Ukrainsk haremsslave ble sultanens keiserinne

Hürrem trekker forhenget til side og gløtter ut på de vakre gatene i Europas største og mest storslåtte by, som hun nå er nødt til å kalle sitt hjem. Det er fire år siden hun ble bortført fra hjemlandet Ruthenia (nå Ukraina) av krimtatarene og solgt som slave. Selv navnet hennes er ikke hennes eget. Hun har fått sitt nye navn i haremet på grunn av sitt oppløftende sinnelag, Hürrem – den som er full av glede.

Nå er Hürrem på vei for å møte en av verdens mektigste menn, og hun er godt forberedt. Som kongelig konkubine er hun opplært i kjærlighetens kunst. Hennes evne til å tilfredsstille sultanen er avgjørende for om han vil se henne igjen – og kanskje en dag gjøre henne gravid. Alt som har skjedd med henne de siste fire årene, er rettet mot dette øyeblikket.

Kåt sultan boltret seg i haremet

Süleyman den store var den som satt lengst som sultan i Det osmanske riket. Han sikret seg evig ry ved å erobre store landområder (dagens Irak, Serbia og Ungarn), dessuten var han en dyktig diplomat, og så elsket han kvinner.

Venezias diplomater i Konstantinopel kunne notere at sultanen var «usedvanlig kåt» og ofte fikk nattlige besøk fra det kongelige haremet, som lå i det gamle palasset Eski Saray. På denne måten oppfylte Süleyman alle osmanenes forventninger – en sultan skulle omgi seg med konkubiner og avle så mange sønner som mulig. Men han måtte aldri gifte seg, for en kone kunne svekke dømmekraften hans.

Konkubinene var unge jomfruer som hadde blitt bortført fra familiene sine i fjerne strøk og ført til Konstantinopel som gave til sultanen. Her tok de avskjed med sitt tidligere liv: De ble tvangskonvertert til islam, måtte snakke tyrkisk og ble opplært i osmanenes tradisjoner.

For en konkubine var det en ære å bli plukket ut til å besøke sultanens gemakker – og mange kvinner i Süleymans harem nøt denne gunsten. Helt frem til den natten da Hürrem besøkte ham.

En sønn til sultanen var ikke nok

Hürrems første møte med Süleyman gikk så bra at sultanen gjentatte ganger befalte å få se henne på soverommet sitt, der de bl.a. nøt deres felles kjærlighet til poesi. Tretten måneder senere fødte hun sønnen Mehmed. Som mor til en prins tilhørte Hürrem nå palassets elite og ble installert i nye, luksuriøse gemakker med egne tjenere.

Mehmed sto imidlertid ikke først i køen som tronarving. Den æren gikk til Süleymans eldste sønn, Mustafa, som sultanen hadde fått med konkubinen Mahidevran. Men barnedødeligheten var høy, så man forventet at Süleyman fikk flere sønner med andre kvinner. En konkubine fikk nemlig bare føde én sønn, og når hun først var blitt gravid, fikk hun ikke lenger være sammen med sultanen.

Men så skjedde det forunderlige: Sultanen ønsket å se Hürrem i sine gemakker igjen.

Hürrem fikk sin rival forvist

Mellom 1521 og 1526 ga Hürrem sultanen tre sønner, Mehmed, Selim og Abdullah, samt datteren Mihrimah. Barneflokken bekreftet den mistanken som mange lenge hadde næret: Stikk i strid med alle rikets tradisjoner var sultan Süleyman blitt monogam.

Spesielt Mahidevran mislikte den utviklingen, for hun merket hvordan hun og sønnen mistet status og innflytelse. I mange år hadde Süleyman vært god mot henne, men nå fikk Hürrem all hans oppmerksomhet.

Mahidevran fryktet at hennes konkurrent ville overtale sultanen til å sette barna sine over tronarvingen Mustafa – eller kanskje til og med få ham ryddet av veien. I årevis kjempet de to kvinnene mot hverandre med iskalde blikk, inntil sjalusien til slutt ble for mye for Mahidevran. Hun overfalt Hürrem, rev i stykker klærne hennes og kloret henne i ansiktet.

Senere, da sultanen sendte bud etter Hürrem, nektet hun å møte ham.

«Fortell sultanen at jeg med mitt forrevne ansikt ikke er verdig til å være i hans nærhet», sa hun til evnukken som overbrakte invitasjonen. Men Süleyman befalte henne å komme, og da han spurte om sårene hennes, fortalte hun ham at Mahidevran sto bak.

Süleyman konfronterte Mahidevran med anklagen, og hun innrømmet det hun hadde gjort, og tilføyde at Hürrem fortjente det. Nå ble sultanen sint og forviste både henne og sønnen til Manisa-regionen langt fra Konstantinopel.

Onde rykter om Hürrem Sultan

I 1534 hadde Hürrem født sultanen ytterligere to sønner, og hennes status som sultanens favoritt ble ytterligere sementert da Süleyman valgte å gifte seg med henne. Ekteskapet var helt uhørt, og den spektakulære nyheten skapte oppsikt langt utenfor det osmanske rikets grenser.

«Det har skjedd noe ganske ekstraordinært: Sultanen har tatt seg en keiserinne, en slavekvinne fra Russland», rapporterte en utsending fra bystaten Genova. «Alle snakker om bryllupet, men ingen kan si hva det kommer til å bety.»

Etter dette flyttet Hürrem inn i sultanens palass, og som den første i det osmanske rikets historie fikk hun tittelen Haseki sultan – sultanens nærmeste. Hun fikk også navnet Hürrem Sultan for å vise at hun var en del av sultanens dynasti. Beslutningen var et dramatisk brudd med fortiden, for kvinner pleide ikke å ha noe de skulle ha sagt når det gjaldt politikk. Men nå befant Hürrem seg i det osmanske rikets innerste maktkrets.

I de neste årene var hun fast deltaker på møtene om rikets fremtid, og hun fikk reist skoler, moskeer og herberger i Konstantinopel. Når Süleyman var på reise, fungerte hun som hans stedfortreder – og en hengiven ektefelle som sendte ham lengselsfulle brev.

«Dag og natt brenner jeg i sorgens ild på grunn av atskillelsen fra deg», skrev hun til sultanen, som svarte:

«Mitt hjerte er fylt av sorg, mine øyne med tårer, jeg er din elsker, du gir meg glede.»

Men ikke alle trodde på parets kjærlighet. Siden tronarvingen Mustafa og moren hans var blitt sendt bort fra palasset, hadde det gått rykter om Hürrems innflytelse, noe mange av sultanens tradisjonelle rådgivere fant opprørende.

«De sier at hun har forhekset ham», skrev den venetianske diplomaten Luigi Bassano. «Hele hoffet hater henne, men fordi sultanen elsker henne, er det ingen som våger å si det høyt.»

Misnøyen ulmet, ikke minst blant sultanens elitekorps, janitsjarene. Janitsjarene elsket Mustafa, som allerede hadde vist seg som en dyktig kriger som var villig til å kjempe ved fronten. Og de fryktet at Hürrem ville overtale sultanen til å utnevne en av hennes sønner til tronfølger i stedet.

Janitsjarenes troskap mot Mustafa gikk så langt at de i 1552 åpent sverget troskap til ham og kysset hans hånd. Det gikk rykter om at de planla et åpent opprør mot sultanen sammen. Süleyman avfeide historien som rent oppspinn.

«Gud forby at min Mustafa skulle våge en slik frekkhet og gjøre noe så uklokt så lenge jeg lever», sa han. Men tvilen lurte nok likevel i sultanens sinn.

Sultanen henrettet sin egen sønn

I 1553 hadde Süleyman blitt overtalt til å vende tilbake til slagmarken og gå til krig mot Safavideriket i dagens Iran.

Tronarvingen Mustafa deltok med sin egen hær. Under felttoget skrev sultanens storvesir Rüstem Pasha til Mustafa og spurte om han ville slutte seg til farens hær med hæren sin. Men Pasha fortalte sultanen at tronfølgeren ville komme for å drepe ham.

Da Mustafa ankom sultanens telt, ble han overfalt og drept av Süleymans vakter.

Mustafas død sendte sjokkbølger gjennom det osmanske riket. Janitsjarene gjorde åpent opprør, og først da sultanen hadde forvist Rüstem Pasha og gitt soldatene en stor lønnsøkning, la bølgene seg.

Men det gikk rykter om at Hürrem sto bak tronfølgerens død: Hun hadde slått seg sammen med Rüstem Pasha for å sikre seg at sønnene hennes fikk makten. Rüstem Pasha var født på Balkan og tvunget til Konstantinopel i likhet med Hürrem. Hun hadde hjulpet ham i årevis, bl.a. ved å arrangere ekteskapet mellom ham og sultanens og Hürrems eneste datter.

«Du tillot ordene til en russisk heks i dine ører», skrev den kvinnelige poeten Nisayi og understreket det som mange samtidige mente.

Men selv i dag, 500 år senere, har ingen klart å bevise at Hürrem hadde en finger med i spillet om tronfølgen etter Süleyman.

Hürrem startet en ny bølge

Med Mustafas død hadde Hürrem sikret sin makt slik at hun kunne vie seg til byggeprosjektene sine. Hun brukte de siste årene av sitt liv til å bygge et stort sykehus, et som Konstantinopel aldri hadde sett maken til. Etter lang tids sykdom sovnet hun inn i 1558. Süleyman sørget og fikk bygget et imponerende mausoleum hvor Hürrem ble stedt til hvile, og åtte år senere kunne han slutte seg til sin elskede.

På det tidspunktet var Selim den eneste av ekteparets sønner som fortsatt var i live, men med ham var det osmanske rikets storhetstid på hell. Ettertiden ga Selim tilnavnet «den fordrukne», og i 1571 gikk størstedelen av den osmanske flåten tapt under det store sjøslaget med Spania og de italienske bystatene ved Lepanto.

Men én ting hadde Selim lært av sin far, Süleyman den store: Selim giftet seg med en klok konkubine, Nurbanu, og innledet dermed en ny tid da sultanens kvinner ikke lenger bare skulle føde barn, men hadde stor politisk makt.