Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Jeriko

Verden tok form med murstein

For 10.000 år siden hadde menneskene knapt funnet på å bygge hus før de oppfant mursteinen. Hvis ikke kloke hoder hadde funnet ut hvordan leire kan brukes til å lage verdens mest populære byggeklosser, ville vi ikke ha hatt templene i Babylon, Colosseum i Roma og middelalderens katedraler.

Bettmann/getty images

Selve sivilisasjonens byggekloss -– det var hva arkeolog Kathleen Kenyon fant da hun på 1950-tallet gravde i ruinene av oldtidsbyen Jeriko.

Hun hadde kommet til Jordanelvens vestlige bredd på en langvarig misjon, for målet var å utforske byen som er nevnt i Det gamle testamentet – og som Londons universitet var glødende interessert i.

Seks år med møysommelig gravearbeid avslørte imidlertid mer enn en bibelsk bys fundamenter: under jorden ventet en sensasjon som var enda eldre og langt mer epokegjørende.

Kathleen Kenyon fant murstein som var formet rundt år 8000 f.Kr. Dengang hadde steinalderfolket knapt nok gitt opp tilværelsen som jegere; de hadde bare såvidt begynte å lære å dyrke jorden og visste ingenting om å lage krukker av leire.

Likevel fikk oppfinnsomme hjerner ideen om å forme leirjord til avlange klumper. Etter tørking kunne klumpene stables slik at de dannet solide murer og vegger som kunne bære et tak.

Jerikos murstein var årsaken til at en samling steinalderhytter kunne vokse til en hel by. Innbyggerne i Midtøsten hadde prestert en arkitektonisk genistrek som menneskeheten i alle århundrer etterpå har vært i stand til å bygge videre på.

Egyptisk vægmaleri stenmagere

5000 år gamle veggmalerier viser steinmakernes og murernes arbeid i Egypt.

© Bridgeman images

Leirklumper skapte de første byene

Oppfinnelsen av mursteinen var et stort sprang fremover for steinaldermennesket. Da innbyggerne i Midtøsten begynte å bruke det nye byggematerialet, viste det seg å være langt bedre enn de leirkledde veggene som hittil hadde omgitt de primitive hjemmene deres.

Murstein av leire hadde også den store fordelen at de var lette å frakte. Dermed trengte ikke byggeplassen å ligge kloss oppå stedet der leiren ble gravd opp. I tillegg ble husene sterkere takket være måten mursteinene ble produsert på.

De eldste typer murstein kalles adobe og besto av leirjord som steinmakerne vætet og formet med hendene, noe som ga byggesteinene en avrundet form omtrent som et moderne brød.

Deretter ble steinene lagt til tørk under den varme middelhavssolen før de kunne mures opp ved å bruke våt leire som mørtel. Senere utviklet menneskene en ny type adobe som var flatere.

Dermed kunne mursteinene gjøres mer ensartet – selv om de fremdeles ble fremstilt etter øyemål – og murerne trengte mindre mørtel for å fylle ut mellomrommene.

De tørkede leirsteinene gjorde mennesket i stand til å bygge byer. Oppfinnelsen skulle gjennomgå mange forbedringer de neste årtusener, men den dag i dag – 10.000 år senere – er de moderne variantene av den opprinnelige mursteinen fortsatt verdens mest brukte byggemateriale.

Tre typer murstein

Sivilisasjon fikk formstøpte kanter

Steinaldermenneskene eksperimenterte også med hvordan oppfinnelsen deres kunne masseproduseres. Resultatet var en firkantet treform som ble tatt i bruk i Midtøsten rundt år 5000 f.Kr.

Steinmakeren eltet vann og leirjord sammen til en tykk masse som ble tilsatt halmstrå som bindemiddel. Erfaring hadde vist at lange halmfibre ga en mer holdbar adobe.

Den ferdige blandingen kunne bestå av så lite som 30 prosent leire som ble presset ned i den rektangulære trerammen, hvorpå steinmakeren skrapte overflaten glatt med et stykke tre. Deretter kunne han løfte av formen, og nå skulle adoben bare tørke til den var klar til bruk.

Formstøping var et gigantisk fremskritt som gjorde mursteiner helt identiske – og dermed mye raskere å lage. Selve fremstillingen av treformen må imidlertid ha vært en tidkrevende oppgave, for arbeidet ble utført med primitive steinredskaper.

Brent murstein var forutsetningen for at sumerere og senere babyloniere kunne reise zigguratene.

Fra Midtøsten spredte kunnskapen om adobe seg til Egypt, der steinene ble brukt til alle andre byggverk enn de store templene og faraoens palasser.

Arkeologene har funnet de eldste bevarte treformene langs Nilen, og veggmalerier viser hvordan steinmakere og murere arbeidet.

Noen av dem var jødiske slaver, fremgår det av Bibelen. De fikk – ifølge Det gamle testamentet – føle faraoens vrede da profeten Moses ba ham om å frigi hans folk:

"Dere må ikke lenger gi dem halm til fremstilling av murstein," befalte den rasende herskeren sine slavefogder. “La dem selv gå ut og samle halm. Men pålegg dem å levere samme mengde murstein som hittil."

Bibelen beretter at steinmakerne og de andre jødene, anført av Moses, slapp ut av Egypt og nådde Midtøsten, der andre steinmakere var i ferd med å skrive det neste kapittelet i mursteinens historie.

© Bridgeman images

Murstein førte opp til gudene

Zigguratene var Mesopotamias høyeste byggverk. Den greske forfatteren Herodot forteller at det sto et tempel på toppen. Zigguraten i Babylon var den største.

70 meter hevet det enorme byggverket seg over Babylon.

Kun 10 pst. av mursteinen var av brent leire. Den utgjorde bekledningen som beskyttet den øvrige soltørkede mursteinen mot vær og vind.

36 millioner mursteiner dannet den trappeformede pyramiden – zigguraten.

7200 arbeidsdager tok det å fremstille de brente mursteinene. Produksjonen av zigguratens soltørkede mursteiner pågikk i mer enn 60 år.

1500 arbeidere var i sving, bl.a. 87 stenmakere, 1090 murere og 404 håndlangere.

Leirestein ble moderne

Ennå i dag finnes det enorme tempelruiner spredt rundt i dagens Syria, Irak og Iran – de eldste byggverkene ble oppført rundt 4500 f.Kr.

De første byggmestrene var sumerere, hvis kultur blomstret i Mesopotamia mellom de store elvene Eufrat og Tigris og som også sto bak de eldste kjente skrifttegn – kileskrift.

Sumerernes imperium bukket under etter 2500 år, men babyloniere og andre kulturer fortsatte å bygge de såkalte zigguratene.

Hver ziggurat besto av murstein som dannet en kunstig høyde. På toppen var det en helligdom til ære for den lokale skytsguden.

I motsetning til egypterne, hadde sumererne ingen forkjærlighet for uthuggede steinblokker når de reiste sine største bygninger – i stedet var støpingen av den første mursteinen til et byggverk en høytidelig begivenhet der kongen opptrådte som steinmaker under en spesiell seremoni:

"Kongen helte innviet vann i formens ramme," heter det i en bevart tekst. Nederst i formen plasserte han et stempel som ville etterlate hellige symboler i den ferdige steinen. "Han smurte med honning, smør og fløte, hvorpå han tilsatte leirmassen ambra og saften fra mange forskjellige trær."

Musikere spilte, og tilskuerne brøt ut i jubel da kongen forsiktig slo på formen for å løsne leiren og den ferdige mursteinen kom til syne. Denne første steinen ble kalt "Asada" – den uovervinnelige.

Neste skritt var nemlig å brenne steinen, for sumererne hadde oppfunnet ovner hvis høye temperatur gjorde leiren hard og motstandsdyktig mot vær og vind.

De brente mursteinene ble et byggemateriale som var en konge verdig. Men det krevde nettopp også en konge for å organisere produksjonen, for brenning av murstein forutsatte spesialister og et stort rikes ressurser.

Kivityöläinen

1. Leiren tas opp

Det romerske teglverket lå som regel nært et leirholdig jordlag slik at steinmakerne hadde tilgang til sin viktigste råvare. Leiren ble gravd opp og renset for urenheter.

Claus Lunau/historia
Savimassa

2. Leirblandingen er klar

Steinmakerne kastet leiren ned i et hull, hvorpå de tilsatte vann og sand slik at leiren ble til en tykk grøt. Sanden skulle gi leiren styrke og sørget samtidig for at mursteinen ikke skrumpet nevneverdig under fremstillingen. Kalk kunne også blandes i leirmassen for å gjøre steinene gule eller hvite.

Claus Lunau/Historia
Puinen muotti

3. Støp mursteinen

Leirmassen ble presset ned i en firkantet treform smurt med f.eks. olje så leiren ikke satte seg fast. Leiren som gikk utenfor formen ble skrapt av så alle steinenes sider var glatte.

Claus Lunau/Historie
Painaminen muottiin

4. La mursteinen tørke

De formpressede, fuktige mursteinene ble lagt til tørk i to-fire uker. Dermed herdet leiren nok til at steinene kunne stables i ovnen uten at de mistet formen. Romerne fremstilte alltid kvadra­tiske steiner i standardstørrelser. Først når mursteinene kom ut på byggeplassen ble de knekket slik at de fikk en anvendelig, avlang form.

Claus Lunau/Historia

5. Brenn steinen hard

De tørkede mursteinene ble stablet i en murt ovn. Under ovnen var det et brenselskammer som måtte fôres med tre eller trekull under hele prosessen. Luftekanaler førte varmen opp til selve ovnsrommet.

  • Ovnens topp ble dekket med et tykt lag av teglavfall og jord.
  • En brenning tok 8-15 timer.
  • Steinene krevde en konstant temperatur på 900-1150 grader.
Claus Lunau/Historia

Brent leire stoppet vannet

Brent murstein var forutsetningen for at sumerere og senere babyloniere kunne oppføre de majestetiske zigguratene. Innerst var de store byggverkene oppført med den soltørkede adoben som kunne produseres enkelt og billig – men som ble brutt ned av vann.

Og nettopp vann hadde folket i Mesopotamia rikelig av, for Eufrat og Tigris gikk jevnlig over sine bredder slik at store landområder ble oversvømt, hus ble skylt bort og hele landsbyer forsvant i gjørme.

Likevel ble zigguratene stående i tusenvis av år, fordi de på utsiden av adoben er kledd med brent murstein som kan motstå flomvannet. Også mørtelen måtte være potte tett slik at vannet ikke trengte inn i bygningens porøse indre.

Murerne brukte derfor bitumen, som utskilles av olje og fantes i pytter og dammer i den oljerike regionen.Produksjonen av brent murstein var en maktdemonstrasjon som vitnet om et velorganisert samfunn.

Brenningen krevde nemlig en konstant temperatur på mellom 900 og 1150 grader i 8-15 timer. Fikk mursteinene for mye varme, ble leiren forvandlet til en uformelig, glassaktig masse. Fikk de for lite, ble de skjøre – selv det minste støt innebar at de smuldret opp.

Teglmakerne produserte murstein i store mengder og utforsket samtidig hvordan murverk kunne opphøyes til kunst: Oppdagelsen av glasering gjorde det for eksempel mulig å lage murer med fargerike mønstre og vakre gjengivelser av konger og krigere.

Spesialfremstilt, håndlagd murstein kunne danne relieffer der motiver i kjempestørrelse trådte fram fra murflaten. Oppfinnsomheten kjente faktisk ingen grenser, inntil Mesopotamias tid som sivilisasjonens kraftsenter løp ut.

Fra 500-tallet f.Kr. var det ved Middelhavets nordlige bredder at nye ideer oppsto – og det ble grekerne og særlig romerne som kom til å utføre mirakler med brent leire.

I Nord-Europa opphørte bruken av murstein fra den ene dagen til den andre da Romerriket kollapset.

Mursteinen kom til Roma

Oldtidens grekere brukte ikke tid på å brenne murstein. I deres regnfattige land nøyde de seg med den gammeldagse adoben, som ble beskyttet av et ytre lag av påsmurt leire blandet med kalk. Til gjengjeld fikk grekerne for vane å utstyre viktige bygninger med tak av brent teglstein.

Noen forskere mener at takene rent ut sagt var årsaken til at grekerne begynte å oppføre sine klassiske templer av marmor siden adobe manglet den nødvendige styrken for å bære de tunge takene. Det var derfor nødvendig med sterkere byggematerialer til veggene.

I stedet for å fremstille brent murstein, hugget grekerne ut blokker av stein som fantes overalt i det fjellrike landet. Athens berømte Parthenon-tempel er laget av marmor som byggherrene kunne hente bare 15 kilometer unna.

Romerne fulgte det greske eksemplet – også deres foretrukne byggematerialer var i århundrer tørket leire samt marmor og en tidlig versjon av betong.

Arkitekten og ingeniøren Marcus Vitruvius Pollio skrev historiens eldst bevarte byggemanual i årene 30-20 f.Kr., og han nevner bare brent murstein noen få steder i sine 10 dyptpløyende bøker.

Senere forfattere ga steinene den samme overfladiske behandlingen, så de skrevne kildene later til å antyde at romerne ikke brukte dette byggematerialet i det hele tatt. Men arkeologien forteller en helt annen historie.

Allerede på Vitruvius 'tid dukket de første brente mursteinene opp på byggeplassene i selve Roma, og 100 år senere var de en viktig del av romersk arkitektur; de ble brukt overalt i imperiet.

roskilde domkirke

De første steinene til Roskilde domkirke ble lagt ca. 1175.

© Jørgen Roed (1838)

Inspirasjonen kom fra franske katedraler

Danske pilegrimer ble så imponert over bl.a. Notre-Dame i Paris at de formidlet sine inntrykk til en dansk arkitekt.

Etter vikingtiden ble Roskilde Danmarks viktigste by – her lå en kongsgård og en kongelig grav­kir­ke. I tillegg ble byen også bis­pe­sete. Flere domkirker av tre og naturstein ble oppført her, før biskop Absalon rundt år
1175 bestilte en domkirke laget av brent murstein.

Intet tyder på at en fransk arkitekt sto for byggingen. I stedet er kir­ken antakelig et dansk bud på hvordan en middelalderkatedral skulle se ut. Inspirasjonen kom antakelig fra prominente pilegrimer som hadde sett katedralene i bl.a. Arras og Laon samt Paris' Notre-Dame.

Men under byggingen i Roskilde skiftet moten i Frankrike; den tunge, ro­man­ske byggestilen vek for gotikken med sine høye søyler og store vin­du­er. Den danske arkitekten innarbeidet den nye stilen i sin kirke.

Ingen skriftlige kilder forteller om byggingen av domkirken, men ar­ke­o­lo­ger har funnet restene av fire tegl­ovner som var i bruk fra 1200-tallet. Her kan de ca. 2,6 millioner steiner være produsert.

Absalon fikk aldri bygget kir­ken ferdig. I år 1192 måtte han overdra bispesetet til sin fetters sønn, Peder Sunesen.

Marked gjorde keiseren stum

Keiser Trajans Marked i Roma er et flott og godt bevart vitnesbyrd om hvor viktig murstein hadde blitt rundt år 100 e.Kr. Byggingen av historiens første kjøpesenter ble ledet av den gresk-syriske hoffarkitekten Apollodorus av Damaskus, som også antas å stå bak byens berømte Pantheon-tempel med sin gigantiske kuppel av betong.

Murene i Trajans Marked ble oppført i en utbredt byggestil som romerne kalte "opus testaceum". Innerst var det en kjerne av betong, som i den romerske versjonen besto av bl.a. vulkansk aske, kalk og småstein som til sammen dannet et veldig sterkt materiale.

Utenpå betongen la Apollodorus et lag av brent murstein – de dannet ikke bare en beskyttende mur men utgjorde også store deler av pynten som arkitekten smykket Trajans Marked med.

Brent murstein dannet halvsøyler som brøt fasadens strenge flater. De var plassert over vinduene der elegant formede overheng hindret regn og stekende sol i å trenge inn i rommet bak.

Bare ved foten og toppen av halvsøylene og rundt noen døråpninger valgte Apollodorus større blokker av uthugget travertin – en kalkstein som romerne brøt ved Tivoli 30 km øst for Roma.

Til slutt polerte arkitekten opp sin gigantiske bygning med hvit stukkatur mens dekorasjonene ble fremhevet med et lag frisk rød maling.

Byggverket var så overveldende at det fortsatt – 250 år senere – overgikk alle sine naboer da keiser Konstantin 2. kom på besøk til Roma, som ikke lenger var hovedstaden i imperiet.

Trajans Marked med sitt omliggende forum der det sto en kjempestatue og et tempel gjorde et uutslettelig inntrykk på ham:

"Da han kom til Trajans Forum, stoppet han overveldet opp mens han studerte det gigantiske komplekset rundt seg," skrev en samtidig romersk historiker. "Synet overgikk enhver beskrivelse og kunne aldri gjøres etter av dødelige mennesker," mente keiseren.

shibam

Skyskrapere av leire

Byen Shibam i Jemen er bygget i leire. Den består av flere hundre høyhus på fem-ni etasjer – høyden har gitt dem tilnavnet “historiens første skyskrapere”.

De første høyhusene ble oppført på 1500-tallet og er enestående for sin tid, men byggematerialet er enda mer oppsiktsvekkende: Shibam er bygget av murstein laget av soltørket leire (såkalt adobe), akkurat som i steinalderen. For å stabilisere bygningene er murene tykkest i første etasje og blir gradvist tynnere. Etasjene er adskilt av tregulv som ligger på bjelker.

Shutterstock
Trajans Marked

Romernes storsenter

I år 113 e.Kr. fikk den romerske hovedstaden en ny, overdekket handelsplass som tilskrives keiser Trajan (98-117 e.Kr.). “Trajans Marked” ble oppført i brent murstein og var seks etasjer høyt. I tillegg til handelsboder og butikker rommet bygningen også administrative kontorer og leiligheter.

Shutterstock
Manhattan brick buildings

New York nøt godt av leirlag

Store forekomster av god leire ved Hudson-elva var medvirkende til at New York på 1900-tallet kunne ekspandere og bli verdens største by. Leiren betydde at New York hadde lett tilgang til byggemateriale. Langs elva skjøt teglverk opp, og murstein i millioner ble skipet over til Manhattan slik at byen vokste seg større nærmest fra uke til uke.

George Rinhart/Getty Images

Industri forsynte Roma med murstein

Murstein ble Romas dominerende byggemateriale. De utgjorde deler av Colosseums murverk, erstattet stein i de store akveduktene og viste seg uunnværlig som varmebestandig materiale i de offentlige badene. Ruinene av Ostia, hovedstadens havn og livsnerven til resten av imperiet, er i dag et rødbrunt ruinlandskap av brent leire.

Roma tørstet etter murstein, og en livlig industri av teglverk skjøt opp for å imøtekomme behovet. Mange ovner er bevart frem til i dag, og de viser hvordan teglmakerne bar seg ad.

Den vanligste ovnen var bygget med to nivåer. Nederst var varmekilden i form av et brennerom som kunne fôres med brensel utenfra. Romerne brukte normalt tre, men trekull forekom også.

Luftekanaler førte varmen opp til rommet over, der de formstøpte og soltørkede steinene var stablet. Ovnen hadde ikke noe tak, fordi mursteinene som regel ble brakt inn og ut den veien.

I stedet dekket teglmakerne ovnen med et isolerende lag av jord og kasserte murstein som holdt på varmen når brenningen startet. Romerne produserte murstein i flere størrelser, men alltid kvadratiske.

De brukte imidlertid aldri denne fasongen i bygningene sine; på hver byggeplass sto slaver klare til å halvere steinene eller dele dem opp i trekanter – alt etter hva arkitekten forlangte.

Enten gikk det aldri opp for romerne at murstein kunne fremstilles klare til bruk, eller også var de likeglade fordi det slavebaserte samfunnet alltid hadde nok arbeidskraft til å bemanne byggeplassene.

Produksjonen av murstein og oppføringen av imponerende bygninger var to grener av det private næringslivet som blomstret i Roma og i resten av Italia. Lenger nord, der imperiet forsøkte å bringe sivilisasjonen til de beseirede folkeslagene, var det hærens ansvar å fremstille byggematerialer.

Legionærer svingte murerskjeen

I Gallia, Britannia og de andre provinsene i utkanten av riket fantes det ingen sivil romersk byggebransje. Her var det hæren som bygget alt hva det keiserlige statsapparatet regnet som uunnværlig når Romas makt og kultur skulle manifesteres blant folkeslag som romerne betraktet som barbarer.

Legionærer bygget fra 122 e.Kr. det 115 km lange forsvarsverket Hadrians mur, som skulle sikre grensen til dagens Skottland, der de herjende pikterne bodde. Hærens soldater oppførte også de nødvendige fort og festningstårn samt amfiteatre og akvedukter som omga muren.

Arbeidet på byggeplassene holdt troppene beskjeftiget når freden rådet – og alle var dessuten enige om at legionærene bare hadde godt av å gjøre noe da de ellers glemte sin militære disiplin og laget ballade.

Hæren var derfor byggherre i store deler av imperiet, og den arbeidet hovedsakelig med brent murstein. Mobile ovner fulgte troppene fra byggeplass til byggeplass, der mursteinen ble stemplet med legionens merke før den ble brent.

Imponerende byggverk som Konstantin-basilikaen i byen Augusta Treverorum ved Rhinen (i dag Trier) står den dag i dag. Militærets rolle som entreprenør betydde imidlertid at legionene tok all kunnskap om å brenne murstein med seg når de marsjerte videre.

Borgerkriger førte til at Roma beordret sine tropper hjem fra Britannia i 407 e.Kr., og i tiden etter ble Romerriket svekket av invaderende germanske stammer slik at hele det vestromerske imperiet smuldret opp de neste tiårene. En stormakt hadde falt og en arkitektonisk epoke var over.

murmester

Våre dagers murere bygger etter samme prinsipper som babylonierne for 6500 år siden.

© Ritzau Scanpix

Mørtel er en sak for seg

Når steinalderfolk bygget med leirestein (adobe), brukte de leire for å binde steinene til hverandre. De brente steinene krevde mørtel av sement, som herder bedre og kan motstå regn.

Mørtelen fremstilles av tre deler kalk og en del leire. Kalk og leire brennes i en sementovn. Deretter knuses det brente materialet til pulver, og sementen er ferdig. Pulveret blandes med vann, blir herdet og kan dermed binde sammen mursteinene.

Byggebransjen forsvant sporløst

I Italia fortsatte mursteinsbyggingen helt upåvirket av Romas fall. Bysantinerne i det overlevende østromerske riket brukte det velkjente byggematerialet til å reise arkitektoniske mesterverk som f.eks. katedralen i Hagia Sofia.

Da stillasene ble tatt ned i 537 e.Kr. var katedralen verdens største bygning – og arbeidet med dens enorme kuppel hadde krevd utvikling av helt nye teknikker.

Nord for Alpene derimot opphørte bruken av brent murstein nesten fra den ene dagen til den andre da Romerriket kollapset. Rester av romersk byggekunst sto fortsatt men ingen hadde teknisk innsikt til å gjøre fortidens mesterverk etter.

Det var derfor nesten et mirakel da den tyske byen Steinbach fikk en basilika oppført i murstein i år 827. Mannen bak kirkebyggingen var en kongelig embetsmann som – antakelig med kirkens hjelp – fikk lov til å hyre italienske håndverkere som krysset Alpene for å løse oppgaven.

Andre byggherrer måtte nøye seg med leirkledde murer. Det var et forgjengelig byggemateriale som lett ble vasket bort av regn. I dag finner arkeologer spor etter husene bare ved å tyde fargeforskjeller i jorda.

Domkirke skapte ny trend

Det skulle gå mer enn 500 år før bruken av mer holdbare byggematerialer igjen ble vanlig i Nord-Europa. Materialet var i første omgang stein som ble hugget ut av fjell, eller naturstein holdt sammen av mørtel.

I England er det også eksempler på at gammel, romersk murstein ble renset og brukt på nytt. Da bygging med nyprodusert brent murstein endelig kom igang igjen, skjedde det et sted der romerne aldri hadde satt sine bein: i Roskilde.

Forskerne aner ikke hvorfor den gamle kunsten dukket opp igjen i nettopp Danmark. Men det ble oppføringen av Roskilde domkirke fra 1175 som satte nye internasjonale standarder.

Der byggingen av katedraler andre steder i Nord-Europa foregikk med naturstein, ble 2,6 millioner murstein brent til den nye prestisjekirken i Roskilde. Med en høyde på 8,5 cm skilte de såkalte munkesteinene seg markant fra romernes flate, kvadratiske modell.

Det enorme antallet murstein betyr at de sannsynligvis ble produsert i nærheten av byggeplassen og brent i en ovn laget for formålet. Likevel gikk byggeprisen opp slik at de brente mursteinene bare ble brukt på den synlige overflaten. Bak den – mellom ytter- og innervegger – er det fylt opp med steiner og byggeavfall.

Etter oppføringen av domkirken i Roskilde spredte bruken av murstein seg i Danmark og derfra til resten av Nord-Europa. Prestisjeprosjekter som klostre, katedraler og borger fikk sine egne teglverk, og inndrevet skatt gikk til å betale for offentlige byggverk i de større byene.

En mengde private teglbrennere startet også opp produksjon. Men murstein kom fortsatt bare på tale for de velstående. Produksjonen var så kostbar at den vanlige befolkningen måtte nøye seg med mer primitive byggematerialer i flere århundrer fremover.

Verden bygger fortsatt i leire

Dampmaskinen fullførte på 1800-tallet mursteinens utvikling fra luksusprodukt til standardmateriale. Den teknologiske utviklingen gjorde det mulig å masseprodusere steinene slik at prisen omsider gikk ned og alle kunne være med – i hvert fall i Europa.

Husene i byene ble høyere og langt mindre sårbare for de rasende brannene som bruken av åpen ild til matlaging så ofte hadde antent. Men selv om brenning av murstein i dag er en velkjent metode over hele kloden, er de opprinnelige byggesteinene adobe likevel langt mer utbredt.

Mange steder er klimaet så tørt at innbyggerne kan nøye seg med soltørkede steiner lik dem steinalderfolket lagde i det forhistoriske Jeriko. Det enkle materialet har fortsatt den fordelen at hvem som helst kan bygge et hus hvis de har tilgang til leirjord og eier en spade.

Les også:

Hverdagsliv

Antikkens romere var også begeistret for lasagne

8 minutter
Reformasjonen

Reformasjonen satte Europa i brann

6 minutter
Arkeologi

Mystisk gudefigur funnet i Danmark

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul