Underjordiske byer: Tyrkias største mysterium

Vulkaner skapte klippesivilisasjon

Kappadokia er i dag en av verdens mest uvanlige regioner. Tre store vulkaner og en mengde små har gjennom millioner av år spydd gigantiske askeskyer opp i luften over området.

Da asken falt ned på jorden, dannet den en lavalignende substans som dekket store deler av området i et opptil 300 meter tykt lag. Det enorme teppet av vulkansk aske ble til tuffstein, som er lett å hogge i.

Når den blir eksponert for luft, blir den hard som sement. I dette månelandskapet vokste det svært få trær som kunne brukes som byggemateriale, og innbyggerne utviklet derfor en helt spesiell sivilisasjon.

Når de skulle bygge boliger, hogde de seg langt inn i eller ned i undergrunnen, fordi det var lett og ikke krevde annet verktøy enn en hakke­ og rå muskelkraft.

Av de nesten 200 underjordiske anleggene som så langt er funnet i Kappadokia, anslår forskerne at 16 utvilsomt er byer med plass til mer enn tusen innbyggere. Og det blir stadig oppdaget nye byer.

I desember 2014 kom det for eksempel frem i tyrkiske medier at bygningsarbeidere i utkanten av byen Nevsehir hadde funnet tunneler ned til et underjordisk anlegg som kan vise seg å være enda større enn Derinkyu:

«Den underjordiske byen er ikke kjent fra før. Det er mange kilometer med tunneler», uttalte Mehmet Turan, leder av byggearbeidet, til tyrkiske aviser.
Ifølge byggelederen strekker anlegget seg utover et område på minst 45 hektar – tilsvarende 450 000 m2.

Men heller ikke i den nyoppdagede byen har arkeologene funnet bevis for hvem byggherren i sin tid har vært.

Hettittene angrep fra undergrunnen

I samtlige av de underjordiske anleggene er de arkeologiske levningene svært sparsomme. Kamrene har stort sett vært tømt, bortsett fra noen få potteskår fra perioden da Kappadokia hørte inn under det bysantinske riket i tidlig middelalder.

I en rekke av anleggene er det imidlertid tydelig at de øvre etasjene må være langt eldre enn de nedre. I de nederste delene er overflatene på tunnelene mykere enn i de øvre. Det skyldes at tuffstein herder svært langsomt.

Forskerne­ gjetter på at de tidligste anleggene kan være hogd ut så langt tilbake som 2000 f.Kr.

Rundt det tidspunktet vandret de såkalte hettittene inn fra de russiske steppene i nord og inntok Kappadokia og store deler av Anatolia. Her bygde de også sin hovedstad Hattusa, 200 kilometer øst for Tyrkias hovedstad, Ankara.­

De nye herskerne lå konstant i krig med naboene sine, og angrepene foregikk på begge sider av grensene.

Men hettittene utnyttet landskapet til forsvar. I mange av de hettittiske byene i Kappadokia har arkeologer gravd ut en rekke underjordiske passasjer som de mener at de hettittiske krigerne brukte til å legge seg i bakhold hvis angripere kom inn i byen.

Forskerne antar derfor at det samme folkeslaget også startet arbeidet med å hogge ut de underjordiske byene.

Husdyr under bakken

Til tross for de forseggjorte forsvarssystemene ble hettittenes imperium utslettet rundt år 1200 f.Kr., da det såkalte havfolket – et gåtefullt og svært krigslystent folkeslag fra nord – turet frem i Anatolia og brente alt på sin vei.

I de følgende århundrene ble Kappadokia en kasteball mellom flere folkeslag, helt til kong Kyros på 500-tallet f.Kr. erobret området og gjorde det til en del av perserriket.

Tradisjonen med å hogge kamre under jorden hadde på det tidspunktet spredt seg til andre deler av Anatolia, forteller den greske forfatteren Xenofon.

Han kjempet som leiesoldat i perserriket i år 401 f.Kr., og da han var på vei hjem gjennom det østlige Anatolia – rundt 700 kilometer øst for Kappadokia – gjorde han en usedvanlig oppdagelse:

«I landsbyene var husene bygd under jorden. Inngangen var like trang som en brønnåpning, men til gjengjeld var rommene ganske store. Også husdyr ble oppstallet under bakken, og det ble hogd ut egne passasjer til dem», skriver han i verket Anabasis.

Xenofon er dermed den tidligste kilde­n som omtaler Anatolias gåtefulle, underjordiske verden.

Folk gjemte seg under bakken

Etter 500 år under først persisk overherredømme og siden gresk-makedonsk, kom Kappadokia i år 17 f.Kr. under romersk kontroll. Romerne fikk fart på handelen, og fremtiden så lys ut.

Kappadokierne var kjent for sine raske hester og sterke muldyr, og med verdens største imperium som god kunde, gikk eksporten av de verdifulle dyrene rett til værs. Eksperter anslår at Kappadokia i sin storhetstid hadde rundt 100 000 hester på gress.

I løpet av de første århundrene etter vår tidsregning gjorde kristendommen sitt inntog i Kappadokia, noe de tidlige og ofte forfulgte kristne så som en lettelse.

For dem var det avsondrede området et etterlengtet tilfluktssted. Tilhørighetsforholdet til Roma skapte imidlertid et alvorlig problem for Kappadokia.

Mot øst lå oldtidens andre store supermakt, Persia, som under de nye herskerne – sasanidene – regnet romerne som sin hovedfiende. Gang på gang var det på kappadokiernes land de to stormaktene tørnet sammen.

Selv om romerne på 200-tallet e.Kr. prøvde å beskytte provinshovedstaden Cæsarea – dagens Kayseri – med store bymurer, ble både den og de andre byene i området plyndret mange ganger av persiske styrker.

Ifølge forskerne tyder alt på at det var de hyppige angrepene som fikk kappadokierne til å bygge ut de underjordiske byene. Hvis ikke de romerske hærene kunne beskytte dem, så måtte de gjøre det selv.

Resultatet ble at innbyggerne i stort sett hver eneste by i Kappadokia hogde sine egne underjordiske anlegg, dit de kunne flykte så snart fienden viste seg i horisonten.

Da perserkongen Khosrau i år 576 inntok byen Sebaste nordøst for Cæsarea, ble han dermed svært skuffet:

«Han kunne verken plyndre eller ta fanger, for innbyggerne i området hadde rømt», skriver den samtidige bysantinske krønikeskriveren John av Efesos.

Ekspertene mener det er svært sannsynlig at innbyggerne hadde søkt dekning i underjordiske komplekser like ved. Perserkongen ble rasende over det magre resultatet, og som hevn brente han ned den tomme byen. Men innbyggerne hadde berget det viktigste – livet.

Livet fortsatte under jorden

På begynnelsen av 600-tallet ble krigen mellom romerne og de persiske sasanidene stadig mer forbitret. Den vestlige delen av Romerriket var for lengst bukket under, og sasanidene satset på at den gjenværende, østlige delen – Det bysantinske riket – også kunne knekkes. Som konsekvens ble Kappadokia mål for de hittil mest blodige angrepene.

I mellomtiden hadde innbyggerne møysommelig hogd seg vei ned gjennom meter etter meter med undergrunn, og flere av de underjordiske forsvarsanleggene var nå blitt hele byer.

Det beste eksempelet er Derinkuyu, som noen forskere mener på det tidspunktet kunne huse nærmere 20 000 mennesker. Andre er mer konservative og anslår at den høyst kan ha hatt plass til omtrent 4000.

Inngangene til det 50 meter dype anlegget lå skjult i husene oppe på landjorden, slik at innbyggerne raskt og usett kunne flykte ned i undergrunnen. Her nede fantes alt de trengte for å holde det gående.

I øverste av de i alt åtte etasjene lå det staller til kyr, sauer og de verdifulle hestene. I samme etasje har arkeologene funnet produksjonsanlegg for vin, der druer ble presset og gjæret til vin.

I etasjen under ligger et av de mange boligområdene i byen, der hvert kammer hadde plass til en familie på fem-seks personer. Her innredet beboerne også en kristen misjonsskole og studiekamre. Lenger nede var det proviantmagasiner samt et felleskjøkken.

Vann fikk beboerne fra en stor underjordisk elv som rant nede i bunnen av komplekset, hvorav store deler fortsatt ikke er utforsket, fordi flere tunneler har rast sammen.

I de nederste etasjene har arkeologene også funnet en liten kirke og en grav. Det er usikkert hvem som er gravlagt her – muligens en prest.

Ventilasjonssjakter med forbindelse til overflaten sørget for at selv de nederste delene av byen fikk frisk luft. Hele komplekset gjorde det mulig for innbyggerne å forbli i skjul under jorden i uker eller til og med måneder, når fiendtlige hærer huserte i området.

Inngangene til komplekset var godt skjult, men dersom en fiende skulle klare å finne veien ned i dypet, hadde innbyggerne et sterkt forsvar. Hver eneste tunnel mellom etasjene var utstyrt med flere hundre kilo tunge møllesteiner som forsvarerne kunne stenge tunnelene med.

På den måten var det mulig å sperre hver av byens avdelinger av fra de andre.
Derinkuyu var med andre ord en veritabel festning – og det var nødvendig, for snart ankom den hittil farligste fienden oppe på bakkenivå.

Araberne la Kappadokia øde

Den blodige kampen mellom de persiske sasanidene og den bysantinske hæren hadde gått hardt utover Kappadokia, men i 622 red den bysantinske keiseren Heraklios ut fra rikets hovedstad Konstantinopel med en mektig hær for å drive perserne tilbake én gang for alle.

I en rekke slag klarte keiseren å slå de persiske hærene i Anatolia og angripe dypt inn i det persiske kjernelandet. Og i år 627 knuste keiseren den persiske hæren i slaget i dagens Irak. Slaget satte en effektiv stopper for faren fra perserne, men det var bare en utsettelse.

Mot sør hadde profeten Muhammed samlet araberne under islams banner, og de muslimske rytterhærene inntok nå de sterkt svekkede persernes provinser og til slutt også selve Persia, som ble erobret i 644. Deretter rettet araberne angrepet mot Det bysantinske riket.

Bysantinerne hadde stor erfaring med krig mot konvensjonelle hærer som den persiske, men ikke mot de svært mobile araberne, som stort sett kjempet til hest. Nok en gang kom frontlinjen til å ligge i Kappadokia, for her lå alle de store veiene som førte mot vest.

Fra rundt år 650 og i nesten 200 år ble Kappadokia slagmark for sammenstøtet mellom de kristne bysantinerne og de muslimske araberne. For keiseren i Konstantinopel ble området viktigere enn noensinne før, for krigen mot den nye fienden krevde tusenvis av hester – hester som Kappadokia kunne levere.

De arabiske angriperne skapte stor frykt blant bysantinerne, men i Kappadokia var innbyggerne klar. Med de underjordiske anleggene sto de bedre rustet til kampen enn resten av riket.

Likevel må det kjempemessige trykket av krigen ha kommet som en overraskelse. Araberne angrep områdets store byer med en hittil usett voldsomhet.

De hyppige angrepene førte til at hele området øst for dagens Kayseri ble et tomt ingenmannsland, for områdets innbyggere flyktet i tusentall mot vest. Først rundt 830 ga­ araberne endelig opp å erobre Anatolia­, men plyndringstoktene dypt inn i Kappadokia fortsatte.

Ifølge den bysantinske historikeren Leon Diakonos brukte kappadokierne hundre år senere stadig underjordiske anlegg: «De ble kalt huleboere fordi de gjemte seg i hull, juv og labyrintiske tunneler såvel som i huler», skrev han rundt år 950.

I år 1071 ble bysantinerne beseiret av de tyrkiske seldsjukkene, og hele den østlige delen av Anatolia kom i seldsjukkenes og senere i osmanenes besittelse.

Kappadokias underjordiske byer ble forlatt, og med tiden­ forsvant også minnet om de enorme anleggene. Rundt 200 har blitt gjenoppdaget. Resten ligger fortsatt skjult og venter­ på å bli funnet.