Göbekli Tepe: Gudenes vugge sto i Tyrkia

De største av sirklene hadde en diameter på nærmere 30 meter, mens de største av T-søylene, hogd ut av en enkelt steinblokk av hard kalkstein, veide mellom 10 og 16 tonn. På mange av søylene fant arkeologene kunstferdig uthogde relieffer av alt fra villsvin, rev og gaseller
til skorpioner, edderkopper og slanger.
Det monumentale byggverket, som delvis minner om det berømte Stonehenge i England, forbløffet forskerne.

Forbløffelsen gled imidlertid over i vantro da C14-analyser av trekullrester funnet i leirpussen i en av ringmurene, viste at de eldste steinsirklene var 11 600 år gamle.

Göbekli Tepe-monumentet er med andre ord mer enn 7000 år eldre enn Stonehenge!

For 11 600 år siden var verken smedkunst, keramikk, skriftsystemer eller landbruk oppfunnet.

Ekspertene kaller perioden for tidlig neolittisk tid – den delen av yngre steinalder da pottemakerkunsten ennå ikke var oppstått. På den tiden bodde mennesket i spredte grupper, og levde av jakt og sanking av ville bær og planter.

Ifølge forskningen var denne jegerkulturen mer eller mindre konstant i bevegelse på leting etter byttedyr, og hadde ikke overskudd til større byggeprosjekter, spesialisert arbeidsdeling eller organisert­ religion.

Først med den såkalte neolittiske revolusjonen, da landbruket og bondekulturen oppsto – fem hundre år etter byggingen av Göbekli Tepe – fikk mennesket frigjort arbeidskraft fra den evige jakten på mat.

I stedet kunne de utvikle jordbruksbyer og senere bygge opp teknisk sofistikerte samfunn, som under ledelse av konger og prester kunne igangsette store, monumentale byggeprosjekter som Mesopotamias store templer og pyramidene i Egypt.

Med funnet av Göbekli Tepe ble denne oppfatningen av utviklingen i tidlig steinalder snudd på hodet. Som den britiske arkeolog­en Ian Hodder senere formulerte det: «Alle teoriene våre­ var feil».

På søylene og andre steder i komplekset er det hogd ut dyrerelieffer. Mange av disse forestiller rovdyr og giftig kryp som jegerne naturlig fryktet.

I boken sin om Göbekli Tepe skriver Klaus Schmidt, som døde brått i 2014 mens han ledet de videre utgravningene av tempelet, at avbildningene av de farlige dyrene sannsynligvis var ment å virke avskrekkende på onde ånder og ubudne gjester fra de levendes­ verden.

Blant de avbildede dyrene er også åtselfugler, inkludert gribber. En av dem ser ut til å sveve over en hodeløs menneskekropp.

Schmidts teori er at området rundt tempelet ble brukt som en slags gravplass. Lik ble fraktet hit og lagt i det fri på høydedraget for å bli fortært av åtselfugler, på samme måte som for eksempel tibetanere gjør det i dag.

Så langt har arkeologene imidlertid bare funnet noen få skjelettrester etter mennesker ved tempelet, men det kan like gjerne skyldes at knoklene har blitt samlet sammen senere og flyttet til et annet sted.

Da tempelet ble bygd, var ikke hjulet oppfunnet, og det fantes heller ingen trekkdyr til å ta slepet, for verken okser, esler eller hester var temmet ennå. I stedet har arbeiderne måttet bruke sin egen muskelkraft til å trekke de tunge søylene frem til byggeplassen.

Den berømte eventyreren Thor Heyerdahl eksperimenterte i 1950-årene med å slepe flere tonn tunge steinstatuer rundt uten bruk av hjul og trekkdyr.

I forsøket klarte 180 mann å flytte en tolv tonn tung statue til destinasjonen bare ved hjelp av tau og ruller av tre.

Ved Göbekli Tepe har hver enkelt T-søyle krevd noenlunde­ samme antall folk. I tillegg til de mange arbeiderne som måtte til for å gjøre grovarbeidet med å flytte T-søylene rundt, har tempelbyggerne også hatt behov for folk som hogde til søylene og dyrerelieffene. Byggingen har derfor minst krevd et par hundre arbeidere, mest sannsynlig enda

flere. Nærområdet har imidlertid etter all sannsynlighet vært sparsomt befolket, så ifølge Klaus Schmidt må jegere i en omkrets på helt opptil 200 kilometer fra Göbekli Tepe ha blitt invitert til det store byggeprosjektet:

«Det må ha vært en avtale mellom mange selvstendige grupperinger om å stille med arbeidskraft til byggingen av disse templene», skriver Klaus Schmidt.

Blant boplassene er Nevali Cori nord for Göbekli Tepe. Nevali Cori, som i dag er oversvømt av en moderne demning, ble utgravd i 1980-årene og dateres til rundt 8500 f.Kr., da Göbekli Tepe fortsatt var i bruk.

Nevali Cori var i motsetning til Göbekli Tepe bebodd, og i et av husene, som muligens har fungert som et lite, lokalt tempel, sto to T-formede søyler av Göbekli Tepe-typen.

Forskernes teori er at regionens religiøst forbundne klaner møttes en eller flere ganger i året for å bygge videre på Göbekli Tepe-templene og avholde religiøse seremonier til ære for gudene og sine avdøde forfedre.

Ekspertene antar at jegerne har følt at «magien» med tiden forsvant fra de gamle steinsirklene, og at de derfor hele tiden bygde nye templer for å «gjenopplive» templenes kraft.

Nybyggingen kan derfor være utløst av år med for få byttedyr og andre ulykker.

Ifølge arkeologene er de eldste steinsirklene de største og flottest utsmykkede.

Med tiden ble de nye steinsirklene bygd mindre og mindre, og også T-søyl-ene ble drastisk forminsket. I de yngste av templene er T-søylene gjennomsnittlig bare 1,5 meter høye, og også utsmykningen er av lavere kvalitet.

Rundt år 8200 f.Kr. stoppet all bygging ved Göbekli Tepe. Ifølge forskerne skjedde det omtrent på den tiden da bondekulturen med landbruk og husdyr for alvor overtok regionen.

Folk bosatte seg nå i de fruktbare dalene nær elvene, for å ha vann tilgjengelig til åkre og husdyr.

Göbekli Tepe, som lå på en steinete høyde uten vann, ble til gjengjeld forlatt. På forhånd ble steinsirklene dekket over med jord og avkapp fra steinhoggingen. Jegerne begravde fortiden sin og vandret bort for alltid.

Ifølge arkeologene er det mulig at jegerne – lenge før de første steinene i tempelbygget på Göbekli Tepe ble lagt – jevnlig hadde møttes på nettopp dette høydedraget for å dyrke gudene og ære forfedrene med religiøse seremonier.

De detaljerte dyrerelieffene i templene viser dessuten at jegerkulturen har hatt ekstremt dyktige steinhoggere.

Spesialisering var med andre ord ikke forbeholdt den senere bondekulturen. Først 5000 år etter at Göbekli Tepe var blitt forlatt, begynte folkeslagene i Mesopotamia i dagens Irak – som de første – igjen å bygge kjempetempler.

Teorien stemmer overens med det faktum at noen av de første bevisene for dyrking av tidlige hvetesorter stammer fra steinalderbosetningen Nevali Cori bare 50 kilometer fra Göbekli Tepe.

Det skjedde nettopp da tempelbyggingen var på topp. Funnet av T-søyler i Nevali Cori beviser at bosetningen og tempelet hadde tett kontakt.

Schmidts teori er derfor ikke usannsynlig, selv om den forkaster alle tidligere antagelser. Som Schmidt uttalte i et intervju kort tid før han døde: «Først kom tempelet, deretter byen».

Men ikke alle Klaus Schmidts­ kolleger er enige i det. De påpeker blant annet at det er mer sannsynlig at mange ulike faktorer ledet til fremveksten av landbruket. Bare nye oppdagelser kan bevise hvem som har rett.