Wien avventer sin skjebnetime

De tyrkiske stormtroppene virker ustoppelige. Gjennom løpegraver og underjordiske tunneler som osmanske ingeniørsoldater har anlagt de siste ukene, myldrer friske tropper frem til bymuren.

Kampen ved bastionen bølger frem og tilbake i to timer, men med forsterkninger inne fra byen klarer forsvarerne å slå de blodtørstige osmanene tilbake.

Men de har bare vunnet en kort frist. Soldatene i Wien er utmattet og utsultet etter nesten to måneders beleiring der osmanene om og om igjen har stormet frem mot bymuren.

Forsvarsstyrken på 15.000 mann er omringet av 140.000 krigsvante tyrkere, og det er bare et spørsmål om tid før murene faller.

Bare hjelp utenfra kan redde det kristne bolverket mot muslimene, og forsvarerne forsøker hver dag desperat å alarmere omverdenen.

Johann Peter von Vaelckeren, advokat ved militærets etterforskningskorps, opplevde beleiringen innenfra og skriver i sine erindringer:

“Ved nitiden om kvelden ble det igjen sendt opp raketter fra Stefansdomens tårn for å signalisere at det var på høy tid å unnsette oss. Byen er i den ytterste nød.”

Osmanene vil ha revansje

Angrepet på Wien var toppunktet i en 300 år lang konflikt mellom osmanene og deres europeiske naboer.

Det kristne Europa fikk sin første store skrekk i livet da tyrkerne erobret den greske havnebyen Thessaloniki i 1387.

I århundrene etterpå hadde osmanene vært en konstant trussel. De la sine naboer under seg én etter én.

Det osmanske riket vokste seg så stort at det etter hvert grenset helt opp til habsburgernes Østerrike. Det skjedde bl.a. da de bemektiget seg østerrikernes svake nabo Ungarn.

Tyrkernes omfattende erobringer hang sammen med at de osmanske sultanene betraktet seg som rettmessige arvinger til de romerske keiserne.

De betraktet det osmanske riket som en videreføring av det østromerske og bysantinske riket – ikke minst etter erobringen av hovedstaden Konstantinopel i 1453.

Sultanene mente at de hadde rett til å legge under seg områder langt opp i Mellom-Europa. Sultan Mehmed 4., som mobiliserte hæren sin i 1683, hadde også lest om Cæsar og Aleksander den store.

Og nå ville han leve opp til sine to idoler ved å utrette det som ingen annen sultan hadde maktet: å innta Wien.

Slik ville Mehmed 4. dessuten rette opp den ydmykelsen det var at Suleiman 1 – den mektigste sultan noensinne – hadde måttet oppgi sin beleiring av Wien i 1529.

Habsburgernes hovedstad var blitt den vesteuropeiske kristendommens bolverk mot øst og et opplagt mål i kampen for islams utbredelse som profeten Muhammed hadde stukket ut.

Erobringen av byen ville bevise at islam var alle andre religioner overlegen – spesielt kristendommen – og at det kristne Europa vaklet under presset fra det osmanske riket.

Sultanen satte derfor sin sjefrådgiver og leder for sentraladministrasjonen, storvesiren Kara Mustafa, til å samle en mektig hær.

Den talte soldater fra hele det osmanske imperiet. Den 1. april 1683, etter 15 måneders forberedelser, startet soldatene endelig på den mer enn 1000 kilometer lange marsjen mot Wien.

Ifølge osmanenes egne dokumenter besto styrken av 170.000 mann. En uendelig rekke av krigere i spraglet tøy beveget seg målrettet opp gjennom Sørøst-Europa.

Verdens største og mest velsmurte krigsmaskin var underveis mot Østerrike.

Østerrikerne ber om hjelp

Østerrikes hersker, Leopold 1, visste godt hva som var i gjære, for diplomater i Konstantinopel hadde informert ham i lang tid om osmanenes mange krigsforberedelser.

Men keiser Leopold hadde verken soldater eller penger nok til å hamle opp med horden av osmaner.

I stedet måtte han prøve å utnytte at han var keiser i Det tysk-romerske riket med omlag 300 ulike hertugdømmer og bystater.

Keiseren hadde bare en formell makt i den løse sammenslutningen som utgjorde riket – likevel sendte Leopold så tidlig som i slutten av 1682 gesandter ut til rikets medlemsland.

De skulle av all kraft prøve å få hele Det tysk-romerske riket til å stå last og brast mot den osmanske faren.

I mars 1683 var Leopold så heldig å få i stand en forsvarspakt med kongen av Polen, Jan 3. Sobieski.

Kongen hadde nemlig bruk for en forbundsfelle som kunne skjerme Polen mot fremtidige osmanske angrep.

I 1670-årene hadde tyrkiske styrker invadert den sørøstlige delen av Polen – det som i dag er Ukraina.

Den krigsvante polske kongen hadde den gang selv ført sine styrker i forsvaret av landet og slått tyrkerne tilbake.

Men han visste at hvis osmanene inntok Wien, kunne Polen snart bli det neste målet deres.

Østerrikerne fikk også oppbakking fra Vatikanet. Den katolske kirken ga Østerrike og Polen astronomiske summer som kunne brukes til hærstyrker mot dem kirken oppfattet som vantro. Kampen mot osmanene var for alvor blitt en krig mellom de to religionene.

Men til tross for de mange positive erklæringene hadde resten av det katolske Europa det likevel ikke overvettes travelt med å hjelpe Østerrike, som følte seg mutters alene.

Snart var landet plaget av osmanenes fortropp – det fryktede asiatiske rytter-folket tatarene som kunne observeres fra tårnene i Wien i begynnelsen av juli 1683. Tatarene begynte straks å herje i området rundt hovedstaden.

Landsby-befolkningen ble drept, hus brent ned og jorder lagt øde. Den voldsomme framferden utløste en panisk flukt til Wien.

Flyktninger strømmer til Wien

Mens folk fra utkantstrøkene flyktet til hovedstaden for å finne dekning bak bymurene, hastet Wiens innbyggere ut av byen for å søke tilflukt lenger vest.

Også Leopold følte at bakken brant under ham. Kvelden den 7. juli flyktet han og hoffet til byen Linz.

Leopolds avreise gikk hardt ut over kampånden og utløste en masseflukt blant de paniske innbyggerne.

“Frykten var så stor at ingen av innbyggerne var villige til å bli igjen. Hester og kjerrer som var å oppdrive ble øyeblikkelig leid inn, og vognene fyltes med fornemme damer og deres barn som bare tok med seg det mest verdifulle. Skrik og jammer kunne høres overalt, som om tyrkerne allerede var herrer i Wien,” fortalte et øyenvitne.

Beretningene forteller at nesten 60.000 innbyggere stakk av fra byen i dagene etter Leopolds flukt.

Trusselen fra osmanene hadde til alt hell medført at det var investert enorme summer i å bygge ut byens forsvar. Det var også fremstilt store mengder krutt og kuler som fylte byens to store våpenarsenaler.

Kort før osmanenes beleiring prøvde en antatt tyrkisk sabotør kledd i kvinne-klær å sette fyr på det ene arsenalet.

Noen snarrådige borgere fikk overøst lagerrommet med vann før flammene tok fatt, men den påsatte brannen fikk hevntørsten til å eksplodere i byen.

En rasende folkemengde pågrep den mistenkte sabotøren og flådde ham i stumper og stykker.

Siden dro folkemassen gjennom gatene og viste frem den sønderrevne kroppen til skrekk og advarsel.

Følelsesutbruddet hjalp likevel ikke stort på kampmoralen i byen, der innbyggerne følte seg latt i stikken og isolert da de den 14. juli fra bymurene så den osmanske hæren dukke opp i horisonten.

Foreløpig hadde ingen stater i Det tysk-romerske riket gitt tilsagn om at de ville komme til hjelp.

Bare Polens konge var bundet av forsvarspakten med habsburgerne – men det var fremdeles ikke tegn til noen polsk hjelpehær.

Hovedstaden blir omringet

Etter fire og en halv måneds marsj kunne de osmanske styrkene omsider se målet.

Sultanen hadde for lengst forlatt hæren og overlatt posisjonen som øverstbefalende til storvesir Kara Mustafa.

Slik kunne den osmanske herskeren frasi seg ansvaret i tilfelle en tyrkisk fiasko.

Storvesiren ville helt naturlig ta skylden for et nederlag mens sultanen like naturlig kunne sole seg i triumfen hvis hæren inntok Wien.

Tyrkerne opprettet en kjempeleir med 25.000 telt rundt hele byen.

Storvesiren flyttet inn i det flotteste teltet og kastet seg over planleggingen av beleiringen.

Wiens svake punkt var forsvarsverkene mot sørvest, der verken grunnvann eller bekker kunne stoppe tyrkernes sedvanlige beleiringstaktikk: tunneler under byens forsvarsverker som ble fylt med sprengstoff.

Wiens høye kirkespir var et opplagt mål for osmanenes artilleri, som utsatte byens midte for et konstant bombardement.

Samtidig arbeidet tyrkiske ingeniører seg gjennom jorden inn mot Wien og etablerte et nettverk av løpe- og skyttergraver.

Ved hjelp av løpegravene kunne soldatene noenlunde uforstyrret komme tett på byens befestning uten å bli rammet av skudd.

På bare to dager nådde løpegravene helt inn mot palisaden – Wiens ytterste forsvarslinje – og herfra spredte de seg ut og ble til skyttergraver som løp parallelt med forsvarsverket.

Fra forreste grav stormet bølger av tyrkiske janitsjarer bevæpnet med spyd og sabler mot palisadeverket, der flere rekker av østerrikske geværskyttere avfyrte drepende kaskader av skudd og slynget granater mot den fremstormende fienden.

De første angrepene slås tilbake

Mot tyrkerne sto 15.000 soldater under ledelse av bykommandant Ernst Rüdiger von Starhemberg.

Han var utrettelig til stede på bymuren, der han overvåket slagmarken.

Så tett på kampen var Starhemberg at han allerede tidlig under beleiringen ble såret av tyrkisk artilleri.

Etter det ble Starhemberg båret rundt på bymuren i en stol.

Østerrikernes dyktige og innbitte forsvar bar frukt, også etter at tyrkerne
begynte å sprenge miner under palisaden fra den 23. juli.

Storvesirens soldater stormet frem mot de hullene som minesprengningene flerret opp, men forsvarerne klarte gang på gang å blokkere angrepene.

Den 29. juli forsøkte osmanene derfor å fordoble effekten av eksplosjonene ved å antenne to miner samtidig.

Et øyeblikk så det ut til at den enorme sprengningen ville gjøre utslaget.

Minene veltet et langt stykke av palisaden, ødela brystvernet bak og begravde mange av forsvarerne under en svær haug med jord.

Situasjonen var kritisk for Starhembergs soldater. De visste at hullet i palisaden raskt måtte tettes med sandsekker og trepåler for å hindre et tyrkisk stormløp inn i vollgraven.

200 østerrikere hoppet derfor resolutt ned i bombekrateret og tok opp kampen bare knappe to meter fra motstanderens skyttergraver.

Selv om osmanene fyrte av byger av geværsalver og slynget granater mot østerrikerne, klarte forsvarerne å få stengt åpningen på bare to timer.

“Snart beseiret de tyrkerne, skar av dem hodet og satte dem på pæler slik at fienden kunne se dem,” skrev von Vaelckeren om kampene.

Først den 7. august – omtrent tre uker etter at beleiringen hadde startet – brøt storvesirens soldater gjennom palisaden og inn i vollgraven, Wiens innerste forsvarsverk.

Men foran angriperne var det fremdeles kanonstillinger, noen geværskyttere og den seks-åtte meter høye bymuren som måtte forseres.

I løpet av de neste 37 dagene ble vollgraven forvandlet til en kaotisk slagmark, full av dype og ufremkommelige bombekratere der det lå haugevis med drepte soldater.

I en luft som var tett av ruinstøv, kruttrøyk og stanken av råtnende lik forsøkte de osmanske soldatene nå å trenge gjennom Wiens siste forsvarsverk.

Fiender møttes i dypet

Men tyrkerne var ikke de eneste som gravde tunneler.

Starhemberg startet sin egen kontramineringstaktikk der østerrikerne gravde seg under Wiens forsvarsverker og ut mot osmanene.

Her sprengte de miner under bl.a. skyttergraver og kanonstillinger.

Østerrikerne brukte også kontramineringen til å bore seg opp i motstanderens tunneler.

Der sprengte de granater og kruttønner for å få tyrkernes tunnelganger til å rase sammen.

Det hendte at tunnelene møttes mens begge parter holdt på å grave.

Da smuldret med ett jordveggen inn til fiendens tunnel, og partene sto uventet ansikt til ansikt.

Så tett var de på hverandre at de kunne se gjenskinnet fra stearinlysene i motpartens øyne.

I den kaotiske kampen som fulgte hogg partene panisk løs på hverandre med hakkene før de skyndte seg ut av tunnelene som truet med å styrte sammen hvert øyeblikk.

Taktikken med kontraminering var effektiv, men den endret ikke at tyrkerne ved hjelp av tunneler og stormangrep arbeidet seg stadig nærmere Wiens bymur.

Katter i gryten

Situasjonen for byens befolkning ble også verre dag for dag.

Matmangelen var så prekær at innbyggerne etter hvert hadde spist alle byens katter og sågar begynt å fortære rotter.

Borgerne kunne heller ikke komme seg ut av byen, så avfallet hopet seg opp. Det førte til at sykdommer spredte seg som ild i tørt gress.

Samtidig var østerrikerne under maksimalt mentalt press. Ikke bare det kontinuerlige bombardementet, men også frykten for tyrkernes tunneler slet på innbyggernes nerver.

Da det ble spredt rykter om at osmanene gravde tunneler helt inn under selve byen, befalte Starhemberg at alle kjellere skulle overvåkes og bevoktes samtidig som innbyggerne skulle lytte etter underjordiske lyder fra spader og hakker.

Alle klokker i byen skulle også være tause, unntatt kirketårnenes timeslag. Wien var derfor preget av en merkelig blanding av trykkende stillhet og den infernalske larmen fra minesprengninger, kanonnedslag og krigsrop.

Soldatene og borgerne i Wien var på utmattelsens rand, og håpet om hjelp utenfra svant for hver dag som gikk.

Da den innerste delen av forsvarsverkene endelig falt i tyrkernes hender den 3. september, var det ikke mye håp igjen om å kunne holde bymuren som lå bak.

De neste dagene ble osmanenes angrep intensivert, og da tre miner sprengte hull i muren, sto østerrikerne skulder ved skulder og forsvarte seg i en blodig nærkamp.

Med nød og neppe motsto de tyrkernes angrep. Situasjonen var kritisk, og alle visste at byen ikke kunne stå imot så mange dager til.

Borgerne i Wien kunne derfor knapt tro sine egne øyne da de så noen raketter stige til værs nordvest for byen natt til den 8. september.

Etter to måneders beleiring var en unnsetningshær endelig på vei.

Unnsetningshæren når frem

Leopold 1. hadde ikke vært uvirksom etter at han flyktet fra Wien. Sammen med det habsburgske statsapparatet hadde han prestert å få bl.a. hertugdømmene Bayern, Sachsen og Hannover til å forplikte seg til å sende soldater.

Men det hadde ikke vært nok å appellere til de tysk-romerske statenes lojalitetsfølelse.

Statene ville ha klekkelig betalt for innsatsen, og da avtalen endelig kom på plass, var keiseren på konkursens rand.

Til alt hell hadde klingende mynt sin virkning, og i løpet av august beveget flere tusen tyske soldater seg mot Wien. Samtidig var en kavalerihær underveis fra Polen med Jan 3. Sobieski i spissen, og unnsetningshæren rundet dermed 75.000 mann.

Osmanenes øverstbefalende Kara Mustafa ble den dagen vitne til hvordan fienden samlet seg på fjellsidene ovenfor den tyrkiske leiren.

Storvesiren fikk dermed bekreftet det som østerrikske soldater hadde avslørt da de var blitt tatt til fange i begynnelsen av september: En stor, kristen hjelpehær var underveis.

Den 8. og 9. september holdt osmanene krigsråd. Flere offiserer argumenterte for å heve beleiringen og vende hele den tyrkiske hæren mot unnsetningshæren.

Men tross offiserenes anbefalinger og fangenes avsløringer holdt Kara Mustafa på sitt: Beleiringen skulle fortsette, og bare deler av den osmanske hæren skulle vendes mot den angripende fienden.

Selv da storvesiren med egne øyne så europeernes hær slå leir, endret han ikke sin beslutning.

Det eneste han tok initiativ til var å forberede noen få, nødtørftig befestede forsvars- og kanonstillinger, hovedsakelig vendt mot europeernes forventede angrep fra fjellet Kahlenberg nord for osmanenes leir.

Storvesiren unnlot å bygge en egentlig forsvarsmur mot fienden, sannsynligvis fordi han mente at osmanene ville rekke å bryte gjennom Wiens forsvar før det europeiske angrepet.

Men etter som de neste dagene skred frem, ble den tyrkiske øverstbefalende stilt overfor et problem:

Synet av unnsetningshæren hadde satt mot i de gjenværende forsvarerne, og under de blodige kampene klarte de å holde tyrkerne ute av byen.

Nå var de tyske og østerrikske soldatene nesten klar til å angripe, og osmanene hadde bare et svakt forsvar.

Sammen med Sobieski hadde de planlagt at de polske styrkene skulle angripe fra sørsiden, men de var forsinket på grunn av vanskelig terreng.

Det betød på den annen side at osmanene var helt uvitende om de polske soldatene.

Europeerne går til motangrep

Da solen sto opp tidlig om morgenen søndag den 12. september, innledet den kristne hæren på venstre flanke et angrep nedover fjellet Kahlenberg.

Den angripende styrkens offensiv så ut “som om en elv av svart bek fløt nedover skråningen og begravde og destruerte alt,” forteller et tyrkisk øyenvitne.

I begynnelsen raste kampene mest rundt landsbyen Nussdorf.

Osmanenes krigsrop “Allah! Allah! Allah!” runget mellom hus og trær og blandet seg med de kristnes kampbrøl “Jesus! Maria!”

Osmanene hadde forskanset seg i landsbyens ruiner. Der forsvarte de seg innbitt bak de ødelagte husmurene og trærne i hagene.

Men unnsetningshæren samlet en stor styrke bestående av dragoner og infanteri. Med støtte fra kanonild presset de osmanene ut av byen.

Den kritiske situasjonen fikk storvesiren til å ta affære. Sammen med sitt personlige janitsjarkorps og sin albanske livgarde i røde frakker rykket han ut til en fremskutt kommandopost for å være i nærheten av slaget.

Dermed satte Kara Mustafa seg selv i fare, noe som skulle vise seg å være en fatal feil.

De hardeste kampene hadde hittil utspilt seg på europeernes venstre flanke, og disse hadde bundet opp størstedelen av storvesirens soldater.

Men i løpet av de første ettermiddagstimene forflyttet slagets tyngdepunkt seg til europeernes høyre fløy, der de forsinkede polakkene etter hvert sto klar i sine angrepsstillinger.

Klokken 13 rykket Jan 3. Sobieski nedover fjellsiden med soldatene sine. I ly av kanonilden kunne kongens soldater rykke frem mot fiendens linjer.

Sobieskis mest fryktede våpen – elitekavaleriet De bevingede husarer – kunne ikke riktig komme til sin rett før det nådde den flate sletten foran Wien, men likevel presset de polske styrkene osmanene tilbake.

Ca. en time etter lød et øredøvende gledesbrøl fra soldatene i den tyske unnsetningshæren da de så Sobieskis soldater nærme seg.

Da polakkene ved 16-tiden nådde flat mark kunne Sobieski forberede seg på det avgjørende angrepet mot storvesirens soldater.

Osmanene jages på flukt

Fra sin fremskutte kommandopost så Kara Mustafa katastrofen som rykket nærmere:

Med polakkenes vellykkede fremrykking truet europeerne med å omgå styrkene hans og avskjære dem fra veien tilbake til Wien – og i ytterste konsekvens fluktveien mot øst i retning av Ungarn.

Tyskerne satte nå inn en ny offensiv mot de tyrkiske soldatene og utsatte storvesirens kommandopost for heftige angrep og bombardementer som gjorde det vanskelig for osmanenes øverstbefalende å få overblikk over slagmarken.

Til slutt var polakkene klar til å sette inn dødsstøtet: Med 18.000 ryttere satte Sobieski i gang verdenshistoriens største kavaleriangrep, rett imot fiendens leir.

Med kongen foran tordnet husarene av sted med lansene pekende fremad. De tyrkiske forsvarerne kunne ikke finne dekning mellom teltene, og de polske rytternes lanser ble splintret når de hamret inn i sine offer.

Angrepet knekket den tyrkiske hæren fullstendig. Den løste seg nå opp i en kaotisk flukt. Også storvesiren måtte medgi at slaget var tapt.

Han hastet fra kommandoposten til teltet sitt i hovedleiren, grep sin egen personlige finanskasse og flyktet ut av teltet i slik fart at han mistet turbanen.

Etter godt og vel tolv timers kamp var slaget over – Wien var befridd og Vest-Europa reddet fra den osmanske invasjonen. Aldri mer skulle tyrkerne forsøke å trenge så langt inn i Europa.

Innbyggerne hyller Sobieski

Da det grydde av dag den 13. september, avslørte sollyset at osmanenes leir var forlatt.

Wiens innbyggere strømmet ut gjennom byens sønderskutte befestning for å plyndre teltene.

Men polske kavalerister hadde vært der om natten og forsynt seg med leirens kostbarheter.

Jan 3. Sobieski hadde personlig gjort krav på rikdommene i storvesirens telt.

Han skrev dette til sin kone om de mange døde og sårede osmanske soldatene som var igjen:

“De var ikke verdige å sløve sverdene våre på, så vi bygget et bål og brente dem alle sammen.”

I et brev til paven samme dag omformulerte kongen Cæsars berømte ord og skrev: “Vi kom, vi så, og Gud seiret.”

Samme dag red han stolt gjennom Wien som en romersk keiser i et triumftog omgitt av erobrede osmanske faner.

Overalt ble slagets store helt møtt av hyllingsropet “Lenge leve kongen av Polen” fra den store menneskemengden i gatene.

Som en siste ydmykelse av den beseirede storvesiren ble hans erobrede hest trukket etter kongens.

Om Kara Mustafa i første omgang hadde klart å flykte fra nederlaget i Wien, så slapp ikke storvesiren unna sultanens straff. Tre måneder etter ydmykelsen ble han henrettet – kvalt av sultanens menn med en silkesnor.