Weimarrepublikken: Et demokratisk eksperiment nær ved å lykkes

Den tyske republikken ble utropt fra vestbalkongen på riksdagsbygningen i Berlin den 9. november 1918.

«Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk!» proklamerte Philipp Scheidemann fra Tysklands sosialdemokratiske parti til de tusenvis av borgere som hadde samlet seg foran parlamentet.

Utropingen av den tyske republikk begravde det tyske keiserriket og avsluttet 1. verdenskrig, som hadde kostet 1,8 millioner tyske soldater livet og lagt den tyske økonomien i ruiner.

Opp av krigens aske steg Weimarrepublikken som ga den hardt prøvede tyske befolkning den mest demokratiske forfatning verden hadde sett til da. Valgrettsalderen var 20 år, kvinner fikk stemmerett, og det var ingen sperregrense ved parlamentsvalg.

De første månedene etter grunnleggelsen av Weimarrepublikken befant Tyskland seg i en borgerkrigslignende tilstand, med blodige gatekamper og hundrevis av drepte.

Bare noen timer etter SPDs utroping av den nye tyske republikken proklamerte den revolusjonære Karl Liebknecht Tyskland som «den frie sosialistiske republikken Tyskland».

Liebknecht var leder av Spartakusforbundet – Tysklands kommunistiske parti oppkalt etter den legendariske romerske gladiatoren og opprøreren Spartacus.

Inspirert av Lenins revolusjon i Russland året før forsøkte de tyske kommunistene å mobilisere arbeiderne og soldatene til å gripe makten i landet.

Kommunistene ønsket, som de uttrykte det, å skape en sosial revolusjon basert på de utallige arbeider- og soldatrådene som hadde vokst frem i Tyskland etter 1. verdenskrig.

SPD klarte imidlertid å slå ned opprøret, bl.a. ved hjelp av det høyreradikale frikorpset, som talte flere hundre tusen frivillige soldater.

Revolusjonen manifesterte seg aldri, og SPD og sentrumspartiene klarte å beholde makten.

Den 11. februar 1919 valgte nasjonalforsamlingen lederen av SPD, Friedrich Ebert, til tysk rikspresident, og den 1. august 1919 ble Tysklands første demokratiske forfatning vedtatt i nasjonalforsamlingen i Weimar, Thüringen.

Weimar ble valgt som skueplass fordi hovedstaden Berlin på det tidspunktet ble ansett som altfor farlig til å være vertskap for en grunnlovgivende forsamling.

Det første punktet, den såkalte artikkel 1, var fundamentet for hele Weimarrepublikkens politiske eksistensberettigelse: «Statsmakten utgår fra folket».

Men politikerne klarte aldri å få på plass en stabil regjering. I de seks årene Friedrich Ebert var rikspresident (frem til 1925) ledet han 12 forskjellige regjeringer, og bare i årene fram til 1922 ble 354 tyske regjeringsmedlemmer og politikere myrdet.

Med opp mot 30 deltakende partier ved valgene – og ingen sperregrense til å blokkere de minste av dem – ble skjøre koalisjonsregjeringer snart hverdag i Weimarrepublikken.

Like ille sto det til med Tysklands økonomiske situasjon. Etter avslutningen på 1. verdenskrig underskrev Tyskland motvillig Versaillestraktaten (1919), som var blitt utferdiget av de allierte seierherrene.

Versaillestraktaten påla bl.a. Tyskland å ta fullt ansvar for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger til de allierte nasjonene.

Krigsskadeerstatningene alene beløp seg til 132 milliarder gullmark. Den massive regningen kastet Tyskland ut i en økonomisk krise.

Til tross for all motgang begynte lykken å snu for den hardt prøvede Weimarrepublikken.

I midten av november 1923 vedtok regjeringen en valutareform og innførte overgangsvalutaen rentemark. Vekslingskursen var én rentemark for 1000 milliarder gamle mark.

Året etter ble overgangsvalutaen erstattet av den nye reichsmarken. Tyskerne fikk gradvis tilbake tilliten til penger, og prisene ble mer stabile.

Det hjalp også i stor grad den skrantende økonomien i Weimarrepublikken at USA i 1924 lanserte den såkalte Dawes-planen.

Planen var utarbeidet av den amerikanske politikeren og diplomaten Charles G. Dawes (1865-1951), og formålet var å stabilisere den tyske økonomien.

Dette skulle bl.a. skje gjennom et internasjonalt lån på 800 millioner gullmark, en kraftig reduksjon i erstatningsutbetalingene og en omorganisering av den tyske Reichsbank.

Den økonomiske håndsrekningen fra USA trakk Weimarrepublikken bort fra avgrunnens rand og førte det unge demokratiet inn i en ny æra.

Mellom 1924 og 1929 økte den tyske produksjonen med 50 prosent, og mange industrier klarte å gjenvinne sin tidligere dominerende posisjon på verdensmarkedene.

Med en økonomi i vekst blomstret også kulturlivet og den personlige friheten.

I siste halvdel av 1920-årene var Weimarrepublikken for mange et lysende symbol på moderne tider og sosial fremgang.

For andre var den tyske republikken et arnested for tøylesløshet, dekadanse og det totale sammenbrudd av samfunnets moralske verdier.

Kritikerne så på Weimarrepublikken som en koloss på leirføtter som i sin iver etter å gi befolkningen frihet fullstendig hadde mistet kontrollen. Som den østerrikske forfatteren Stefan Zweig beskrev det i «Verden av i går»:

«Innerst inne hatet nasjonen republikken, ikke fordi man beskyldte den for å undertrykke denne ville friheten, men tvert imot fordi den hadde for løse tøyler. Det tyske folket, som var et ordensfolk, ante ikke hva de skulle gjøre med denne friheten, og de holdt lengselsfullt utkikk: om det dog ikke ville komme noen som kunne ta den fra dem».

Det tyske folket skulle få det «ønsket» oppfylt veldig snart. Mørke skyer lurte i horisonten i form av en ny økonomisk krise og nazistenes fremmarsj.