Uhyret fra Loch Ness nekter å dø

Den store skotske innsjøen er cirka 37 kilometer lang og ligger i en vakker, grønn dal formet av istiden. Og til tross for den store tilstrømningen er sjøen fortsatt omgitt av uberørt natur og øde områder.

Men når du står alene og ser ut over det uberørte landskapet og vet at bunnen av Loch Ness ligger 200 meter under den grumsete, mørke overflaten, kan du nok bli slått av tanken om at det dype vannet skjuler en hemmelighet.

Nessie er under 100 år gammel

Historien om Loch Ness-uhyret begynte for snart 100 år siden. Avisen Inverness Courier kommer ut i den offisielle hovedstaden i høylandet, Inverness, rett nord for den avlange innsjøen, og i 1933 trykte den et leserbrev fra en mann ved navn George Spicer. Han beskrev hvordan han og konen hadde sett noe «så likt en drage eller et forhistorisk dyr som noe jeg har sett i hele mitt liv».

Spicer fortalte hvordan dyret han hadde observert i Loch Ness, var rundt åtte meter langt og uten synlige lemmer, men med en lang hals.

Til Spicers store overraskelse kom vesenet opp av innsjøen og krysset veien foran ham med en fisk eller et annet bytte i gapet.

Avisen brakte ingen bevis for Spicers møte med det merkelige vesenet, men straks begynte det å velte inn med leserbrev.

Skottene i Inverness snakket nå både om en monsterfisk, en drage og en havslange, inntil de ble enige om å kalle det for Loch Ness-uhyret

Samme år dukket det første bildet av Inverness’ nye turistmagnet opp.

Fotoet var ganske uklart og var tatt av en mann ved navn Hugh Gray. Og året etter kom det bildet som er det mest kjente så langt. Der kunne man se noe som lignet på en lang hals som stakk opp av vannet.

Bildet fikk navnet «Surgeon’s Photograph» fordi det etter sigende ble tatt av en gynekolog fra London ved navn Robert Kenneth Wilson.

Wilson ønsket å være anonym, men tilnavnet ble hengende ved fordi bildet var mer troverdig når Loch Ness-monsteret var fanget på film av en lege.

Nå startet Loch Ness-feberen for alvor, og en lokal skotte ved navn Mackenzie kunne plutselig fortelle hvordan han allerede i 1871 eller 1872 – han var ikke helt sikker – hadde sett noe som lignet en trestamme eller kantret båt som vred seg i vannet og beveget seg langsomt, for så å forsvinne i stor fart ned i dypet.

På kort tid dukket det opp hundrevis av historier om det skotske uhyret.

Den eldste beretningen stammet helt tilbake fra år 565 og ga belegg for idéen om at monsteret alltid hadde vært en del av innsjøens historie, selv om alle disse gamle fortellingene kom frem i lyset først etter den store interessen som oppsto etter observasjonene i 1933.

Munk advarte mot “et monster”

I boken The Life of St. Columba, som ble skrevet på slutten av 600-tallet, beskriver abbeden Adomnán av Iona en hendelse som skal ha funnet sted 100 år tidligere:

Den irske munken Columba kom forbi noen lokale menn som holdt på med å begrave en mann ved elven Ness. De fortalte at mannen hadde vært i ferd med å svømme tvers over elven da han ble angrepet, bitt og dratt under vann av et elveuhyre. Columba beordret straks en i følget sitt ut på elven, og da monsteret dukket opp igjen, gjorde Columba korsets tegn og skal angivelig ha sagt:

«Gå ikke lenger, rør ikke denne mannen, forsvinn med det samme.»

Vesenet stoppet umiddelbart, «som om det ble trukket baklengs av et tau, og flyktet», lyder den 1400 år gamle beretningen. Folk som tror på Loch Ness-uhyret viser til historien fordi den foregår på elven Ness, som renner fra innsjøen gjennom Inverness til havet nord for sjøen. De mener den er bevis på at det i århundrer har levd et monster i eller rundt innsjøen.

Skeptikere peker derimot på at historier om elvemonstre som blir holdt i sjakk av en som er sterk i troen, er et vanlig tema i helteskildringer fra perioden, de såkalte hagiografiene.

Siden 1933 er Loch Ness-uhyret «observert» atskillige ganger, og håpefulle fotografer har tatt flere bilder og enkelte filmopptak av det berømte monsteret.

Felles for alle opptakene er imidlertid at motivene er uklare og gir stort rom for mulige tolkninger – hvis de da ikke er åpenbare forfalskninger.

For eksempel reiste storviltjegeren Marmaduke Wetherell til Loch Ness på 1930-tallet for å jakte på det berømte monsteret og fant – ifølge ham selv – tydelige fotspor etter Nessie.

Han tok noen avtrykk, men da han fikk dem analysert, viste det seg at de stammet fra en flodhest. En spøkefugl hadde brukt en paraplyholder lagd av en flodhestfot til å sette sporene med.

Rundt 40 år senere, i 1972, fant forskere et stort lik av et mystisk dyr som veide rundt 1,5 tonn. Kadaveret hadde begynt å gå i oppløsning og hadde ifølge de dramatiske beskrivelsene «et bjørnehode på en brun kropp med skjell og finner med pigger».

Dyret viste seg imidlertid å være en sjøelefant som nylig hadde dødd. En ansatt i en dyrepark hadde barbert bort værhårene og skamfert dyret ytterligere for å lure kollegene.

Apple Maps fanget monsteret

Mens noen bløffer lett kan tilbakevises som svindel, har fotografer også gjort opptak som er vanskeligere å tolke, for eksempel undervannsfoto av noe som kan ligne på en veldig stor finne eller et hode.

Bilder av pukler og andre svært identifiserbare deler som stikker opp av vannet, har også kommet frem. Omriss av noe som lignet et kjempedyr, men som nok heller er striper i kjølvannet av en båt, dukket opp da Apple Maps lanserte luftfoto av sjøen i 2014.

I 2011 tok George Edwards, en av kapteinene som frakter turister rundt i jakten på Nessie, et bilde av tre pukler etter at han ifølge eget utsagn hadde jaget monsteret 60 timer i uken i 26 år.

Edwards har siden søkt etter Nessie med sonar og hevder å ha funnet et hulrom på bunnen av Loch Ness der sjøen er dypere enn hittil antatt.

Hulen kan forklare hvor Loch Ness-monsteret skjuler seg, og hvorfor det er så vanskelig å finne.

Den skotske kapteinen har imidlertid ikke klart å bevise at hulrommet er der.

Gjennom årene har håpefull amatører, som George Edwards, igangsatt mange mer eller mindre organiserte forsøk på å finne Nessie, blant annet ved å avfotografere sjøbunnen og lete etter sprekker, huler og fordypninger som kanskje kan forklare hvorfor uhyret er så umulig å finne.

Det første søket begynte allerede i 1934, og det siste fant sted så sent som i 2018.

I den sistnevnte undersøkelsen tok en internasjonal biologgruppe prøver fra innsjøen for å DNA-analysere livet i vannet.

Metoden kan avsløre spor etter DNA fra krypdyr, og dermed fra Loch Ness-uhyret, og løser et av de helt store problemene i jakten på monsteret.

En av utfordringene med å dykke og filme i sjøen er nemlig at vannet inneholder store mengder partikler fra torv, så sikten må måles i centimeter.

Robert Rines, som har undersøkt sjøen med sonar og kameraer med store undervannslys i 1972, 1975, 2001 og 2008, har fått sonarkontakt med noe som kunne være en hale eller en hals. I 1972 fotograferte han noe han mener var en rombeformet finne, og i 1975 to svømmende objekter i det grumsete vannet.

Kritikere har imidlertid avvist bildene og mener de kan være steiner eller fiskefinner, mens de svømmende objektene kan være otere.

Etter å ha hatt problemer med å finne håndfaste bevis for at dyret eksisterer, kom Rines i 2008 med teorien om at dyret nå har dødd ut.

Sonar ga forskerne håp

I 1987 gjennomsøkte en annen ekspedisjon, Operation Deepscan, innsjøen med 24 båter med ekkoloddutstyr og hevdet at de fant et stort objekt på 180 meters dyp.

En sonarekspert som hadde donert utstyr til ekspedisjonen, konkluderte med at noe ukjent som var større enn en fisk, levde i sjøen, men kunne ikke gi noen nærmere forklaring.

Eksperimentet fortsatte i 2003 med 600 helt nye satellittstyrte sonarer, men det dukket ikke opp noe av interesse.

En av de slitesterke teoriene er at Loch Ness-uhyret er en plesiosaurus, en langhalset svaneøgle som døde ut mot slutten av krittiden for 66 millioner år siden.

Problemet med teorien er geologien i Loch Ness. Innsjøen er ganske ung og ble dannet av en isbre under siste istid for cirka 10 000 år siden, så plesiosauren måtte altså ha overlevd et annet sted i millioner av år for så å komme seg inn i Loch Ness da isen som hadde dekket dalen forsvant.

Forskere har tatt prøver av bunnen som gjør det mulig å kartlegge innsjøens historie i detalj, for eksempel et radioaktivt lag fra tiden etter Tsjernobyl-katastrofen – og det er ingen tegn på at det noen gang har kommet inn saltvann i Loch Ness.

Hvordan den svømmende havøglen skulle ha klart å finne veien inn i innsjøen, er altså vanskelig å forklare. Dessuten var plesiosaurer kaldblodige, så et vann som holder en konstant temperatur på 5,5 grader, ville være altfor kaldt.

Andre forklaringer har vært kjempekarper som ikke naturlig hører hjemme i Skottland, men som er sett i flere britiske farvann. Fiskene kan bli opptil fem meter lange. Støren er et annet forslag som er lansert.

Kanskje behøver ikke forklaringen på monsteret være et stort dyr, som ville ha vanskelig for å skjule seg i vannet i mange århundrer.

Objektene på mange av de uskarpe bildene kan ganske enkelt være små dyr som otere eller trestammer og annet drivgods, og mange av de bildene som viser bølger eller kjølvann, kan forklares med de spesielle overflateforholdene i Loch Ness.

Og fordi det aldri er funnet fysiske bevis eller tatt klare bilder av uhyret, og fordi den største sonarundersøkelsen ga negativt resultat, er det nok mest sannsynlig at Nessie har oppstått som en kombinasjon av overdrivelser, ønsketenkning og ren bløff.

Det er ikke noe som tyder på at det lever ett eller flere kjempedyr i den skotske innsjøen.