Det osmanske rikets storhet og fall

Den 22. januar 1517 red det osmanske rikets mektige hær på 60 000 mann inn i den egyptiske hovedstaden Kairo. Moralen blant soldatene var høy. Fire måneder tidligere hadde de erobret Syria uten å møte særlig motstand.

Sultan Tuman-bey av Egypt hadde samlet en hær på 20 000 mann for å slå tilbake det osmanske rikets invasjon – bl.a. med trusler om at alle desertører ville bli hengt foran sin egen inngangsdør – men forsvaret mot det mektige osmanske riket endte nesten før det kom i gang.

Etter bare én times kamp trakk de egyptiske soldatene seg tilbake. Det osmanske riket hadde nå tatt makten i Egypts hovedstad.

En uke etter invasjonen kom det osmanske rikets mektige sultan Selim 1 med kallenavnet «den grusomme» til Kairo.

Siden innsettelsen i 1512 hadde det osmanske rikets nye sultan inntatt det nordlige Irak, Palestina, Syria og nå også Egypt.

Osmanenes seier over egypterne gjorde at nesten hele den arabiske verden for første gang siden islams fremvekst ble styrt fra en ikke-arabisk hovedstad, nemlig Istanbul i det som nå er Tyrkia. Byen hadde fungert som hovedstad i det osmanske riket siden 1459.

Det osmanske riket var imidlertid langt fra ferdig med å utvide sitt territorium.

Opp gjennom 1520-årene inntok osmanene byen Beograd, deler av Ungarn og øya Rhodos, og i 1529 beleiret de Wien, noe som virkelig fikk panikken til å spre seg i det kristne Europa.

Reformatoren Martin Luther brukte osmanene som et skremmebilde mot katolisismen da han samme år skrev: «Gud har med rette kastet oss i fanget på Satan og tyrkerne.»

Under sultan Süleyman 1s 46 år lange regjeringstid (1520–1566) ble det osmanske riket et av de største imperiene verden noen gang har sett.

Hele det nåværende Tyrkia og store deler av Midtøsten og Europa var lagt inn under Süleymans styre, og den suksessrike sultanen kom til å symbolisere kulminasjonen av den ekspansjonspolitikken som det osmanske riket var blitt bygget på 200 år tidligere.

Det osmanske riket ble grunnlagt av Osman 1 av Anatolia ca. år 1300 – nærmere bestemt i landsbyen Sögüt og dens omland der Osman 1 opprettet et lite fyrstedømme.

Anatolia tilsvarer dagens Tyrkia med unntak av de østligste områdene. I århundrer var det sete for det kristne riket Bysants med hovedstaden Konstantinopel ved Bosporosstredet.

Osman 1 utkjempet hellig krig mot de kristne i Anatolia, og opp gjennom 1300- og 1400-tallet innlemmet hans etterfølgere flere tyrkiske fyrstedømmer i det osmanske riket.

I 1453 klarte den syvende osmanske sultanen, Mehmet 2, å erobre Konstantinopel – en bragd som ga ham kallenavnet «Erobreren».

Det osmanske riket hadde lenge hatt Konstantinopel i sikte som et ettertraktet bytte.

Dels var byens symbolske betydning enorm, for den var siste rest av Romerriket, og dels var beliggenheten ved det trange Bosporosstredet av stor strategisk betydning.

Derfor ble Konstantinopel ganske naturlig gjort til hovedstad i det osmanske riket etter noen år.

I 1459 startet byggingen av det osmanske rikets hovedsete – det gigantiske Topkapi-palasset med utsikt over hovedstaden, Bosporosstredet og Det gylne horn (stredet som skiller den europeiske fra den asiatiske delen av Tyrkia).

Topkapi-palasset var ikke bare sete for sultanen av det osmanske riket. Det fungerte også som et slags samfunn i samfunnet med over 4000 innbyggere som levde avsondret fra omverdenen.

Sentralt i Topkapi-palasset lå sultanens gigantiske harem, der hundrevis av vakre kvinner levde bak låste porter og på over 400 forskjellige rom.

Kvinnene var slaver og levde under streng bevoktning av flere hundre evnukker som holdt vakt i palasset. Evnukkene var slaver eller krigsfanger som var blitt kastrert som barn. De fleste var fra Etiopia og Somalia.

De kvinnelige slavene i bunnen av hierarkiet sov på sovesaler, mens sultanens familie og favoritter hadde sine egne rom.

Favorittene var de vakreste kvinnene, og de fikk tittelen konkubiner. De ble opplært i elskovskunst og måtte følge sultanens minste vink under lakenet.

Deres primære oppgave var å avle sunne og kloke arvinger til tronen slik at sultanen kunne sikre dynastiets fortsatte eksistens.

Selv om tittelen konkubine var ettertraktet, var livet som sultanens foretrukne elskerinne ikke noen dans på roser. Straffen var streng og ble utøvd øyeblikkelig dersom kvinnene ikke fulgte sultanens minste ordre.

I 1562 henrettet f.eks. Süleyman 1 en av sine konkubiner fordi hun hadde uteblitt fra sengen hans og i stedet hadde gitt plassen til en annen kvinne.

Men ingen kvinne nøt så mye luksus og makt som sultanens mor, også kalt «valide sultana». Hun hadde sin helt private gård og rådet bl.a. over sin egen store spisestue og et stort soverom.

Sultanen var det osmanske rikets eneveldige hersker, og hans ord var lov.

I takt med at det osmanske riket utvidet seg opp gjennom 1500-tallet, fikk de nye provinsene i Syria, Irak og Egypt mfl. status som provinsstyre.

En hærfører fikk ansvaret for å opprettholde lov og orden og innkreve skatter på sine jorder.

Det var spesielt sultan Süleyman 1 som sto for dette paradigmeskiftet som ga det osmanske riket preg av et militærbasert føydalstyre. Som den egyptiske historikeren al-Jabarti skrev om Süleymans reformer:

«Sultan al-Kanuni (Süleymans kjælenavn, red.) grunnfestet prinsippene for regjeringsadministrasjonen, fullførte utbyggingen av riket og organiserte provinsene. Han opplyste mørket, lot religionens lys skinne overalt og slukket de vantros branner.»

I motsetning til kristne samfunn i samtidens Europa tillot Süleyman 1 også en viss grad av religionsfrihet hos de folkeslagene han «befridde». Hver religiøs gruppe fikk status som en selvstendig «millet».

Millet betyr «religiøs gruppe» og var navnet på de mindre enhetene i det osmanske riket som hadde en viss grad av selvstyre.

Millet-systemet ble styrt av minoritetenes religiøse overhoder, og det osmanske riket talte bl.a. en armensk, en syrisk og en jødisk millet.

Hver millet hadde sin egen domstol, styrte selv skatteinnkrevingene og hadde stor grad av frihet til å organisere minoritetens indre anliggender i form av f.eks. regler for ekteskap og skilsmisse.

I motsetning til muslimene ble de jødiske og kristne folk under det osmanske rikets fane ikke pålagt å gjøre militærtjeneste – men prisen for fritaket var at de ble pålagt ekstra høye skatter.

I motsetning til den katolske verden tvang ikke osmanene befolkningen i de erobrede områdene til å konvertere til osmanenes islamske religion.

Den osmanske ekspansjonen ble drevet av rikets høyt organiserte hær. Livsnerven i hæren var de såkalte janitsjarene.

En gang i året hentet osmanske soldater unge kristne gutter, hovedsakelig fra Balkan-provinsen, og installerte dem som slaver i Istanbul.

Her ble de konvertert til islam og opplært til å tjene sultanen og hans rike. Rekrutteringen av de kristne unge mennene ble kalt «devsjirme» på tyrkisk – eller «innsamling av gutter» på norsk.

Da det osmanske rikets hær var på sitt største på slutten av 1600-tallet, hadde den i underkant av 200 000 soldater. De mest fryktede var det såkalte janitsjarkorpset, som nettopp besto av konverterte kristne undersåtter, hvorav mange ble rekruttert gjennom «devsjirme».

Janitsjarene var fryktet for sine evner med buer, skytevåpen og artilleri. Det osmanske rikets effektive hær er blitt beskrevet som Europas første profesjonelle hær.

På slutten av 1600-tallet begynte rekrutteringen av kristne soldater å bli mindre viktig, bl.a. fordi det å være en del av janitsjarkorpset hadde blitt så attraktivt at et stigende antall muslimske menn også ønsket å tjenestegjøre der.

Janitsjarene begynte å tilrane seg mer makt og satte seg flere ganger opp mot det osmanske rikets sultan.

Dette skjedde spesielt når sultanen forsøkte å modernisere hæren, noe som resulterte i at det osmanske militæret sjelden tok i bruk ny krigsteknologi. Som et resultat av dette ble den osmanske hæren etter hvert underlegen moderne europeiske hærer.

Opp gjennom 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet avsatte janitsjarene 7 av i alt 14 sultaner med bistand av ulamaen – de ledende geistlige i det osmanske riket.

I 1826 tok sultan Mahmut 2 et endelig oppgjør med janitsjarene og avskaffet korpset fullstendig. Sultanen drepte 4000 janitsjarer i et blodig slag, og resten av korpset ble deretter enten henrettet eller landsforvist.

På denne tiden var det osmanske riket allerede betydelig svekket. Rikets største leder, Süleyman 1, hadde forsøkt å erobre Wien to ganger i henholdsvis 1529 og 1566, men begge gangene uten hell. Felttoget i 1566 ble også Süleymans siste, for han dør av sykdom samme år.

Over 100 år senere, i 1683, forsøkte sultan Mehmet 4 å gjøre som sitt store forbilde, men denne gangen fikk Wien hjelp av bl.a. Polen og republikken Venezia, og osmanene led et stort nederlag.

På begynnelsen av 1800-tallet hersket sultanen fortsatt over hele Balkan samt store deler av Nord-Afrika og Midtøsten.

Men tronen sto ustøtt under sultanen. Opp gjennom 1800-tallet måtte det osmanske riket avstå store områder til Russland – bl.a. Serbia, Bulgaria og Hellas.

Sultanens rike ble etter hvert hånlig omtalt som «Europas syke mann».

Da 1. verdenskrig brøt ut, støttet sultanen Tysklands og Østerrike-Ungarns kamp mot fienden Russland. Den beslutningen beseglet det osmanske rikets skjebne.

Da krigen var slutt, ble store deler av sultanens rike delt mellom Storbritannia, Frankrike og Hellas.

I sin frustrasjon over ydmykelsen avsatte tyrkerne sultanen, og 29. oktober 1923 ble det osmanske riket erstattet av en demokratisk, sekulær republikk under ledelse av Mustafa Kemal.

Han fikk senere tilnavnet Atatürk, som betyr «Tyrkias far».

Her, hvor det osmanske riket trekker sitt siste sukk, begynner det moderne Tyrkias historie.