Berømt arkeolog stjal fra Tutankhamons grav

I 100 år har Howard Carter blitt hyllet som arkeologen som fant Tutankhamons grav og generøst overlot skatten til Egypt. Men i realiteten forberedte han århundrets kupp. Det viser ny forskning.

I 100 år har Howard Carter blitt hyllet som arkeologen som fant Tutankhamons grav og generøst overlot skatten til Egypt. Men i realiteten forberedte han århundrets kupp. Det viser ny forskning.

DEA PICTURE LIBRARY/Getty Images

Beksvart mørke omgir den svake flammen. Howard Carter fører forsiktig stearinlyset gjennom hullet i døren inn i oldtidsgraven. Briten holder pusten i spenning mens øynene langsomt venner seg til mørket.

Litt etter litt skimter han omrisset av gjenstander i rommet. Merkelige former trer frem – statuer av mennesker, dyr og guder. Det hele glitrer av gull.

«Ser du noe?» spør sponsoren hans, Lord Carnarvon, utålmodig.

«Ja, fantastiske ting», er svaret.

Med disse ordene skrev Howard Carter seg inn i verdenshistorien 26. november 1922. Hele tiden siden har den britiske arkeologen vært hyllet som hedersmannen som fant den første urørte kongegraven fra det gamle Egypt. Og deretter overlot han storsinnet skattene til egypterne.

Allerede som 17-åring deltok Howard Carter i sin første utgravning i Egypt. Over 30 år senere ble den selvlærte arkeologen verdenskjent for oppdagelsen av Tutankhamons grav.

© Library of Congress

Men i de senere år har forskerne pirket ved glorien som har svevet over britens hode i 100 år.

De to tyske egyptologene Rolf Krauss og Christian Loeben har avslørt at Carter først prøvde å få tillatelse til å ta med Tutankhamons skatter til England, og da det mislyktes, ble han en simpel gravrøver.

Carter jaktet på Tutankhamons grav

Allerede i 1907 ble arkeologen Howard Carter hyret av den søkkrike britiske adelsmannen Lord Carnarvon. I Egypt skulle han finne skatter fra faraoenes tid. Syv år senere begynte Carter å grave i Kongenes dal, som ligger over 600 km sør for Kairo.

Han var spesielt interessert i å finne farao Tutankhamons grav, som flere tiårs utgravninger ennå ikke hadde avdekket. Første verdenskrig satte imidlertid en foreløpig stopper for arbeidet, men i 1917 gjenopptok han finkjemmingen av dalen.

Fem år senere brant jorden under Carters føtter. Lord Carnarvons tålmodighet og penger var etter hvert brukt opp, og arkeologen fikk beskjed om at den utgravningssesongen de var inne i, ville bli den siste som adelsmannen sponset.

Fire briter på trappen ned til Tutankhamons grav. Fra venstre: lady Evelyn, lord Carnarvon, Howard Carter og assistenten Arthur Callender.

© KGPA Ltd/Imageselect

Så Carter følte seg under stort press da han endelig fikk sitt etterlengtede gjennombrudd i november. Briten bestemte seg for å holde funnet av kongegraven hemmelig for å kjøpe seg tid. I boken sin forteller Carter imidlertid en annen historie.

Ifølge verket The Tomb of Tut-Ankh-Amen forlot han straks etter oppdagelsen stedet med sine tre følgesvenner: lord Carnarvon, adelsmannens 21 år gamle datter Evelyn og sin assistent Arthur Callender.

Egypts strenge regler for utenlandske arkeologer krevde nemlig at de omgående skulle rapportere oppdagelsen av en grav til egyptiske myndigheter før de utforsket funnet videre.

«Vi tettet til hullet igjen, låste tregitteret som var satt opp foran den første døren, lot våre innfødte hjelpere holde vakt, steg opp på eslene våre og red hjemover, ned gjennom dalen – tause og i en merkelig forsagt stemning. Jeg tror ikke det var noen av oss som sov stort den natten», skrev Carter i sin bok.

I dag tviler ingen på den siste påstanden. Men søvnløsheten skyldtes ikke de skyhøye forventningene til Egypts hittil eneste uberørte kongegrav, slik Carter antyder.

Det skulle mange arbeidere til for å bære vekk stein og sand under utgravninger i Kongenes dal.

© Harry Burton (1879–1940)

Militære metoder hjalp Carter

Kongenes dal var allerede endevendt, og 61 graver var funnet da Howard Carter begynte den tilsynelatende håpløse jakten på Tutankhamons siste hvilested. Men arkeologen hadde en plan.

I 1100 år ble egypternes faraoer (konger) stedt til hvile i pyramider, men samtlige ble plyndret av gravrøvere. Fra ca. 1540 f.Kr. begynte egypterne i stedet en ny tradisjon med å begrave kongen under jorden i Kongenes dal i det sørlige Egypt.

Men også her slo røvere til. Alle de 61 gravene som arkeologer hadde funnet da Carter begynte jakten på Tutankhamon, var tømt for rikdommer.

Men Carter mente at minst én urørt kongegrav fortsatt lå skjult under ørkensanden, og derfor gikk han systematisk til verks. Først laget han et kart over alle tidligere funn. Deretter delte han dalen i kvadratiske felt – akkurat slik den britiske hæren hadde gjort forut for artilleribeskytning under første verdenskrig.

Carter lot imidlertid ikke granater regne ned over feltene. Han sendte grupper av arbeidere til de feltene som lå nærmest graven til Akhenaten – barnekongens far. I november 1922 kom de over det øverste trinnet i en hittil ukjent bygning. Med åndeløs spenning fulgte Carter utgravningene de neste dagene.

Krauss og Loeben har funnet bevis for at Carter og følget hans slett ikke gikk og la seg den kvelden, men ble nede i graven. Her slo Carter et større hull i døren, hvoretter britene tok seg ulovlig inn i gravkammeret.

I lyset fra lommelykter beveget de seg gjennom forkammeret og videre inn i graven. Alle rommene bugnet av praktfulle gjenstander og kunstverk utført i gull, alabast og elfenben.

Først etter dette sendte Carter bud etter en inspektør fra egyptiske myndigheter. Han ankom ved middagstid dagen etter. Da hadde Carter allerede kamuflert selskapets inntrenging ved å få det til å se ut som om fortidens gravrøvere hadde vært på ferde.

Briten gjorde et stort nummer ut av å fortelle om gravrøverne da inspektøren kom – og han gjentok ivrig historien da selveste generaldirektøren for Departementet for oldtidsminner ankom for å gjennomføre en grundigere kontroll 30. november:

Carter forklarte at et eller flere ran hadde funnet sted i oldtiden – kort tid etter Tutankhamons død i 1323 f.Kr.

Spesielt faraos gull vakte oppsikt verden over. Smykker, skrin og gravgaver var så fint utformet at mange fant det vanskelig å tro at de virkelig var fremstilt for over 3300 år siden.

© Robert Productions Robert Harding/Imageselect & Shutterstock

Ikonisk maske fascinerte alle

På Tutankhamons mumie var det en fint utformet gullmaske med øyne av lapis lazuli. Symbolene på Øvre og Nedre Egypt prydet pannen: gribben og kobraen.

© DEA/A. JEMOLO/Getty Images & Shutterstock

Farao skulle sitte standsmessig

Det ble funnet ikke mindre enn seks troner i graven. Den fineste er denne trestolen belagt med gull, sølv og farget glass. Tutankhamon og dronningen hans pryder rygglenet.

© Richard Mortel/Flickr

Guder beskyttet tarmer og hjerte

Tutankhamons innvoller lå i en alabastkiste, omgitt av et gullbelagt skrin som var knapt en meter høyt. Gudinnene Isis, Neftys, Neith og Serket pryder skrinet.

© Shutterstock

Sjakal i naturlig størrelse

Inngangen til skattkammeret ble voktet av sjakalguden Anubis. Statuen i svartmalt tre er belagt med bladgull slik at gudens ører, øyne og halskjede stråler.

© Mohamed El-Shahed/AFP/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Kongen kappkjørte

Graven inneholdt også seks stridsvogner. De ble brukt i krig, på jakt og under religiøse prosesjoner. Slitasje på hjulene viser at farao hadde brukt en av vognene.

Som bevis for påstanden forklarte Carter at han hadde trengt gjennom en rekke dører som var blitt forseglet av vaktene i Kongenes dal mer enn én gang.

Generaldirektøren – den franske arkeologen Pierre Lacau – kunne ved selvsyn se at graven var et stort rot. Statuer, møbler og vogner var kastet i tilsynelatende tilfeldig orden. Derfor godtok han Carters forklaring.

Graver var god forretning

Løgnen om det tidligere innbruddet skulle imidlertid ikke bare dekke over britenes ulovlige inntrengning i graven. Den var en viktig del av det gigantiske kuppet som skulle gjøre dem rike.

Åtte år tidligere hadde myndighetene gitt Carter og Carnarvon skriftlig tillatelse til å utforske Kongenes dal. Det gamle dokumentet spesifiserte at alle gjenstander som ble funnet i en urørt grav skulle overdras til Det egyptiske museet i Kairo.

Hvis graven derimot ikke var intakt, skulle «alle gjenstander av avgjørende betydning» gå til museet mens Carnarvon kunne beholde «en andel (av funnene, red.) som kompenserte ham tilstrekkelig for besværet», sto det.

I syv år arbeidet Carter på heltid med å tømme, registrere og konservere funnene fra Tutankhamons grav. Mange av dem ga et forbløffende innblikk i den unge faraoens hverdag.

© Shutterstock

Kongen skulle være velkledd

Kongen skulle ikke mangle rent undertøy i etterlivet. Derfor ble det funnet hele 145 trekantede lendekleder av lin i graven – sammen med 12 tunikaer, 14 par hansker samt sokker.

© Philippe Bourseiller/Getty Images & Shutterstock

Trekasse gjemte fostre

I skattkammeret fant Carter to mumifiserte fostre som lå i mini-sarkofager i en enkel trekasse. DNA-analyser har senere fastslått at de var Tutankhamons døtre.

© Timothy A. Clary/AFP/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Naturtro torso var nyttig

Carter snublet også over en statue uten armer og ben. I dag mener forskere at torsoen i malt tre er en prøvedukke som skreddere skulle bruke til å sy klær til farao i dødsriket.

© Olaf Tausch & Shutterstock

Våpen kom fra det ytre rom

På Tuts tid smidde Egypt våpen av bronse, så funnet av jern vakte oppsikt. En konge i Midtøsten forærte farao jerndolken som sannsynligvis stammer fra en meteoritt.

© Print Collector/Getty Images & Shutterstock

Farao elsket å spille

Som flere andre egyptiske kongegraver inneholdt også Tutankhamons grav brettspillet senet. Spillet gikk ut på å få sine brikker i mål før motstanderen.

© Imageselect & Shutterstock

Stokkens grep var i luksusklassen

Mye tyder på at den unge faraoen var funksjonshemmet. Selv om Tut døde i en alder av 18–19 år, fikk han 130 stokker med i evigheten. Noen av dem var temmelig slitte.

Avtalen var ikke uvanlig. På begynnelsen av 1900-tallet ble mange arkeologiske utgravninger fremdeles finansiert ved at deler av funnene ble solgt i etterkant.

Løgnhistorien om oldtidens gravrøvere ville derfor sikre Carnarvon og Carter betydelige inntekter.

Carter og Carnarvon ante da også straks muligheten til å gjøre en god handel og tok kontakt med Metropolitan Museum i New York. Britene lovte at museet skulle stå først i rekken når gjenstandene skulle fordeles, til gjengjeld for assistanse under det omfattende arbeidet med å registrere, frakte og konservere de mange funnene fra Tutankhamons grav.

Under et møte i slutten av 1922 forklarte lord Carnarvon til konservatoren Albert Lythgoe:

«Jeg har tenkt å gi Dem en del av de tingene jeg får. Naturligvis kommer jeg til å gi noe til British Museum. Men jeg har til hensikt å sørge godt for Metropolitan.»

Lythgoe ble glad.

«De kan vel forestille Dem at jeg møtte ham mer enn halvveis med de forsikringene jeg ga ham med hensyn museets takknemlighet for alt det han gjorde – både i denne saken og den store innsatsen han hadde gjort de siste årene», skrev Lythgoe til en kollega.

Inspektør Lythgoe hentydet til en avtale han hadde gjort med Lord Carnarvon og Carter tidligere. Britene hadde levert helergods som hadde tilhørt kong Tuthmosis’ koner for over 3000 år siden.

De to solgte dem videre for den nette sum av 53 397 pund eller ca. 66 millioner nåtidskroner. Som Carnarvons agent innkasserte Carter et så stort salær at det dekket hans personlige utgifter de neste 13 årene – inkludert lønn til to–tre tjenere.

Nasjonalismen knuste drømmen

Men Carter fant snart ut at muligheten for å gjøre en lignende avtale med gjenstandene fra Tutankhamons grav var forsvinnende liten. Tidene hadde endret seg siden lord Carnarvon fikk tillatelse til å grave i Kongenes dal i 1914.

Den gang hadde Egypt vært et britisk protektorat, men åtte år senere måtte Storbritannia la egypterne få sin uavhengighet. Den sterkt nasjonalistiske stemningen i 1922 gjorde det utenkelig å sende egyptiske oldtidsfunn til utlandet – enten Tutankhamons grav var intakt eller ikke.

Kongenes dal ligger i en karrig ørken 11 km fra den gamle byen Luxor i det sørlige Egypt.

© Vyacheslav Argenberg/www.vascoplanet.com

I månedene etter funnet tedde Carter seg som om han eide graven. F.eks. ga han hovmodig den britiske avisen The Times enerett på nyheter om Tutankhamon, mens egyptiske aviser pent måtte vente.

Han lot også folk forstå at det var han som bestemte hvem som kunne få besøke graven og når. Arrogansen gjorde generaldirektør Lacau til Carters bitre fiende.

Derfor hang Carters tillatelse til å utforske graven i en tynn tråd da lord Carnarvon plutselig døde 5. april 1923. Carnarvons enke var bare i stand til å overta tillatelsen fordi Lacaus stedfortreder deltok i reforhandlingen av den, og Carter fikk lov til å fortsette arbeidet. Men det dukket snart opp nye vanskeligheter.

I januar 1924 ble den sterkt nasjonalistiske Saad Zaghlul Egypts nye statsminister, og i hans regjering fikk en viss Morcos Bey Hanna stillingen som minister med ansvar for arkeologiske utgravninger. Valget var dårlig nytt for Carter.

Noen år tidligere hadde det britiske styret i Egypt forsøkt å få frihetskjemperen Bey Hanna hengt, så egypteren nærte et innbitt hat til alle briter.

Morcos Bey Hanna hatet britene generelt og Howard Carter spesielt, bl.a. fordi Carter brukte nettopp den advokaten som hadde forsøkt å få Bey Hanna dømt til døden for forræderi noen år tidligere.

© Al Lataif Al Musawara, Cairo, 17 February 1928

Kort tid etter gravde da også den nye statsråden frem en gammel utgravningstillatelse. Carter hadde fått tillatelsen i 1918, og Bey Hanna gjorde det klart at formuleringen «en intakt grav» ikke betydde at graven behøvde å være urørt.

Da Lacau måneden etter forbød Carter å diktere gjestelisten til en begivenhet i forbindelse med åpningen av kongens sarkofag, fikk arkeologen et raserianfall. Han forlot Tutankhamons grav og sverget på at han aldri ville vise seg der igjen. Men han angret og kom tilbake.

Rødvinskasse avslørte Carter

I mellomtiden florerte ryktene blant egypterne: Det het seg at Carter stjal fra graven. Men det fantes ingen bevis – ikke før arkeologen ble tatt på fersk gjerning.

Pierre Lacau og teamet hans inspiserte graven daglig uten å finne noe mistenkelig. Carter forsynte tilsynelatende samvittighetsfullt alle gjenstander med en påskrift og et løpenummer. Men 30. mars 1924 gjorde Lacau en sjokkerende oppdagelse.

Tutankhamons grav var liten, så gavene måtte stå tett og rotete. Men noe av rotet kan også skyldes den langfingrede Carter.

© Heritage Images/Getty Images

Graven var et eneste rot

Gravgaver i uryddige hauger skal ha vært det synet som møtte Howard Carter da han kikket inn i Tutankhamons grav i 1922. Men mange forskere tviler på den forklaringen.

Kister, statuer, møbler og krukker med oljer til skjønnhetspleie – alt lå hulter til bulter da Howard Carter for første gang kikket inn i Tutankhamons grav i november 1922. Carter skrev at rotet skyldtes gravrøvernes herjinger i oldtiden. Men i dag er det mange forskere som tviler på den forklaringen.

Noen mener at Carter selv raserte graven på jakt etter verdifulle gjenstander. Andre antar at rotet skyldes hastverk da Tutankhamon plutselig døde i ca. 1323 f.Kr. – lenge før arbeidet med å oppføre den unge faraoens grav var ferdigstilt.

Derfor måtte barnekongen stedes til hvile i en annens altfor lille grav, noe som ikke tillot ryddig oppbevaring av alle gravgavene. I stedet måtte mange av de ca. 5000 gjenstandene stues sammen. Slik lyder deres teori.

Akkurat denne dagen undersøkte Lacau en grav i nærheten hvor Carter for sikkerhets skyld oppbevarte de registrerte funnene under klimatiske forhold som minnet om Tutankhamons siste hvilested.

Her åpnet generaldirektøren en kasse med påskriften «rødvin». Da han stakk hånden ned i kassen, utstøtte han et forbauset gisp. Mellom bunker av vatt og gasbind lå en figur fra oldtiden.

Som erfaren egyptolog visste Lacau straks hva dette var: Den umerkede skulpturen stammet tydeligvis fra Tutankhamons grav. Og den var ikke registrert i noen protokoll.

Lacaus egyptiske kolleger ble rasende og ville informere statsministeren om skandalen. Men til Carters store hell hadde Lacau nettopp kommet i unåde hos Morcos Bey Hanna. Franskmannen følte derfor at Carter var en slags alliert som kunne hjelpe ham med å beholde jobben. Saken ble dysset ned, og Carter kunne puste lettet ut.

Attentat endret alt

Like etter reiste Carter til USA på foredragsturné. Ved ankomsten til New York 21. april 1924 ble han mottatt som en helt. Han holdt foredrag for fulle hus i flere storbyer og ble til og med mottatt av president Calvin Coolidge.

Ahmed Ziwar Pasha (1845–1926) var en nær venn av Howard Carter og ble Egypts nye statsminister etter britenes intervensjon.

© Public domain

På hjemreisen innså Carter endelig at han til tross for berømmelsen aldri ville få beholde funnene fra Tutankhamons grav. I et brev til Morcos Bey Hanna skrev Carter motvillig at han og lady Carnarvon herved oppga kravet på gjenstandene.

Men kampen var ikke over. Nok en gang smilte lykken til arkeologen.

Den 19. november 1924 ble sir Lee Stack, øverstkommanderende for den egyptiske hæren, skutt på åpen gate i Kairo. Som følge av attentatet mot den britiske offiseren invaderte Storbritannia Egypt igjen.

Saad Zaghluls regjering ble avsatt og erstattet med et pro-britisk styre under Ahmad Ziwar Pasha, som var en gammel venn av Howard Carter.

Omtrent en måned senere inngikk Carter og Ziwar en avtale som innebar at alle skattene fra Tutankhamons grav skulle forbli i Egypt, men at lord Carnarvons arvinger skulle få et beløp som tilsvarer 26 millioner nåtidskroner i kompensasjon.

Tyvegods dukket opp overalt

Snart ble ryktene om tyveri glemt, og Carter inntok igjen rollen som historiens største gentleman-arkeolog.

Carters grav har den samme inskripsjonen som han fant i Tutankhamons grav: «Måtte din ka (sjel, red.) leve. Måtte du, som elsker Theben, tilbringe millioner av år med ansiktet vendt mot nordavinden mens dine øyne betrakter lykke.»

© Irid Escent/Flickr

Carter døde ensom og glemt

Oppdagelsen av Tutankhamons grav gjorde Howard Carter til en av verdens mest berømte menn. Men da nyhetenes interesse for faraoen avtok, gikk verdens best kjente arkeolog i glemmeboken.

Frem til 1929 bodde og arbeidet Howard Carter i Egypt, der han utrettelig registrerte tusenvis av funn fra Tutankhamons grav. Avslutningen av arbeidet betydde også slutten på Howard Carters karriere som arkeolog. Nå trakk han seg tilbake til sin luksusleilighet i London.

Han besøkte ofte huset sitt i Luxor og fortsatte å selge egyptiske antikviteter til amerikanske museer og rikmenn. Etter som årene gikk og interessen for Tutankhamon avtok, glemte offentligheten Carter, og han ble en ensom mann.

Han var ugift og barnløs, og hans eneste selskap var hans niese Phyllis Walker. Hun fungerte først som Carters sekretær og senere også som hans sykepleier. Da Carter døde av kreft 64 år gammel 2. mars 1939, var niesen blant bare ni personer som stilte opp i begravelsen.

I det beskjedne følget var også lady Evelyn, som hadde vært med på Carters ulovlige nattlige utforskning av graven i 1922.

Da tyvegods fra graven senere begynte å dukke opp, ble saken håndtert med den største diskresjon.

Dette gjaldt bl.a. gjenstander funnet i Carters hjem etter hans død i 1939. Carters niese og arving, Phyllis Walker, sørget for at en fajansevase forsynt med kongens kartusj, samt amuletter og andre gjenstander, ble levert tilbake til Egypt i all hemmelighet.

I nyere tid har det falt flere skjeletter ut av skapet. I 2010 leverte Metropolitan Museum i New York frivillig tilbake 19 funn fra Tutankhamons grav til Egypt.

«Gjenstandene skulle aldri ha forlatt Egypt, og de tilhører derfor rettmessig den egyptiske stat», sa museumsdirektør Thomas P. Campbell til CNN den gang.

Men det er mye som ennå ikke har kommet hjem til Egypt. Museer over hele verden sitter på verdisaker som Carter fjernet fra Tutankhamons grav i strid med avtalen. Det har de to tyske forskerne Christian Loeben og Rolf Krauss dokumentert.

Under et besøk på Louvre i Paris fant Christian Loeben personlig en såkalt ushabti – en tjener for de døde. Veldig avslørende sto Tutankhamons kongenavn på den hvite fajansefiguren.

Et museum i Sachsen i Tyskland er i besittelse av atskillige blå fajanseperler som museet kjøpte på en auksjon.

«Carter gjemte dem i lommen mens kamrene var i ferd med å bli ryddet, og ga dem senere til sekretæren sin», avslørte en kurator som ønsket å være anonym.

Også museer i Brooklyn og Cleveland i USA rommer fortsatt skatter fra Tutankhamons grav. Men som med de andre gjenstandene er deres vei til museene en gåte.

«Ingen liker å snakke om disse ubehagelige tingene», forklarer Loeben.

Carter kan også ha lurt lorden

Noen forskere går skrittet lenger i sine anklager: Det at det finnes så mange tvilsomme gjenstander, tyder på at Carter ikke bare stjal systematisk under sitt nattlige tokt sammen med Carnarvon og under registreringen av funnene.

I realiteten hadde han vært alene i graven før han sammen med Carnarvon og de to andre ledsagerne offisielt oppdaget de «vidunderlige tingene». Det mener de tyske forskerne.

To naturtro Tutankhamon-statuer voktet inngangen til gravkammeret der faraos mumie lå.

© Harry Burton: Tutankhamun Tomb Photographs

Carters forklaringer om ranene er under alle omstendigheter ikke troverdige, sier Loeben. F.eks. påstår Carter at seglene er brutt på noen krukker med vin. Men ingen har noen gang funnet rester av brutte segl.

Loeben kaller Carters påstand om at oldtidens tyver brakk gullfigurer av vognene, for absurd.

«Den slags ornamentering fantes slett ikke på stridsvognene», forklarer han.

«Innbruddet var ren svindel», sier kollega Krauss. Kilder fra 1920-tallet støtter de to forskernes påstand.

I et utkast til en artikkel som aldri kom på trykk i avisen The Times, innrømmet lord Carnarvon at han hadde vært inne i graven sammen med Carter, Evelyn og Callender natten etter oppdagelsen.

Alfred Lucas (1867–1945) tok seg av konserveringen av alle funn fra Tutankhamons grav. Først etter Carters død våget briten å kritisere sin nære samarbeidspartner.

© Public domain

En artikkel skrevet av arkeologen og kjemikeren Alfred Lucas er også spesielt avslørende. Han hjalp Carter med å konservere alle funnene fra Tutankhamons grav. Etter Carters død skrev Lucas om sitt nære samarbeid med den britiske legenden i Annales du Service, en årbok over egyptiske oldtidsfunn:

«Kort etter at jeg innledet samarbeidet med mr. Carter, gjorde han meg oppmerksom på lukkingen (av hullet, red.) og forseglingen. Da jeg sa at det ikke så ut som noe som var gjort i gammel tid, innrømmet han at han hadde gjort det selv.»

Paradoksalt nok leverte Carter selv enda et synlig bevis på tyveriene. Blant de mange fotografiene som dokumenterer utgravningen, finnes det et bilde av et fotavtrykk.

Ifølge Carter hadde «den siste inntrengeren» – altså en av røverne i oldtiden – etterlatt sporet. Men avtrykket ligner ikke akkurat på et sandalspor, men snarere noe en moderne sko ville etterlate seg.

«Det kan være Carters eget fotavtrykk,» foreslår Krauss.