Da aztekerkongen Montezuma 2. i april 1519 fikk nyss om at hvite menn i båter så store som fjell var ankret opp ved kysten nær Veracruz, ble han både glad og forferdet på en gang. Kanskje var det skaperguden Quetzalcoatl som hadde vendt hjem?
Ifølge en gammel spådom skulle guden med den lyse huden gå i land i sitt gamle rike nettopp her og på dette tidspunktet, og i så fall burde aztekerherskeren være den første til å hilse ham velkommen.
På den andre siden kunne det også tenkes at de nyankomne ikke var guder, men mennesker med onde hensikter – og kanskje hadde de kommet for å plyndre imperiet...
Montezuma beordret et sendebud ut til kysten for å undersøke saken, og befalte ham å ha med seg rikelig med gaver til de fremmede.
Ærbødig overrakte budet gull, sølv, edelsteiner, forgylte skjold, kapper og fargerike fjær til spanjolene. De nyankomne lyste opp ved synet av gavene, og grafset til seg av rikdommene. Sendebudet hadde med seg 2000 tjenere, og nå satte han dem i gang med å bygge palmehytter der de tilreisende kunne søke ly når regntiden satte inn.
Lederen for de hvite mennene presenterte seg som Hernán Cortés, ambassadør for en konge som regjerte over mesteparten av verden.
«Hvor er kongen deres? Vi vil gjerne møte ham», fortalte Cortés, som takket for de kostbare gavene ved å gi en demonstrasjon av våpnene sine.
Sendebudet og følget hans kastet seg i sjokk på bakken da spanjolene med et øredøvende brak avfyrte en kanonkule og denne pulveriserte en jordhaug og splintret et tre. Og da ryttere kort etter galopperte langs stranden med lynende sverd i hånd, ble aztekerne skrekkslagne. Aldri hadde de sett så store dyr eller så blanke våpen.
Etter oppvisningen spurte Cortés om han kunne få noe mer gull. «Gull er godt for et dårlig hjerte. Mennene mine lider av en hjertesykdom, forstår du, og den kan bare lindres med gull», forklarte han. Sendebudet forsikret Cortés om at det var mer der det kom fra.
I Tenochtitlan, Aztekerrikets pulserende hovedstad, lyttet den middelaldrende Montezuma oppmerksomt til sin hjemvendte utsending, som beskrev de fremmede i maleriske ordelag: «Ansiktene deres er hvite, øynene er som kalk, de fleste har langt skjegg, og våpnene er av metall».
I detalj fortalte sendebudet om de skremmende kanonene som luktet så ille og kunne ødelegge alt, om de store hjortelignende dyrene og fråden som sto ut av munnen på dem, og om de fremmedes underlige skikk med å falle på kne og tilbe et trekors som de hadde plantet i sanden.
Beretningen gjorde herskeren urolig. Han visste fortsatt ikke riktig hva han skulle tro. Var det mennesker eller guder som hadde kommet til riket hans? «Mitt hjerte brenner som om det var blitt vasket i chili», erklærte Montezuma utilpass.
Da Cortés og hans menn gikk i land i Mellom-Amerika, ble de møtt av et aztekisk sendebud som la stabler av gull foran føttene på de begeistrede spanjolene. Foto: Bridgeman
Blodige hjerter ofret til gudene
Siden 1503 hadde Montezuma hersket med hard hånd over Aztekerriket, som hadde ekspandert dag for dag og år for år og nå var på sitt mest utbredte. Etter at en av forgjengerne hans, herskeren Itzcotal i 1428 inngikk en allianse med to andre bystater, hadde aztekerne etter blodige kamper erobret makten over nærmere 500 bysamfunn i et område som strakte seg fra Mexicogolfen i øst til Stillehavet i vest.
Aztekerne hadde bare vært fastboende og hatt herredømmet i området noen få århundrer, og selv utgjorde de bare en brøkdel av rikets cirka fire millioner innbyggere. Resten var undertvungne samfunn som nå var slaver i eget hus.
Ikke bare skulle de levere soldater og arbeidskraft til atzekerne, de ble også avkrevd skatter i form av blant annet mais, bønner, chili, kakaobønner, bomullskapper og de høyt verdsatte og dyrebare papegøyefjærene som aztekernes overklasse smykket seg med.
To til fire ganger i året troppet skatteinnkrevere opp i byene for å hente varer. Fra hele riket strømmet det dermed inn ufattelige rikdommer til hovedstaden Tenochtitlan (i dag Mexico City), som med sine 200 000 innbyggere var en av verdens fem mest folkerike byer.
Her bodde herskeren og hans hoff, her levde overklassen i sus og dus. I Tenochtitlan lå også det store tempelet, en 45 m høy trappepyramide med 114 trinn som var aztekernes religiøse og politiske sentrum.
Aztekerne mente selv at de sto i bunnløs gjeld til gudene, som hadde skapt solen, jorden og menneskene ved å ofre seg selv. Eksempelvis var solen blitt skapt ved at to tapre guder hadde kastet seg på et bål, noe som hadde ført til at det oppsto et strålende lys i øst, solen.
For å sikre at universet skulle bestå, måtte aztekerne servere menneskeblod og menneskehjerter til gudene sine, og derfor fløt steintrappene på templene deres nesten alltid med blod.
Ved kultfester, når avlingene sviktet, når et nytt tempel skulle innvies, når de første maisskuddene modnet, når en solformørkelse truet, når regnguden skulle blidgjøres – kort sagt ved alle tilværelsens små og store merkedager – ofret aztekerne til gudene, og i maktsentret Tenochtitlan var blodbadet drevet ut i det ekstreme.
Hvert år mistet 500-700 mennesker livet på toppen av det store tempelet, som spanjolene kalte Templo Mayor, og ved visse anledninger fikk opp mot 20 000 revet hjertet ut av seg på dette stedet.
Både barn og voksne, menn og kvinner ble ofret, men de aller fleste av de dødsdømte var krigsfanger. Mens trommene buldret og folkemengden ropte og huiet, måtte disse mennene gå den tunge veien opp til toppen av pyramiden på rekke og rad. Her oppe ventet prester med svartmalte ansikter og hender.
Når fangene kom til det øverste trinnet, ble de tvunget ned på ryggen over en buet offerstein, og mens fire prester holdt fangens armer og bein fast, sprettet ypperstepresten opp brystet hans med en steinkniv og røsket ut hjertet.
Mens det fortsatt banket og ble det dampende hjertet lagt i en offerskål som en gave til gudene. Seansen ble avsluttet med at prestene sparket den livløse kroppen ned til foten av tempelet, der haugen av lik bare vokste og vokste.
Aztekerne hadde sjelden problemer med å sikre en jevn strøm av fanger til offerseremoniene sine – de ble som regel tatt med tilbake fra et av de stadige erobringstoktene.
Men i fredeligere tider kunne det skorte på forsyningene, og da måtte aztekerne ty til såkalte blomsterkriger, som var den noe misvisende betegnelsen på kamper som ble iscenesatt utelukkende for å skaffe fanger. Det poetiske navnet refererte til slagmarken der rikt dekorerte krigere falt som nyplukkede blomster.
I virkeligheten dreide det seg om seremonielle turneringer der aztekerne utfordret fiendene sine, først og fremst fra Tlaxcala, som var en uavhengig og gjenstridig bystat som lå som en øy midt i Aztekerriket. Kampene var uhyre brutale og varte helt til aztekerne mente at de hadde nok fanger og kunne dra hjem med det levende byttet.
Selv om aztekerne så på menneske-ofringer som en religiøs nødvendighet, selve forutsetningen for at verden skulle bestå, var de i høy grad også et politisk redskap. Beseirede stammehøvdinger ble tvunget til å overvære ofringene av sine egne krigere som var tatt til fange, og denne formen for skremselspropaganda sendte et utvetydig signal om konsekvensene av ikke å innordne seg.
Ettersom ofringene var offentlige forestillinger og fant sted på offentlige steder – på toppen av en pyramide – fungerte de også som et effektivt skremmemiddel overfor menigmann.
Den som måtte leke med tanken om å gjøre opprør mot herskeren, tenkte seg om en ekstra gang når han eller hun ble vitne til den grusomme skjebnen som innhentet ikke bare fiendens soldater, men også lokale barn og voksne.
Aztekernes prester utførte de mange ofringene ved å skjære hjertene ut på ofrene. Foto: Scanpix/akg-images
Trollbundet av synet
Overdådigheten av gaver som Hernán Cortés var blitt overøst med da ekspedisjonen ankom, hadde overbevist ham om at Aztekerriket var et bugnende skattkammer som bare ventet på å bli plyndret.
Han ville nå inn til hjertet av dette paradiset, og begynte den lange marsjen inn i landet mot Tenochtitlan sammen med hæren sin. Han la snart merke til at folk her næret et dypt hat til de griske og blodtørstige undertrykkerne i hovedstaden.
En av de første bystatene spanjolen kom i kontakt med, var Zempola. Her fortalte den lokale herskeren at han og flere andre høvdinger i det enorme riket drømte om å styrte aztekerne, et ønske de delte med den uavhengige bystaten Tlaxcala, som hadde satt seg kraftig til motverge da de ble forsøkt innlemmet i Aztekerriket.
Cortés noterte seg disse opplysningene bak øret, for nå øynet han en mulig strategi for sitt planlagte erobringstokt: En militærallianse med disse hevngjerrige indianerne kunne være nettopp det som skulle til for å lykkes.
På veien til Tenochtitlan måtte Cortés imidlertid innse at spanjolene ikke var like velkomne overalt. Tlaxcalaene avskydde aztekerne, men var ikke mildere stemt overfor de hvite inntrengerne, så det første møtet mellom de to partene endte i en massakre.
Indianernes piler og buer kom til kort i møtet med spanjolenes tunge artilleri, og snart var slagmarken farget rød av de innfødtes blod. I forsøket på å unngå ytterligere tap gikk tlaxcalaene med på å kjempe på spanjolenes side mot aztekerne, mot at Cortés lovet å befri dem for den forhatte fienden.
I november 1519, fem måneder etter landgangen, nådde spanjolene omsider Tenochtitlan, som overgikk enhver forventning i prakt og rikdom.
«Vi ble slått med forundring da vi så denne byen som var bygd på vannet. Synet av de store bygningene, alle laget av stein, trollbandt oss», noterte en av de spanske soldatene, som i likhet med kollegene sine måtte klype seg i armen for å finne ut om det hele var en drøm.
De spanske erobrerne med Hernán Cortés i spissen kom til aztekernes hovedstad etter fem måneder og møtte herskeren Montezuma, som innlosjerte de 500 soldatene i et palass. Foto: Polfoto/Corbis
Like uvirkelig som Tenochtitlans skjønnhet var mottakelsen spanjolene fikk. Til tross for at rådgiverne hans hadde advart mot å slippe de uinviterte gjestene inn i byen, hadde Montezuma bestemt seg for å ønske dem velkommen – selv om han var usikker på om disse fremmede skapningene var guddommelige.
I en bærestol av gull tok han imot de hvite mennene, og mens folket kastet blomster foran føttene på spanjolene, steg herskeren ned fra bærestolen og la et tungt gullkjede med edelsteiner rundt halsen på Cortés.
Siden ble de rundt 500 spanjolene innlosjert i et overdådig palass, der den ene tjeneren etter den andre kom med flere gaver: gull, sølv, de fineste fjærarbeider og flere tusen vakkert vevde bomullskapper.
Også spanjolene hadde med seg gaver til verten – et krystallglass og tre linskjorter – som Montezuma høflig takket for. Derpå inviterte han Cortés på en omvisning gjennom byen, der særlig markedsplassen overveldet spanjolen og følget hans.
Hvor enn de så ble de blendet av rikdommer som overgikk selv deres villeste fantasier.
Alt var til salgs her, fra tunge gullsmykker og glitrende edelsteiner til eksotiske dyreskinn, blendende fjærdrakter og det fineste kunsthåndverk av turkis og jade. Fra toppen av det store tempelet fikk Cortés se byen ovenfra. Utsikten tok pusten fra spanjolen, men det som virkelig fikk ham til å miste fotfestet, var offerskålen med blodferske menneskehjerter som Montezuma viste ham.
Etter å ha gjenvunnet fatningen spurte Cortés om tillatelse til å sette opp et kristent alter i tempelet. Montezumas avslag kom kontant. «Foreslå aldri dette igjen».
Stemningen mellom vert og gjest ble stadig mer anstrengt. Cortés maste hele tiden om mer gull, og han lot aldri en anledning gå fra seg til å kritisere aztekernes religion og da særlig den brutale skikken med å ofre mennesker.
Og bare åtte dager etter at han hadde ankommet byen, bestemte Cortés seg for å gjøre kort prosess: Han belønnet herskerens gjestfrihet med å ta ham til fange og legge ham i lenker i palasset der spanjolene var innkvartert.
Første steg mot avviklingen av Aztekerriket var et faktum. Montezuma var nå redusert til en marionett i spanjolenes hender, for mens Montezuma fortsatt regjerte over folket sitt, regjerte Hernán Cortés over ham.
Massakre i tempelet
Mens Cortés var midlertidig bortreist fra Tenochtitlan i juni 1520, overlot han styringen til stedfortrederen Pedro de Alvarado. Da en gruppe adelige møttes til en religiøs fest i et tempel, fikk de Alvarado det for seg at de i virkeligheten pønsket på en sammensvergelse.
I panikk beordret han derfor sine menn til å ne jempe dem. Iført rustninger fektet spanjolene seg gjennom tempelet. Nyheten om blodbadet gikk som ild i tørt gress gjennom Tenochtitlan, og der spanjolene før var tolerert, var de nå forhatt.
Opprøret ulmet, og da Cortés returnerte til hovedstaden 25. juni, fant han en by i unntakstilstand. I forsøket på å dempe gemyttene tvang han Montezuma til å tre frem på palassets balkong og tale til sine undersåtter, men herskeren hadde for lengst mistet folkets tillit, og i stedet for å høre på ham begynte den rasende folkemengden å bombardere ham med steiner.
Med kasteskyts susende rundt ørene trakk han seg i hast tilbake, men for sent: Han var allerede hardt såret og døde kort etter.
Spanjolene merket nå for alvor at det brant under beina på dem, og flyktet ut av byen 30. juni i ly av natten, nedlesset med det de greide å kare til seg av gull og rikdommer. Men aztekerne hadde kommet dem i forkjøpet og fjernet alle broer.
Tusenvis av krigere i kanoer dukket plutselig opp av mørket, og i et regn av piler og steiner kastet spanjolene seg i vannet i et desperat forsøk på å komme seg i land på den andre siden. Snart fløt kanalene med spanske lik som enten var drept av aztekernes piler eller druknet fordi gullet i lommene deres hadde tvunget dem til bunns.
Det endelige slaget mot aztekerne
Etter det ydmykende tilbaketoget slikket spanjolene sårene hos de indianske allierte i Tlaxcala, uten at de på noe vis hadde gitt opp å erobre Tenochtitlan. Og ni måneder senere, i april 1521, var Cortés klar til nok en gang å sette kursen mot hovedstaden, denne gangen med en uhyre slagkraftig hær på 700 spanjoler og opp mot 70 000 indianere.
De fleste var fra Tlaxcala, resten var rekruttert i bystatene som aztekerne hadde underlagt seg. Med sitt nå inngående kjennskap til hovedstaden iverksatte Cortés en beleiring. Troppene omringet byen og avskar alle forsyningslinjer slik at innbyggerne verken fikk mat eller vann.
I stedet måtte de drikke av det skitne vannet fra innsjøen og overleve på en sparsom diett av firfisler, svaler, tørket dyrehud, gress og vannliljer.
Da aztekerne tross det massive og vedvarende presset nektet å overgi seg, rykket angriperne inn i byen. Her ventet et bittert slag. Hæren til Cortés måtte kjempe om hver gate, og selv om det etter hvert lå døde og sårede overalt, var det som om det hele tiden dukket opp nye motstandere.
Kvinnene mobiliserte og sendte byger av piler av gårde, eldre menn og store barn gikk i nærkamp, og selv om aztekerne med sine primitive våpen døde i hopetall, led også spanjolene og deres kampfeller store tap.
I byens nordlige del ble hele 2000 av indianerne som var under Cortés’ ledelse drept, og 53 spanjoler ble tatt til fange. Samtlige – og fire av hestene deres – fikk hjertene revet ut foran øynene på sine landsmenn på toppen av en pyramide.
I 93 lange dager og netter maktet aztekerne å holde skansen, og da kampene omsider ebbet ut, lå den en gang så funklende byen Tenochtitlan i ruiner. Templer sto i brann, helligdommer var knust, palasser forvandlet til branntomter, og i luften hang en søtlig stank av slaktehus fra de mange tusen likene som fylte gatene.
Ved å ta den nyutnevnte aztekerherskeren Cuauhtemoc, som var Montezumas nevø, til fange, satte spanjolene punktum for erobringen 13. august 1521 – Aztekerriket var nå ugjenkallelig på spanske hender. På ruinene av Tenochtitlan bygde europeerne en ny hovedstad, i dag kjent som Mexico City, og der det en gang lå pyramider, ble det nå oppført kristne kirker.
Indianerne som hadde hjulpet de hvite til seier, måtte snart erkjenne at situasjonen hadde gått fra vondt til verre: De nye makthaverne overtok i vidt omfang det gamle styrets metoder, blant annet skatteinndrivelsessystemet, og gikk frem med en brutalitet som på alle vis minnet om forgjengernes.
«Spanjolene plyndret alt de kom over. De var på konstant jakt etter gull, og de tok de beste kvinnene. Menn ble brennemerket med glødende jern, nær munnen, på kjeven, rundt leppene», fortalte den spanske munken Sahagún, som forgjeves protesterte mot sitt folks fremferd i riket som erobrerne døpte Ny-Spania.