5 grunner til kalifatets undergang

Under omayyadene blomstret kulturen i det muslimske kalifatet. Men etter et knapt århundre mistet de grepet om makten.

Under omayyadene blomstret kulturen i det muslimske kalifatet. Men etter et knapt århundre mistet de grepet om makten.

Shutterstock

Da Muhammed døde i 632 e.Kr., overtok familien ledelsen av den nye religionen islam og det riket som pro­feten hadde erobret på den arabiske halvøya.

Riket ble kalt et kalifat, og to av Muhammeds svigerfedre og to av hans svigersønner etterfulgte hverandre som ledere av det såkalte Rashidun-kalifatet.

Men etter maktkamper i Arabia ble den siste Rashidun-­kalifen myrdet i 656, og deretter brøt det ut en blodig borgerkrig. Guvernøren i det muslimske Syria, Muawiya ibn Abi Sufyan, sverget å hevne kalifen og samlet titusener under seg.

Han ble den første i det såkalte Omayyade-kalifatet – det største av alle de muslimske kalifatene som har eksistert gjennom historien. Under Muawiya ble hovedstaden flyttet til Damaskus, og hær etter hær ble sendt på felttog – noen av dem så langt vekk som til Spania og Sør-Frankrike.

Under omayyadene ble det innført et felles myntvesen, og islamsk arkitektur blomstret. I Jerusalem oppførte de Klippemoskeen på stedet hvor profeten Muhammed ifølge legenden steg opp til himmelen.

I Damaskus ble den imponerende Omayyade-­moskeen bygget med hjelp fra høyt spesialiserte bysantinske, persiske og indiske håndverkere.

Omayyadene regjerte i knapt 100 år før deres makt ble brutt og et nytt kalifat oppsto.

© Gabagool

1. Avstander ga ledere ideer

Da Omayyade-kalifatet var på sitt største, strakte det seg fra India til Atlanterhavet og inkluderte hele Nord-Afrika. 33 mill. mennesker bodde i riket. Største­delen var ikke muslimer, men kristne, jøder og tilhengere av ulike naturreligioner.

Kalifatet måtte sette sin lit til at de guvernørene som ble betrodd å lede de mest avsides provinsene var lojale, men med tiden begynte stadig flere av dem å drømme om uavhengighet.

Straffeekspedisjoner og den fortsatte ekspansjonen medførte mange og lange felttog på flere fronter, og det gikk ut over kalifatets økonomi.

2. Kalifen ble konge i stedet for de troendes leder

Muslimenes første kalifer var i familie med islams grunnlegger, profeten Muhammed, men omayyadene kom fra en annen klan. Uten direkte slektskap var det vanskelig å legitimere kravet på tronen.

Kort før sin død gjorde Omayyade-dynastiets grunnlegger Muawiya 1 dessuten noe som samlet kalif­ens tallrike og innbyrdes uenige motstandere:

Han satte til side den gamle valgprosedyren og pekte i stedet ut sin sønn til kalif. Tidligere hadde islams mektigste menn møttes i et råd og valgt en ny leder, men Muawiya forvandlet riket til et arvekongedømme.

I førstningen var omayyadene så militært sterke at misnøyen kunne undertrykkes, men de hadde gitt motstanderne en sak å samle seg om.

© Imageselect

3. Høye skatter skapte misnøye

Kalifatets ikke-muslimske innbyggere måtte betale en ekstraskatt, og det fikk mange til å konvertere til islam. Det var da også den opprinnelige tanken med skatten.

Men omayy­adenes mange felttog var så kostbare at de skiftende kalifene ofte lot være å frita konvertitter fra skatten – for å skaffe flere penger i statskassen.

Dette skapte stor misnøye i riket. Persere og andre konvertitter kunne heller ikke gjøre karriere i hæren eller få innflytelsesrike stillinger i administrasjonen.

Alt dette bidro til den forbitrelsen som omayyadenes rivaler etter hvert kunne utnytte.

4. Borgerkrig svekket riket

Omayyadene utkjempet hele tre borger­kriger på bare 89 år. Den første førte dem til makten i 661, den andre (680-692) rammet dagens Irak og Saudi-Arabia i form av blodige slag.

Blant omayyadenes motstandere var profeten Muhammeds barnebarn Husayn ibn Ali, som falt under slaget ved Kerbala.

Den tredje og siste borgerkrigen (744-750) kost­et omayyadene makten. Alle de tre borgerkrig­ene kom etter at en kalif døde.

Abd-ar-Rahman III, the Emir and Caliph of Córdoba

Omayyadenes siste over­levende prins etablerte sitt eget rike i Spania.

© Universal History Archive/Getty Images

5. Sterk general tvang omayyadene på flukt

I 747 samlet den persiske generalen Abu Muslim en hær og dro ut for å velte omayyade-kalifen.

Overalt der han kom gjentok han sitt løfte om å avsette omayyadene, men ifølge legenden sa han ikke et ord om hvem som skulle regjere i stedet.

Og det virket. 10.000 misfornøyde soldater flokket seg om Abu Muslim, og i år 750 knuste han den siste omayyade-kalifens hær ved elven Zab i Irak. Alle ledende omayyader ble siden henrettet – unntatt én som unnslapp til Spania.

De neste 300 årene hersket slekten hans over det muslimske emiratet Córdoba. I Midtøsten tok abbas­idene i stedet makten og fikk general Abu Muslim snikmyrdet så han ikke utgjorde noen trussel.

De neste 500 år ble kalifatet regjert av abbasider.