingen slik at tannsykdommer som karies og periodontitt ikke syntes så tydelig. De fleste munner var den gang stappfulle av misfargede tenner, men med ohaguro kunne alle gulaktige og brunlige nyanser skjules.
Tenner skulle være knivskarpe
Smykkestener var hotte i oldtiden
Små, blinkende diamanter i tennene er en kjent skikk i dag. Tradisjonen kan spores mer enn 2500 år tilbake i tiden, da mayaindianerne boret små hull i tennene og satte inn pyntestener.
Urin og melk ga hvite smil
Kritthvite tenner var like ettertraktet i Romerriket som i dag. Et vakkert sett med tenner symboliserte velstand, og for å oppnå dette påførte romerne en blanding av geitemelk og urin, som har en blekende effekt.
Filte tenner tiltrakk seg gjester
I århundrer har afrikanske stammefolk filt tennene – for eksempel var det en tradisjon blant mbuti-folket i Kongo. Et av stammens medlemmer, Ota Benga, ble stilt ut i Bronx Zoo i USA i 1904.
Samtidig var teorien at det svarte laget ville beskytte tennene mot sykdommene i munnen, som forårsaker forferdelig tannpine.
Tidligere anså japanerne blanke, svarte gjenstander som spesielt vakre, og ansiktet ble sett på som perfekt når den kullsvarte frisyren og øyenbrynene kunne suppleres med mørke tenner.
Moten spredte seg til geishaenes verden, der de dansende og konverserende vertinnene gjerne møtte gjestene sine med et strålende, kullfarget smil. Fordi geishaene malte ansiktene sine med hvit sminke, ble ukledelige, gule tenner veldig tydelige – men ved å farge tennene svarte løste vertinnene problemet. Til stor tilfredshet for gjestene.
Mørke smil var ærbare
I løpet av Edo-perioden (1603–1868) ble ohaguro også populær i de lavere sosiale klassene. Unge kvinner kastet seg over den svarte fargen for – i likhet med geishaene – å skjule de misfargede tennene sine og dermed øke sjansen for å bli gift. Prostituerte begynte også å farge tennene i stor stil for å virke mer attraktive.
Blant gifte kvinner ble det en skikk å ha svarte tenner når de beveget seg ut i gater og parker.
Inntil langt inn på 1800-tallet betydde kvinnelig skjønnhet i Japan svarte tenner.
Fargen svart var nemlig et symbol på ærbarhet og trofasthet, og for gifte kvinnene var ohaguro dermed et tegn på at de ikke ga bort sitt hjerte til andre enn ektefellen.
Den symbolske betydningen fikk også samuraiene til å male tennene svarte. For de mannlige krigerne handlet det imidlertid ikke om troskap til en partner av det motsatte kjønn, men om troskap og lojalitet til deres herre.
Vestlige avskydde skikken
I siste halvdel av 1800-tallet begynte vestlige utlendinger å få adgang til det isolerte keiserriket, og inntoget skulle få stor betydning for ohaguro-skikken.
De vestlige hadde bare avsky til overs for japanernes svarte tenner. I europeernes kultur var mørke tenner forbundet med dårlig tannhygiene, og de fremmede undret seg over at japanske kvinner ville skjemme ut seg selv på den måten.
Den britiske diplomaten Rutherford Alcock skrev i 1863 at når han så «på deres store munn full av svarte tenner», var det «vanskelig ikke å snu seg bort med en sterk følelse av vemmelse».
Enkelte geishaer sverger fortsatt til å farge tennene svarte den dag i dag.
Vestens økende innflytelse gjorde at flere og flere japanere ga opp tannfargingen, og i 1870 forbød det japanske Meiji-styret til og med ohaguro i sin iver etter å gjøre landet mer vestlig. Selv om noen japanere på landsbygda fortsatte å farge tennene, døde tradisjonen nesten helt ut.
I dag er ohaguro et ekstremt sjeldent syn, og bare noen få av dagens geishaer holder fast på å sverte tennene.