1,5 millioner armenere mistet livet i folkemord

For å holde de mange minoritetene samlet innførte osmanene på 1400-tallet det såkalte millet-systemet, der religiøse grupper i stor utstrekning fikk lov til å styre sine egne saker så lenge de betalte en egen skatt og ellers ikke gjorde for mye vesen av seg.

Alt dette skulle endre seg da Abdülhamit 2. kom til makten i 1876. Som sultan hadde han uinnskrenket makt over sine undersåtter – en rett han begynte å bruke uten skrupler. På 1890-tallet ble armenerne inspirert av vestlige misjonærer som strømmet inn i området, og krevde rettigheter på like fot med rikets muslimske grupper. Dette slo sultanen hardt ned på.

I 1894-96 angrep styret gjentatte ganger armenske landsbyer. Myndighetene konfiskerte armenernes forretninger og brente landsbyene ned til grunnen. Minst 100 000 armenere ble drept, og mange flere måtte forlate hus og hjem og flykte til utlandet.

Sultanens nådeløse fremferd og håpløst foreldede regjeringsmetoder falt snart en gruppe unge, velutdannede tyrkere – populært kalt «ungtyrkerne» – tungt for brystet.

De ville ha reformer og demokrati akkurat som i Vesten, og i 1908 styrtet de sultanen og innførte et parlament med valgte representanter. Armenere og andre forfulgte minoriteter støttet helhjertet de nye herskerne.

I begynnelsen gikk alt bra. Armenerne ble fritatt for den religiøse særskatten og ble i det hele tatt behandlet som alle andre borgere. Noen ble til og med valgt inn i parlamentet. Men de gode tidene varte ikke lenge.

Det osmanske riket, som en gang hadde vært et veldig rike med besittelser i Europa, Asia, Midtøsten og Nord-Afrika, falt langsomt fra hverandre. Flere og flere områder rev seg løs og erklærte uavhengighet, og fordi styret ikke var sterkt nok til å kjempe imot, skrumpet riket til en skygge av seg selv.

Tyrkia skulle ensrettes

Rikets pressede situasjon fikk noen av ungtyrkerne til å gjøre helomvending. All friheten og toleransen hadde bare ført til kaos og oppløsning, mente de. I 1913 tok denne fraksjonen makten i partiet, og mottrekket deres var å sette i gang en storstilt kampanje for å ensrette Tyrkia.

Landet skulle renses for alt fremmed som ikke var tyrkisk og muslimsk. Bare ved å homogenisere folket, språket og kulturen kunne landet overleve som nasjon, mente de opprørske ungtyrkerne.

«Det tyrkiske språket er grunnlaget for hele vår nasjonale utvikling. Vi fører i øyeblikket en krig for vår eksistens, og det første resultatet av denne seierrike krigen bør være at det tyrkiske språket blir eneherskende i Tyrkia», fastslo den osmanske dagsavisen Tefsir-i Efkâr.

Myndighetene forbød blant annet skilt på andre språk enn tyrkisk. Nasjonale helligdager ble strengt høytideligholdt, og skolebarn og politifolk ble utkommandert slik at dagene ble synlig feiret i gatene.

Armenerne var verken tyrkere eller muslimer, og var derfor i ungtyrkernes søkelys helt fra begynnelsen. Også mindretall som grekere, kurdere og arabere var under press, men på grunn av armenernes fremtredende stilling i samfunnet var de særlig utsatt.

Ungtyrkeren Mehmet Talat, som nå var innenriksminister, hadde allerede i 1910 betrodd den danske orientalisten Johannes Østrup at «det armenske spørsmålet» bare kunne løses ved at armenerne ble utryddet. Og med utbruddet av første verdenskrig i 1914 fikk regimet et enestående påskudd til å bli kvitt de uønskede armenerne.

Armenerne fikk skylden for nederlag

22. desember 1914 gikk osmanene inn i Russland for å gjenerobre områdene de hadde tapt til russerne i 1878. Aksjonen endte imidlertid i et knusende nederlag som kostet 90 000 tyrkere livet. At antall falne ble så høyt skyldtes først og fremst dårlig vær og utilstrekkelig planlegging, men for å unngå å bli stilt til regnskap la den militære ledelsen skylden på armenerne.

Tyrkerne raste blant annet mot de frivillige armenske bataljonene som på grunn av tidligere konflikter med det osmanske styret hadde valgt å kjempe på russisk side. Armenerne var en kristen indre fiende som samarbeidet med tyrkernes motstandere, mente ungtyrkerne.

Ledende armenere gjorde det de kunne for å motbevise regimets påstand. Flere oppfordret til å støtte krigsinnsatsen, og patriarken i Konstantinopel fikk lokale armenske religiøse ledere til å be for Det osmanske rikets seier.

Ungtyrkerne hadde imidlertid folkestemningen med seg. Armenerne var generelt bedre utdannet og økonomisk bedre stilt enn befolkningen generelt. Misunnelsen ulmet, og mange så gjerne at armenerne ble jekket ned noen hakk.

For virkelig å helle bensin på bålet satte Mehmet Talat i gang propagandamaskineriet. Hele våren fabrikkerte regjeringen rykter som skulle bidra til at tyrkerne aksepterte folkemordet.

Ifølge en ikke navngitt tyrkisk marineoffiser fra krigsministeriet trykte regjeringen opp store mengder skriftlig propagandamateriale i Istanbul for å berede grunnen for folkemordet.

«Armenerne står i ledtog med fienden. De vil starte et opprør i Istanbul og drepe de ungtyrkiske lederne», skrev regjeringen, ifølge offiseren.

24. april 1915 var alle forberedelser ferdige. Hele natten hamret politiet på dørene hos ledende intellektuelle i Istanbul. Folkemordet var i gang.

Med de intellektuelle ryddet av veien hadde myndighetene fritt spillerom. Armenske menn ble de neste ofrene. Fra Talats kontor i Istanbul gikk det ut ordre om at alle armenske menn skulle arresteres. De skulle angivelig sendes ut for å bygge veier, for på grunn av sin illojalitet kunne de ikke brukes ved fronten. I virkeligheten ble de fleste av dem henrettet umiddelbart.

Bestefar ble halshogd

Veronika Berberyan var åtte år i 1915, og øyenvitne til massakren. I landsbyen hennes ble avhogde hoder og lemmer etter mennene funnet dagen etter at de ble bortført av soldater. Også Veronikas gamle bestefar ble henrettet. Han hadde klaget til den lokale guvernøren:

«Bestefar knelte i bønn da en tyrkisk soldat svingte øksen og halshogde ham», minnes Berberyan.

Mange steder ble mennene holdt tilbake uten mat og drikke i ukevis. Hver natt ble de utsatt for tortur. Fingre, tær og store flak med hud ble revet av med tang, og hodeskaller og mager gjennomboret med glødende jern. De som overlevde, ble sendt på tvangsarbeid.

Som slavearbeidere ble de tvunget til å slite fra tidlig morgen til sen kveld med å bygge veier, flytte våpen eller annet tungt arbeid. Maten var dårlig og rasjonene knappe, og mange bukket under for utmattelse, sykdom og sult. Andre ble senere drept i vilkårlige massakrer, som mennene fra Veronikas landsby.

Etter mennene kom turen til kvinner og barn, men før overgrepene begynte for alvor, måtte forfølgelsene gis et skinn av lovlighet. Derfor innførte parlamentet 27. mai 1915 en «lov om deportasjon og tvangsflytting».

Loven var angivelig rettet mot forrædere. Den nevnte ikke armenerne med et eneste ord, men det ble snart tydelig at loven bare var et tynt påskudd for deportasjonene som allerede var i gang.

«Det armenske problem, som angivelig truer med å oppløse riket, kan nå elimineres en gang for alle», skrev Talat fornøyd dagen før loven ble vedtatt.

Offisielt var regimets hensikt å fjerne potensielle forrædere – altså armenerne – fra krigssonen langs den russiske grensen, der de med sin illojalitet kunne skade krigsinnsatsen. I stedet skulle de tvangsflyttes til det som i dag er Syria. Det kvinner, barn og gamle ble møtt med var imidlertid ikke en forflytning, men en dødsmarsj.

Armenerne ut på dødsmarsj

Et direktiv utsendt av regjeringen i juni 1915 forbød armenerne å selge husene eller eiendelene sine før de ble deportert. Dessuten fikk de bare ta med seg de eiendelene de kunne bære – resten tilhørte den tyrkiske regjeringen.

I byen Mezreh så den danske misjonæren Karen Marie Petersen gamle, barn og kvinner bli slept ut av husene.

«I den fattige delen av byen er det full forvirring, for mange har ikke villet tro at det ble alvor, og har derfor ikke gjort noen forberedelser. De jages ut i det de står og går i.

De gråter og kaster seg på bakken: ‘La oss dø her’, ber de. Gendarmene slår dem med geværkolben eller trekker dem ut av huset etter håret, låser døren bak dem og stikker nøkkelen i lommen. De har ikke lenger noe hjem – og går med strømmen».

Marsjen var et flere hundre kilometer langt mareritt. Mat og drikke ble holdt på et minimum slik at flest mulig skulle dø underveis i den glovarme ørkenen.

Regimet sørget dessuten for at soldater og lokale kurdiske bander jevnlig overfalt de marsjerende. Også militærets spesialorganisasjon – en egen enhet som besto av straffanger uten noen særlig militær utdannelse – deltok i forbrytelsene.

De marsjerende ble slått og kvinnene voldtatt. Gamle og svake møtte ingen nåde hos gendarmene som voktet de deporterte armenerne.

Blant øyenvitnene til de brutale dødsmarsjene var en fremtredende arabisk advokat, den tidligere guvernøren Faiz El-Ghusein:

«De armenske kvinnene gikk barføtt og utmattet på rekke, i likhet med gendarmene som gikk foran og bak dem. Når en av dem ikke klarte å holde følge, slo en gendarm henne med riflekolben slik at hun falt med ansiktet mot bakken. Der ble hun liggende til hun skrekkslagen reiste seg og igjen sluttet seg til sine medvandrere. Hvis sykdom gjorde at en kvinne ikke klarte å holde følge, ble hun enten forlatt alene i villniset, eller en gendarm gjorde slutt på lidelsene hennes med en kule», skrev El-Ghusein allerede i 1916, i en bok som beskrev massakrene i grusom detalj:

«Mengder av lik lå spredt på begge sider av veien. En kvinne lå utstrakt på veien, med kroppen halvt skjult bak det lange håret. Andre lå med ansiktet mot bakken. Inntørket, svart blod dekket de skrøpelige kroppene. Jeg så lik av menn, svartsvidd av solen. Etter hvert som vi nærmet oss Sivrek, ble vi oversvømt av lik, særlig barnelik», beretter Faiz El-Ghusein.

Men lenge før boken kom ut, kjente omverdenen til armenernes lidelser. Hundrevis av øyenvitner – de fleste utenlandske diplomater, journalister og misjonærer – fortalte om folkemordet.

Og Det osmanske rikets motstandere i verdenskrigen, Storbritannia, Russland og Frankrike, erklærte følgende allerede i mai 1915 – bare en måned etter at intellektuelle armenere ble arrestert:

«Sett i lys av disse nye forbrytelsene begått av Tyrkia mot menneskeheten og sivilisasjonen, meddeler de allierte straks at de vil holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen og deres agenter som er innblandet i en slik massakre, ansvarlige».

Henry Morgenthau, USAs ambassadør i Istanbul i 1913-16, var gjennom hele forløpet i nær kontakt med ungtyrkerne og kjente til massakrene:

«Da de tyrkiske myndighetene ga ordre til disse deportasjonene, ga de en dødsdom til en hel rase, det innså de utvilsomt. I samtalene med meg gjorde de ingen særlige forsøk på å skjule det faktum», fortalte Morgenthau.

I februar 1916 rapporterte den britiske diplomaten Gertrude Bell – etter å ha snakket med en krigsfange fra den osmanske hæren – at armenerne ble deportert, og at ledsagerne deres «hemmelig hadde ordre om å drepe menn, barn og gamle kvinner. En av disse gendarmene tilsto selv å ha drept hundre armenske menn. Sisterner og huler i ørkenen var også fulle av lik».

I USA talte blant annet tidligere president Theodore Roosevelt armenernes sak, og emnet ble jevnlig behandlet i pressen. Bare i 1915 trykte den innflytelsesrike avisen New York Times hele 145 artikler om folkemordet.

Både i USA og Storbritannia var dødsmarsj-
ene så velkjente at ulydige barn som nektet å spise opp maten sin fikk beskjed om å «tenke på de stakkars sultne armenerne».

Vestlige regjeringers innsikt førte imidlertid bare til spake protester, som ungtyrkerne glatt overhørte.

«Da jeg sa at de kom til å bli fordømt av en hel verden, sa han at de visste hvordan de skulle forsvare seg. Han gir med andre ord fullstendig blaffen», skrev Morgenthau etter en samtale med innenriksminister Talat i juni 1915.

Bortsett fra å klage til den tyrkiske regjeringen gjennom Morgenthau, kunne ikke den amerikanske regjeringen gjøre noe, uttalte en amerikansk regjeringsembetsmann ifølge New York Times 15. oktober i 1915.

Elv rød av blod

Mens de vestlige makthaverne så på, fortsatte massakrene mot armenerne i samme tempo. Fra den vestlige delen av det osmanske riket, der jernbanenettet var godt utbygd, ble armenere sendt i avlåste kuvogner til den syriske ørkenen. Reisen måtte de betale selv.

I Trabzon ble armenere kastet over bord fra lektere og druknet, kunne blant andre den italienske konsulen i byen berette: «Jeg så flere tusen uskyldige kvinner og barn bli satt i båter som ble senket i Svartehavet», skrev han i 1915.

Andre steder samlet soldatene ofrene sine og satte fyr på dem.

For de som overlevde lenge nok til å nå frem til Syria, ventet nye redsler. Omtrent 500 000 armenere ble her samlet i leirer i ørkenen nær grensen til Irak. Deretter ble området sperret av for utlendinger og ikke-muslimer.

Noen av leirene var ment som oppbevaring for de som på grunn av behandlingen tyrkerne hadde utsatt dem, for bare kunne forventes å leve noen få dager. Blant dem var leiren i Dipsi, dit armenere fra byen Meskene ble sendt for å dø. Her bodde 10-12 000 mennesker fordelt på 2000 telt.

«I hvert telt bodde det fra to til ti syke. De lå side om side og ventet på døden», fortalte Krikor Ankut, en ung armener fra Istanbul, som tilbrakte litt mer enn et år i området.

«De ble her – nakne, sultne og tørste – til døden kom og meide dem ned. Overalt så vi lik. Det var så mange av dem at graverne ikke klarte å begrave dem alle», berettet Ankut.

I de fem månedene leiren var i bruk – fra november 1915 til april 1916 – døde 30 000 mennesker her. Da leiren ble stengt, ble teltene og menneskene som fremdeles befant seg i dem fordi de var for svake til å gå, brent av soldater.

Deir ez-Zor, et av de store leirområdene, huset rundt 200 000 armenere. De var altfor mange til at de kunne blande seg med områdets muslimske befolkning og slik unngå å bli identifisert. De ble derfor massakrert uten nåde i siste halvdel av 1916.

Metodene varierte, men alle var brutale. Mennesker ble skutt, hengt, skåret opp, kastet utfor stup eller brent til døde.

Sommeren 1916 ble rundt 2000 foreldreløse barn fra Deir ez-Zor kjørt vekk i vogner, som deretter ble sprengt i luften i ørkenen. Andre ble kastet i hull i jorden, dynket med bensin og brent i hjel. Likene ble kastet i huler og fjellsprekker, eller begravd i graver langs veiene eller i avsidesliggende deler av ørkenområdet.

Forfølgelsene og drapene fortsatte de neste to årene, men de fleste osmanske armenere var allerede døde da 1916 nærmet seg slutten. Folkemordet hadde da kostet minst én million menneskeliv.

Bakmennene slapp unna

To år senere endte verdenskrigen med et rungende nederlag for Det osmanske riket. Kort etter beordret den nye sultanen, Mehmet 6., at ungtyrkernes ledere skulle stilles for en militærdomstol, der de blant annet skulle straffes for folkemordet på armenerne. Men bakmennene – blant dem Mehmet Talat – hadde alt stukket av til utlandet, og selv om de ble dømt til døden in absentia, hadde dommene ingen praktisk betydning.

De seirende vestmaktene – Storbritannia, Frankrike og USA – erklærte også at ungtyrkerne måtte straffes for sine forbrytelser. Som en del av fredsavtalen etter krigen ble rundt 150 ungtyrkiske politikere, offiserer og intellektuelle satt i britisk fengsel på Malta mens bevis ble undersøkt og en internasjonal domstol stablet på beina.

Rettssakene ble imidlertid aldri gjennomført, og etter tre år ble de mistenkte løslatt.

Når det gjaldt etableringen av en selvstendig armensk stat – som seierherrene også hadde lovet – ville vestmaktene heller stå på god fot med det strategisk viktige Tyrkia enn å sørge for rettferdighet for det armenske folket.

Folkemordet har siden vært en varm potet for diplomatiet, særlig i Tyrkia. Etter første verdenskrig innrømmet riktig nok sultan Mehmet 6. forbrytelsene, men i 1920-årene trakk den nye tyrkiske republikken innrømmelsene tilbake.

Heller ikke det moderne Tyrkia anerkjenner folkemordet. De mange dødsfallene var ikke et målrettet folkemord, men en hendelig – om enn sørgelig – følge av en rekke deportasjoner, er forklaringen fra dagens makthavere.

I de senere år har et økende antall kritiske røster – blant dem den berømte forfatteren Orhan Pamuk – oppfordret den tyrkiske staten til å ta ansvar for fortiden og anerkjenne folkemordet.

Etterskrift: USA anerkjenner det armenske folkemordet

Den 24. april 2021 sendte USAs president Joe Biden ut en oppsiktsvekkende meddelelse:

"Det amerikanske folk ærer alle de armenere som døde i folkemordet som startet for 106 år siden i dag. [...] Vi gjør det ikke for å plassere skyld men for å sikre at det som skjedde aldri vil skje igjen."

Meldingen var en torn i øyet på Tyrkia, som fastholder at den armenske tragedien ikke var del av en systematisk plan om å utrydde det armenske folket og derfor ikke kan kalles et folkemord.

Tyrkia svarte Biden at hans språkbruk "rev opp et gammelt sår" og "såret det tyrkiske folket dypt".