Svakhet kostet sultanen tronen

Landets overhode, sultan Mehmet 5, har heller ikke den styrken hans tallrike forgjengere hadde hatt. I århundrer har de osmanske sultanene vært betraktet som verdens mektigste menn, men i 1914 er Mehmet bare en gallionsfigur som må bøye seg for nasjonalistiske politikere.

Sultanens undersåtter vet det ikke ennå, men med krigserklæringen har Det osmanske riket underskrevet sin egen dødsdom.

Reformer skapte sinne

Det osmanske riket stagnerte på slutten av 1600-tallet, og fra tidlig på 1800-tallet gikk det jevnt og trutt nedover for sultanen, som hersket over 26 millioner undersåtter i Europa, Midtøsten og Afrika.

Etter mer enn 100 år med flere smertefulle nederlag enn seire innså en sultan endelig at imperiet hans hadde desperat behov for omfattende modernisering. Den fremsynte herskeren het Mahmut 2, og i løpet av hans 31 år på tronen (1808–1839) opplevde imperiet store endringer.

Midtøstens tradisjonelle turban ble forbudt. I stedet måtte alle gå med fez. Mahmut sentraliserte også makten slik at imperiets provinser ikke kjørte sitt eget løp.

Under etterfølgeren Abdülmecit 1 ble alle sultanens undersåtter likestilt. Dermed fikk de kristne og jødene samme rettigheter som muslimer. Snart hadde Det osmanske riket også pengesedler og jernbaner.

Rikets erkekonservative muslimske leder raste mot dette knefallet for de vantro europeernes tanker, men moderniseringen fortsatte også etter at Abdülmecit døde av tuberkulose. Broren Abdülaziz elsket også alt fra Vesten – den nye sultanen var spesielt fascinert av den mektige britiske marinen, som britene brukte til å dominere halve verden.

Mens mange av undersåttene sultet, bestilte Abdülaziz – med penger lånt fra europeiske banker – 27 pansrede og dampdrevne slagskip. Kjøpet ville gi osmanene verdens tredje største marine, bare overgått av Storbritannia og Frankrike.

I 1875 oversteg statsgjelden verdien av 12 tonn gull, og Europas banker sa nei til flere lån. Det osmanske riket gikk konkurs.

Skammen over imperiets elendige tilstand mobiliserte sultanens motstandere, mange av dem ministre i hans egen rådgivende forsamling, og i mai 1876 besluttet de å avsette Abdülaziz.

Kuppmakerne spredte rykter om at agenter for erkefienden Russland ville forsøke å bortføre sultanen.

Ryktene fikk palassets vakter til å tømme sultanens harem for koner, elskerinner og evnukker. Deretter stengte de Abdülaziz inne – av hensyn til hans egen sikkerhet. Nå hadde ministrene frie hender til å avsette ham. Noen dager senere begikk Det osmanske rikets mektigste mann selvmord ved å skjære over pulsårene med saks.

Kuppmakerne utnevnte straks en ny sultan – Abdülaziz’ nevø – som bare maktet å regjere i 93 dager før han fikk et nervøst sammenbrudd ved tanken på onkelens skjebne.

I stedet ble han avløst av halvbroren Abdülhamit 2, som under press lot kuppmakerne skrive Det osmanske rikets første grunnlov. Den innførte pressefrihet og opprettet et parlament med et overhus og et underhus som skulle godkjenne statsbudsjettet.

Sultan avskaffet demokratiet

Det første underhuset i 1877 besto av 71 muslimer, 44 kristne og 4 jødiske representanter. Det hadde vetorett over beslutninger som ble tatt i senatet, som også var nytt, og som sultanen utnevnte medlemmene til.

Grunnloven var osmanenes første forsøk på å svekke sultanens makt, men begrensningene var små. Sultanen kunne fortsatt erklære krig og utnevne nye ministre uten å spørre parlamentet. Alle nye lover skulle også godkjennes av ham.

Men i det lange løp ble Abdülhamit grundig lei av parlamentsmedlemmenes mange reformforslag, og i 1878 så han sitt snitt til å suspendere forfatningen.

Bakgrunnen var at osmanene hadde tapt enda en krig – denne gangen mot de russiskstøttede serberne og rumenerne som løsrev seg fra imperiet i 1878 – og misnøyen sydet i Konstantinopel.

De avsatte parlamentsmedlemmene ventet på et gunstig øyeblikk til å gjøre et nytt forsøk på å demokratisere Det osmanske riket.

Blodbad gjorde Europa rasende

Under Abdülhamits autokratiske styre fortsatte stormakten å smuldre opp. Frankrike erobret Tunisia i 1881, og året etter okkuperte Storbritannia Egypt for å sikre fri gjennomseiling til India gjennom Suezkanalen.

Og når de en sjelden gang klarte å holde på en bit av imperiet, tordnet Europas stormakter mot osmanenes harde fremferd.

I 1903 brente den osmanske hæren ned 200 opprørslandsbyer og drepte ca. 9000 sivile i det makedonske høylandet. Blodsutgytelsene var så kvalmende at de skapte en intern osmansk protestorganisasjon.

Barbariet fikk mange offiserer til å tvile på sultanens styre. De samlet seg i en hemmelig politisk organisasjon som ble kalt ungtyrkerne. Organisasjonen drømte om et moderne og demokratisk osmansk rike.

Fem år senere ledet ungtyrkerne et opprør i hæren. Stadig flere sluttet seg til dem, og i juli 1908 inntok opprørerne Konstantinopel. Fra da av måtte sultan Abdülhamit nøye seg med rollen som gallionsfigur, mens det gjenåpnede parlamentet satt med den egentlige makten.

I desember 1908 holdt Det osmanske riket det første demokratiske valget i sin 600 år lange historie.

Det var spesielt yngre offiserer, embetsmenn og intellektuelle som støttet ungtyrkernes kupp. Mange andre fant det uakseptabelt.

I religiøse kretser ble kuppet fordømt som «vantro forandringer», og året etter marsjerte islamske lærde og tusenvis av sinte muslimer gjennom Konstantinopels gater med slagord som «Vi vil ha sharia!».

Sultanen støttet dem, men det endte med at hæren slo ned motkuppet. 200 av de mest høylytte kritikerne ble dømt til døden. Hæren reiste galger i hovedstadens gater, og her ble de dødsdømte hengt for øynene på sine slagne tilhengere, til skrekk og advarsel.

Riket mistet Balkan

Deretter skiftet ungtyrkerne ut den opprørske sultanen med halvbroren Mehmet 5.

Men demokratiseringen av Det osmanske riket ga verken fred eller større velstand, slik den nyinnsatte regjeringen ellers hadde håpet. Ungtyrkernes parti, CUP, tapte valget og måtte ta til takke med rollen som opposisjonsparti.

I 1912 tapte Det osmanske riket enda en krig – en allianse av Balkan-land (Bulgaria, Serbia, Hellas og Montenegro) erobret rikets siste besittelser i Europa samt Kreta – og ydmykelsen fikk blodet til å koke hos ungtyrkerne.

De stormet regjeringsbygningen og skjøt krigsministeren.

Etter kuppet satte ungtyrkerne det demokratiet de hadde kjempet for, ut av spill. I stedet ble CUP landets eneste tillatte parti, og opposisjonen ble fengslet eller sendt i eksil.

Verdenskrig kostet imperiet

Ungtyrkerne forkynte at Det osmanske riket nå var for muslimer, mens kristne heretter verken skulle få kjøpe fast eiendom eller eie skytevåpen.

Derfor våget ingen å protestere i 1914, da CUP bestemte at eneste måte å gjenvinne det tapte imperiet på var å delta i 1. verdenskrig på Tysklands, Østerrike-Ungarns og Bulgarias side.

Men den osmanske hæren var i en sørgelig forfatning. Bare ved å ofre en kvart million soldater klarte de å vinne slaget ved Gallipoli i 1915 og dermed hindre britene i å landsette en hær og marsjere mot Konstantinopel.

Triumfen kunne imidlertid ikke dekke over det faktum at osmanene ble presset tilbake i Kaukasus og Midtøsten.

Da verdenskrigen var slutt i 1918, hadde britene, franskmennene og grekerne erobret Det osmanske riket og okkupert Konstantinopel. Osmanene ble tvunget til å signere den såkalte Sèvres-traktaten som delte imperiet mellom krigens seierherrer og sågar skar bort store deler av Lilleasia –osmanenes kjerneland.

Fra Bosporos til Middelhavet skulle kysten være en internasjonal sone administrert av krigens seierherrer. Hellas fikk Smyrna (dagens İzmir) og et stort oppland, og benyttet til og med anledningen til å erobre vestkysten av Lilleasia, der de greske bystatene lå 2500 år tidligere.

Europa var utmattet etter fire års blodig verdenskrig, og da restene av den osmanske hæren innledet en motoffensiv for å drive ut grekerne i 1919, grep ikke omverdenen inn. Fra Ankara ledet den såkalte provisoriske regjeringen kampen for å skape et hjem for Det osmanske rikets tyrkisktalende befolkning: Tyrkia.

Regjeringen ble ledet av krigshelten fra Gallipoli, general Mustafa Kemal (senere kjent som Atatürk).

I løpet av tre år klarte osmanene å beseire den greske hæren og tvinge Storbritannia, Frankrike og Italia til å oppheve okkupasjonen av Konstantinopel.

Sultanen reiste med sine evnukker

Den 1. november 1922 avskaffet den provisoriske regjeringen offisielt det osmanske sultanatet og sendte den siste av rikets i alt 36 sultaner i eksil.

Han forlot Konstantinopel under britisk eskorte med fem koner, to evnukker og barbereren sin. Året etter utropte Mustafa Kemal Atatürk den tyrkiske republikken – en ettpartistat med ham selv som president.