Afrikas amasoner satte en støkk i Frankrike
Dahomey-kongedømmets eliteregiment var aggressive, nådeløse – og kvinner. Den franske kolonimakten fikk snart respekt for de afrikanske amasonene, som temmet frykten med hard trening og gin.
Amasonene var kjent for sine hvite bånd rundt hodet, villskap og europeiske rifler.
Skarpe krigshyl bryter morgenstillheten utenfor havnebyen Cotonou på kysten av dagens Benin. Gress-sletten utenfor byen vrimler av tusenvis av krigere fra Dahomey-stammen. De 359 franske soldatene i byen styrter mot forsvarsmuren, og snart runger skuddene over sletten.
Til franskmennenes store forbløffelse består fortroppen av kvinner. De «svarte amasonene», som franskmennene døper dem, har hvite bånd rundt hodet og musketter, macheter og stridsøkser i hendene.
Med kulene hvinende rundt ørene spurter kvinnekrigerne gjennom gresset. Snart begynner de smidige kvinnene å klatre opp festningsmuren.
En fransk sersjant er den første av forsvarerne som faller, og en 16 år gammel amasone hogger resolutt av ham hodet. En skytter på kolonimaktens side begår den fatale feiltakelsen å nøye seg med å avvæpne en såret kvinnelig motstander.
Hun kaster seg resolutt over ham og planter tennene i strupen hans, og slipper ikke taket før en fransk bajonett tar livet av henne.
Etter timers bølgende kamper høres retrettsignalet for amasonehæren. De etterlater seg 120 døde angripere. Franskmennene mister åtte mann og har 26 sårede soldater.
Kolonimakten er rystet. Selv om tapstallene er små, har Dahomey-hæren, anført av amasonene, vist seg å være uhyre kampdyktig. Slaget ved Cotonou i 1890 er det første store slaget i det franskmennene døper Dahomey-krigene.
Amasone-veteranene kjempet i Dahomey-krigene for kong Behanzin.
Fra elefantjegere til krigsmaskiner
Det kvinnelige regimentet ble opprettet på midten av 1600-tallet ut av et mindre korps av elefantjegere, etablert av Dahomeys andre konge, Wegbaja.
Elefantjegerne ble rekruttert blant kongens eget harem på mange hundre kvinner. Han videreutviklet konseptet og trente opp haremet til sin personlige livgarde.
Da Dahomeys hær manglet soldater til å føre krig mot rivaliserende stammer og kongedømmer på begynnelsen av 1700-tallet, ble livvaktene oppgradert til krigerstand.
Amasonene debuterte i 1729 i et slag mot Whydah-kongedømmet, der Dahomey vant en stor seier og markerte den ved å spidde 4000 fiendehoder på pæler.
De fleste kriger handlet imidlertid om å ta så mange fanger som mulig. For kongedømmet kunne gjøre gode byttehandler på kysten der de europeiske slaveskipene la til.
Derfor hadde amasonene alltid med seg sterke lærsnorer i krig til å binde beseirede motstandere. Senere solgte de fangene til europeerne og fikk rifler som betaling.
Skytevåpnene var en enorm fordel i kampene mot de primitivt bevæpnede nabostammene. Det gjorde det lettere å ta den levende valutaen til fange.
Forretningsmodellen var innbringende, kongedømmet vokste, og kvinnene utviklet seg til hærens spydspiss.
Aggresjon skjerpet stridsevnen
Gin var et annet europeisk produkt amasonene brukte i kamp – eller før kamp. Når amasonene dro ut mot et slag, var leiren deres som regel overstrødd av tomme ginflasker. Innholdet hadde de drukket som oppvarming.
Amasonenes kampglød og evner på slagmarken bygde imidlertid på mye mer enn promille. Kvinnene trente blant annet i raskest mulig å forsere store stakker av sammenflettede tornegreiner – en forsvarsmetode fiendtlige landsbyer brukte fordi tornene rev dype sår i angripernes hud.
En annen treningsmetode var å sende en amasone alene inn i den dype jungelen. Her skulle hun overleve alene uten våpen i opptil ni dager. Treningen utviklet amasonenes kjennetegn: hurtighet, utholdenhet og en skyhøy smerteterskel.
Når krigerinnene skulle bevise og utvikle sin villskap, ble de fritatt fra det smertefulle treningsopplegget. Til gjengjeld fikk en levende okse gjennomgå.
Med messende stemmer samlet kvinnene seg langsomt rundt dyret, før de med gjennomborende skrik kastet seg over oksen og drepte den uten bruk av annet enn tenner og negler.
Amasonenes harde trening sikret dem tittelen som landets beste krigere, og med den fulgte store privilegier.
De bodde i kongens store palasser og rangerte høyere enn menn både på slag-marken og i det sivile samfunnet, for de ble sett på som gudinner. Menn måtte bukke dypt for amasonene.
Kong Behanzin med en amasone og haremskvinner. Han døde i eksil i Algerie i 1906.
Frankrike utsletter Afrikas beste hær
Selv franskmennene fikk respekt for kvinnekrigerne. Auguste Bouët, som ledet en fransk misjonsstasjon i Dahomey, konstaterte i 1851 med kolonial arroganse:
«Med en så krigsvant hær som den i Dahomey, kan man, så fremt den trenes etter europeisk modell av franske offiserer, utvilsomt erobre hele kontinentet».
Han hadde muligens rett, for på den tiden hadde ikke afrikanske stammer noen tradisjon for å holde en permanent hær.
De gangene det brøt ut krig, samlet stammene alle sine krigere, utkjempet slaget og oppløste hæren. Derfor satt Dahomey med sin stående hær på makten i regionen i 200 år.
De europeiske stormaktene delte Afrika mellom seg i 1884, og Frankrike fikk Vest-Afrika. De fleste andre kongeriker og stammer valgte å samarbeide med franskmennene.
Men det ville ikke Dahomey-kongen. Slaget ved Cotonou var det første mellom de to landene. Sju måneder senere måtte kong Behanzin skrive under på en fredstraktat.
Men han greide ikke å holde seg i skinnet og angrep året etter en fransk kanonbåt. Frankrike erklærte straks krig, og Behanzin svarte:
«Første gang visste jeg ikke hvordan jeg skulle føre krig mot dere, men nå vet jeg bedre. Vil dere ha krig, er jeg klar. Jeg stopper ikke, om det så tar 100 år og 20 000 av mine krigeres liv».
Franskmennene hadde imidlertid ingen planer om å bruke så lang tid på å underlegge seg den ukuelige kongen og hans krigslystne amasoner. Kolonimakten satte inn 2164 menn for å knekke afrikanerne. Det tok sju uker og kostet 700 franske soldater livet.
Mesteparten av Dahomeys hær på 10 000 krigere døde eller forsvant. Blant de 3000 amasonene var det prosentvise tapstallet høyere enn i resten av hæren.
En strofe fra en av kampsangene deres forklarer hvorfor: «Den som vender tilbake fra krigen uten å ha erobret, må dø».
Amasonene ga aldri opp
Det endelige nederlaget til den franske kolonimakten satte ikke en stopper for kriger-kvinnenes motstand. Med jevne mellomrom ble franske offiserer på mystisk vis tatt av dage i armene på lokale kvinner i Dahomey.
Amasonene hadde generelt vanskelig for å tilpasse seg det sivile livet. Langt inn på 1900-tallet mishandlet forhenværende amasoner sine menn, medkoner og fremmede.
Andre kunne ikke avfinne seg med ekteskapets underdanige kvinnerolle og levde som skygger av seg selv. Den siste krigerkvinnen døde i 1979 – 19 år etter at Dahomey hadde løsrevet seg fra Frankrike.
Selv om de aggressive amasonene var en av Afrikas farligste krigerstander, hadde også de romerske gladiatorene et ry for å være i en klasse for seg. Derfor har vi funnet frem en artikkel til deg om de 5 største gladiatorene.