Johannitterne skal dø! Sultanen beleirer Malta

Sultanen angret på storsinn

Sultan Suleiman var kjent som «Den prektige». Hans utallige erobringskriger hadde utvidet Det osmanske rikets grenser fra Nord-Afrika til det sørlige Europa. Og med utgangspunkt i sultanens store interesse for vitenskap, kunst og kultur hadde riket hans i løpet av 1500-tallet utviklet seg til et fremgangsrikt imperium, og datidens sterkeste militærmakt.

Suleiman så på seg selv som en rettferdig hersker. I 1522 – 43 år før angrepet på Malta – hadde han erobret Rodos, som i over 200 år hadde vært Johannitterordenens hjem.

I stedet for å henrette de krigerske ridderne hadde han gitt dem fritt leide til å pakke verdiene sine og forlate øya med æren i behold. Akkompagnert av blafrende bannere og buldrende trommer hadde johannitterne fått lov til å seile bort i fred foran øynene på sultanens 100 000 menn.

Etter noen år hadde ridderne slått seg ned på Malta. Men johannitterne gjengjeldte ikke sultanens sjenerøsitet. I løpet av få år etablert de seg som kapere og begynte å angripe osmanenes flåte i det vestlige Middelhavet.

Den nå 70 år gamle Suleiman hadde for lengst angret på storsinnet han hadde utvist i sine yngre dager. Johannitterne var tydeligvis ikke menn av ære og fortjente ikke å bli behandlet som slike.

«Disse sønner av kjøtere som jeg allerede har beseiret én gang og benådet av min mildhet! Som straff for sine stadige plyndringer og fornærmelser skal de nå knuses en gang for alle», tordnet sultanen, og beordret så mange som 40 000 menn sendt mot Malta.

På Malta gjorde rundt 9000 forsvarere – riddere, leiesoldater og bønder – seg klar til det uunngåelige. Malteserne forgiftet samtlige brønner med døde dyr og sved av øyas avlinger før de forskanset seg i tre store fort – St. Elmo, St. Angelo og St. Michael – ved øyas viktige havneområde.

Den spente situasjonen fikk hele Europa til å holde pusten. Malta var porten til kontinentet – og osmanene hadde så langt aldri tapt et avgjørende slag.

Uenighet i kommandoen

Allerede før angrepet startet, begynte de osmanske rekkene å vakle. Lederne for flåtestyrkene og landstyrkene, admiral Piyale og general Mustafa, var dypt uenige om hvordan Malta skulle erobres.

Piyale ville seile langs øyas østkyst og angripe fortet St. Elmo fra sjøsiden. Mustafa ville derimot gå i land på vest-siden og angripe byen Mdina midt på øya. En erobring av Mdina ville isolere havneområdet – øyas livsnerve – og gjøre det til et lett bytte, mente Mustafa.

Dessuten var St. Elmo med sine doble yttermurer og artilleristillinger en altfor stor munnfull på dette tidlige tidspunktet, fortsatte han.

Uenighetene endte i et uforløst kompromiss, der osmanene midt i mai landsatte de første troppene på sørkysten for å angripe St. Elmo over land.

Johannitternes rutinerte stormester, Jean Parisot de la Valette, hadde forutsett dette trekket. Samtidig med osmanenes herjing og plyndring i sør, forsterket johannitterne derfor St. Elmos forsvar med nye artilleristillinger og flere riddere. Planen var å holde stand frem til guvernøren av Sicilia sendte de hjelpetroppene han hadde lovet.

På tre dager erobret osmanene hele det sørlige Malta, og 22. mai ble de første kanonene kjørt i stilling overfor St. Elmo. De mektige våpnene hadde pulverisert utallige uinntagelige bymurer. Nå var turen kommet til St. Elmo.

Ridderne til motangrep

Fra festningsmurene kunne johannitterne se de osmanske slavene slepe jord, sprenge skyttergraver og bygge ramper døgnet rundt. Valette hadde lenge lagt bånd på sine krigslystne riddere, men om morgenen 29. mai slapp han tøylene.

Med sverdene hevet over hodene stormet ridderne ut av St. Elmos port og hogde ned i skyttergravene. Osmanene var lamslått over det plutselige og dumdristige angrepet. I takt med at panikken spredte seg og blodet fløt, flyktet osmanene i alle retninger.

General Mustafa fikk omsider skapt ro i rekkene, hentet forsterkninger og presset ridderne tilbake. Fra bymurene kunne Valette se krigerne sine vakle overfor overmakten, og beordret en retrett.

Ridderne strømmet nå tilbake gjennom portene, mens kanoner holdt osmanene på avstand. I løpet av seks timer hadde ridderne mistet 21 menn, mens flere hundre døde fiender lå på slagmarken. Lynaksjonen hadde skjerpet mennenes kampmoral, men stormesteren visste at han ikke hadde råd til å miste flere folk i åpne slag.

Stigene var for korte

Mustafa var sjokkert over den uventede motstanden og fiendens dødsforakt. Det var på tide å hente frem sitt sterkeste våpen, janitsjarene. Sultanens spesialtrente elitekrigere var viet til krig og hadde utallige ganger avgjort jevne kamper til sultanens fordel.

«Janitsjarer, fremad!», brølte Mustafa, og krigere i flagrende gevanter stormet mot St. Elmo. Kanonkulene suste over osmanenes rekker, men formasjonene forble ubrutt.

Om en bølge skyllet janitsjarene inn over ridderne som var stasjonert langs yttermurene rundt St. Elmo. Da den fuktige vinden fra Middelhavet endelig fikk blåst bort røyken fra kanonene, kunne forsvarerne se osmanenes halvmåne blafre på et høyt brystvern på den ytre festningsmuren. Fienden sto nå nærmere enn noen gang.

Oppildnet av denne første suksessen gikk store grupper av osmaner til angrep på selve fortet. Det ble satt opp lange stiger mot murene, og både janitsjarer, hellige krigere og irregulære soldater stormet fremover.

Stormesteren hadde imidlertid forberedt sine menn. Store gryter med kokende olje og tjære ble tømt ned over de første osmanene. De falt bakover med et brøl. Osmanene som unngikk de brennende og etsende væskene, oppdaget til sin store skrekk at stigene deres var for korte. Vollen rundt St. Elmo hadde ikke blitt fylt med nok jord.

Fanget mellom ridderne og de av osmanene som presset på bakfra, fikk krigerne nå en skur av steiner, piler og brennende gjenstander over seg.

På én dag mistet sultanen 2000 mann – bare 80 forsvarere omkom. Mustafa hadde ved ankomsten til Malta fortalt sine menn at St. Elmo ville falle på få dager. Nå var både Mustafa og Piyale i ferd med å innse at angrepet var en feil. Tross beleiringen fikk fortet daglig seilt riddere inn fra den andre siden av havnen, og ingenting tydet på at forsvarerne hadde mistet motet.

Retrett var nedverdigende

«Turgut er her!» I begynnelsen av juni 1565 gikk denne nyheten på kryss og tvers av Malta. Admiral Turgut var sultanens militære stjerne og en sann mester i krigens håndverk.

Ved utallige anledninger hadde han ydmyket sine kristne fiender så grundig at hans trosfeller hadde gitt ham æresnavnet «islams hevede sverd». Nå skulle den seiersrike admiralen lede erobringen av Malta, og ankomsten hans var like fryktet av ridderne som den var hyllet av osmanene.

Turgut hadde knapt ankommet før han ga den tyrkiske kommandoen en overhaling for deres mange taktiske selvmål. Her regnet han beleiringen av St. Elmo som en bommert i særklasse.
«Det er en skam at angrepet på St. Elmo ble innledet, men det vil være enda mer skamfullt å gi det opp nå», skjelte admiralen og ga osmanene ordre om å trappe opp bombardementet.

Nye kanoner ble kjørt i stilling, og fra alle sider braket historiens hittil kraftigste kanoner løs mot St. Elmo. «Nattemørket ble lyst som dagen på grunn av de store mengdene kunstig ild. Det var så lyst at vi nesten kunne se St. Elmo helt klart», skrev Francisco Balbi, leiesoldat på St. Michael-fortet.

18. juni var Turgut på inspeksjon av nye artilleristillinger ved St. Elmo – på trygg avstand fra de kristne kanonene. Ifølge enkelte historikere fikk kanonskytterne på St. Angelo øye på Turguts fargerike silkedrakt og rettet våpnene sine mot ham, selv om han var utenfor skuddvidde. Stikk i strid med beregningene slo en kule ned i nærheten av admiralen. Han ble også truffet i hodet av en stein som suste forbi.

Med blodet strømmende fra nese og ører ble den hardt sårede Turgut dekket til og ført bort.

De døde ble halshogd

Imens drønnet kanonene løs etter Turguts siste ordre, og til slutt gikk St. Elmos sandgule murer raskere i oppløsning enn johannitterne kunne reparere dem.

Store deler av murene hadde nå sunket sammen. Alt som var igjen var noen gapende hull. Natten til 23. juni – etter nok en dags utmattende kamp – forberedte de siste forsvarerne seg til døden.

«De mottok det hellige sakrament, de omfavnet hverandre, og de oppmuntret hverandre med ord bare modige menn som skal dø, kan ta i sin munn», skriver en fransk krønikeskriver.

Om morgenen ble de døende og hardt sårede ridderne båret av sine våpenbrødre og lagt ved festningsmurene.

Troen påbød dem å dø for Kristus – med sverd i hånd. Få timer senere kastet de første janitsjarene seg over de sårede og hogde dem ned til lyden av en imams oppildnende rop: «Islams løver, la Herrens sverd skille deres sjeler fra deres legeme».

En time etter det første angrepet klatret en utmattet johannitter opp på murene ut mot havneområdet og tente et signalbål. Synet av røyken som steg mot den blå himmelen, fortalte stormesteren på St. Angelo at St. Elmo langt om lenge hadde falt.

KORT – Følg kampen om det mindre fortet, St. Elmo:

I ruinene av det rykende fortet gikk de euforiske osmanene i gang med å straffe både døde og døende forsvarere. Et stort antall riddere fikk hogd hodet av og et blodig kors risset inn i brystet.

De lemlestede likene ble så bundet til trekors og sendt med strømmen mot St. Angelo, der likene ble plukket opp og begravd av ordensbrødre. Som hevn beordret Valette alle muslimske fanger halshogd og hodene deres stappet ned i kanoner og avfyrt mot osmanene.

St. Elmos rykende ruin og tanken på de 8000 mennene han hadde mistet, gjorde Mustafa ettertenksom. «Allah, hva kommer ikke faren til å koste oss når det lille barnet har vært så fryktelig dyrt?» klaget generalen ved synet av St. Angelos forsvarsstillinger.

Like etter erobringen ankom et sendebud teltet der Turgut hadde ligget og kjempet mot døden i dagevis. Da han fikk høre om seieren, rettet admiralen blikket mot himmelen, mumlet noen ord og utåndet, meddelte budet.

Skip slept over land

I løpet av den månedlange erobringen av St. Elmo hadde johannitterne stått på døgnet rundt for å styrke forsvaret rundt St. Angelo og St. Michael, som osmanene nå vendte kanonene sine mot. Det haglet med stein- og jernkuler over de to fortene, men Mustafa innså at erobringen også krevde en god porsjon kløkt.

Generalen beordret sine menn til å plukke 80 skip fra hverandre og slepe delene over land til havneområdet, som johannitternes kanoner så langt hadde holdt osmanske skip ute av. Dermed kunne Mustafas menn liste seg inn på ridderne fra deres egen havn, mens Piyale ledet et avledningsangrep på land.

SATELLITT-OVERBLIKK – Her er Maltas mange festninger:

Midt i juli var skipene satt sammen igjen, og Mustafa sendte ti båter med tusen janitsjarer mot St. Michael for å bane veien for resten av invasjonshæren.

Men da osmanenes båter nådde frem til fortet, lå de plutselig blottet for et skjult kanonbatteri ved St. Angelo. På få minutter ble alle båter senket, og nesten alle janitsjarer forsvant i bølgene. «Det er ingen tvil om at vi ikke kunne ha holdt ut særlig lenger hvis disse båtene hadde satt sine menn i land», skrev leiesoldaten Balbi.

Satt fast mellom murene

Den vedvarende kanonilden og de daglige angrepene hadde etter hvert svekket både riddere og borgmurer. Kort etter janitsjarenes offensiv greide Piyales menn å trenge gjennom en stor bresje ved St. Angelo. Men da de var kommet gjennom hullet, oppdaget de at ridderne hadde bygd en ny mur bak den første forsvarslinjen.

Angriperne var nå fanget på et lite område mellom de to forsvarsmurene. Ridderne skjøt på dem eller skoldet dem ved å helle kokende tjære og olje over dem.

Selv om de sårede forsøkte å flykte fra kampplassen, ble de presset frem av sine våpenbrødre. Neste angrepsbølge trodde at de forreste troppene var godt i gang med å trenge inn i Birgu, og kunne ikke komme fort nok inn for å delta i blodbadet og plyndringen. Jo mer de presset kameratene sine fremover, desto flere ble drept.

Omsider ble redslene mellom murene kommunisert ut til den andre siden av bresjen. Og mens osmanene desperat flyktet, ble de slaktet bakfra.

KART – Følg slaget om Maltas to hovedfestninger:

Ridderne angrep bakfra

Ved den andre skansen, St. Michael, så general Mustafa sine tropper plante standartene dypt inne i en bresje. Fortet var timer fra en erobring.

Plutselig brøt det ut full panikk blant baktroppene. Ryktet gikk ut på at en stor kristen unnsetningsstyrke fra Sicilia var i ferd med å angripe den osmanske leiren. Mustafa kunne se flammene og røyken fra leiren og beordret en tilbaketrekning for å besvare det kristne bakholdsangrepet.

Da hæren ankom, fant de bare en forkullet leir. Og først nå gikk sannheten opp for Mustafa. Det han trodde var en stor siciliansk unnsetningsstyrke, var i virkeligheten en gruppe riddere fra Mdina som hadde utnyttet at osmanene etterlot leiren sin ubevoktet.

På få timer hadde johannitterne slaktet de sårede osmanene i leiren og brent alle telt og forsyninger, før de igjen hadde forskanset seg i Mdina. Gjennombruddet ved St. Michael hadde blitt gitt opp til ingen nytte, innså en harmdirrende Mustafa:

«Jeg sverger på at jeg ikke skal skåne en eneste mann når jeg inntar disse festningene. Alle som én skal de falle for mitt sverd. Bare stormesteren deres skal jeg ta levende, slik at han i lenker kan knele for sultanens føtter!»

Stormesteren deltok i kamp

Tidlig om morgenen 18. august kunne johannitterne på St. Michael høre et øredøvende brak. Ridderne – som nok en gang var i ferd med å forsvare fortet mot de fremadstormende osmanene – skuet bekymret mot øst, der mørk røyk steg mot himmelen.

Ifølge rykter hadde fienden i ly av natten plassert ut sprengladninger under de ytterste bymurene ved St. Angelo og sprengt et stort hull. Like etter bekreftet kirkeklokkene forsvarernes frykt: Osmanene var i ferd med å innta St. Angelo.

Stormester Valette visste at Malta var tapt hvis osmanene erobret fortet. Han grep et spyd og bega seg mot bymurene. De motløse og utmattede forsvarerne begynte å slutte seg til ham. «Sammen med ridderne ledet stormesteren et så voldsomt angrep at krigslykken snudde», skrev Balbi.

En bit av en kanonkule traff Valette slik at han blødde og hinket på det ene beinet. Men stormesteren avviste ethvert snakk om tilbaketrekking:
«En mann i min alder kan ikke få en mer ærefull død – omgitt av sine brødre og i Guds tjeneste».

Beleiringen avblåst

Bak murene på de to fortene rakk man verken å hvile eller begrave de døde, til det var bombardementene for voldsomme. Sykesengene var fylt med sårede, og det var snart tomt for ammunisjon. Men kampgnist manglet det ikke på når Valette holdt sine flammende taler: «Vi vil kjempe til siste mann og begrave oss selv under disse ruinene!»

Utenfor murene meddelte osmanske offiserer til gjengjeld at mennenes moral ble svekket dag for dag. Etter flere måneders kamper var antall soldater sterkt redusert, og de overlevende skulle tvinges i kamp.

Dessuten tok tyfus og dysenteri nå like mange menn som fienden. «Det er ikke Allahs vilje at vi skal være herre over Malta», knurret mennene.

KART – Følg avgjørelsen av slaget:

Uenighetene mellom Mustafa og Piyale brøt nå også ut i lys lue. Admiralen ville seile tilbake til Istanbul, generalen ville kjempe videre. Men Mustafa mistet det siste håpet om seier da han 7. september fikk nyheten om at en stor gruppe soldater fra Sicilia hadde gått i land på østkysten.

Selv om styrken bare talte cirka 8000 menn, hadde Valette fortalt en muslimsk slave at 16 000 tungt bevæpnede menn var på vei.

Deretter hadde han satt slaven fri. Det tok ikke lang tid før ryktene om den store styrken nådde osmanenes leir. Mustafa innså at mennene hans ikke tålte flere slag, i alle fall ikke mot en frisk, velutrustet fiende. I frykt for mytteri beordret han straks beleiringen hevet.

Neste morgen våknet forsvarerne i Birgu og Senglea opp til stillhet for første gang på nesten fire måneder. Foran dem var landskapet revet i stykker av kanonkuler, men fienden var ingen steder å se.

Ingen halvmåneflagg blafret over skyttergravene, og ingen janitsjarer sto klar til nok et blodig angrep. På ruinene av St. Elmo heiste speidere igjen johannitternes røde og hvite flagg, mens de første osmanske skipene satte seil og la kursen østover.