Et fryktinngytende syn møter den ungarske offiseren Stephen Báthory. Etter flere dagers marsj kommer han om morgenen 13. oktober 1479 med hæren sin til en slette i Transilvania (våre dagers Romania), som går under navnet Kenyérmezei, Brødmarken.
Fra et høydedrag har han fritt utsyn til det som i månedsvis har fått hans landsmenn til å skjelve av skrekk: Hele sletten er fylt av en veldig hær fra Det osmanske riket – en av tidens mest slagkraftige militærmakter.
Med spraglete telt, blafrende bannere og et mylder av menn og hester har hæren slått leir i det flate landskapet. Báthory kaller offiserene sine til seg. I årevis har osmanene plyndret og brent ned ungarernes marker og landsbyer.
Nå er tiden kommet for å sette en stopper for herjingene deres. Noen timer senere – rundt klokken 13 – tørner den ungarske hæren sammen med osmanene.
Utfallet av kampen er umulig å forutse, for selv om tyrkerne er en sterk hær, er motstanderen deres den ungarske kong Mattias Corvinus’ hær, kalt Den svarte hæren:
Den svarte hæren var sin tids største stående hær, med opptil 25 000 soldater i aktiv tjeneste.
Soldatene er topptrente, hensynsløse og absolutt lojale overfor kongen. Under slaget kjemper de med alle midler mot den osmanske hæren.
Flere nabokriger
Slaget på Brødmarken var langt ifra det første sammenstøtet mellom det ungarske kongeriket og Det osmanske riket. Det tyrkiske riket hadde siden det ble grunnlagt i 1299 raskt erobret en lang rekke av sine naboer.
I 1453 inntok den bare 21 år gamle sultan Mehmet 2. – med tilnavnet «Erobreren» – Konstantinopel, som var hovedstad i det kristne Bysantinske riket.
Erobringen skaffet tyrkerne kontroll over det strategisk viktige Bosporos mellom Middelhavet og Svartehavet, og riket strakte seg nå over store deler av Balkan og omfattet vidstrakte landområder sør og vest for Svartehavet.
Suksessen på slagmarken fikk sultan Mehmet til å vende blikket mot Ungarn, som lå ved Det osmanske rikets nordvestlige grense.
Som 15-åring var Mattias svært belest og snakket både tsjekkisk, tysk, italiensk, polsk og latin flytende.
Vidunderbarn tok makten fra adelen
Da Ungarns adel i 1458 kronet Mattias Corvinus, regnet adelsmennene med at makten deres var sikret. Men den unge kongen ville bestemme selv.
I 1457 døde Ungarns unge konge, Lázló 5., uten å etterlate seg en arving. Nå var gode råd dyre, for landet var preget av maktkamper mellom adelsslekter, hærens generaler og prestene. Bare én ting var de stridende parter enige om: At landets neste konge måtte være en samlende figur.
Valget falt på den 15-årige adelsmannen Mattias Corvinus. Han hadde året før arvet store gods etter sin far, János Hunyadi, en av rikets mest fremtredende menn, og dessuten en
berømt general og avholdt av prestestanden. Valget av Mattias skyldtes ikke bare farens tittel. Sønnens intellektuelle evner var viden kjent – han snakket fem språk flytende.
Den 24. januar i 1458 ble Mattias utropt til mindreårig konge med sin onkel, adelsmannen Michael Szilágyi, som verge. Men noen måneder senere var det klart at Mattias ikke ville dele makten. Han ga rådgiverne sparken, satte Szilágyi bak lås og slå, og gikk i gang med å bygge opp en kongetro hær.
På den tiden var Ungarn et enormt kongerike; arealet omfattet – i tillegg til det nåværende Ungarn – dagens Slovakia og store deler av Romania, Ukraina, Østerrike, Serbia og Kroatia.
Riket var til og med velstående. Omtrent en tredjedel av den europeiske produksjonen av gull kom fra Ungarn, som også hadde store forekomster av sølv og salt – en av middelalderens ettertraktede varer.
Men landet led samtidig under kaotiske regjeringsforhold. Kongemakten var svak og adelen mer opptatt av innbyrdes stridigheter.
I 1456 slo sultan Mehmet derfor til og beleiret den ungarske byen Beograd. Etter 18 dager klarte ungarerne å slå sultanen tilbake, men Mehmet ga ikke opp å underlegge seg Ungarn.
Gjentatte ganger vendte soldatene hans tilbake og foretok nålestikkoperasjoner inn i Transilvania. De plyndret landsbyene og jagde innbyggerne på flukt. Dermed etterlot de store områder øde.
Leiehær sikret troskap
Men Ungarn hadde på ingen måte tenkt å finne seg i aksjonene. På tronen satt den handlekraftige Mattias Corvinus, og han var i ferd med å samle makten i sine hender. Mattias var blitt konge i 1458, og han fikk snart tatt et oppgjør med landets innflytelsesrike adel.
Mens adelsslektene tidligere hadde vært de toneangivende i landets indre og ytre anliggender, sørget Mattias nå for å få det siste ordet.
«Gud, som satte solen på himmelen som konge over himmelen og stjernene, utnevnte også Mattias alene under solen som konge», skrev den samtidige italienske presten og filosofen Marsilio Ficino fra bystaten Firenze.
Mattias var heller ikke sen om å fremstille seg selv som kirkens forsvarer:
«Jeg har, aller helligste Fader, viet meg og mitt rike til i all fremtid å tjene Den hellige romerske kirke og Deres hellighet. Om det blir kalt til krig mot de kjetterske tsjekkerne eller mot tyrkerne, vil Mattias og hans ungarere være klar», erklærte Mattias Corvinus i et brev til paven i 1465.
Kongen satte handling bak ordene. Straks etter kroningen begynte han å bygge opp en sterk, profesjonell hær – i motsetning til de fleste landene i datidens Europa, som benyttet vernepliktige soldater som bare gjorde tjeneste i korte perioder.
Resten av tiden passet mennene sitt vanlige arbeid som for eksempel bønder, murere og bakere. Vernepliktige rådde Mattias til sin frustrasjon også over da han kom til makten.
Den unge kongen mente at soldatenes tjenestetid var for kort til at de lærte krigsfaget ordentlig, og han var frustrert over at det var de adelsmennene som han ønsket å ta innflytelse fra, som sto for innkallingen av mennene som arbeidet på godsene deres.
Pál Kinizsi var lenge ventet da han dukket opp bak høydedragene med soldatene sine.
Mattias lånte 500 kavalerister av den bøhmiske kongen. Soldatene inngikk som leiesoldater i den ungarske hæren, og hjalp Mattias med å holde de adelige rivalene unna. Samtidig hyret han en flokk tsjekkiske desertører, som på denne tiden dro på plyndringstokt i Ungarn.
Mattias forærte desertørenes leder, Jan Jiskra, to slott, mens mennene fikk rikelig med gulldukater for å gå i ungarsk tjeneste. De nylig vervede leiesoldatene viste seg å være fremragende krigere, og i årene som fulgte utvidet Mattias derfor sin profesjonelle hær til historiske dimensjoner.
Nøyaktig antall soldater er ukjent, men hæren, som skulle bli kjent under navnet Den svarte hæren, talte trolig omtrent 25 000 soldater på sitt største.
Soldatene, som hovedsakelig var saksere, polakker, tsjekkere og folk fra Böhmen, var fast ansatt på fulltid, og hadde derfor rikelig med tid til å lære seg krigsfaget. Samtidig mottok de en ualminnelig god sold, som sikret at de var lojale overfor kongen.
Den svarte hæren var godt forsynt med middelalderens tradisjonelle våpen som buer, sverd og lanser av høy kvalitet. Dessuten hadde soldatene tilgang til et stort antall hakebøsser.
I en tid da den høye kruttprisen begrenset bruken av geværer, kunne Mattias utruste hver fjerde soldat med dette moderne, slagkraftige våpenet.
Tyrkiske invasjoner skremte
Hæren skulle Mattias få bruk for. I januar 1479 kunne Det osmanske riket notere seg nok en triumf, da en krig med den rike bystaten Venezia endte med tyrkisk seier og erobringen av nye, store landområder på Balkan.
Nå fryktet Mattias at turen kom til Ungarn – og forutanelsen hans skulle snart bli bekreftet:
I slutten av august var det marked i den vesle landsbyen Nedeljanec. Mens bønder og andre lokale folk fredelig kjøpslo om prisen på husdyr, redskaper og stoff til klær, galopperte en tropp tyrkiske soldater inn i byen.
Tyrkerne ble slått i bakholdsangrep
1. Hærene stiller opp
Den 13. oktober 1479 står Ungarns Svarte hær under hærføreren Stephen Báthory og den osmanske hæren under ledelse av Ali Bey overfor hverandre i området Sibot, i det som i dag er Romania. Begge hærene er oppstilt i tre kolonner og har til sammen rundt 30 000 soldater.
2. Ungarerne innleder slaget
Rundt klokken 13 gir Stephen Báthory ordre til Den svarte hæren om å innlede kampene. Soldatene på høyre flanke kastet seg først inn i kampen, men blir trengt tilbake av osmanene. Mange faller på slagmarken eller drukner i elva Mures under retretten.
3. Osmanene går til angrep
Ali Beys høyre flanke går nå til angrep på ungarerne. Angrepet er godt utført, og de angrepne soldatene søker desperat inn mot midten i håp om å komme i sikkerhet blant sine kamerater i Den svarte hærens midtre kolonne.
4. Báthory slår til igjen
Den ungarske hæren er i fred med å gå i oppløsning. I desperasjon gir Báthory ordre om å slå til mot tyrkernes midtre kolonne. Til å begynne med ser det ut til å være en riktig strategi, for osmanene gir etter. Men kortvarig. Bare noen øyeblikk senere har de igjen overtaket.
5. Bakhold avgjør slaget
Da det ser som mørkest ut for Ungarn, dukker general Pál Kinizsi opp med en styrke på 900 ungarske soldater. Han innleder et overraskelsesangrep på tyrkerne, som får panikk. De som ikke blir drept på slagmarken, flykter til alle kanter. Den svarte hæren har vunnet slaget.
Både bønder og lands-byboere flyktet skremt til alle kanter, og de osmanske soldatene kunne innta byen. Deretter fortsatte soldatene mot det vestlige Ungarn. Her møtte tyrkerne motstand fra lokale styrker, som klarte å nedkjempe en enhet på rundt 3000 mann.
Men størstedelen av osmanene unnslapp mot sør med de mange tusen av fang-ene de hadde samlet underveis på plyndringstoktet. Og det osmanske
nålestikkangrepet var bare begynnelsen.
I oktober vendte tyrkerne tilbake. Denne gangen gikk de målrettet etter Transilvania med de rike forekomstene av gull, sølv og salt.
I spissen for styrkene sto Ali Bey – en 54-årig veteran fra sultan Mehmets kriger på Balkan og i Sentral-Europa. Ali Beys tropper samlet seg først i det østlige Serbia, og satte deretter over Donau og gikk videre til Transilvania. Imens plyndret og herjet soldatene hans alt de bare kunne.
Så snart Mattias Corvinus hørte om osmanenes herjinger, ga han hærføreren sin, Stephen Báthory, beskjed om å samle en hær sammen med general Pál Kinizsi. Generalen var berømt for sitt gode forhold til kongen, og for å være usedvanlig hensynsløs på slagmarken.
Flere av de ungarske og osmanske soldatene hadde primitive luntelåsgevær.
Ifølge en legende arbeidet Kinizsi som møller da kongen en dag under en jakt tilfeldig stakk innom huset hans for å be om noe å drikke. Da Kinizsi serverte kongen, brukte han en møllestein som serveringsbrett.
Mattias Corvinus ble så imponert over den råsterke mannen at han straks tilbød Pál Kinizsi en plass i hæren. Her steg mølleren særdeles raskt i gradene – selv om han etter sigende verken kunne lese eller skrive.
I 1479 var han blitt adlet til greve og utnevnt til general i Den svarte hæren. Men da den ungarske hæren og osmanene sto overfor hverandre på Brødmarken, befant
Kanizsi seg uheldigvis vest i Romania, langt fra slag-marken.
Han måtte skynde seg for å nå frem i tide.
Falt av hesten
Ali Bey fikk raskt ferten av Stephen Báthorys hær, men han visste ingenting om Pál Kinizsi og hans 900 mann da osmanene slo leir på Brødmarken.
Fra høydedraget betraktet Stephan Báthory tyrkerne, mens han utålmodig ventet på å komme i gang med slaget. Hele formiddagen holdt han seg tilbake, i håp om at Pál Kinizsi ville nå frem med sine menn.
Like etter middag, da solen sto høyt på himmelen, var han sikker på at general Kinizsi kunne ankomme når som helst. Med høye rop ga han soldatene sine ordre om å innlede slaget.
En kolonne på ungarernes høyre flanke innledet kampene, men mennene ble straks drevet tilbake av tyrkerne.
Med ny giv fortsatte tyrkerne å gyve løs på Báthorys soldater. Mange av de ungarske soldatene ble drept på slag-marken eller druknet i elva Maros, som rant gjennom slagmarken. Da også ungarernes venstre flanke begynte å gi etter, ble Stephen Báthory desperat.
Mennene hans søkte mot midten for å komme vekk fra den ujevne kampen, og hele den ungarske slagordenen var i ferd med å gå i oppløsning. I et forsøk på å oppildne folkene sine sporet hærføreren hesten sin.
Den voldsomme bruken av sporene forskrekket hesten, som stupte i bakken med Báthory i salen.
Biblioteket lå i konge-slottet i byen Buda, som i dag har vokst sammen med byen Pest. Til sammen utgjør bydelene Budapest,hovedstaden i Ungarn.
Praktbibliotek gikk til grunne
Osmanske styrker ødela i 1526 kong Mattias’ livsverk. Han hadde samlet bøker gjennom et helt liv, og nå ble de spredt for alle vinder.
Mattias var en lesehest hele livet, og så snart han inntok plassen på den ungarske tronen, begynte han å samle på bøker og skrifter. Verkene gjemte han i sitt private bibliotek i palasset i Buda (den vestlige delen av Ungarns hovedstad, Budapest).
Ved kongens død i 1490 talte samlingen 2000 bøker, og ble bare overgått av pavens bibliotek i Vatikanet. Mattias hadde ansatt skrivere, bokbindere og kunstnere til å vedlikeholde samlingen, som dekket en stor del av datidens kunnskap innenfor geografi, juss, medisin, filosofi, arkitektur og historie.
Biblioteket overlevde Mattias’ død, men i 1526 var det slutt. En osmansk styrke ledet av sultan Suleiman 1. beseiret Ungarns hær, og nederlaget fikk vidtrekkende konsekvenser. Landet ble delt i tre, og Mattias’ boksamling ble ødelagt: «Etter kongens død på slagmarken ved Mohacs 29. august 1526 okkuperte tyrkerne den følgende
september Buda.
De rev flere av bøkene i stykker, mens de spredte andre vidt omkring etter først å ha revet sølvbeslagene av dem», skrev den ungarske krønike-skriveren Miklos Olah. Bare 216 bøker overlevde, og de ble spredt utover Europa. I dag arbeider det ungarske nasjonalbiblioteket med å samle inn de overlevende bøkene.
Skrekkslagne betraktet de ungarske soldatene opptrinnet. De fryktet at hærførerens fall var et dårlig varsel – at alt var tapt. Noen ble så redde at de bønnfalt Stephen Báthory om å snu og skjule seg i fjellene.
Stephen Báthory lot som ingenting. Han børstet av seg støvet og svingte seg i salen igjen. Så ga han tegn til kavaleriet om å angripe midt i fiendens linjer.
Angrepet kom så uventet at de tyrkiske styrkene for en stund vaklet og ga etter.
Elva fløt med blod
Forskrekket beordret Ali Bey kavaleriet sitt til å sette alt inn på å drive ungarerne tilbake. I hele tre timer gjøv mennene løs på hverandre. Krumsabler og sverd lynte i luften, mens lyden fra hestenes vrinsking blandet seg med skrikene fra de sårede.
Over slagmarken vaiet fargestrålende bannere, flekkete av blod fra de drepte. Stephen kunne ikke annet enn fortvilt å se på hvordan mennene hans overalt ble sendt på flukt, men best som han var i ferd med å gi opp, så han general Pál Kinizsis styrker dukke opp på bakkekammen bak fiendens baktropp.
Med sine 900 soldater stormet Kinizsi nedover skrenten mot sletten, og til lyden av trommer og trompeter kastet den kampklare styrken seg mot de tyrkiske soldatene. De forbløffede osmanene stivnet, og en stund kunne Kinizsis styrker dundre løs på de lamslåtte mennene.
I elva fløt døde kropper side om side med sårede som desperat forsøkte å slippe vekk fra blodbadet. «Elva Maros var fylt med blod langs hele strekningen», beretter Antonio Bonifini, som var kong Mattias Corvinus’ hoffhistoriker.
I vrimmelen fikk Stephen Báthory øye på Pál Kinizsi, som innsmurt i blod fra topp til tå, ropte til ham for å oppmuntre ham. Báthory var ikke selv blitt forskånet for hogg.
Han blødde kraftig fra seks sår, men synet av Kinizsis soldater hadde gitt ham nytt mot – med god grunn. Kinizsis folk fikk tyrkerne til å vakle.
Da generalen nå satte inn nok et fremstøt, la fiendene på flukt. Synet av de paniske osmanene, som til fots og på hesteryggen hastet vekk fra slagmarken, ble møtt med høye jubelrop fra Den svarte hæren. Krigslykken hadde snudd, og Ungarn var reddet.
Mens tussmørket falt på, steg stemningen i den ungarske leiren.
«Seieren var blodig, men Kinizsi nøt den. Sammen med sine kamerater festet han mellom de døde», beretter Bonifini. Kinizsi fant både mat og te i osmanenes forlatte leir, og ungarerne hentet også frem vinen.
Med tiden mistet János nesten all sin inn-flytelse.
Bøhmisk konge overtok Ungarn
Mattias Corvinus ble en av de største kongene i Ungarns historie, men han klarte ikke å holde slekten sin på tronen. Ekteskapet med dronning Beatrice var barnløst – til gjengjeld fikk kongen i 1473 en sønn med elskerinnen Barbara Edelpöck.
Gutten fikk navnet János, og Mattias bestemte seg for å gjøre ham til tronarving. Men János hadde ikke arvet sin fars lederevner, og ble snart offer for hoffintriger. Han mistet grepet om makten og måtte finne seg i å bli degradert til hertug.
«Under banketten sang de krigersanger, der de priste sine ledere. De ble beruset og begynte å danse. Kinizsi ble også budt opp til dans, og han plukket opp en død tyrkisk soldat og danset med ham i en vill dans», forteller hoffhistorikeren Antonio Bonifini.
Hæren gikk til grunne
Ungarernes seier over Det osmanske rikets styrker var klar. Historikere regner med at nærmere 15 000 tyrkiske soldater mistet livet, mens Den svarte hæren bare mistet rundt 3000.
Mattias’ hær hadde slått tidens mest fryktinngytende fiende, og i mange år førte ydmykelsen til at de tyrkiske styrkene holdt seg langt unna Ungarn.
Under kong Mattias Corvinus feiret Den svarte hæren flere triumfer – erobringen av Wien i 1485 var kronen på verket. Men snart begynte nedturen. Palmesøndag 1490 ble Mattias plutselig syk. Han døde bare to dager senere, den 6. april.
Mattias hadde på forhånd bedt sine offiserer sverge troskap til hans sønn og tronarving, János Corvinus, men ved Mattias’ død blusset gamle konflikter opp igjen, og etter mange intriger ble den bøhmiske kong Vladislav i stedet innsatt på tronen.
Den svarte hæren stilte seg lojalt bak den nye kongen, men da Det tysk-romerske rike under keiser Maximilian 1. kort tid etter angrep Ungarn for å gjenerobre tapte landområder, gikk det galt. Kong Vladislav manglet penger, og betalingen av sold til den store hæren var uregelmessig.
Historikere har beregnet at kongen av en årlig inntekt på 900 000 dukater måtte avsette hele 400 000 dukater til leiesoldatene. Da pengene ikke kom i tide, skiftet flere av mennene side til Maximilian, som de hjalp med å invadere Ungarn.
I 1492 sendte Vladislav Den svarte hæren til den sørlige delen av Ungarn. Her skulle soldatene igjen kjempe mot en tyrkisk invasjon. Men da soldatene nok en gang måtte vente på lønn, kastet de seg i stedet ut i plyndringer.
På dette tidspunktet hadde Ungarns fremste menn fått nok av Den svarte hæren, og Pál Kinizsi fikk ordre om å oppløse hæren. Flesteparten av soldatene sluttet seg til lokale hærer, mens den siste resten fikk et sørgelig endelikt.
En gruppe tidligere leiesoldater var så forbitret over hærens skjebne at de la planer om å hjelpe osmanene. Planen kom Pál Kinizsi for øre, og generalen skred straks til handling.
I mai 1494 arresterte han mennene fra hæren han tidligere hadde ført til seier over den osmanske fienden. Som straff lot han dem sulte i hjel.