Det osmanske riket (ca. 1300–1923) var praktfulle sultaner, sabelsvingende janitsjarhærer og praktfulle palasser med overfylte haremer. Og så var det krig, krig og atter krig.
Ta en reise tilbake i tiden til den gang det osmanske riket satte den maktpolitiske dagsorden på tre kontinenter, helt til alt snudde og riket begynte sitt forfall.
Innholdsoversikt
- Det osmanske rikets ekspansjon
- Det osmanske riket mot Europa
- Grunnleggelsen av det osmanske riket
- Erobringen av Konstantinopel
- Haremet var luksus med livet som innsats
- Rikets administrasjon
- Religion i det osmanske riket
- Janitsjarene – osmanenes elitekorps
- Verdenskrigen ga det osmanske riket dødsstøtet
- Det osmanske riket – tidslinje
Det osmanske rikets storhetstid
Den 22. januar 1517 red det osmanske rikets mektige hær på 60 000 mann inn i den egyptiske hovedstaden Kairo. Moralen blant soldatene var høy. Fire måneder tidligere hadde de erobret Syria uten å møte særlig motstand.
Sultan Tuman-bey av Egypt hadde samlet en hær på 20 000 mann for å slå tilbake det osmanske rikets invasjon – bl.a. med trusler om at alle desertører ville bli hengt foran sin egen inngangsdør – men forsvaret mot det mektige osmanske riket endte nesten før det kom i gang.

Osmanene samles foran en annen fiendes porter enn mamelukkenes i Kairo. Her er de i slaget ved Wien 12. september 1683. Dette slaget sto mellom osmanene på den ene side og det tysk-romerske riket på den andre, bistått av bl.a. en polsk-litauisk allianse. Osmanene hadde banket på døren til Sentral-Europa flere ganger. Dette var siste gang osmanene kom så langt.
Etter bare én times kamp trakk de egyptiske soldatene seg tilbake. Det osmanske riket hadde nå tatt makten i Egypts hovedstad.
«Osmanene dukket opp som gresshopper ... og kom fra alle retninger som skyer med den øredøvende larmen fra muskettene og svært heftige angrep.» Den egyptiske historikeren Muhammad ibn Iyas om erobringen av Kairo.
En uke etter invasjonen kom det osmanske rikets mektige sultan Selim 1 med kallenavnet «den grusomme» til Kairo.
Siden innsettelsen i 1512 hadde det osmanske rikets nye sultan inntatt det nordlige Irak, Palestina, Syria og nå også Egypt.
Osmanenes seier over egypterne gjorde at nesten hele den arabiske verden for første gang siden islams fremvekst ble styrt fra en ikke-arabisk hovedstad, nemlig Istanbul i det som nå er Tyrkia. Byen hadde fungert som hovedstad i det osmanske riket siden 1459.
Det osmanske riket var imidlertid langt fra ferdig med å utvide sitt territorium.
Det osmanske rikets ekspansjon







Tre kontinenter
Det osmanske riket blir gjerne oppfattet som en arabisk stormakt, men i sin ekspansjonstid bredte riket seg langt ut over tre kontinenter: Asia, Afrika og Europa.
1300–1359
Det osmanske rikets arnested er Anatolia i dagens Tyrkia – nærmere bestemt byen Sögüt (i dag: Bilecik) sør for nåtidens Bursa. Herfra begynte osmanene sin erobring av resten av Anatolia og Thrakia.
1359–1451
I det neste århundret fortsetter osmanene sine territorielle utvidelser rundt Svartehavet og på Balkan.
1451–1512
I 1453 inntar osmanene Konstantinopel. I 1459 blir byen hovedstad i det osmanske riket. Områder i dagens Romania, Ungarn og Ukraina innlemmes i riket.
1512–1520
Osmanene beseirer mamelukkene og besetter riket deres, som inkluderer Syria og Egypt. De hellige muslimske byene Mekka og Medina blir også innlemmet i det osmanske riket.
1520–1566
På 1500-tallet fortsetter osmanene sin ekspansjon i Ungarn. Bagdad blir inntatt, og store deler av den nordafrikanske kysten blir en del av
det osmanske riket.
1566–1683
I denne perioden når det osmanske riket sin største utbredelse. Ekspansjonen i Nord-Afrika fortsetter. Baku i våre dagers Aserbajdsjan blir osmansk i likhet med resten av områdene rundt Rødehavet.
Det osmanske riket mot Europa
Da Selim 1s sønn Süleyman 1 kom til makten i 1520, la det osmanske riket bl.a. under seg hele Nord-Afrika, de hellige byene Mekka og Medina, resten av Irak, det vestlige Iran og hele Kaukasus-området.
Süleyman 1 betraktet seg som muslimenes overhode og var overbevist om at Allah hadde satt ham på jorden for å utbre islam med hellig krig – jihad – så snart rettet den mektige sultanen oppmerksomheten mot Europa.
«Gud har med rette kastet oss i fanget på Satan og tyrkerne.» Martin Luther.

Far og sønn. Selim 1: Ottomansk miniatyrmaleri av Nakkaş Osman. Süleyman 1: Maleri av venetiansk kunstner.
Opp gjennom 1520-årene inntok osmanene byen Beograd, deler av Ungarn og øya Rhodos, og i 1529 beleiret de Wien, noe som virkelig fikk panikken til å spre seg i det kristne Europa.
Reformatoren Martin Luther brukte osmanene som et skremmebilde mot katolisismen da han samme år skrev: «Gud har med rette kastet oss i fanget på Satan og tyrkerne.»
Under sultan Süleyman 1s 46 år lange regjeringstid (1520–1566) ble det osmanske riket et av de største imperiene verden noen gang har sett.
Hele det nåværende Tyrkia og store deler av Midtøsten og Europa var lagt inn under Süleymans styre, og den suksessrike sultanen kom til å symbolisere kulminasjonen av den ekspansjonspolitikken som det osmanske riket var blitt bygget på 200 år tidligere.
Grunnleggelsen av det osmanske riket

Den grønne moské i Bursa, et eksempel på tidlig osmansk arkitektur. Bursa var hovedstaden i det osmanske riket inntil osmanene erobret Konstantinopel.
Det osmanske riket ble grunnlagt av Osman 1 av Anatolia ca. år 1300 – nærmere bestemt i landsbyen Sögüt og dens omland der Osman 1 opprettet et lite fyrstedømme.
Anatolia tilsvarer dagens Tyrkia med unntak av de østligste områdene. I århundrer var det sete for det kristne riket Bysants med hovedstaden Konstantinopel ved Bosporosstredet.
Osman 1 utkjempet hellig krig mot de kristne i Anatolia, og opp gjennom 1300- og 1400-tallet innlemmet hans etterfølgere flere tyrkiske fyrstedømmer i det osmanske riket.
Erobringen av Konstantinopel
I 1453 klarte den syvende osmanske sultanen, Mehmet 2, å erobre Konstantinopel – en bragd som ga ham kallenavnet «Erobreren».
Det osmanske riket hadde lenge hatt Konstantinopel i sikte som et ettertraktet bytte.
Dels var byens symbolske betydning enorm, for den var siste rest av Romerriket, og dels var beliggenheten ved det trange Bosporosstredet av stor strategisk betydning.
Derfor ble Konstantinopel ganske naturlig gjort til hovedstad i det osmanske riket etter noen år.
Topkapi-palasset

Topkapi-palasset i Istanbul. Det store komplekset var hovedsete for det osmanske rikets hersker og hans hoff.
I 1459 startet byggingen av det osmanske rikets hovedsete – det gigantiske Topkapi-palasset med utsikt over hovedstaden, Bosporosstredet og Det gylne horn (stredet som skiller den europeiske fra den asiatiske delen av Tyrkia).
Topkapi-palasset var ikke bare sete for sultanen av det osmanske riket. Det fungerte også som et slags samfunn i samfunnet med over 4000 innbyggere som levde avsondret fra omverdenen.
Sentralt i Topkapi-palasset lå sultanens gigantiske harem, der hundrevis av vakre kvinner levde bak låste porter og på over 400 forskjellige rom.
Haremet var luksus med livet som innsats
Kvinnene var slaver og levde under streng bevoktning av flere hundre evnukker som holdt vakt i palasset. Evnukkene var slaver eller krigsfanger som var blitt kastrert som barn. De fleste var fra Etiopia og Somalia.
De kvinnelige slavene i bunnen av hierarkiet sov på sovesaler, mens sultanens familie og favoritter hadde sine egne rom.
Favorittene var de vakreste kvinnene, og de fikk tittelen konkubiner. De ble opplært i elskovskunst og måtte følge sultanens minste vink under lakenet.
Deres primære oppgave var å avle sunne og kloke arvinger til tronen slik at sultanen kunne sikre dynastiets fortsatte eksistens.

Stor sal i haremet i Topkapi-palasset.
Selv om tittelen konkubine var ettertraktet, var livet som sultanens foretrukne elskerinne ikke noen dans på roser. Straffen var streng og ble utøvd øyeblikkelig dersom kvinnene ikke fulgte sultanens minste ordre.
I 1562 henrettet f.eks. Süleyman 1 en av sine konkubiner fordi hun hadde uteblitt fra sengen hans og i stedet hadde gitt plassen til en annen kvinne.
Men ingen kvinne nøt så mye luksus og makt som sultanens mor, også kalt «valide sultana». Hun hadde sin helt private gård og rådet bl.a. over sin egen store spisestue og et stort soverom.
Rikets administrasjon

Dolmabahçe-palasset var det administrative sentrum i det osmanske riket fra 1856 til 1887 og igjen fra 1909 til 1923.
Sultanen var det osmanske rikets eneveldige hersker, og hans ord var lov.
I takt med at det osmanske riket utvidet seg opp gjennom 1500-tallet, fikk de nye provinsene i Syria, Irak og Egypt mfl. status som provinsstyre.
En hærfører fikk ansvaret for å opprettholde lov og orden og innkreve skatter på sine jorder.
Det var spesielt sultan Süleyman 1 som sto for dette paradigmeskiftet som ga det osmanske riket preg av et militærbasert føydalstyre. Som den egyptiske historikeren al-Jabarti skrev om Süleymans reformer:
«Sultan al-Kanuni (Süleymans kjælenavn, red.) grunnfestet prinsippene for regjeringsadministrasjonen, fullførte utbyggingen av riket og organiserte provinsene. Han opplyste mørket, lot religionens lys skinne overalt og slukket de vantros branner.»
Religion i det osmanske riket

Den blå moské i Istanbul, også kalt Sultanahmet-moskéen. Bygget mellom 1609 og 1616.
I motsetning til kristne samfunn i samtidens Europa tillot Süleyman 1 også en viss grad av religionsfrihet hos de folkeslagene han «befridde». Hver religiøs gruppe fikk status som en selvstendig «millet».
Millet betyr «religiøs gruppe» og var navnet på de mindre enhetene i det osmanske riket som hadde en viss grad av selvstyre.
Millet-systemet ble styrt av minoritetenes religiøse overhoder, og det osmanske riket talte bl.a. en armensk, en syrisk og en jødisk millet.
Hver millet hadde sin egen domstol, styrte selv skatteinnkrevingene og hadde stor grad av frihet til å organisere minoritetens indre anliggender i form av f.eks. regler for ekteskap og skilsmisse.
I motsetning til muslimene ble de jødiske og kristne folk under det osmanske rikets fane ikke pålagt å gjøre militærtjeneste – men prisen for fritaket var at de ble pålagt ekstra høye skatter.
I motsetning til den katolske verden tvang ikke osmanene befolkningen i de erobrede områdene til å konvertere til osmanenes islamske religion.
Janitsjarene – osmanenes elitekorps

Janitsjarer: 1) Gutter rekrutteres til janitsjarkorpset. Miniatyrmaleri fra 1558. 2) To janitsjarer med buer tegnet av Lambert Wyts i 1573.
Den osmanske ekspansjonen ble drevet av rikets høyt organiserte hær. Livsnerven i hæren var de såkalte janitsjarene.
En gang i året hentet osmanske soldater unge kristne gutter, hovedsakelig fra Balkan-provinsen, og installerte dem som slaver i Istanbul.
Her ble de konvertert til islam og opplært til å tjene sultanen og hans rike. Rekrutteringen av de kristne unge mennene ble kalt «devsjirme» på tyrkisk – eller «innsamling av gutter» på norsk.
Da det osmanske rikets hær var på sitt største på slutten av 1600-tallet, hadde den i underkant av 200 000 soldater. De mest fryktede var det såkalte janitsjarkorpset, som nettopp besto av konverterte kristne undersåtter, hvorav mange ble rekruttert gjennom «devsjirme».
Janitsjarene var fryktet for sine evner med buer, skytevåpen og artilleri. Det osmanske rikets effektive hær er blitt beskrevet som Europas første profesjonelle hær.
På slutten av 1600-tallet begynte rekrutteringen av kristne soldater å bli mindre viktig, bl.a. fordi det å være en del av janitsjarkorpset hadde blitt så attraktivt at et stigende antall muslimske menn også ønsket å tjenestegjøre der.
Janitsjarene begynte å tilrane seg mer makt og satte seg flere ganger opp mot det osmanske rikets sultan.
Dette skjedde spesielt når sultanen forsøkte å modernisere hæren, noe som resulterte i at det osmanske militæret sjelden tok i bruk ny krigsteknologi. Som et resultat av dette ble den osmanske hæren etter hvert underlegen moderne europeiske hærer.
Tronen vakler

Osmanene beleirer Wien i 1683. Tegning av Frans Geffels (1624–1694).
Opp gjennom 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet avsatte janitsjarene 7 av i alt 14 sultaner med bistand av ulamaen – de ledende geistlige i det osmanske riket.
I 1826 tok sultan Mahmut 2 et endelig oppgjør med janitsjarene og avskaffet korpset fullstendig. Sultanen drepte 4000 janitsjarer i et blodig slag, og resten av korpset ble deretter enten henrettet eller landsforvist.
På denne tiden var det osmanske riket allerede betydelig svekket. Rikets største leder, Süleyman 1, hadde forsøkt å erobre Wien to ganger i henholdsvis 1529 og 1566, men begge gangene uten hell. Felttoget i 1566 ble også Süleymans siste, for han dør av sykdom samme år.
Over 100 år senere, i 1683, forsøkte sultan Mehmet 4 å gjøre som sitt store forbilde, men denne gangen fikk Wien hjelp av bl.a. Polen og republikken Venezia, og osmanene led et stort nederlag.
På begynnelsen av 1800-tallet hersket sultanen fortsatt over hele Balkan samt store deler av Nord-Afrika og Midtøsten.
Men tronen sto ustøtt under sultanen. Opp gjennom 1800-tallet måtte det osmanske riket avstå store områder til Russland – bl.a. Serbia, Bulgaria og Hellas.
Sultanens rike ble etter hvert hånlig omtalt som «Europas syke mann».
Verdenskrigen ga det osmanske riket dødsstøtet

På slutten av 1800-tallet var Istanbul en flerkulturell storby med en mengde forskjellige nasjonaliteter. I reiseskildringen Konstantinopel fra 1877 beskriver den italienske forfatteren Edmondo de Amicis byen slik: «Det er et fornøyelig syn å se ned på føttene til alle de forbipasserende og se all verdens sko gå forbi – fra Adams sandaler til siste mote: knappestøvler fra Paris ... » Håndkolorert bilde av Galata-broen i Istanbul fra ca. 1890–1900.
Da 1. verdenskrig brøt ut, støttet sultanen Tysklands og Østerrike-Ungarns kamp mot fienden Russland. Den beslutningen beseglet det osmanske rikets skjebne.
Da krigen var slutt, ble store deler av sultanens rike delt mellom Storbritannia, Frankrike og Hellas.
I sin frustrasjon over ydmykelsen avsatte tyrkerne sultanen, og 29. oktober 1923 ble det osmanske riket erstattet av en demokratisk, sekulær republikk under ledelse av Mustafa Kemal.
Han fikk senere tilnavnet Atatürk, som betyr «Tyrkias far».
Her, hvor det osmanske riket trekker sitt siste sukk, begynner det moderne Tyrkias historie.
Det osmanske riket – tidslinje

Osmanene inntar Konstantinopel. Utsnitt av diorama fra Istanbuls militærmuseum.
Ca. 1300: Riket får navn etter Osman 1
Det osmanske riket har fått navn etter grunnleggeren, den muslimske hærføreren Osman, som hersket over et «beylik» (fyrstedømme, red.) ved byen Sögüt i Anatolia på slutten av 1200-tallet.
1326: Orhan
Osmanene erobrer den viktige byen Bursa og gjør den til hovedstad. Byen, som ligger sør for Marmarahavet og nord for Sögüt, har i en lang periode status som hovedstad. I Orhans (1326–1360) tid som hersker blir resten av de bysantinske områdene i det nordvestlige Anatolia erobret. Osmanene inntar også Thrakia i andre halvdel av 1300-tallet.
1361: Murat 1 erobrer Adrianopel
Osmanene inntar byen Adrianopel (i dag Edirne) under sultan Murat 1 (1360–1389). Mellom 1413 og 1458 er Adrianopel hovedstaden i imperiet. Osmanene beseirer serberne ved elven Maritsa i 1371. En serbisk-bulgarsk koalisjon blir beseiret ved Samokov. I 1385 inntar Murat 1 Sofia.
1453: Konstantinopel faller
Sultan Mehmet 2 beleirer og inntar Konstantinopel (i dag Istanbul). I tillegg til Konstantinopel erobrer Mehmet 2 også Serbia (1459), Morea/Peloponnes (1460), Bosnia (1463) og Albania (1468). I 1475 anerkjente Krim-tatarene Mehmet 2s suverenitet over Svartehavet.
1512: Selim 1 styrter sin far
Selim 1 likte ikke måten hans far, sultan Beyazit 2 (1481–1512), styrte det osmanske riket på. Med hjelp fra militæret gjennomførte Selim 1 (1512–1520) et statskupp. I 1514 får osmanene kontroll over den østlige delen av Anatolia, og i 1517 erobrer osmanene under Selim 1 Syria og Egypt fra mamelukkene.
1529: Første beleiring av Wien
Selim 1s sønn Süleyman 1 (1520–1566) erobrer Beograd i 1521. I 1526 tilspisset konflikten med habsburgerne seg da osmanene erobret store deler av Ungarn. I 1529 beleirer osmanene Wien. De klarer imidlertid ikke å ta byen, så osmanene må trekke seg tilbake.
1571: Slaget ved Lepanto
I et stort sjøslag i Egeerhavet seirer pavedømmet, Venezia og Spania i fellesskap over det osmanske riket.
1648: Freden i Westfalen
Med freden i Westfalen er trettiårskrigen slutt. Fredsavtalene fastsetter prinsippet om staters suverenitet. Det osmanske riket hadde forholdt seg nøytralt under trettiårskrigen.
1683: Andre forsøk på å innta Wien
I 1682 innleder osmanene et nytt storstilt angrep mot habsburgerne og det tysk-romerske riket i Sentral-Europa, og i 1683 gjør osmanene enda et forsøk på å innta Wien. Østerrike får imidlertid oppbakking fra tyske og polske hærstyrker og klarer dermed å fordrive osmanene. Etter et nederlag ved Esztergom må osmanene oppgi sin okkupasjon av både Ungarn og Transilvania.
1699: Freden i Karlowitz
Sultan Mustafa 2 (1695–1703) avstår Morea/Peloponnes til Venezia, Podolia og en del av Ukraina til Polen, det sentrale Ungarn, Transilvania og det meste av Slavonia til Østerrike. Avtalen gjør Østerrike til en stormakt.
1768: Russland – osmanenes nye fiende
Det russiske imperiet forsøker å trenge sørover og truer det osmanske riket i løpet av 1700-tallet. I 1711–1713 og i 1736 klarte osmanene å avverge Russlands angrep på Moldavia, men i 1768–1774 går det ikke lenger, og osmanene må avstå Krim. I 1806–1812 erobrer Russland Bessarabia.
1821–1829: Gresk uavhengighet
På slutten av 1700-tallet begynner en nasjonal gresk frigjøringsbevegelse å vinne terreng. I 1821 fører dette til borgerkrig i Hellas. I 1829 må osmanene avstå Hellas, som da blir en fri nasjonalstat.
1853–1856: Krimkrigen
Storbritannia og Frankrike blander seg i konflikten mellom det osmanske riket og Russland ved å gå inn i krigen på osmanenes side. Resultatet av krigen blir en ydmykelse for Russland da alliansens ekspedisjonsstyrke på under 100 000 soldater nedkjemper en million russere. Russland går med på en fredsavtale som blir underskrevet i Paris. Parisfreden sikrer det osmanske riket makten over Svartehavet.
1875: Statsbankerott
Store kostnader til krigføring og gjennomføring av reformprogrammer utløser en økonomisk krise i det osmanske riket. I 1875 er imperiets utenlandsgjeld på 200 millioner pund, og osmanene må avfinne seg med at det internasjonale samfunn overvåker rikets økonomiske politikk.
1878: Berlinkongressen
Etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 presser de europeiske stormaktene det osmanske riket til å avstå områder på Balkan. Østerrike-Ungarn tar Bosnia-Hercegovina. Serbia, Montenegro, Bulgaria og Romania blir selvstendige land.
1908: Den ungtyrkiske revolusjon
Abdülhamit 2 (1876–1909) undertrykker en voksende bevegelse for demokratiske reformer. I mange år har motstanden vært stor blant etniske og religiøse minoritetsgrupper, men nå kan misnøyen også merkes hos majoritetsgruppen tyrkerne. I 1889 danner en gruppe av samfunnets elite partiet «Komiteen for enhet og fremskritt», kjent som «ungtyrkerne». I 1908 styrter ungtyrkerne Abdülhamid og får gjennomført noen demokratiske reformer. Etter hvert blir partiet delt i to grupper: en liberal gruppe og en nasjonalistisk gruppe.
1913: Balkankrigene
Osmanene mister Makedonia, Thrakia og Albania til henholdsvis Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia. Året etter tar britene makten over de osmanske territoriene i Egypt og Sudan og på Kypros.
1920: Sèvresfreden
På slutten av første verdenskrig underskriver ententemaktene og det osmanske riket Sèvres-traktaten, som gjør slutt på det osmanske riket og gir restene til bl.a. Frankrike, England og Hellas. Men hæren avviser traktaten og beseirer invasjonsstyrkene.
1923: Det moderne Tyrkia oppstår
Under ledelse av Mustafa Kemal (Atatürk) oppretter tyrkiske nasjonalistiske krefter republikken Tyrkia i 1923. Det osmanske riket eksisterer ikke lenger.