Da Muhammed døde i 632 e.Kr., overtok familien ledelsen av den nye religionen islam og det riket som profeten hadde erobret på den arabiske halvøya.
Riket ble kalt et kalifat, og to av Muhammeds svigerfedre og to av hans svigersønner etterfulgte hverandre som ledere av det såkalte Rashidun-kalifatet.
Men etter maktkamper i Arabia ble den siste Rashidun-kalifen myrdet i 656, og deretter brøt det ut en blodig borgerkrig. Guvernøren i det muslimske Syria, Muawiya ibn Abi Sufyan, sverget å hevne kalifen og samlet titusener under seg.
Han ble den første i det såkalte Omayyade-kalifatet – det største av alle de muslimske kalifatene som har eksistert gjennom historien. Under Muawiya ble hovedstaden flyttet til Damaskus, og hær etter hær ble sendt på felttog – noen av dem så langt vekk som til Spania og Sør-Frankrike.
Under omayyadene ble det innført et felles myntvesen, og islamsk arkitektur blomstret. I Jerusalem oppførte de Klippemoskeen på stedet hvor profeten Muhammed ifølge legenden steg opp til himmelen.
I Damaskus ble den imponerende Omayyade-moskeen bygget med hjelp fra høyt spesialiserte bysantinske, persiske og indiske håndverkere.
Omayyadene regjerte i knapt 100 år før deres makt ble brutt og et nytt kalifat oppsto.