Hagia Sofia: De kristnes største helligdom

“Jeg vil bygge en kirke hvis like ikke er sett siden Adam, og heller ikke vil bli det i fremtiden.”

Denne pompøse erklæringen kom fra Justinian 1., keiser i Østromerriket, også kalt det bysantinske riket. I år 532 fant Justinian et egnet sted for å bygge en ny kirke. Bare en måned tidligere hadde deler av hovedstaden hans, Konstantinopel, brent ned under et voldsomt opprør. Blant annet hadde keiserens kirke, Hagia Sofia, blitt flammenes rov.

For å demonstrere sin makt måtte Justinian raskt gå i gang med å oppføre en ny praktbygning. Bare på den måten kunne hovedstaden bevise at byen var en verdig avløser for Roma som verdens ledende by.

Justinian satte nå tidens to mest berømte arkitekter på oppgaven, Anthemius av Tralles og Isidorus av Miletus. Dessuten trakk han på alle ressursene imperiet hadde å tilby. De beste og sjeldneste materialer ble brakt til Konstantinopel, bl.a. granittsøyler fra egyptiske templer, gull og ibenholt-
ikoner hentet i Hellas og Midtøsten.

Anthemius og Isidorus fikk 100 byggmestre og 10 000 arbeidsfolk til rådighet samt beskjed om at det eneste de skulle spare på var tiden. Hagia Sofia – navnet betyr kirken for guddommelig visdom – skulle gjenoppbygges så raskt som mulig. Arbeiderne ble derfor delt inn i to lag som skulle konkurrere om hvem som kunne bygge sin halvdel ferdig først. Det vanket både heder og store bonuser til de raskeste.

Selv om Justinian året etter satte i gang flere felttog som skulle gjenerobre de tapte romerske provinsene i Nordvest-Afrika og Italia, fulgte han personlig med på byggingen av den nye kirken.

Til keiserens store glede skred arbeidet imponerende raskt frem. Anthemius og Isidorus var ikke bare dyktige arkitekter, men også dyktige administratorer, som greide å organisere den store arbeidsstyrken og hele tiden sørge for at det fantes rikelig med byggematerialer. I løpet av få år sto murene ferdig. Så begynte den virkelige utfordringen ved byggearbeidet, konstruksjonen av den enorme kuppelen.

Det mest imponerende ved kuppelen i Hagia Sofia var lyset som strømmet inn nederst i kuppelen. Anthemius og Isidorus plasserte 40 vinduer i en sirkel i bunnen av kuppelen. Lyset fikk det nesten til å se ut som om kuppelen svevde over murverket.

Det som gjorde det mulig å plassere de mange vinduene slik, var at arkitektene bygde innsiden av kuppelen opp med en form for spiler, som på innsiden av en paraply. På den måten ble trykket fra vekten av kuppelen ledet langs spilene og til murverket mellom vinduene i stedet for å knuse vindusglassene. Konstruksjonen ga samtiden et realt hakeslepp.

“Bygningens letthet gjør at det ikke virker som den hviler på et solid fundament, men mer som om den er festet til himmelen med et gyllent kjede. Kirken er enestående fylt av lys og solskinn. Man kunne nesten sverge på at stedet ikke er opplyst av solen, men at strålene kommer fra kirken selv,” skrev historikeren Prokopios f.eks. på 500-tallet.

Hans opplevelse av lys ble forsterket av at innsiden av kuppelen var dekket av gylne mosaikker.

Kirkens indre var utsmykket med mosaikker og fresker av Jesus, Maria, apostlene og helgener. Dessuten var nesten alle flater utsmykket med relieffmønstre hvor Justinians monogram ofte var innarbeidet.

De store søylene var hentet fra Egypt og Midtøsten, og de mindre søylene var laget av ulike typer sjelden og farget marmor. I tillegg fylte Justinian og andre keisere kirken med kunstskatter fra hele imperiet: “Det er umulig å gi en nøyaktig beskrivelse av mengden gull, sølv og edelsteiner som er overrakt av keiser Justinian. Bare høykoret inneholder førti tusen pund sølv,” forsøkte Prokopios seg.

Hagia Sofia var ikke bare et sted for bønn. Kirken ble også et senter for lærdom og kirkelig administrasjon. 600 personer var ansatt i kirken, herav 80 prester, 260 geistlige embetsmenn, 160 skrivere, 25 munker og 75 vakter.

Den nye makthaveren nektet å betale korsfarerne, og det førte til at korsridderne beskyldte bysantinerne for å drepe den rettmessige keiseren, bryte sine løfter og være “verre enn jødene”.

Korsridderne innså nå at de hadde større muligheter for å få byttet med hjem fra korstoget ved å plyndre det svekkede Konstantinopel, enn ved å foreta hele reisen gjennom et fiendtlig Midtøsten og angripe det tungt befestede Jerusalem. Tross pavens advarsler mot å angripe en kristen by, plyndret og myrdet korsfarerne i Konstantinopels gater i tre dager.

Tusener ble drept, store deler av byen fikk voldsomme skader, kulturskatter ble ødelagt, og enorme rikdommer ble stjålet.

Heller ikke Hagia Sofia ble skånet. Selve bygningen slapp uskadet fra angrepet – den var tross alt en kristen kirke og den var vanskelig å flytte. Men kirkens skatter i form av relikvier og hellig kunst, ble ført tilbake til Vest-Europa og gitt til forskjellige kirker og klostre. En bysantinsk krønikeskriver kalte plyndringen av Hagia Sofias rikdommer “den grundigste plyndringen siden skapelsen av verden”.

Pussen ble fjernet med jevne mellomrom for å vedlikeholde kunsten bak før alt ble dekket til igjen. Mehmet 2. bygde også en minaret, et muslimsk bønnetårn, og en bedenisje – mihrap – på østsiden, som anga retningen mot Mekka. På 1500-tallet ble ytterligere tre minareter tilføyd. I 1850 ble Hagia Sofia igjen gjennomrestaurert, og fire store medaljonger med navnene på Muhammed og de første sultanene ble hengt opp sentralt i rommet.

Hagia Sofia ble raskt en av muslimenes viktigste helligdommer, men da statsmannen Kemal Atatürk overtok makten i Tyrkia i 1923, ønsket han å skape et mindre religiøst land. Atatürk nedsatte en komité som skulle avgjøre bygningens fremtid. Som følge av Hagia Sofias betydning for både kristne og muslimer, besluttet komiteen at Hagia Sofia skulle stenges som moské og i stedet være museum, et symbol på møtet mellom øst og vest.

Etter en ny restaurering der de kristne mosaikkene og freskene igjen ble frilagt, åpnet Hagia Sofia som museum i 1935.