Etter sultanens fall: Atatürk grunnla Tyrkia

Helten og generalen Mustafa Kemal, som skulle gå inn i historien under navnet Atatürk, hadde vært de tyrkiske nasjonalistenes politiske leder under krigen. Nå hadde han også fått overta den militære kommandoen, noe som var et sjansespill.

I ettertid skulle det vise seg at mange av hans rivaler i ledelsen av den tyrkiske frigjøringsbevegelsen faktisk hadde håpet at han skulle mislykkes, slik at de kunne overta selv.

Alle måtte vente på Atatürk

Mye sto på spill i slaget ved Sakarya. I siste instans sto det om de nasjonalistiske tyrkiske styrkenes mulighet til å redde landet fra å bli helt oppstykket av seierherrene fra første verdenskrig. Den greske hæren gikk til angrep, støttet av tungt artilleri. Kampene ble voldsomme og uhyre blodige. De tyrkiske styrkene ble langsomt presset bakover.

Til slutt tok grekerne det strategisk viktige fjellet Cal – og seieren lot definitivt til å være innen rekkevidde. Ifølge enkelte kilder skal Mustafa Kemal på det tidspunktet ha vært på nippet til å gi hæren ordre om å forlate sine stillinger. Dermed ville nederlaget vært en kjensgjerning.

Men til slutt bestemte han seg for å holde posisjonene og i stedet gå til et forsiktig motangrep. Det viste seg da at den greske hæren i virkeligheten var utmattet. Forsyningslinjene var for lange, og soldatene led av mangel på både mat og ammunisjon. Resultatet ble at det i stedet var den greske hæren som trakk seg tilbake.

De fleste regnet med at Mustafa Kemal straks ville gå på offensiven for å jage fienden ut av landet én gang for alle. Men han valgte å vente og se. Forsyningene ble etterfylt, og det ble gjennomført en allmenn mobilisering. En av hans samtidige, Winston Churchill, skulle senere rose Mustafa Kemal for denne strategien.

«Han var klok nok”, skrev den britiske politikeren, «til å vente, og sterk nok til å få andre til å vente sammen med seg."

Grekerne ble knust

Først 26. august året etter slo Mustafa Kemal til. Han innledet en storoffensiv som ikke endte før de greske styrkene i praksis var beseiret.

En propagandaskribent erklærte i høytidelige ordelag at den stadige retretten som hadde funnet sted helt siden de tyrkiske styrkene led nederlag utenfor Wiens murer i 1683, endelig var over.

Hentydningen var umiskjennelig – Mustafa Kemal var en helt av samme kaliber som grunnleggerne av det osmanske riket han selv hadde vokst opp i, men også vært med på å se gå under. Men de som trodde at han hadde planer om å forsøke å gjenreise det falne imperiet, skulle snart bli skuffet.

En ekstremt sta gutt

Den fremtidige helten ble født i mai 1881, som sønn av en tollbetjent, i byen Selânik (Thessaloniki i dagens Hellas), som lå i den europeiske delen av det mektige osmanske riket. Allerede som liten ble Mustafa kjent for å være sta, viljesterk og overbevist om egne evner og betydning.

Han mistet tidlig faren sin og tok plassen som familiens overhode allerede i tiårsalderen. Uten å spørre noen om råd sluttet han på den skolen som moren hans hadde plassert ham i, for i stedet å begynne på en militær grunnskole. Der utmerket han seg snart, særlig som en fremragende matematiker.

Det var da han begynte å bli kalt "Kemal”, som kan oversettes med "fullkommen”. Ifølge senere lovtaler skal han ha fått dette tilnavnet av sin mattelærer, nettopp fordi han var så briljant. Mustafa Kemal fullførte skolen som en av de beste i sin klasse og gikk straks videre til en høyere militær utdannelse.

Som ung offiser i Istanbul ble han snart innblandet i en dramatisk begivenhet. Dette var en tid da Det osmanske riket, som i sin storhetstid hadde hersket over store deler av sørøstre Europa, Midtøsten og Nord-Afrika, lenge hadde vært i sterk tilbakegang.

Utenfra ble riket presset av fiender som inntok dets provinser stykke for stykke, og innenfra av reformister og revolusjonære. Særlig betydningsfulle var de unge som var inspirert av Vesten og ville gjøre opp med det gamle regimet, der viktige titler ofte gikk i arv, og hvor sultanen i Istanbul i realiteten hadde all makt. De ville få inn ny teknologi og ny viten, ofte inspirert av den europeiske opplysningstiden.

Mustafa Kemal var en av disse reformistene, som ble holdt under oppsikt av sikkerhetspolitiet samtidig som de gjorde rask karriere i hæren. Disse ungdommene syntes det var åpenbart at det gamle, vidstrakte og flerkulturelle osmanske riket var dømt til å gå under. Og bli erstattet med hva? For mange ble det naturlige valget å satse på en mer begrenset nasjonalstat, bare for det tyrkiske folket.

Atatürk ble krigshelt

En tyrkisk nasjonalistisk bevegelse vokste frem. I 1908 slo de til og gjennomførte et statskupp. Sultanen ble kastet på dør, og en ny ble satt på tronen. De virkelige makthaverne ble imidlertid ledelsen for de såkalte ungtyrkerne. Mustafa Kemal tilhørte denne bevegelsen, men han hadde ikke noen ledende posisjon, og han skulle senere komme til å ta avstand fra den.

I ungtyrkernes periode ble riket ytterligere svekket, samtidig med at forskjellige politiske grupperinger kjempet mot hverandre om hver sin versjon av landets fremtid. For Mustafa Kemal ble 1. verdenskrig en sjanse til for alvor å kunne vise sin verdi som soldat.

For Det osmanske riket som helhet var krigen en katastrofe, men man vant tross alt noen seire. Ikke minst i det berømte slaget ved Gallipoli, der en stor alliert hær ble beseiret. I dette slaget sto de osmanske styrkenes frontlinje under kommando av Mustafa Kemal selv, og dermed var han sikret status som krigshelt.

Tyrkerne skulle moderniseres

Men ingenting kunne forhindre at første verdenskrig betydde det osmanske rikets undergang. De allierte hadde i all hemmelighet lagt planer om å dele imperiet mellom seg. Soldater fra England, Frankrike og erkefienden Hellas besatte Istanbul. Det var da Mustafa Kemal trådte frem og fikk samlet hæren omkring seg.

Så tok kampene til, og til omverdenens store forbløffelse endte de med at de krigstrette allierte ble slått, og at de greske styrkene ble kastet ut. Den såkalte frigjøringskrigen var over, og Mustafa Kemal var nå den ubestridte lederen av det nye riket. Han utropte republikken Tyrkia og sørget for å presse gjennom en lang rekke reformer i et forbløffende tempo.

Som general hadde han hatt stor suksess. Som politisk leder viste han seg å være nesten revolusjonær. Snart avskaffet Mustafa Kemal sultanatet og kuttet dermed én gang for alle båndene til Det osmanske riket. Men enda mer forvirrende var den radikale sekulariseringen han sto for.

Det såkalte kalifatet, den religiøse maktstrukturen, ble avskaffet. Religiøse grunnskoler og sharialovene gikk samme vei. Inspirert av vestlige demokratier ga Mustafa Kemal landet en ny statsform. Det ble også vedtatt en ny sivil lovgivning. Men den vestlige innflytelsen var mer vidtrekkende enn som så. Hodeplagget fez ble forbudt for statsansatte, som i stedet fikk instruks om å gå med hatt.

Kvinnene skulle frigjøres, det ble innført forbud mot slør, og alle innbyggere ble oppfordret til å lære vestlig etikette. Det latinske alfabetet ble innført, og Koranen ble oversatt til tyrkisk. Mustafa Kemal hadde som grunnleggende mål å "sivilisere” Tyrkia og kjapt ta spranget inn i det moderne verdenssamfunnet.

Han mente det var den eneste måten Tyrkia kunne legge fattigdom og underutvikling bak seg. For denne viljen til å lære av Vesten var sterkt forbundet med en tyrkisk nasjonalisme. Mange av ideene kom utenfra, men tanken var at de skulle tilpasses tyrkisk tenkemåte.

All motstand ble slått ned

Alle disse reformene ble så klart møtt av protester, men Mustafa Kemal holdt knallhardt og diktatorisk på sitt. Et opprørsforsøk ble hardt slått ned, og et mordforsøk mislyktes. Ingenting fikk den nye republikkens leder til å moderere sin reformiver. Det intense innenrikspolitiske arbeidet pågikk samtidig som han vant en rekke diplomatiske suksesser.

Mustafa Kemal, som parlamentet snart hedret med betegnelsen Atatürk, "tyrkernes far”, sluttet fred med alle landets naboer. Ikke minst viktig var traktaten med erkefienden Hellas. Snart var det moderne Tyrkias grenser fastsatt og sikret.

Visst forekom det opposisjon, også innenlands. Spesielt religiøse grupper reagerte med forskrekkelse på reformene. Men ingen sterk opposisjon ble tillatt. Ikke minst de kurdiske separatistene fikk hard medfart.

Visse trekk ved Atatürks nasjonalistiske program fremsto også som lattervekkende, ikke minst da han støttet forskning som påsto at Tyrkia var all sivilisasjons vugge, og at det tyrkiske språket i sin eldste form i store trekk var alle andre språks opphav.

Samtidig ble det stadig klarere at den sterke lederen hadde sine egne, personlige problemer. Han var gift en kort tid på 1920-tallet, men fikk ingen biologiske barn. I stedet adopterte han tolv døtre og en sønn.

Han viet tiden til arbeidet, og til interesser som lesing, ridning, dans og sjakk, og til sin store svakhet – alkohol. Kemal Atatürk hadde vært alkoholiker alt som ung mann, og misbruket tiltok etter som han ble eldre. Ved en anledning sa han at raki, det tradisjonelle tyrkiske brennevinet, var det eneste som fikk hjernen hans til å hvile.

10. november 1938 døde Tyrkias grunnlegger bare 57 år gammel, av skrumplever.

På veggen i hans mausoleum i Ankara står det bl.a. et sitat tilskrevet Atatürk:

“Nasjoner som ikke kan finne sin nasjonale identitet, vil bli et bytte for andre nasjoner.”