Weimarrepublikken utropes av Philipp Scheidemann.

Weimarrepublikken utropes av Philipp Scheidemann, SPD, fra balkongen i riksdagsbygningen den 9. november 1919.

© Imageselect

Weimarrepublikken: Et demokratisk eksperiment nær ved å lykkes

Weimarrepublikken var en 15 års kamp for overlevelse, klemt inne mellom 1. verdenskrig og Hitlers nazistyre. Den tyske republikken hadde alle odds mot seg men tok likevel opp kampen mot alle som ville den til livs.

Hitler foraktet Weimarrepublikken. Det var det mange andre fra alle politiske leire i Tyskland som også gjorde.

I dag blir Weimarrepublikken sett på med langt større sympati enn den nøt i tiårene etter sin undergang i 1933.

Her er noen av de største utfordringene det nye tyske demokratiet sto overfor i sin korte levetid.

Republikken lenge leve!

Den tyske republikken ble utropt fra vestbalkongen på riksdagsbygningen i Berlin den 9. november 1918.

«Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk!» proklamerte Philipp Scheidemann fra Tysklands sosialdemokratiske parti til de tusenvis av borgere som hadde samlet seg foran parlamentet.

Utropingen av den tyske republikk begravde det tyske keiserriket og avsluttet 1. verdenskrig, som hadde kostet 1,8 millioner tyske soldater livet og lagt den tyske økonomien i ruiner.

Opp av krigens aske steg Weimarrepublikken som ga den hardt prøvede tyske befolkning den mest demokratiske forfatning verden hadde sett til da. Valgrettsalderen var 20 år, kvinner fikk stemmerett, og det var ingen sperregrense ved parlamentsvalg.

Philipp Scheidemann taler til folkemengde den 9. november 1918.

Philipp Scheidemann taler fra et vindu foran en stor folkemengde kort før utropelsen av den nye tyske republikken den 9. november 1918.

© Public Domain (Bundesarchiv)

To tyske republikker født på samme dag

De første månedene etter grunnleggelsen av Weimarrepublikken befant Tyskland seg i en borgerkrigslignende tilstand, med blodige gatekamper og hundrevis av drepte.

Bare noen timer etter SPDs utroping av den nye tyske republikken proklamerte den revolusjonære Karl Liebknecht Tyskland som «den frie sosialistiske republikken Tyskland».

Liebknecht var leder av Spartakusforbundet – Tysklands kommunistiske parti oppkalt etter den legendariske romerske gladiatoren og opprøreren Spartacus.

Inspirert av Lenins revolusjon i Russland året før forsøkte de tyske kommunistene å mobilisere arbeiderne og soldatene til å gripe makten i landet.

Kommunistene ønsket, som de uttrykte det, å skape en sosial revolusjon basert på de utallige arbeider- og soldatrådene som hadde vokst frem i Tyskland etter 1. verdenskrig.

SPD klarte imidlertid å slå ned opprøret, bl.a. ved hjelp av det høyreradikale frikorpset, som talte flere hundre tusen frivillige soldater.

Revolusjonen manifesterte seg aldri, og SPD og sentrumspartiene klarte å beholde makten.

Gatekamper under Weimarrepublikken

Gatekamper under et av de utallige væpnede sammenstøtene som i perioder hørte til dagens orden i Weimarrepublikken.

© Public Domain (Bundesarchiv)

Tre kritiske kuppforsøk

Weimarrepublikken ble forsøkt kuppet flere ganger av krefter fra både venstre- og høyrefløyen.

Berlin for farlig

Den 11. februar 1919 valgte nasjonalforsamlingen lederen av SPD, Friedrich Ebert, til tysk rikspresident, og den 1. august 1919 ble Tysklands første demokratiske forfatning vedtatt i nasjonalforsamlingen i Weimar, Thüringen.

Weimar ble valgt som skueplass fordi hovedstaden Berlin på det tidspunktet ble ansett som altfor farlig til å være vertskap for en grunnlovgivende forsamling.

Det første punktet, den såkalte artikkel 1, var fundamentet for hele Weimarrepublikkens politiske eksistensberettigelse: «Statsmakten utgår fra folket».

Men politikerne klarte aldri å få på plass en stabil regjering. I de seks årene Friedrich Ebert var rikspresident (frem til 1925) ledet han 12 forskjellige regjeringer, og bare i årene fram til 1922 ble 354 tyske regjeringsmedlemmer og politikere myrdet.

Statue av Goethe og Schiller foran nasjonalteateret i Weimar

Statuer av Goethe og Schiller foran nasjonalteateret i Weimar, som for øvrig var det første forsamlingsstedet for Weimarrepublikkens parlament.

© Shutterstock

Hvorfor heter det Weimarrepublikken?

«Weimar-republikken» var et skjellsord som ble popularisert av Hitler under hans vei til makten.

I dagligtale ble Weimar-Tyskland i sin samtid omtalt som Det tyske riket.

Weimar er en liten by i det sentrale Tyskland. Byen var i århundrer en kulturell metropol og hjemsted for de største tyske dikterne, Goethe og Schiller.

Valget av Weimar som scene for vedtakelsen av forfatningen for den nye tyske republikken i 1919 hadde derfor stor symbolsk betydning.

Erstatningskrav skjøt økonomien i senk

Med opp mot 30 deltakende partier ved valgene – og ingen sperregrense til å blokkere de minste av dem – ble skjøre koalisjonsregjeringer snart hverdag i Weimarrepublikken.

Like ille sto det til med Tysklands økonomiske situasjon. Etter avslutningen på 1. verdenskrig underskrev Tyskland motvillig Versaillestraktaten (1919), som var blitt utferdiget av de allierte seierherrene.

Versaillestraktaten påla bl.a. Tyskland å ta fullt ansvar for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger til de allierte nasjonene.

Krigsskadeerstatningene alene beløp seg til 132 milliarder gullmark. Den massive regningen kastet Tyskland ut i en økonomisk krise.

Pengesedler fra gulv til tak under hyperinflasjonen i Weimar-Tyskland

Pengesedler fra gulv til tak under hyperinflasjonen i Weimar-Tyskland. Der en dollar hadde kostet 4,5 mark før krigen, var vekslingskursen i oktober 1923 ufattelige 3,7 mrd. mark for én dollar. Inflasjonen betydde at man måtte betale med bunker av penger for selv de mest basale matvarer.

© Shutterstock

Den nye tyske regjeringen skaffet pengene ved ganske enkelt å trykke flere. Det førte til den verste inflasjonen så langt i historien. Prisene skjøt i været med prisøkninger på opp mot 3,2 millioner prosent i måneden på det verste i 1923.

Situasjonen var desperat for landets innbyggere. Som den østerrikske forfatteren Stefan Zweig skriver i erindringsromanen «Verden av i går» publisert posthumt i 1948:

«Et par skolisser kostet mer enn en sko hadde gjort før, nei, mer enn en luksusbutikk med to tusen par sko; å få reparert et knust vindu kostet mer enn en hel husreparasjon hadde gjort tidligere».

Forut for sin tid

Plakat til film av Fritz Lang: Metropolis.

Filmplakat for Fritz Langs sci-fi-film “Metropolis” (1927). Tysk films første og største gullalder var i perioden etter 1. verdenskrig og frem til Hitlers maktovertakelse.

© Wikimedia Commons

Den store personlige friheten i Weimarrepublikken skapte ny kunst som hele verden måpte over, og en grensesprengende erotisk underverden som samtiden fant både besnærende og frastøtende.

Marlene Dietrich i Der Blaue Engel
© Imageselect

Løssluppen seksualitet

Med mer enn 100 000 prostituerte og 1000 dansehaller var Berlin en syndens hule. Lettkledde kvinner inntok scenen i vovede varietéshow. Samtidig ble det mulig for homoseksuelle og transpersoner å komme ut av skapet og dyrke sin seksualitet i storbyens mange homobarer.

Bauhaus-inspirert bygning fra Weimarrepublikkens tid.
© Shutterstock

Byggestil tok verden med storm

Arkitekturstilen Bauhaus ble lansert i Weimar i 1919 og var et oppgjør med historisismens pompøse bygninger. Bauhaus introduserte en menneskevennlig funksjonalisme som fortsatt preger bybildet i deler av verden i dag.

Otto Dix’ maleri av journalisten Sylvia von Harden.
© Mikkel Hede

Flere borgerrettigheter

I 1918 fikk kvinner stemmerett i Tyskland, og valgrettsalderen ble satt ned til 20 år. I Weimarrepublikken inntok kvinner ikke bare arbeidsmarkedet, men også den politiske arena. Under valget i 1920 ble i alt 111 kvinner valgt inn i Riksdagen.

Økonomien snur

Til tross for all motgang begynte lykken å snu for den hardt prøvede Weimarrepublikken.

I midten av november 1923 vedtok regjeringen en valutareform og innførte overgangsvalutaen rentemark. Vekslingskursen var én rentemark for 1000 milliarder gamle mark.

Året etter ble overgangsvalutaen erstattet av den nye reichsmarken. Tyskerne fikk gradvis tilbake tilliten til penger, og prisene ble mer stabile.

Det hjalp også i stor grad den skrantende økonomien i Weimarrepublikken at USA i 1924 lanserte den såkalte Dawes-planen.

Planen var utarbeidet av den amerikanske politikeren og diplomaten Charles G. Dawes (1865-1951), og formålet var å stabilisere den tyske økonomien.

Dette skulle bl.a. skje gjennom et internasjonalt lån på 800 millioner gullmark, en kraftig reduksjon i erstatningsutbetalingene og en omorganisering av den tyske Reichsbank.

Den økonomiske håndsrekningen fra USA trakk Weimarrepublikken bort fra avgrunnens rand og førte det unge demokratiet inn i en ny æra.

Mellom 1924 og 1929 økte den tyske produksjonen med 50 prosent, og mange industrier klarte å gjenvinne sin tidligere dominerende posisjon på verdensmarkedene.

Med en økonomi i vekst blomstret også kulturlivet og den personlige friheten.

Tre av Weimarrepublikkens forbannelser

Nazitoppene i 1924

Noen av de anklagede i rettssaken om ølkjellerkuppet. Herren i trenchcoat fjerde sist fra høyre krever neppe nærmere introduksjon.

© Wikimedia Commons (Bundesarchiv)

Weimarrepublikken lignet ikke på noe Tyskland hadde prøvd før. Tyskland hadde vært et lappeteppe av mer eller mindre suverene stater i århundrer og etter det et keiserdømme dominert av Preussen. Demokratisk sinnelag var ikke noe tyskerne var født med.

Antidemokrati

Både kommunister og nazister gjorde sitt beste for å knuse demokratiet. Kommunistene anså sosialdemokratene for «klasseforrædere». Også Tysklands aristokrati næret stor skepsis til demokratiet.

Konspirasjonsteori

Den såkalte dolkestøtlegenden var en utbredt konspirasjonsteori blant tyske nasjonalister. Den gikk ut på at nederlaget i 1. verdenskrig skyldtes at sosialister og jøder hadde falt hæren i ryggen. Nazistene brukte dolkestøtlegenden som anti-jødisk propaganda på sin vei til makten.

Dobbeltspill

Nazistene mottok store pengesummer fra nasjonalistiske finansmenn som så på Hitler som mannen som kunne knuse Weimarrepublikken. Nazistene viste seg dyktige til å bytte mellom fløyelshanskene når de opptrådte på bonede gulv, og knokene når de sloss mot kommunistene i gatene.

Ordensfolket

I siste halvdel av 1920-årene var Weimarrepublikken for mange et lysende symbol på moderne tider og sosial fremgang.

For andre var den tyske republikken et arnested for tøylesløshet, dekadanse og det totale sammenbrudd av samfunnets moralske verdier.

Kritikerne så på Weimarrepublikken som en koloss på leirføtter som i sin iver etter å gi befolkningen frihet fullstendig hadde mistet kontrollen. Som den østerrikske forfatteren Stefan Zweig beskrev det i «Verden av i går»:

«Innerst inne hatet nasjonen republikken, ikke fordi man beskyldte den for å undertrykke denne ville friheten, men tvert imot fordi den hadde for løse tøyler. Det tyske folket, som var et ordensfolk, ante ikke hva de skulle gjøre med denne friheten, og de holdt lengselsfullt utkikk: om det dog ikke ville komme noen som kunne ta den fra dem».

Det tyske folket skulle få det «ønsket» oppfylt veldig snart. Mørke skyer lurte i horisonten i form av en ny økonomisk krise og nazistenes fremmarsj.

Børskrakk ga dødsstøtet

Hitler og Hindenburg

Adolf Hitler hilser som nyutnevnt rikskansler i 1933 på den småsenile og siste presidenten for Weimarrepublikken, Paul von Hindenburg. I bakgrunnen anes Hermann Göring og Joseph Goebbels.

© Shutterstock

Oktober 1929 ble begynnelsen på slutten for det skjøre demokratiske prosjektet i Tyskland.

Børskrakket på Wall Street i USA sendte verdensøkonomien ut i fritt fall, og det gikk spesielt hardt ut over Tyskland, som hadde tatt opp store og kortsiktige lån fra USA.

Lånene kunne ikke lenger forlenges, og økonomien i Weimarrepublikken knakk fullstendig sammen. I 1929 var det 1,5 millioner arbeidsledige i Tyskland. I 1932 var tallet steget til 6 millioner, tilsvarende en arbeidsledighetsprosent på 29,9.

Den økonomiske krisen ga næring til den politiske uroen i Weimarrepublikken – og spesielt Nazipartiet (NSDAP) nøt godt av den økende ustabiliteten i samfunnet.

Under valget til Riksdagen den 15. september 1930 ble NSDAP nest størst med 107 mandater. Kommunistene gikk også frem og ble Tysklands tredje største parti med 77 mandater.

Rikskansler Heinrich Brüning fra det katolske sentrumspartiet Zentrum mistet sitt parlamentariske flertall.

Med henvisning til den kommunistiske og nazistiske trusselen besluttet han å styre via de nøddekreter som artikkel 48 i Weimarrepublikkens forfatning åpnet for.

Loven ga rikskansleren mulighet til å suspendere borgerrettighetene i Weimarrepublikkens forfatning dersom den offentlige sikkerheten og orden var i fare.

Beslutningen innvarslet den avdemokratiseringen av Weimarrepublikken som i siste instans banet vei for nazistenes maktovertakelse i 1933.

Weimarrepublikken hadde stått imot økonomiske kriser, en nesten uhemmet frihet og en endeløs rekke av opprør. Men da nazistene startet sitt ideologiske stormangrep, hadde kreftene tatt slutt – motstanden var for utspekulert og utlandet for opptatt av sine egne problemer.