Sultan Suleyman den stores flåte ligger i Artabukta på vestkysten av Hellas. Sjefen for flåtens 122 skip er en mann som europeerne kaller Barbarossa (Rødskjegg) med frykt i stemmen.
Men i det osmanske riket bærer storadmiralen det ærefulle navnet Khayr al-Din – «Troens beskytter» – fordi de muslimske osmanene fører hellig krig mot det kristne Europa, og Barbarossa er sultanens jernneve til sjøs.
Barbarossa har beordret sin flåte inn i Artabukta fordi innseilingen til det trange farvannet er bevoktet av to sterke osmanske festninger: Preveza og Actium. En stor kristen flåte beleirer dem, men av frykt for kanonene på festningene tør den ikke gå inn.
Etter flere dagers venting velger den utspekulerte piraten å slå til i et gunstig øyeblikk. Ved daggry 28. september 1538 er det helt vindstille, og dette er en fordel for de osmanske galeiene, som blir rodd av slaver. Store deler av den kristne flåten består av mektige seilskip som ligger stille på havet når det ikke er vind – uten mulighet for å manøvrere.
Det osmanske riket i 1516: Preveza (1) ligger på den greske vestkysten, som tilhørte sultanens rike. Barbarossa ble født på øya Lesbos (2) og kom senere til Konstantinopel (3). Som pirat angrep han bl.a. Rhodos (4), Fondi (5) og Tunis (6). Sammen med brødrene sine erobret han et kongerike med Alger (7) som hovedstad.
Barbarossa gir galeiene sine ordre om å renne fienden i senk med rambukkene sine og sende krigere opp på de kristne skipene for å innta dem.
Den mektige kristne flåten, som paven har sverget å rense Middelhavet for muslimer med, går i oppløsning – og når vinden friskner på, flykter skipene.
Barbarossa har gitt sultanen sin hittil viktigste seier til sjøs.
Slaget ved Preveza sikrer osmanene kontroll over Middelhavet i tre tiår og gir Barbarossa den blodige hevnen han har tørstet etter hele livet, for de kristne har drept brødrene hans.
Pottemakerens sønn ble sjørøver
Barbarossa ble født på Lesbos i Egeerhavet cirka 1478. Faren hans var pensjonert kavalerist i den osmanske hæren som nå livnærte seg som pottemaker.
Han kalte den fjerde og yngste sønnen Hizir – men den gang var det ingenting som tydet på at gutten en dag skulle bære tittelen «verdenshistoriens største pirat», som mange historikere i dag kaller Barbarossa.
Da han vokste opp, ble Hizir med brødrene sine og seilte farens krukker og boller til Konstantinopel (senere kjent som Istanbul) for å selge dem på markedet.
I Konstantinopel møtte Barbarossa pirater som solgte slaver. Piratene kapret kristne skip – spesielt langs spanskekysten – og seilte byttet til de viktigste handelsbyene i Det osmanske riket.
I Det osmanske rikets hovedstad støtte brødrene på nordafrikanske pirater som solgte slaver og det kaprede byttet. I Europa var Nord-Afrika kjent som «Barbareskkysten», men øynene til Hizir og brødrene hans lyste ved synet av gullet som piratene hadde røvet fra de spanske skipene på vei hjem fra Sør-Amerika.
Rikdommen fra de vantros skip fristet, og Hizir og brødrene ble sjørøvere cirka år 1505. De neste tolv årene ble de kjent med alle kriker og kroker i Middelhavet og kapret kristne skip.
Livet til sjøs var innbringende, men også farlig. En av brødrene mistet livet tidlig før storebror Oruç inntok havnebyen Alger på den nordafrikanske kysten og gjorde den til et befestet sjørøverreir.
Storebror Oruç, som hadde rødt skjegg og var den første som ble kalt Barbarossa av sine ofre, seilte til Konstantinopel i 1517. Her tilbød han sultanen å innlemme sjørøverreiret i riket hans hvis Oruç ble utnevnt til guvernør i den nye provinsen. Sultanen takket ja til tilbudet.
«Oruç sloss som en løve til siste åndedrag.» Diego de Haedos krønike fra 1612.
Men med tittelen fulgte også ansvaret for å forsvare provinsen, og det kom til å koste Hizirs to siste brødre livet. Herjingene deres ble til slutt for mye for spanskekongen Karl 1, som seilte 10 000 soldater til Afrika i 1518.
De gikk i land og marsjerte mot Alger, så Oruç ble nødt til å kjempe langt fra havet. Han forskanset seg i byen Tlemcen 500 km vest for Alger med en hær på 6500 mann, men spanjolene stormet byen.
«Oruç sloss som en løve til siste åndedrag», forteller den spanske munken Diego de Haedo i sin krønike. Hizirs tredje bror, Ishak, lå også død i ruinene.
Nyheten om nederlaget fikk Hizir til å flykte fra Alger. Mens kysten av Nord-Afrika forsvant i horisonten, sverget han en grusom hevn over alle kristne. Løftet skulle komme til å endre verdenshistorien.
3000 lik fløt i havet
Hizir hadde bare to skip og noen få trofaste pirater med seg på flukten, men det tok ikke lang tid før han hadde samlet en slagkraftig flåte av sjørøverskuter.
Mens deler av oghuz-folket utvandret til Lilleasia (1), slo andre seg ned ved Det kaspiske hav (2). I Turkmenistan bodde mange av dem fortsatt i jurter (runde telt) på begynnelsen av 1900-tallet.
Osmanene kom fra Asias sletter
I 1200 år var Lilleasia en del av Romerriket og Det bysantinske riket. Det var ikke før i middelalderen at tyrkisktalende folk slo seg ned i området.
Det såkalte oghuz-folket hadde levd på steppene mellom Aralsjøen og Det kaspiske hav i århundrer, men ble fordrevet av mongolene. I løpet av 1000-tallet dukket de tyrkisktalende rytterne opp i Lilleasia. I likhet med mongolene bodde oghuz-folket i runde telt, drakk hoppemelk og spiste hestekjøtt. I det varme, fruktbare Anatolia ga de opp nomadelivet og ble bønder.
Etter kontakt med det muslimske abbasidekalifatet, som dekket det meste av Midtøsten, konverterte oghuz-folket til islam på 1100-tallet.
Da det kristne bysantinske riket smuldret opp, dannet oghuz-folket sine egne fyrstedømmer langs Svartehavet. En av de sterkeste fyrstene het Osman (1280–1299), og riket hans lå rett sør for Konstantinopel.
Utsiktene til rikt bytte fikk krigere til å samle seg om ham og dra på plyndringstokt i bysantinske områder. Toktene var så vellykkede at Osmans etterkommere erobret hele Lilleasia og den sørlige delen av Balkan i løpet av 1300- og 1400-tallet.
Det voksende riket ble oppkalt etter grunnleggeren Osman: Det osmanske riket.
Foruten restene av en sjørøverflåte arvet Hizir også storebrorens navn og ble den nye Barbarossa, enda han ikke hadde rødt skjegg. Og så gikk han i gang med å herje i Middelhavet.
«Han stormet inn over kysten av Spania, brente, plyndret og tok slaver», fremgår det av Diego de Haedos krønike.
Tusenvis av pirater sluttet seg til Barbarossa, som vendte tilbake til Alger året etter og fordrev spanjolene. 3000 kristne ble tatt til fange, og da spanskekongen tilbød seg å betale løsepenger for dem, avviste Barbarossa det og henrettet alle sammen. Han kastet likene i havet.
Til tross for seieren skjønte Barbarossa at han hadde bruk for en sterk alliert for å holde spanjolene ute av Nord-Afrika, og som storebroren søkte han sultanens beskyttelse.
«Han sendte et skip til Konstantinopel med et brev til den osmanske høyheten sammen med rike gaver til sultanen, hans fremste ministre og favorittkonkubiner,» forteller de Haedo.
Sultan Selim 1 utnevnte Barbarossa til guvernør, og piraten feiret avtalen med å plyndre havnebyer på den franske rivieraen.
En ukjent europeisk maler portretterte Barbarossa på 1500-tallet. Men kunstneren hadde tydeligvis aldri møtt piraten og malte ham med rødt skjegg.
I 1520 arvet Suleyman den store tronen etter faren, og den nye sultanen bestemte seg for alvor for å utfordre Europa til sjøs. Barbarossa skulle spille en avgjørende rolle i planen.
Røverriddere ble utvist
I flere tiår hadde osmanene funnet mannskap til sin beskjedne flåte ved å tvangsutskrive undersåtter fra områdene på Balkan som imperiet hadde lagt under seg. Mannskapene besto ofte av grekere, albanere og kroater fra fjellene – mange uten erfaring med livet til sjøs.
Ved å knytte Barbarossa tettere til sultanen kunne osmanene trekke veksler på hans erfaring med krigføring til sjøs. På Barbarossas anbefaling bygde sultanen både store krigsskip som de europeiske og mindre skip med rambukk foran og noen få kanoner. Det var vanskelig for fiendens våpen å treffe de raske galeiene.
Suleymans nye flåte ble bemannet med garvede pirater og kom først i aksjon i 1522, mot Johannitterordenen.
Johannittene på Rhodos var pirater av verste sort. De kapret en mengde osmanske handelsskip og tok med byttet til festningen sin på øya. Herjingene deres fikk Suleyman den store til å sende et brev til riddernes stormester, Philippe de Villiers de L’Isle-Adam:
«Det er slutt på min tålmodighet. Jeg er lei av dine fornærmelser, mitt folk er lei av overgrepene dine. Gi meg Rhodos, og ditt liv vil bli spart; velg krig, så slipper du ikke unna.»
Da stormesteren ikke svarte, sendte sultanen sin nye flåte på 100 000 soldater til øya. Etter en seks måneder lang beleiring måtte stormesteren gå med på forhandlinger, som endte med at johannittene forlot Rhodos.
Hele det østlige Middelhavet sto nå under sultanens kontroll, og styrke til sjøs var den gang en viktig forutsetning for å føre krig. Datidens veier var få og elendige, så kanoner, soldater og forsyninger måtte som regel fraktes med skip.
Barbarossas skip seilte sultanens elitestyrke, janitsjarene, til Rhodos.
Mens paven tordnet mot Suleyman og kalte ham en «fiende av Kristus», tok osmanene Ungarn, og i 1529 beleiret de en kort stund Wien. Etter to uker måtte sultanens styrker imidlertid gi opp og trekke seg tilbake.
Spanskekongen innså at osmanene måtte slås til sjøs hvis han skulle trygge imperiet sitt. Kongen var også keiser over Det tysk-romerske riket, som foruten Spania besto av Østerrike, deler av Tyskland, Nederland, Sør-Italia samt kolonier i det nylig oppdagede Amerika.
Vakker grevinne måtte fanges
For å svekke Suleyman den store måtte Barbarossa settes ut av spill. Derfor sendte keiseren den genovesiske admiralen Andrea Doria og en flåte på 40 skip til Algerie for å innta piratens provins i 1531.
1500 soldater stormet havnebyen Cherchell, som ligger 85 km vest for Alger. Men soldatene henfalt til å plyndre byen før den var helt inntatt, og Barbarossas pirater satte inn et motangrep som kostet 900 genovesere livet.
Like etter trakk den kristne flåten seg tilbake, og Barbarossa kunne fortsette sine plyndringstokter. Samme høst angrep han den spanske middelhavskysten og øyene utenfor Toulon i Sør-Frankrike.
Under sultan Suleyman den store (1520–1566) hadde osmanske skip kontroll over Middelhavet så vel som Rødehavet og Persiabukta.
I 1533 ble Barbarossa kalt til Konstantinopel. Med disse ordene anbefalte den osmanske storvesiren (den nest mektigste mannen i imperiet) sultanen å utnevne piraten til Kapudan-ı Derya – storadmiral over den osmanske flåten:
«Dette er en sann havets mann. Ikke nøl med å gjøre ham til sjef for flåten.»
Piraten feiret forfremmelsen med et dristig tokt: Han seilte 200 skip inn i Napolibukta.
«De stakkars kristne, som trodde de var trygge, ble fullstendig overrasket. Mange byer, landsbyer og gårder ble plyndret, og et utall menn, kvinner, barn og spedbarn ved mors bryst ble slept bort til et fangenskap i elendighet», skriver Diego de Haedo.
Barbarossa jaktet ikke bare på slaver til Konstantinopels slavemarked, han forsøkte også å fange Europas vakreste kvinne, Giulia Gonzaga.
Den 21 år gamle grevinnen av Fondi skulle seiles til Konstantinopel og foræres til sultanen, men hun slapp unna selv om piratene omringet byen hennes midt på natten. Det sies at hun kastet seg halvnaken i salen og red ned en osmansk soldat.
Giulia Gonzaga ble enke i ung alder da mannen hennes, greven av Fondi, døde. Ryktene om hennes skjønnhet og store begavelse nådde helt til Konstantinopel.
Barbarossa ble rasende, men plyndringstoktet hadde i realiteten et viktigere formål: han ville lulle kalifen, herskeren av Tunisia, i søvn ved å sørge for en flom av rykter om sitt lange plyndringstokt i Italia. Planen lyktes.
I august 1534 dukket Barbarossas mektige flåte plutselig opp utenfor byen Tunis, og kalifen flyktet.
To år senere var Barbarossas årelange hevntokt til slutt blitt så dyrt for den tysk-romerske keiseren at han forsøkte å bestikke piraten til å bytte side. En utsending ble sendt til Alger med ordre om å kjøpe piraten eller snikmyrde ham.
Barbarossas svar var som alltid kort og kontant: Han grep krumsabelen sin og kappet hodet av utsendingen.
Etter seieren over den store kristne flåten ved Preveza i 1538 hadde storadmiral Barbarossa nådd maktens tinde. Han var den mest fryktede mann i Middelhavet og en av hovedårsakene til at den tysk-romerske keiseren måtte inngå en ydmykende fredsavtale med Suleyman den store i 1544.
Barbarossa ble gravlagt i et mausoleum i Konstantinopel som ble skapt av den store osmanske arkitekten Mimar Sinan.
Barbarossa var etter hvert blitt 66 år og trakk seg tilbake for å nyte sitt otium i Konstantinopel, der han bygde et palass. Da han sovnet inn i 1546, sendte sultanens hoff ut meldingen:
«Havets sjef er død.»