Da Muhammed døde i 632 e.Kr., overtok familien ledelsen av den nye religionen islam og det riket som profeten hadde erobret på den arabiske halvøya.
Riket ble kalt et kalifat, og to av Muhammeds svigerfedre og to av hans svigersønner etterfulgte hverandre som ledere av det såkalte Rashidun-kalifatet.
Men etter maktkamper i Arabia ble den siste Rashidun-kalifen myrdet i 656, og deretter brøt det ut en blodig borgerkrig. Guvernøren i det muslimske Syria, Muawiya ibn Abi Sufyan, sverget å hevne kalifen og samlet titusener under seg.
Han ble den første i det såkalte Omayyade-kalifatet – det største av alle de muslimske kalifatene som har eksistert gjennom historien. Under Muawiya ble hovedstaden flyttet til Damaskus, og hær etter hær ble sendt på felttog – noen av dem så langt vekk som til Spania og Sør-Frankrike.
Under omayyadene ble det innført et felles myntvesen, og islamsk arkitektur blomstret. I Jerusalem oppførte de Klippemoskeen på stedet hvor profeten Muhammed ifølge legenden steg opp til himmelen.
I Damaskus ble den imponerende Omayyade-moskeen bygget med hjelp fra høyt spesialiserte bysantinske, persiske og indiske håndverkere.
Omayyadene regjerte i knapt 100 år før deres makt ble brutt og et nytt kalifat oppsto.
1. Avstander ga ledere ideer
Da Omayyade-kalifatet var på sitt største, strakte det seg fra India til Atlanterhavet og inkluderte hele Nord-Afrika. 33 mill. mennesker bodde i riket. Størstedelen var ikke muslimer, men kristne, jøder og tilhengere av ulike naturreligioner.
Kalifatet måtte sette sin lit til at de guvernørene som ble betrodd å lede de mest avsides provinsene var lojale, men med tiden begynte stadig flere av dem å drømme om uavhengighet.
Straffeekspedisjoner og den fortsatte ekspansjonen medførte mange og lange felttog på flere fronter, og det gikk ut over kalifatets økonomi.
3. Høye skatter skapte misnøye
Kalifatets ikke-muslimske innbyggere måtte betale en ekstraskatt, og det fikk mange til å konvertere til islam. Det var da også den opprinnelige tanken med skatten.
Men omayyadenes mange felttog var så kostbare at de skiftende kalifene ofte lot være å frita konvertitter fra skatten – for å skaffe flere penger i statskassen.
Dette skapte stor misnøye i riket. Persere og andre konvertitter kunne heller ikke gjøre karriere i hæren eller få innflytelsesrike stillinger i administrasjonen.
Alt dette bidro til den forbitrelsen som omayyadenes rivaler etter hvert kunne utnytte.
Omayyadenes siste overlevende prins etablerte sitt eget rike i Spania.