Den selvgode farao Ramses 2. skrøt seg til storhet

Sønn av solguden

Ramses, som ble født rundt 1304 f.Kr., ble i meget ung alder utpekt som farens etterfølger, selv om moren hans, Tuya, ikke var en av faren Seti 1.s mest prominente koner.

Som tiåring ble han utnevnt til leder av hæren, og han fulgte sin far rundt på flere av hans tallrike felttog mot Nubia, Palestina og Syria.

I en inskripsjon på tempelet i Abydos forteller Ramses selv at faren hans en dag holdt sin lille sønn opp for sine undersåtter med disse ordene: “Kron ham til konge slik at jeg kan følge hans bedrifter mens jeg fremdeles er i live!”.

På bakgrunn av dette har enkelte historikere tidligere ment at Seti og Ramses hersket sammen i flere år.

Det avviser imidlertid de fleste i dag. Farao ble sett på som solguden Ras sønn. Han var gudenes bindeledd til menneskene og garantist for at viljen deres ble satt ut i livet på jorden. Det kunne derfor bare være en farao om gangen.

Da faren døde rundt 1279, ble Ramses kronet som den tredje farao i det 19. dynastiet etter sin farfar Ramses 1. og Seti. Den 24 år gamle faraoen satte straks i gang en rekke av de store byggeprosjektene som kom til å prege den lange regjeringstiden hans.

I den nordøstlige delen av Nildeltaet, der hans far tidligere hadde hatt sommerresidensen sin, satte han i gang med å bygge en ny hovedstad, Pi-Ramses (“Ramses’ hus”).

Den gikk også under betegnelsen “den turkise by”, ettersom denne fargen dominerte byens mange palasser, templer og administrasjonsbygninger.

Det nye politiske og økonomiske sentrum skulle imponere med sin skjønnhet og prakt, men hadde også en strategisk plassering i det nordlige Egypt på vei til nabolandene Palestina og Syria.

Seiere over piratene ble blåst opp

Hans første militære oppgave var å forsvare landet mot angrep utenfra. Allerede i det andre året av sin regjeringstid måtte Ramses dermed gå til kamp mot de såkalte shardanuene, en gruppe pirater fra nord som hadde slått seg ned på noen øyer i Nildeltaet.

Derfra hadde de i en årrekke herjet Egypts middelhavskyst. Det var kanskje ikke den mest beundringsverdige seieren man kunne forestille seg for Egypts hær og hersker, men Ramses innkasserte den i en håndvending:

“Shardanuene mistet motet. Det fantes ingen som hadde greid å kjempe mot dem over lang tid. Når de kom frem, fulle av mot etter å ha seilt i krigsskipene sine fra midten av havet, var det ikke noen som kunne stå opp mot dem.

Men han (farao) har beseiret dem med sin tapre styrke og brakt dem til Egypt,” fikk hovedpersonen hogd inn i en steinstøtte funnet i byen Tanis.

At Ramses ikke bar nag, og selv i seierens stund greide å tenke klart og langsiktig, ser man tydelig ved at han senere innlemmet mange av de slagne piratene i hæren som leiesoldater.

Med det berømte slaget ved Kadesh tre år senere gapte den unge feltherren over for mye. Store deler av Palestina og Syria hadde lenge vært under egyptisk dominans, men faraoene hadde hatt problemer med å holde vasallstatene i ro.

Ramses 2.s far og forgjenger, Seti 1., hadde foretatt flere vellykkede felttog inn i syriske og palestinske områder, men han hadde ikke klart å skape en varig fred.

Opprøret ulmet, særlig i de områdene av Palestina og Syria som grenset opp til hettitterriket, periodens andre stormakt.

Nå satte Ramses seg fore å finne en permanent løsning på trusselen mot landets grenser, som selvfølgelig med fordel kunne omfatte en mulighet for en utvidelse av egyptisk territorium, slik at han kunne briske seg med det også.

Nubia mot sør var allerede en del av riket, og i det fattige Libya mot vest var det få verdier å hente. Landene mot øst var derfor hans eneste mulighet til å utvide riket og vinne ytterligere heder.

Slaget utviklet seg langt ifra slik Ramses hadde håpet. Hans største triumf var, som vi har sett, at han holdt stand mot fienden. Etter et par dagers kamper innså hærførerne på begge sider det meningsløse i å kjempe videre. Ramses og den hettittiske kongen sluttet fred, og faraoen satte raskt kursen hjemover.

Tilbaketoget betydde at hettittene straks gjenerobret det ettertraktede området rundt Kadesh. Likevel vendte Ramses hjem i triumf og presenterte slaget som den største seieren i sin regjeringstid.

Det var nemlig livsnødvendig å få en seier med hjem fra Syria slik at han kunne fremstå som den rette til å beskytte folket sitt, og dermed få en god start på regjeringstiden.

Riktignok hadde en farao guddommelig status, men på mange punkter var de egyptiske herskerne utvilsomt altfor menneskelige i sine ambisjoner om å overgå sine forgjengere på tronen og demonstrere sin storhet overfor undersåttene.

Byggestein fraktet på Nilen

Ramses var den av de egyptiske faraoene som hadde størst suksess med å gjøre seg selv udødelig, ikke minst fordi han brukte en så stor del av landets overskudd til å reise store byggverk som minnesmerker over seg selv.

I sin 67 år lange regjeringstid fikk han bygget en lang rekke monumentale templer og bygninger helt ute i de ytterste ørkenkroker av det store riket. Byggingen ble finansiert med gull fra de rike gullgruvene i Nubia.

Templene er som regel bygget i sand- eller kalkstein fra steinbrudd i ørkenen. De høye obeliskene i tempelkompleksene er imidlertid hogd ut i lyserød granitt hentet i Aswan, flere hundre kilometer sør for Luxor og Karnak.

I Egypt var de fleste byggverk ellers tilegnet gudene, men Ramses forspilte sjelden en mulighet til å hylle seg selv og sine gjerninger med pomp og prakt.

De store byggeprosjektene ble alle plassert nær Nilen, slik at de tunge materialene kunne seiles så nær byggeplassen som mulig.

Før og etter seilasen foregikk alt arbeid med materialene manuelt ved hjelp av muskeldrevne kraner og løftemekanismer, mens et system av ramper hjalp arbeiderne med å buksere de flere tonn tunge blokkene på plass.

Arbeidskraften var ikke slaver slik man tradisjonelt har antatt, men høyt utdannede folk – arkitekter, landmålere, kunstnere, håndverkere og arbeidere.

Noen var fast ansatt, mens andre ble rekruttert mer eller mindre frivillig fra lokale landsbyer for å utføre bestemte oppgaver. Alle var forpliktet til å møte opp når landets politiske og religiøse overhode kalte.

De store byggeprosjektene krevde tusenvis av arbeidere, som ble innkvartert i egne håndverkerbyer ved byggeplassen. I byene oppsto bakerier, slakterier og bryggerier, templer, sykestuer og gravplasser.

Her holdt generasjoner av arbeidere til under byggeperiodene. Eksempler på den typen håndverkerbyer er funnet i forbindelse med de store pyramidene i Giza og i Deir el-Medina nær gravtempelet med det latinske navnet Ramesseum, der gravene i Kongenes og Dronningenes dal ble anlagt.

Ramses 2. har satt sitt preg også på disse dalene. Hans egen grav i Kongenes dal er ikke særlig godt bevart, men hans hustru Nefertaris vakkert utsmykkede grav i Dronningenes dal, hører til de absolutt mest imponerende levningene fra det gamle Egypt.

Religion styrket makten

Ramses benyttet seg av Egypts tradisjonelt nære forbindelse mellom religion og statsmakt til å befeste sin makt.

Gjennom byggverk og donasjoner knyttet han seg tett opp mot templene for Egypts tre store guder, Amon i Teben, Ra (Solen) i Heliopolis og Ptah i Memfis. Han begrenset yppersteprestenes rolle i ritualene slik at han selv kunne bli gudenes øverste tilbeder.

Samtidig ga han sin families skytsgud Set en høyere status i statsreligionen. Sist, men ikke minst, ga han seg selv guddommelig status og gjorde seg til sentrum for kultdyrkelse i hele riket.

Ramses fikk reist kolossalstatuer av seg selv over hele landet, statuer som bidro til å utbre ideen om faraos guddommelighet og grenseløse makt.

Statuene har en viss likhet med mumien av Ramses og gir ettertiden inntrykk av en både vakker og karaktersterk mann. Statuene var imidlertid ikke nødvendigvis nøyaktige portretter, men kraftig idealiserte.

For eksempel ble den forfengelige Ramses selv på sine gamle dager alltid fremstilt som ung og vakker. Ramses var heller ikke hevet over å sette sitt eget navn på skulpturer av tidligere faraoer.

Det hadde mange av forgjengerne hans også gjort, og det ble ansett for å være helt i orden å gjenbruke statuer som hadde mistet sin betydning fordi ingen lenger husket den opprinnelige faraoen.

Men Ramses regjerte så lenge og sto bak så mange byggeprosjekter at han rakk å viske ut navnene på mange av sine forgjengere. En hel del av dem er derfor i dag fullstendig ukjente.

Hell og dyktighet ga velstand

Ramses’ regjeringstid falt sammen med en rekke gode år. Nilen gikk langt over sine bredder og etterlot tykke lag av fruktbart slam på jordene, noe som gjorde dem ekstra frodige. Dette håndterte Ramses både klokt og langsiktig. Han skapte økonomisk fremgang i samfunnet og ble populær i befolkningen.

Men det var nok ikke bare hell. Ramses lærte mye av slaget ved Kadesh, og greide faktisk å skape fred ved landets grenser. Striden med de mektige hettittene bølget noen år frem og tilbake, og Ramses foretok flere felttog i Palestina og Syria. Etter hvert sto det imidlertid klart for begge parter at ingen av dem kunne vinne noen endelig seier.

Da hettitterkongen også kom under press innenfra, innledet egypterne og hettittene reelle fredsforhandlinger. I Ramses’ 21. regjeringsår, cirka 1258 f.Kr., underskrev de to stormaktene en omfattende fredsavtale.

Freden viste seg med tiden å bli permanent. Avtalen innebar blant annet at Ramses oppga Egypts krav på sine tidligere syriske besittelser.

Til gjengjeld sikret han landet en fast grense mot nordøst – og en uvanlig lang periode med sikkerhet og fruktbar stabilitet i området.

Gift med fire egne døtre

For å besegle avtalen ga hettitterkongen Ramses sin eldste datter til kone. Den asiatiske prinsessen var bare en av Ramses’ utallige hustruer. To av dem var viktigere enn alle de andre.

Den ene var Ramses’ yndlingskone, Nefertari. Han viet det ene tempelet i det store tempelkomplekset i Abu Simbel til henne, og hun er ofte avbildet sammen med kongen.

Den andre var Isetnofret, som ble førstehustru etter Nefertaris død, og som var mor til Ramses’ etterfølger og 13. sønn, prins Merneptah. Faraoen giftet seg også med fire av sine egne døtre, slik tradisjonen var.

Å ha mange koner var helt normalt for en farao. Ikke bare fordi han kunne velge hvem han ville ha blant sitt eget folk, men også fordi mange kongelige ekteskap ble inngått av politiske årsaker.

Ingen annen egyptisk konge var så produktiv i sine ekteskap som Ramses, som fikk over 100 ektefødte barn. Ikke alle navnene er kjent i dag, men vi vet at en stor del av dem fikk titler og viktige poster i statsadministrasjonen og templene.

En av de mest kjente er sønnen Khaemwaset 1., som Ramses også fikk med Isetnofret.

Han har blitt kalt den første egyptolog, fordi han som yppersteprest ved Ptah-tempelet i Memfis studerte de gamle tekstene og restaurerte mange av de gamle monumentene, slik at kunnskapen om fortiden ikke gikk tapt.

Overlevde arvingene

Enda så mange barn han hadde, overlevde den seiglivede faraoen de fleste av dem, inkludert flere av tronarvingene. Ramses ble nemlig over 90 år gammel før han døde i Pi-Ramses i 1213 f.Kr, etter nesten 67 år ved makten.

Han etterlot seg ikke bare et stort rike som hadde nytt godt av den langvarige stabiliteten i hans regjeringstid, men også en lang rekke arkitektoniske og kunstneriske perler.

Selv ble han balsamert og begravd i Kongenes dal under stor pomp og prakt. Det var her mumien hans ble funnet i 1881, sammen med hans far Setis.

Allerede i antikken spredte omdømmet til Ramses den store seg ut over Egypts grenser. Likevel etterlot Ramses seg et rike som hadde kimen til undergangen i seg. De enorme byggeprosjektene hadde tæret på reservene, og riket var ikke så økonomisk stabilt som det kanskje så ut til da etterfølgeren tok over.

Ramses’ sønn Merneptah var allerede en godt voksen mann, rundt 60 år, da han besteg tronen. Han greide å holde Egypt samlet i flere år.

Etter hvert ble presset på det store riket imidlertid for stort, både fra landets egne stridende slekter og fra mektige fiender, og etter Merneptahs død var sammenbruddet en kjennsgjerning.

En stor arvestrid splittet det 19. dynasti – den kongefamilien som Ramses 2. hadde vært en del av. Bare 33 år etter Ramses den stores død, kom en ny kongeslekt på tronen.