Solen hadde enda ikke stått opp da sultan Mehmet 2. blåste til angrep. Etter sju ukers beleiring holdt Konstantinopel fremdeles stand, men den 29. mai 1453 skulle det skje – i dag skulle byen inntas.
Høye kamprop på tyrkisk og arabisk blandet seg med drønnene fra kanonene, mens kirkeklokkene bak de høye bymurene advarte de kristne forsvarerne om at osmanene var på vei.
Først ble sultanens dårligst utdannede soldater – stort sett kriminelle og hjemløse – sendt i kamp. De for frem uten noen form for strategi, mens vakter med jernstenger og pisk sørget for at de ikke stakk av fra kampplassen.
De kristne hadde ingen problemer med å holde de dårlig utrustede soldatene unna Konstantinopels murer.
Langsomt satte 3000 janitsjarer seg i bevegelse. I absolutt stillhet.
Etter to timer sendte sultanen de anatoliske troppene sine i kamp. Ledsaget av krigsmusikk og høye rop, kastet de seg fram og klatret på stiger og planker for å komme i kamp med fienden, som bombarderte dem med stein fra toppen av byens festningsverker. Soldatene gikk i veien for hverandre og var enkle mål. Tapene var store.
Mehmet 2. innså at det måtte sterkere lut til. De første angrepene hadde trettet ut de kristne, og nå var det på tide å sette inn det avgjørende støtet. Det var på tide å sende janitsjarene – sultanens elitestyrke – i kamp.
Langsomt satte 3000 janitsjarer seg i bevegelse. I absolutt stillhet. De marsjerte nærmere og nærmere Konstantinopels bymurer, mens piler og stein regnet over dem. Ingen forlot posisjonene sine. Enhver fiende som kom i veien, ble hogd ned.
Sultanens janitsjarer utviste stor disiplin og var den mest pålitelige styrken i krig.
De kjempet alltid i første rekke og bidro til noen av den osmanske hærens største seirer.
I løpet av en knapp time brøt de første janitsjarene gjennom det kristne forsvaret. Ved synet av janitsjarene begynte panikken å bre seg innenfor Konstantinopels murer – osmanene var i byen!
De utenlandske allierte som hadde kommet Konstantinopel til unnsetning fra Italia, innså at de ikke kunne slå osmanenes elitetropper. De begynte å forlate byen via sjøveien, og overlot innbyggerne til sin skjebne.
Snart strømmet janitsjarene inn gjennom portene i byen. De etterlatte forsvarerne ble slaktet av de fysisk og taktisk overlegne troppene.
Fra et av byens forsvarstårn steg det osmanske flagget mot himmelen. Konstantinopel hadde falt.
Skalv av skrekk
Janitsjarene utgjorde ryggraden i den osmanske hæren, som spredte redsel i Europa fra 1300-tallet. Styrken, motet og brutaliteten deres fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på fiendene.
Korpset besto nemlig av menn som hadde viet seg til krigshåndverket. De viste dødsforakt i kamp og var blindt lydige overfor sultanen.
“Fra toppen av den hvite hatten til tuppen av de røde støvlene var han en enmanns drapsmaskin,” heter det i en karakteristikk av janitsjarene, som var velutdannede og disiplinerte i en grad som var ukjent i europeiske hærer.
“Hundre kristne soldater lager mer støy enn ti tusen osmanske. Når trommen lyder, begynner de straks å marsjere.
De bryter aldri rekkene og stanser ikke før de har fått ordre om det. Lett bevæpnet kan de på en eneste natt reise like langt som kristne soldater greier på tre dager,” skrev en kristen reisende om de beryktede troppene.
I kampen for å spre islam i det vantro Europa var janitsjarene sultanens viktigste våpen. Men paradokset var at alle disse krigerne opprinnelig hadde vært kristne. De hadde blitt tatt fra familiene sine som barn, oppdratt som muslimer og innrullert i sultanens hær.
I takt med Det osmanske rikets utvidelse på 1300-tallet oppsto et stigende behov for soldater, men osmanene greide ikke å rekruttere nok blant sine egne.
Derfor tydde man til den såkalte “blodskatten”, som ble pålagt de kristne i de erobrede områdene – det vil først og fremst si på Balkan. Den ble betalt i menneskeliv – med guttebarn.
Ville ha prestesønner
Med tre til sju års mellomrom – avhengig av behovet for soldater – dro en osmansk delegasjon gjennom de kristne områdene, der en lokal embetsmann på forhånd hadde fått ordre om å samle alle distriktets gutter.
“Han betaler (familiene) fem gullmynter for hver gutt og sender dem over havet til Anatolia, der de blir holdt. Omtrent to tusen gutter blir ført bort,” skriver Konstantin Mihailovic, en tidligere serbisk janitsjar, om håndplukkingen av guttene.
Hvor mange som ble plukket ut, var avhengig av behovet for soldater, men i gjennomsnitt måtte hver 40. familie gi fra seg en sønn. Utvelgelsen skjedde etter detaljerte retningslinjer fra sultanen, som særlig var interessert i gutter fra adelige familier eller prestesønner som hadde fått en god oppdragelse.
Jøder, sigøynere og russere kunne ikke under noen omstendighet bli janitsjarer. Sønner av fattige gjetere eller gutter som allerede hadde lært et håndverk, tok de heller ikke med seg.
I familier med bare én sønn unnlot osmanene å fjerne gutten – familier med flere sønner skulle alltid levere den sterkeste til sultanen.
Guttene var vanligvis mellom 8 og 18 år når de måtte forlate familiene sine. De fleste kom fra Albania, men også ungarere, bulgarere, rumenere, serbere og bosniere måtte betale blodskatt til sultanen.
Da systemet ble avskaffet midt på 1600-tallet, var rundt 300 000 kristne gutter blitt tatt fra familiene på denne måten.
Ekteskap forbudt
Da guttene kom til Konstantinopel som sultanens slaver, ble de omskåret og plassert hos bondefamilier i Anatolia. Livet i det osmanske samfunnet fikk med tiden røttene til den kristne kulturen deres til å visne. Som regel gikk det raskt, fordi all forbindelse til hjemstedet ble fullstendig brutt.
De klokeste av de bortførte guttene kunne med tiden oppnå viktige stillinger og arbeide direkte under sultanen.
Oppvakte gutter ble forfremmet
Blodskattsystemet leverte embetsmenn til noen av de høyeste posisjonene i Det osmanske riket.
I tillegg til militær overlegenhet, innebar blodskattsystemet også store fordeler for Det osmanske rikets administrasjon.
De første sultanene bestemte at det først og fremst var konverterte gutter som skulle kunne få offisersrang og høye administrative stillinger. Planen var å unngå favoriseringen som tradisjonelt følger med når byråkrater kan plassere slektningene sine i lukrative stillinger.
Ved å plassere familieløse i viktige poster, håpet sultanene på å unngå at det ble etablert et aristokrati som kunne true den eneveldige makten deres. Det innebar blant annet at nesten samtlige guvernører – de såkalte “pasjaene” – i Det osmanske riket var ikke-tyrkere.
“Aldri hørte jeg det sagt – eller observerte det i Konstantinopel eller hele det tyrkiske riket – at en pasja var innfødt tyrker. De var derimot kidnappet, bortførte eller omvendte,” skriver den bøhmiske ambassadøren baron Wenceslas Wradislaw, som besøkte Konstantinopel på 1600-tallet.
Guttene ble tyrkere både utenpå og inni, og alle som en konverterte til islam. Deretter tilbrakte de noen år med hardt arbeid enten på skipsverftene til sultanen eller i de store hagene hans.
I 20-årsalderen ble de unge mennene delt i to grupper. De mest oppvakte ble flyttet til skolene i sultanpalasset, og etter nærmere sju års studier kunne de innta noen av de fremste administrative embetene i riket.
Flesteparten ble imidlertid innrullert i hæren. Her ble de etter flere års fysisk trening og streng disiplin utnevnt til janitsjarer, og ble del av et av de fryktede regimentene.
Mens europeiske konger samlet – eller kjøpte – en hær før hver krig, utgjorde janitsjarene kontinentets første stående hær. De ble dessuten videreutdannet i fredstid og var alltid kampklare.
Janitsjarene hadde strengt forbud mot å gifte seg og var forpliktet til å bo på kasernen. Livet deres var krigen, hjemmet deres var regimentet, og lederen deres
var sultanen.
“De var så hjernevasket at de kastet skam over foreldrene sine – sine egne mødre og fedre.
De begynte å drepe kristne på foraktelig vis, og slik sett var de verre enn hordene av sarasenere,”skriver en samtidig kristen kilde, med henvisning til araberne som invaderte Europa i middelalderen.
Mer makt
Ulempen med blodskatten var at janitsjarene var slaver, og dermed kunne de ikke avskjediges. Sultanen var nødt til å beholde dem i sin tjeneste og betale dem lønn også i fredstid.
I begynnelsen var lønnen beskjeden og besto stort sett av naturalier, men i takt med at janitsjarenes omdømme og betydning vokste, klarte de å få økt lønningene sine og tilegnet seg andre goder – for eksempel rett til pensjon etter endt tjeneste.
Etter hvert ble privilegiene så mange at det ble attraktivt for de som var født muslimer å komme inn i janitsjar-korpset. For fattige bønder var det ofte den eneste veien ut av fattigdommen, og det fins flere eksempler på at muslimske familier i områdene hvor blod- skatten ble innkrevd, bestakk kristne familier til å late som om muslimske barn var deres.
Etter langvarig press på sultanen fikk janitsjarene i 1566 lov til å gifte seg i tjenesten. Og etter enda et par tiår fikk muslimer tillatelse til å bli tatt opp i regimentene.
Dermed innledet osmanene utglidningen som førte til at janitsjarene gikk fra å være rikets mest slagkraftige våpen til å bli en klamp om foten.
Da de som var født muslimer først hadde fått en fot innenfor i korpset, klarte de snart å presse gjennom ytterligere privilegier. Sultanens forbud mot å utøve håndverk og handel ved siden av soldatyrket ble opphevet, og i løpet av få år ble det opprettet en rekke stillinger i janitsjarkorpset som ikke hadde noe med det militære å gjøre.
Korpset utviklet seg gradvis til en stat i staten – betalt og opprettholdt av sultanen – som bare traktet etter å konsolidere sine egne fordeler. Dermed kom korpsets interesser stadig oftere i konflikt med sultanens.
Sultanen drept
Det anstrengte forholdet mellom sultanen og janitsjarene brøt ut i lys lue i 1622. Etter et ydmykende nederlag i Ukraina beskyldte sultan Osman 2. troppene sine for å utvise dårlig kampmoral og svikte idealene.
Han skar ned på lønningene til janitsjarene, som til gjengjeld beskyldte ham for å være grisk og udugelig. Av frykt for å bli redusert til en slave av sine egne slaver, besluttet sultanen å opprette et nytt elitekorps på 40 000 kurdere, som kunne holde janitsjarene i sjakk.
I krig fikk janitsjarene direkte ordre fra sultanen (på hesten). I fredstid fungerte de som hans trofaste livvakter.
De tidligere så trofaste janitsjarene fikk mistanke om sultanens planer og samlet seg til opprør. Etter å ha plyndret sultanens nærmeste rådgivere, tok de seg inn i selve palasset.
Palassvaktene ble slaktet, og bygningen ble rasert og plyndret under jakten på sultanen. Han ble til slutt funnet i et mørkt hjørne av palasset, kun iført undertøy.
Janitsjarene plasserte sin tidligere herre på et gammelt øk, førte ham halvnaken gjennom Konstantinopels gater og lot folket håne ham. Osman 2. ble kastet i en mørk fengselscelle, der han samme natt ble oppsøkt av fire janitsjarer.
I tumultene som fulgte fikk Osman 2. en øks i hodet, før janitsjarene kastet seg over ham og kvalte ham. Det ene øret til sultanen ble skåret av som trofé.
Osman 2. var “den første sultan de la hånd på. Det er et fatalt tegn på deres endelikt”, skrev den britiske ambassadøren sir Thomas Roe, som var utstasjonert i Konstantinopel i 1622.
Janitsjarene ble utryddet
Mens de kristne hærene i Europa utviklet nye våpen og strategier i løpet av 1600-tallet, begynte den osmanske hæren å gå i stå. Fra å være rikets progressive element var janitsjarene nå blitt en gjennomkonservativ bremsekloss.
De forhindret enhver fornyelse innenfor militærsystemet, så sant det var den minst mulighet for at det kunne ramme privilegiene deres. Ingen reformer
kunne gjennomføres uten at de hadde godkjent den.
Samtidig hadde janitsjarenes fiender mistet respekten for dem. De tidligere så legendariske krigerne fikk nå ord på seg for å være kujoner på slagmarkene. Fiendene bemerket at janitsjarene ble stadig raskere til beins, men det var bare for å flykte så snart det første kanonskuddet lød.
Janitsjarene hadde mistet sin funksjon som krigere – og dermed sitt egentlige eksistensgrunnlag.
Kontroversiell teori –Kristne kjempet frivillig for islam
Sønner fra kristne familier dro frivillig i kamp for sultanen og islam, fordi de følte seg sviktet av kristendommen, mener tyrkisk historiker.
De kristne familiene i Balkan-landene sendte frivillig sønnene sine i kamp for islam. Det mener den tyrkiske eksperten på osmansk rettshistorie Ahmed Akgündüz, som blant annet har arbeidet ved Princeton University i USA.
Guttene vendte kristendommen ryggen fordi de følte seg sviktet av de kristne rikene i Europa. Og fordi sultanen kunne tilby dem en vei ut av fattigdommen.
“Det var en stor ære å være i janitsjar-korpset eller ved sultanens hoff, fordi det la veien åpen til gode stillinger i militæret eller administrasjonen. Det var derfor et utbredt ønske blant ikke-muslimer å være en del av blodskatt-systemet,” mener Akgündüz.
Enkelte kristne familier var faktisk så desperate etter å få sønnene sine sendt til Konstantinopel, at de tydde til korrupsjon og bedrag.
“Ikke-muslimer som ga fra seg barna sine til janitsjarkorpset, ble fritatt for visse skatter. Derfor forsøkte noen familier å få barna sine med i korpset gjennom å bløffe og bestikke de blodskatt-ansvarlige,” påpeker Akgündüz.
“Vi vet at det til og med var russere, jøder og grekere som protesterte mot at de ikke var omfattet av blodskattsystemet.”
Det endelige oppgjøret kom først i 1826. Sultan Mahmut 2. var imponert over effektiviteten til de europeiske troppene og innså at hæren hans måtte gjennom en omstrukturering.
Et nytt korps skulle opprettes – ledet av muslimske offiserer som var trent etter europeiske standarder. Målet var å gjenopplive den en gang så mektige osmanske hæren.
Janitsjarkorpset skulle bevares, men hver av de 51 Konstantinopel-bataljonene skulle avstå 150 soldater til det nye korpset.
Som forventet aksepterte ikke janitsjarene sultanens plan. De samlet seg igjen til opprør, og marsjerte ropende mot sultanens palass for å avsette nok en sultan.
Men Mahmut 2. var forberedt. Han hadde plassert kanoner og store grupper med soldater fra det nye korpset sitt rundt palasset. Sultanen bar fram profeten Muhammeds hellige banner, som ble oppbevart i palasset, og oppfordret alle rettroende muslimer til å samle seg under det mot janitsjarene.
Sultanen erklærte at de tidligere så trofaste soldatene hans var vantro, og snart flokket Konstantinopels innbyggere seg rundt palasset for å kjempe for sultanen sin.
Da de første janitsjarene presset seg gjennom de smale gatene foran palasset, åpnet kanonene ild. Kulene skar gjennom menneskemassen og spredte den til alle kanter.
Janitsjarene trakk seg tilbake til kasernen og forberedte seg på den forestående kampen. Men sultanens soldater dukket ikke opp. I stedet vendte de kanonene mot kasernen og tok sikte.
Murene raste sammen og begravde janitsjarene. De overlevende brant i hjel. I løpet av bare 21 minutter hadde sultanens nye hær – “Muhammeds seiersrike soldater” – gjort det av med den 500 år gamle elitestyrken.
Samme dag oppløste sultanen janitsjarkorpset, forbød navnet og brente korpsets banner. De neste dagene fulgte befolkningen sultanens eksempel og angrep janitsjarerne overalt, i ren blodrus.
I provinsene fikk guvernørene ordre om å konfiskere janitsjarenes eiendommer og stenge kasernene. Lederne ble hengt, mens de menige som hadde overlevd blodbadet, diskret ble sivile.
Europa kunne puste lettet ut. Janitsjarene fantes ikke lenger.