Bildet på skjermen er uskarpt og lyden skurrer, men skikkelsen i uformelig, hvit romdrakt har full oppmerksomhet hos tv-seere over hele verden.
Mange millioner mennesker følger med på månelandingen.
Med hånden på landingsmodulens stige tar Neil Armstrong det historiske steget og setter foten på månens overflate.
Klokken er 03.56 (norsk tid) 21. juli 1969 da han noe kortpustet uttaler den berømte setningen:
«Et lite steg for et menneske – et stort sprang for menneskeheten».
Andektigheten er på sin plass. For første gang har mennesket satt fot på månen, og en helt ny æra er innledet. Det er i alle fall slik de fleste ser på den skjellsettende begivenheten.
Noen få konspirasjonsteoretikere hevder imidlertid at månelandingene aldri har funnet sted.
Det hele er en stor bløff, utpønsket og utført av en sammensvergelse bestående av den amerikanske regjeringen, romfartsorganisasjonen NASA, mediene og filmindustrien.
Alt sammen satt i verk med det formål å konsolidere USAs makt og vinne prestisje, påstår de.
Mistanken om svindel og sammensvergelser streifet ingen da astronautene tre dager etter Armstrongs månevandring vendte hjem igjen til jorden.
For et USA som var hjemsøkt av svimlende dødstall i Vietnamkrigen og rase-
uro på hjemmefronten, var månelandingen en gledelig begivenhet som kunne samle befolkningen.
De tre astronautene – Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins – fra Apollo 11-ferden ble da også behørig hyllet med et regn av konfetti på Broadway i New York, en ære som tidligere hadde blitt størrelser som Charles Lindbergh og Albert Einstein til del.
Bildene er tatt under Apollo 15-ferden
sommeren 1971. Hjulsporene stammer fra den medbrakte månebilen.
PÅSTAND: «Bildene har samme bakgrunn»
AVVIST: I virkeligheten har astronauten bare flyttet kameraet for å fotografere fjellene uten å få med landingsfartøyet.
Forskjellen er ikke synlig fordi fjellene ligger svært langt borte, selv om bildene later til å vise noe annet.
Månen har omtrent ingen atmosfære, noe som betyr at disen som på jorden får gjenstander langt unna til å se tåkete ut, ikke oppstår.
USA lå bakpå i romkappløpet
Fire år etter fikk begivenheten et annet skjær.
I boken We Never Went to the Moon plukket forfatteren Bill Kaysing astronautenes helte-gjerning fra hverandre.
Månelandingen hadde aldri funnet sted, av den enkle grunn at amerikanerne ikke hadde teknologien til et så krevende prosjekt, påsto Kaysing.
Han hadde i sju år arbeidet for Rocketdyne, selskapet som fremstilte motorer til Saturn 5-rakettene som tok astronautene til månen.
Mangelen på teknisk kompetanse hadde satt USA i en forferdelig kattepine, hevdet Kaysing.
I en tale i 1962 hadde president John F. Kennedy nemlig lovet å sende en mann til månen før utgangen av 1960-årene.
«Vi velger å reise til månen i dette tiåret, ikke fordi det er enkelt, men fordi det er vanskelig», sa presidenten da.
Flagget blafrer fordi astronautene har satt det i bevegelse – ikke fordi opptaket
er gjort i et studio.
PÅSTAND: «Flagget blafrer selv om det ikke fins vind på månen»
AVVIST: Forskerne avviser påstanden.
Månen har ganske riktig ingen vind, men flagget blafrer av helt andre årsaker.
Forut for filmsekvensen med det blafrende flagget har astronautene fått flagget til å bevege seg dels ved å folde det ut, dels ved å rugge flaggstangen frem og tilbake for å bore den dypere ned i månens overflate.
På jorden vil tyngdekraft og luftmotstand raskt få flagget til å henge i ro, men tyngde-
kraften på månen er bare en sjettedel av jordens, og luftmotstanden ikke-eksisterende.
Derfor kan det blafrende flagget fortsette å bevege seg en stund.
Samme fenomen ble observert under Apollo 16s ferd i 1972, da astronautene kjørte rundt i en
månebil og virvlet opp støv fra månens overflate.
I stedet for å falle ned igjen, slik de ville ha gjort på jorden, holdt støvkornene seg svevende bak bilen.
Den svevende støvformasjonen kan ikke oppstå på jorden, der tyngdekraften er langt sterkere.
Romprogrammet hadde stor betydning i etterkrigstidens rivalisering med Sovjetunionen.
I tillegg til den militære fordelen som beherskelsen av rommet ville gi, handlet det også om prestisje, og her hadde USA allerede lidd flere nederlag – som da Sovjet i 1957 ble det første landet til å sende en satellitt, Sputnik, ut i rommet.
USA hadde simpelthen ikke råd til å tape kappløpet om å komme først til månen.
Men da NASA ifølge Kaysing vurderte sjansen for å lykkes med en månelanding til å være ynkelige 0,0017 prosent, valgte romfartsorganisasjonen den eneste andre utveien, og iverksatte en gigantisk svindel.
Romdraktene er konstruert for å reflektere sollyset, slik at de ikke blir overopphetet. I en kameralinse kan ikke stjernelys konkur-rere med gjenskinnet fra romdrakten.
PÅSTAND 3: «Himmelen har ingen stjerner»
AVVIST: Mangelen på stjerner har en helt naturlig forklaring.
Opptakene er gjort i dagslys, og kameraet, som teknisk er stilt inn for å fotografere astronautene og måneoverflaten, kan ikke fange opp stjernene fordi lyset deres er langt svakere enn romdraktenes refleksjon av solstrålene.
Dessuten gjelder samme forhold på månen som på jorden. Her kan stjernene heller ikke ses før solen har gått ned.
Planen gikk i store trekk ut på å skyte opp romraketten uten astronautene, og deretter filme dem i månelignende kulisser.
For å skaffe utstyret til en film som kunne gjengi månelandskap og romskip realistisk, allierte
NASA seg med Hollywood.
Organisasjonen klarte å overtale den feterte filmregissøren Stanley Kubrick, som året før hadde gjort ferdig science fictionfilmen «2001: En romodyssé» (amerikansk premiere 2. april 1968).
Under innspillingen hadde Kubrick og hans stab fått rådgivning fra romteknologiselskaper, universiteter, observatorier, meteorologiske institutt, laboratorier og andre institusjoner for å sikre at filmen ble realistisk.
Da tidspunktet for oppskytingen av Apollo 11 opprant, kunne NASA innlede samarbeid med mannen som visste mest om produksjon av filmer om verdensrommet – Stanley Kubrick, antok Kaysing.
En time før oppskytingen om morgenen 16. juli gikk de tre astronautene om bord i fartøyet foran rullende kameraer.
Men ifølge Kaysing ble de ikke lenge. 40 minutter senere gikk de nemlig inn i en høyhastighetsheis og ble brakt til et skjermet rom.
For at ingen skulle ane uråd, sørget NASAs teknikere for at fjernsyns-signalet falt ut mens dette foregikk. 20 minutter senere talte kontrollrommet ned til 0, og klokken 09.32 lokal tid steg Apollo-raketten til værs i en sky av røyk og flammer – men uten de tre astronautene om bord.
Raketten styrtet i Polhavet, skrev Kaysing.
Imens ble astronautene fløyet i jetfly til Nevada, der NASA på forhånd hadde bygd opp et kunstig månelandskap.
Her ble de innlosjert i et underjordisk anlegg utstyrt med «enhver tenkelig luksus, inkludert et par av de flotteste showpikene i Las Vegas».
Med anlegget som base spilte astronautene inn månelandingen slik tv-seere over hele verden kjenner den.
Landingen på jorden ble simulert ved at astronautene ble fløyet til en liten atoll utenfor Hawaii.
Her gikk de om bord i et transportfly med romkapselen, den såkalte kommandomodulen, i lasten. Astronautene krøp inn i modulen, som ble dumpet over Stillehavet.
I det hele tatt lot Kaysing til å ha svar på alt.
Bare når han ble spurt hvordan han hadde fått ideen til boken, fremsto han bemerkelsesverdig svevende. Ideen til verket hadde tilsynelatende kommet til Kaysing på overnaturlig vis.
«Kall det en fornemmelse, intuisjon – informasjon fra en mystisk kilde til kommunikasjon som vi ennå ikke forstår... en metafysisk beskjed», forklarte Kaysing i et innledende kapittel.
De to Van Allen-beltene består av ladde partikler fra solvinden, som bremses av jordens magnetfelt. Beltene minsker partikkelstrålingen på jorden.
PÅSTAND: «Strålingen ville tatt livet av astronautene»
AVVIST: På reisen til og fra månen ble astronautene utsatt for stråling, men den var så svak at den tilsvarer 0,1 prosent av en dødelig dose.
Strålingens skadelige effekt avhenger nemlig både av strålingens styrke og av hvor lenge astronauten blir utsatt for stråling.
En astronaut kan dermed oppholde seg nesten fire måneder i Van Allen-beltene før det blir farlig.
På reisen til månen tar det en time å passere strålingsbeltene
Teori gjør astronauter rasende
Kaysings bok vakte stor interesse og ble fulgt av en storm av påstander.
Selv fortsatte han med å presentere teoriene sine, som også senere begivenheter ble vevd inn i.
For eksempel hevdet Kaysing at eksplosjonen om bord på romfergen Challenger, som i 1986 kostet sju astronauter livet, var NASAs verk.
Ifølge Kaysing hadde astronautene fått ferten av svindelen, og romfartsorganisasjonen bestemte seg derfor for å rydde dem av veien før de rakk å gå til offentligheten med opplsyningene.
Astronautenes bevegelser på månen ville vært umulig å gjengi i en film tatt opp på jorden i 1969.
PÅSTAND 6: «Månelandingen er filmet i studio»
AVVIST: Hvis astronautenes hoppende gange på månens overflate bare var et film-
opptak i slow motion, ville det vært enkelt å avsløre.
På månen vil astronautene nemlig forflytte seg med en blanding av raske og langsomme bevegelser.
Et hopp opp på månen er raskere og høyere enn på jorden, på grunn av den
svakere tyngdekraften (en sjettedel av jordens), mens det tar lenger tid å komme ned på overflaten igjen.
Konklusjonen er at USA i 1969 hadde teknologien til å dra til månen, men ikke filmutstyr til å simulere den.
Selv om vitenskapen kunne motbevise hver eneste av Kaysings påstander, fortsatte han å ture frem. I juli 1996 fikk det astronauten Jim Lovell til å reagere skarpt.
Lovell skrev seg inn i amerikansk romfartshistorie da han som sjef på Apollo 13 i 1970 styrte fartøyet trygt tilbake til jorden etter at en eksplosjon hadde ødelagt fartøyets oksygen-
tank.
«Den fyren er gal. Påstandene hans gjør meg rasende. Vi tok en stor risiko, og det er noe alle i dette landet burde være stolte av», uttalte Lovell.
Kaysing anla sak for ærekrenkelse, men saken ble avvist av retten i 1997.
I 2013 trodde sju prosent av amerikanere at månelandingen var en bløff.
