Slaget ved Lepanto: Gigantiske armadaer braker sammen

Gjennom et kvart århundre har Det osmanske riket og den vestlige, kristne delen av Europa kjempet om makten i Middelhavet. Siden Det osmanske riket ble grunnlagt i 1299 i Anatolia – en del av dagens Tyrkia – har det ekspandert voldsomt.

Midt på 1500-tallet strekker riket seg som en halvmåne langs kysten av Nord-Afrika mot Middelhavet fra Algerie i vest, opp til hovedstaden Istanbul og videre opp langs Adriaterhavet.

Osmanene er herrer over Egypt, Midtøsten med Damaskus og Jerusalem samt Rødehavets kyster med muslimenes hellige byer, Mekka og Medina. Mot øst brer riket seg fra Bagdad til Persiabukta.

Osmanene kontrollerer en stor del av handelsrutene over land mot øst og er Middelhavets ubestridte herskere.

Vesteuropeernes frykt for ytterligere osmansk ekspansjon, med alt det innebærer av religiøs, økonomisk og politisk dominans, er forsterket av rikets forsøk på å angripe Wien i 1529 og erobringen av Kypros i 1570. For de kristne, europeiske landene vokser ønsket om å stoppe “tyrken”.

Med pave Pius 5. som drivende kraft, samles en allianse – den hellige liga – mellom Venezia, Vatikanet, Spania, Genova, Toscana, Savoie og Malta med ett formål:­ å bryte osmanenes herredømme­ i Middelhavet.

Den 16. september 1571 seiler den hellige liga fra Messina på Sicilia­. Målet er å lokalisere osmanenes armada og tilintetgjøre den. Etter tre ukers jakt finner ligaens flåte frem til osmanene­.

De utvalgte offiserene vet at alt står på spill. Enten kommer de til å gå til grunne, eller­ oppnå den ultimate ære – å redde de kristne fra hordene av muslimske barbarer, sett med datidens kristnes øyne.

Underveis tok mange seg tid til å notere ned nøyaktig hva de opplevde.

Den kristne kommandøren oppdager fienden

Kl. 07.30 – Agostin Barbarigo, nestkommanderende i den hellige liga, gir ordre om kampformasjon

Kommandør Barbarigo er født inn i en adelig familie fra Venezia. Hele livet har han beskjeftiget seg med politikk og diplomati og nå er han nestkommanderende i den hellige ligas flåte.

Barbarigos galeier utgjør de kristnes nordlige flanke og ligger nær oppunder land. Han er den første av offiserene i den hellige liga som får øye på fienden – den osmanske flåten, Middelhavets herskere.

Barbarigo kjenner farvannet godt og vet at han skal passe seg for å gå for nær kysten, hvor han risikerer å gå på grunn. Han lar flåten sin seile ut på åpent hav før han gir ordre om at galeiene skal svinge til babord og vende stavnen mot øst, mot osmanene.

Roerne drar de tunge årene med lange, seige tak og sikter inn skipene sine helt til den kristne flåten ligger på en lang linje­ med front mot fiendens skip, som nå er svært tett på.

De lange galeiene er tettpakket med folk. Hver har 150 roere og like mange­ soldater om bord. Sabler og spyd glimter mot flagg og vimpler­.

En stund ligger de to flåtene overfor hverandre. Den hellige liga med sine 208 fartøyer midt imot Det osmanske rikes­ 251 fartøyer.

Så bryter det løs et øredøvende spetakkel; fra osmanene smeller symbaler og kastanjetter, mens den hellige liga svarer med kornetter, trompeter, horn og andre blåseinstrumenter.

Fra begge sider lyder­ taktfaste­ pauker. De høylytte instrumentene­ skal skremme fienden.

En gruppe osmanere begynner å danse på dekk mens de slår på tamburiner og kommer med hånende tilrop til de kristne.

Hevngjerrige venetianere angriper

Kl. 10.30 – Brødrene­ Bragadino­ åpner ild mot en fiendtlig galei. Slaget om Europas fremtid er i gang.

På ligaens nordlige flanke har to brødre kommandoen over hver sin galei. For Antonio og Ambrogio Bragadino er kampen personlig. En av slektningene deres ble fanget, torturert og flådd levende av tyrkerne under beleiringen av Famagusta på Kypros. Nå er de oppsatt på å gjøre gjengjeld, og fulle av entusiasme og iver.

De to galeiene­ sikter­ de lange kanonene i forstavnen inn mot tyrkernes største galei. De to første­ skuddene bommer, men det tredje­ treffer blink; kulen flerrer forstavnen like under vannlinjen.

Det veldige braket får trommene som angir takten for de osmanske­ roerne til å bli stille et kort øyeblikk.

Skipet går til bunns. Nå er det ingen vei tilbake­. Det endelige slaget mellom islam og kristendom er i gang.

De første dystre forutanelsene melder seg

Kl. 10.30 – Ali pasja, leder av den tyrkiske flåten, er bekymret.

Over den osmanske flåtens flaggskip, “Sultana”, vaier kalifatets banner, et flagg av tykt, grønt stoff, rikt utsmykket med kunstferdige mønster og inskripsjoner fra Koranen.

Det er bare vanlig å ta med flagget i kamp hvis sultanen eller en spesielt utvalgt person deltar. Denne gangen er Ali pasja den utvalgte personen.

Opprinnelig var Ali pasja en vanlig mann, en muezzin – mannen som kaller muslimene til bønn fra moskeens minaret.

Gjennom sultanens hustru ble han introdusert ved det tyrkiske hoffet. Her viste han seg som en dyktig diplomat og fikk høye stillinger, blant annet som guvernør for Egypt.

Etter invasjonen av Kypros overtok han kommandoen over den tyrkiske middelhavsflåten, og han er nå på toppen av sin karriere. Med en seier over Den hellige liga vil han oppnå den høyeste status han kan få.

I et forsøk på å slå tilbake etter tapet av den største galeien, setter tyrkerne kursen mot den hellige ligas nordlige flanke. Rundt 60 galeier, fordelt på tre grupper, nærmer seg brødrene Bragadino. De har nettopp tilintetgjort pasjaens største galei, og nå benytter brødrene igjen anledningen til å fyre av kanonene sine. Ilden påfører særlig de tyrkiske fartøyene stor skade. Allerede noen minutter etter at slaget er i gang begynner Ali pasja å ane uråd.

Mange av osmanenes galeier faller ut av linjen, enten i et forsøk på å unngå beskytning, eller­ fordi årene simpelthen blir skutt vekk.

Skipene fyrer av kanonene på nært hold. Med et brak som kan høres flere­ kilometer vekke, tørner galeiene sammen, og krigere fra begge sider border fiendens skip.

En pil treffer Barbarigo i øyet

Kl. 10.40 – Agostino Barbarigo, nestkommanderende­ i den hellige liga, blir omringet.

Ali pasjas offensive mottrekk bringer i første omgang den kristne kommandøren Barbarigo i vanskeligheter.

Mennene hans får det travelt med å forhindre soldatene fra de tyrkiske galeiene fra å borde. Sammenstøtet utvikler seg raskt til en intens nærkamp med buer, haglgevær, armbrøster, hellebarder, spyd og dolker.

Et øyevitne beskriver senere det forferdelige synet:

“Vi kunne ikke se himmelen for bare piler og skudd. Det var ennå ikke midt på dagen, og likevel var det mørkt av røyk fra artilleri og granater og fra de mange brennende prosjektilene som ikke engang sluknet da de traff vannet.”

Barbarigo er rundt 70 år og for gammel til å kaste seg direkte inn i kampen.

I stedet inntar han plassen ved stormasten og forsøker å lede mennene sine. Under de kaotiske forholdene er det vanskelig å bevare overblikket, og ordene hans drukner i støyen.

For å få en viktig ordre ut til soldatene, løfter han visiret på hjelmen. En pil visler gjennom luften, og Barbarigo faller om, truffet i øyet og dødelig såret. Nærkampen har da pågått i en times tid.

Quirini gjennomfører et bakhold

Kl. 11.15 – Kaptein Marco Quirini deltar i kampen på den nordlige flanken.

Quirini er kaptein. Han bestemmer seg for å utnytte forvirringen til å dirigere et stort antall kristne galeier rundt og bak tyrkernes linjer.

Med denne manøveren får han sperret tyrkerne inne mellom de kristne galeiene i Barbarigos flåte og det grunne vannet nær land. Flere
kristne skip kommer til for å hjelpe, og snart er tyrkerne i store vanskeligheter.

Det går ikke lang tid før de må innse at slaget i den nordlige delen av linjen er tapt. Muslimene begynner å hoppe over bord og ut i det grunne vannet og prøver å komme seg til lands.

De forlater galeiene med alt det de kan bære av våpen og ammunisjon. Å rømme båtene uten våpen ville være den visse død, dersom det skulle komme til nærkamper på land. Deler av den tyrkiske flåten er i ferd med å gå i oppløsning. Den hellige liga er et avgjørende skritt nærmere seieren.

Ali Pasha dummer seg ut

Kl. 11.30 – Ali pasja, leder av den tyrkiske flåten, setter kursen mot de kristnes­ flaggskip, “La Real”.

Ali pasja aner at nederlagets time nærmer seg. Nå går han inn for å få om ikke annet så i alle fall ett stort trofé.

Mennene hans ror fremdeles stødig til taktfaste slag fra trommene. For ikke å ødelegge kampformasjonen, har de fått ordre om å holde linjen mens de nærmer seg det kristne flaggskipet “La Real”.

For de mindre galeiene i Ali pasjas følge er det fristende å haste forbi de fryktede venetianske galeiene som har suveren ildkraft. Ali pasja skjønner at faren for å bli senket er mindre enn de farene tyrkerne kommer til å møte hvis linjen blir brutt.

De kristne beveger seg også rolig fremover, og Ali pasja har god tid til å betrakte “La Real”, som nærmer seg.

Flaggskipet til den hellige liga er sin tids største galei – nesten 60 meter lang og utstyrt med to master, hvorav stormasten er over tjue meter høy. 290 roere må til for å drive skipet fremover.

Ornamenteringen er bemerkelsesverdig; holdt i de spanske fargene – rødt og gull. Med utskjæringer, skulpturer og malerier er skipet et iøynefallende vitnesbyrd om makten og rikdommen til det spanske kongehuset.

Fem kanoner er montert i stavnen, og det er plassert dreibare kanoner på plattformene over forstavnen.

“Sultana” er nesten like stor, med purpurrødt skrog og utsmykninger med tradisjonelle muslimske mønstre.

Ildkraften­ er noe mindre enn på “La Real”. Ingen tyrkiske skip har mer enn tre kanoner. Osmanene har heller valgt å satse på at de lettere galeiene er hurtigere enn fienden sine.

Da de to skipene er omtrent en kilometer fra hverandre, blir den anspente stillheten brutt av et brak. “Sultanas” akterlanterne splintres.

Ali pasja er forbløffet; en fulltreffer på den avstanden var ganske uvanlig – nok et dårlig tegn for den tyrkiske flåten.

Nærkampene og blodbadet tiltar

Kl. 11.40 – Flaggskipene ligger rett overfor hverandre i sentrum av slaget.

De tyrkiske krigerne som står på dekk om bord på “Sultana”­, klare til å borde “La Real”, blir sprengt i stumper og stykker. Mastene på flere av de nærmeste­ tyrkiske galeiene­ blir tilintetgjort.

“Sultana” blir raskt oversvømt av soldater fra den hellige liga. Flere skip kommer til, og ved middagstid er farvannet tettpakket med galeier. De to hærene går løs på hverandre med alle tilgjengelige våpen.

Sverd blir støtt hardt inn i brynjer eller kjøtt. Økser­, spyd og krumsabler svinges i den tette menneskemengden. I vannet kjemper menn for å unngå å drukne og for å komme unna kanonilden.

Piler og brannbomber visler gjennom luften, som er tett av kruttrøyk.

Over lyden av buldrende kanoner og tusenvis av kryssende klinger høres smell fra musketter og skrikene fra de sårede og døende. De kjempende sklir konstant i blodet som dekker “Sultanas” en gang så vakre dekk av valnøttre.

Ali pasja innser at han umulig kan få kontroll over dette ragnarokket, og gir opp å lede slagets gang. Han er kjent som en dyktig bueskytter, og nå griper han det våpenet han er så fortrolig med.

Han slutter seg til skytterne sine i “Sultanas” forstavn, der han raskt må innse det uutholdelige. Vatikanstatens skip “Capitana” seiler rett inn i skutesiden på “Sultana”, og de kristne går seiersrike ut av de følgende nærkampene.

“Sultanas” besetning blir hogd ned.

Den hellige ligas soldater reagerer med applaus da kalifatets banner blir firt og erstattet av det kristne korset i “Sultanas” mast.

De overlevende osmanene forsøker å forsvare seg så godt de kan, men holder på å gå tom for ammunisjon. I desperasjon begynner noen å kaste frukt fra skipenes forsyningslager etter motstanderne.

For de fleste handler det imidlertid bare om å overleve; de seirende kristne viser ingen nåde og fortsetter med å drepe de flyktende
tyrkerne.

Offiserene prøver å mane til besinnelse, men uten hell; selv menn som flyter sårede i vannet blir stukket med spyd eller tvunget under vannet. De forlatte tyrkiske skipene blir plyndret.

Ali pasja er forskånet for dette uverdige opptrinnet. Han ligger død på fordekket av galeien sin.

Kristne blir slaktet av hevngjerrige osmaner

Kl. 12.30 – Osmanenes Uluch Ali forsøker å slå hardt tilbake.

Da slaget har vært i gang i vel to timer, har de to kommandørene Uluch Ali og Andrea Doria sett hverandre­ an. De leder henholdsvis osmanenes og de kristnes­ sørlige flanke.

Uluch Ali håper å kunne snu slaget til osmanenes fordel og styrer mot nordvest, der det er en åpning i den kristne linjen.

Andrea Doria er klar over at tyrkerne på den sørlige flanken har flere skip til rådighet enn ham – mer enn 40 fartøyer.

De fleste er imidlertid galioter – små, lette fartøyer som ikke er særlig egnet til regulære sjøslag. Mens de to flåtene voktet på hverandre, hadde en svak vind reist seg fra vest.

Osmanene har vinden imot seg, og Andrea Doria innser at det vil gi de to store galeiene i flåten hans tid til å innta posisjonene sine og beskytte de andre skipene før de tyrkiske skipene­ når fram. Nå styrer de to partene mot hverandre.

Plutselig trosser en gruppe på 16 galeier Andrea Dorias ordre om å nærme seg fienden i sluttet orden og holde linjen. De 16 galeiene blir snart forfulgt og omringet av Uluch Alis galeier.

Muslimene er like nådeløse som de kristne hadde vært tidligere i slaget. Den hellige liga lider store tap, og på fem av skipene blir alle mann meiet ned.

I et desperat forsøk på å forhindre at skipene deres faller på fiendens hender, tenner de kristne på kruttmagasinet på en av de venetianske galeiene.

Eksplosjonen gjør stor skade på et av de andre skipene til den hellige liga, men det går hardest utover de osmanene som ligger i nærheten, og mange av galeiene deres får store skader.

Slaget er definitivt tapt.

Kl. 13.30 – Osmanene overgir seg, seks timer etter at de fikk fienden i sikte.

Uluch Ali ser kristne skip nærme seg, deriblant “La Real”. Nå er han klar over at kampen allerede er avgjort i den nordlige og sentrale delen av linjen.

Han forsøker å slippe unna med så mange skip som mulig og redde det som reddes kan.

Andrea Doria setter etter Uluch Ali, og vet å utnytte at tyrkerne har vinden imot seg. Han klarer å avskjære en stor del av de flyktende skipene­ før de får snudd.

Av de rundt 30 galeiene i Uluch Alis følge, slipper bare åtte ut av grepet til den hellige ligas flåte. Resten overgir seg eller går på grunn.

Nå gjelder det å komme seg i sikkerhet med skipene og få de sårede i land

Kl. 14:00 – Osmanene er knust.

Vinden har tiltatt, og mørke skyer tårner seg opp i horisonten. De kristne gir opp forfølgelsen av Uluch Ali.

Når det går mot kveld er den hellige ligas intakte skip brakt i sikkerhet ved ankerplassen ved Port Petala sammen med omkring 130 tyrkiske skip som er tatt som krigsbytte, og cirka 3000 fanger.

Fartøyene som ikke kan brukes blir trukket inn mot land og stukket i brann. I alt mister osmanene 211 skip av 251. Den stolte osmanske flåten er totalt tilintetgjort.

Slaget ved Lepanto varte bare i omtrent fem timer og var usedvanlig intensivt. Tapstallene lød på i alt 40 000 drepte og 10 000 sårede.

De kristne vant en sjeldent suveren seier, og til tross for at osmanene raskt bygde opp igjen flåten sin, fikk slaget ved Lepanto stor strategisk betydning: Osmanene kunne nok erstatte skipene sine, men den kunnskapen og erfaringen som gikk til bunns med de falne ved Lepanto, var tapt for alltid.

Det viktigste var at slaget ved Lepanto stakk hull på myten om den uovervinnelige tyrkiske flåten.

Den hellige liga hadde utfordret osmanenes makt til sjøs, og vunnet. Etter den dagen var osmanenes herredømme i Middelhavet et avsluttet kapittel.