Egyptisk krigerfarao angrep verdens mest ettertraktede land

Egypterne hadde lurt på hvor resten av beduinenes stamme var, og de to mennene hadde underdanig svart:

«De er der hvor den ynkelige hettitterkongen er. For hettittene er i landet Aleppo nord for Turnip. Han fryktet farao for mye til å våge seg sørover».

Ramses vet at Aleppo ligger tre-fire dagsreiser unna. Nå blir det lett å innta Kadesj. Og når han har erobret den viktige byen, kan han marsjere videre direkte inn i Syria, der alle områdets fruktbare naturressurser og travle handelsveier vil ligge for hans føtter. Han har Kadesj i sin hule hånd.

Syria var nøkkelen til verden

Ramses 2. visste kanskje bedre enn noen hvor mye det betydde at den forestående aksjonen ble utført.

Som barn på slutten av 1300-tallet f.Kr. hadde han storøyd lyttet til beretninger om hvordan forfedrene hans et par århundrer tidligere hadde erobret store deler av Syria. Området helt opp til grensen mellom dagens Tyrkia og Syria hadde tilhørt faraoenes rike.

Erobringen hadde vært en stor gevinst for Egypt, for Syria var på den tiden verdens ubestridte handelsknutepunkt. Varer som for eksempel elfenbein, kobber, tinn og fajanse fra Iran, Afghanistan og andre fjerne områder strømmet inn i landet, og syriske havner dominerte hele det østlige Middelhavet.

Med sin geografiske plassering hadde Syria status som verdens strategisk viktigste område. Den som regjerte Syria, styrte verden.

Egypts erobring ble beseglet med en fredsslutning med Mitanniriket, som fra omkring år 1500 f.Kr. styrte det nordlige Syria. Freden varte i tre tiår og sikret at karavaner med varer fra hele den kjente verden strømmet fritt mellom Egypt og Syria.

I de områdene egypterne hadde underlagt seg, tok lokale herskere seg av den daglige ledelsen, mens faraoens embetsfolk var travelt opptatt med å inndrive skatter fra befolkningen.

Pengene ble brukt i Egypt, der staselige byggverk skjøt opp, og hvor en stor og velfungerende hær ble organisert av en like så mektig stat. Ramses 2. var med rette stolt av sitt land.

Hettittene tok makten

Egypt var på full fart mot å bli en politisk og økonomisk stormakt, helt til idyllen brast på begynnelsen av 1300-tallet f.Kr.

Hettittene – et stammefolk fra de russiske steppene – hadde i flere århundrer hersket over Anatolia og valset nå gjennom Syria, som de raskt underla seg.

I år 1349 f.Kr. hadde hettittene veltet Mitanniriket og etablert seg som områdets dominerende makt.

Selve Kadesj hadde hettittene for lengst inntatt da Ramses kom til makten, men begeret fløt over fire år ut i faraoens regjeringstid, da egypternes allierte i Syria begynte å skifte side og erklære sin lojalitet overfor de mektige hettittene.

Ramses var fast bestemt på straks å gjenvinne Egypts tapte områder.

Årstallet for slaget er ukjent

Datidens egyptiske tidsregning stemmer ikke overens med moderne kalendere, og det er derfor vanskelig å vite akkurat når slaget ved Kadesj sto. Noen daterer det til år 1274 f.Kr., mens andre mener det fant sted i år 1285 f.Kr. eller 1300 f.Kr.

Sikkert er det imidlertid at Ramses en dag i april satte kursen mot Syria. Med seg hadde han en mektig hær bestående av fire divisjoner, som hver talte 5000 mann og 500 stridsvogner.

I tillegg hadde faraoen en reservestyrke, som enten besto av lokale fra de egyptisk-kontrollerte områdene eller av egyptere utstasjonert her.

Sammen med hæren var også et stort oppbud av hoffolk og noen av faraoens sønner, som skulle få opplæring til livet som krigsherre.

Den mest farbare ruten til Syria var omgitt av to fjellkjeder og gikk gjennom Bekaadalen, visste Ramses. Alternativet var å snirkle seg langs kysten av Middelhavet og dermed over de tallrike elvene som hadde utløp her.

Kadesj lå ved den nordlige enden av dalen og var derfor en strategisk nøkkelstilling, som Ramses måtte innta hvis drømmen hans om et egyptisk Syria skulle oppfylles.

Ramses ble lurt

Midt i planleggingen ble Ramses avbrutt av et voldsomt leven utenfor teltet. Inn kom et par av livvaktene hans slepende på to skrekkslagne og forslåtte menn. «Hvem er dere?», spurte faraoen strengt mens han så på de to.

Av frykt for å få mer juling buset mennene ut med alt de visste. De var hettittiske speidere og kunne avsløre at Ramses var blitt lurt av de to beduinene som soldatene hans hadde tatt til fange tidligere på dagen.

Beduinene hadde fortalt at hettittene hadde stukket av i frykt og nå befant seg 200 kilometer unna. I virkeligheten var beduinene utsendt av hettittenes konge, Muwatalli 2., som ønsket å få Ramses til å tro at mennene hans ikke var klar til krig.

Faktisk var Muwatalli så kampklar som han kunne bli, fortalte de to mørbankede speiderne: Hettittene lå i stilling på den andre siden av Orontes-elva nær Kadesj «med både infanteri og stridsvogner utstyrt med våpen, og de er mer tallrike enn sanden på elvebredden. De står fullt utrustet, klar til å kjempe bak det gamle Kadesj», heter det i den offisielle egyptiske beretningen som Ramses fikk skrevet etter slaget.

Faraoen var rasende. Beduinenes smigrende snakk om at han hadde fått Muwatalli til å flykte i ren redsel, hadde fått ham til å miste hodet. Ramses var rasende – og desperat. Han hadde gått rett i Muwatallis felle, og nå var hæren hans spredt for alle vinder.

De egyptiske styrkene hadde forlatt byen Pi-Rameses i den nordøstlige delen av Nildeltaet for en måned siden.

Ruten gjennom Palestina og Syria var mer enn 60 mil lang, og for at soldatene skulle kunne brødfø seg selv underveis, hadde Ramses delt styrken inn i fire divisjoner under marsjen.

Så langt hadde bare den ene ankommet Ramses' leir cirka ti kilometer sør for Kadesj. Han var sjanseløs hvis hettittene angrep nå.

Hettittene angrep ved et uhell

I all hast ga Ramses vesiren, en av hans mest betrodde rådgivere, beskjed om å kjøre ut til de andre divisjonene for å skynde på dem. Vesirens ankomst i de tidlige morgentimene satte straks de søvndrukne soldatene i alarmberedskap, og sendte dem ut på ilmarsj.

Divisjonen som var nærmest faraoens leir – P'Re-styrken – hadde om natten slått leir ved byen Ribla cirka 15 kilometer sørøst for Kadesj. Soldatene la straks i vei mot nord i høyt tempo for å komme Ramses til unnsetning.

Infanteristene – med sitt lett gjenkjennelige grove, stripete hodeplagg og linkledde kroppspanser – gikk fremst. Skjoldene hadde de slengt på ryggen, mens buer og spyd ble båret på nakken. Bak dem kom stridsvognene rullende i en sky av støv.

Foran dem strakte sletten seg så langt øyet kunne se, helt til omrisset av den massive festningen i Kadesj omsider kom til syne mot den blå himmelen.

Soldatene var overbevist om at slaget først skulle stå etter at Ramses hadde hatt tid til å stille opp alle troppene. Det infernoet som nå ble utløst mot dem, kom derfor helt uventet og fikk selv de mest garvede krigerne til å få panikk.

Bak en treklynge til høyre for de marsjerende egypterne rullet en stor styrke hettittiske stridsvogner frem.

Om hettittene lå på lur eller møtte på egypterne helt tilfeldig, har vært diskutert livlig av historikerne. Lenge mente man at styrken planla et bakhold, men overraskelsesangrep var ikke en akseptert del av tidens krigføring.

Dessuten hadde ikke styrken med seg noen infanterister, noe som ville vært normalt ved et angrep. Det er derfor mest sannsynlig at stridsvognene var på vei til faraoens leir for å undersøke den nærmere, behørig bevæpnet til oppdraget.

Noen historikere mener at hettittene faktisk ikke så egyptene før de kom frem fra trærne. Og da de først var kommet så langt og hadde fått god fart over sletten, var en konfrontasjon uunngåelig.

Hettittenes hjul, spyd og hester pløyde seg gjennom de marsjerende egypterne, som ble maltraktert under de tunge hjulene. Lamslått av angst og panikk kastet mange egyptere fra seg både buer, skjold og spyd, og sprang så fort de kunne over den tørre sletten.

VIDEO: Se hvordan slaget ved Kadesj forløp

Mager ble sprettet opp

I Ramses' leir speidet vaktposter ut over sletten. Ifølge offiserenes beregninger var to av divisjonene for langt unna til at det kunne være håp om at de nådde frem i tide, men P'Re-styrken burde snart være fremme.

Synet som møtte vaktpostene ved den sørlige skjoldmuren, var imidlertid et ganske annet enn ventet. I det fjerne svevde to støvskyer. Den venstre nærmet seg raskest, mens den andre også raskt ble større og større.

Etter få minutter kjørte P'Re-divisjonens stridsvogner med stor fart inn i leiren, og andpustne soldater fortalte gispende om hettittenes angrep. Før egypterne fikk oppfattet hva P'Re-soldatene sa, dundret hettittenes stridsvogner inn i leiren.

Telt, kasser med proviant og menn som kom i veien, ble meid ned. Forhindringene la imidlertid en demper på farten, og mannskapet hoppet ut av vognene for å gå i nærkamp.

Rundt omkring lå døde og sårede egyptere, knust under hjulene på stridsvognene, men faraoens soldater forsvarte seg så godt de kunne. Oppildnet av tanken om å plyndre kjempet hettittene seg gjennom leiren, men måtte snart gi opp.

Faraoens soldater grep hettittene i det lange håret deres – som hadde fått Ramses til å kalle dem «kvinnesoldater» med forakt – og mens hodene var bøyd bakover, sprettet egypterne opp magene på dem i et eneste sveip med det sigdformede khopesh-sverdet.

Egypterne slår tilbake

Med sine personlige vaktposter som en beskyttende ring rundt det kongelige teltet iførte en rystet Ramses seg krigsutstyret sitt. Utenfor hersket kaos.

En tjener kalte faraoens sønner sammen og fikk gjemt dem unna i andre enden av leiren. Her fikk de, ifølge den offisielle egyptiske beretningen, streng beskjed om ikke å gå ut på vestsiden av leiren, og å holde seg unna slaget.

Imens satte Ramses sin høye, blå krigskrone på hodet. Så svingte han seg opp på en stridsvogn og førte den delen av divisjonen som kunne rekke å bli med, ut av leiren for å angripe hettittene.

Fienden Ramses møtte var i overtall. Ingen vet nøyaktig hvor mange hettittiske stridsvogner som medvirket i denne fasen av slaget, men historikere mener at tallet var omkring 500.

Ramses hadde omtrent samme antall til rådighet i leiren, men rakk ikke å få alle med seg da han i all hast måtte sette av gårde.

Hettittenes styrker var imidlertid i oppløsning. Noen av soldatene var på flukt fra leiren, andre kjørte formålsløst rundt i det støvete landskapet uten å vite hvor neste angrep skulle settes inn. Samtidig var hestene deres trette etter den forserte kjøreturen over sletten og inn i leiren.

Prustende og stønnende begynte dyrene å senke farten, mens Ramses og styrkene hans stadig halte innpå dem. Med sine lette og fleksible stridsvogner manøvrerte egypterne rundt mellom fiendens tyngre kjøretøy.

Desperat pisket hettittene hestene sine, samtidig som de sendte piler mot faraoens folk. Egypternes buer hadde imidlertid mye lengre rekkevidde, og Muwatallis soldater falt en etter en. Da flere stridsvogner kom til fra egypternes leir, var kappestriden avgjort.

På slagmarken lå døde hettitter med piler eller spyd i brystet, eller knust under veltede stridsvogner.

Egyptiske fotfolk vandret rundt på slagmarken og drepte de sårede og skar hendene av de døde; hjemme i leiren viste de hendene til faraoens skriver, som samvittighetsfullt noterte antall hender hver enkelt soldat hadde med seg slik at han kunne bli belønnet etter hvor mange fiender han hadde nedlagt.

Kongen måtte ofre sine krigere

Fra en høyde nær Kadesj så Muwatalli forferdet på mens krigerne hans ble drept og de gjeve stridsvognene knust. Kongen forbannet at soldatene hans hadde kommet til å kjøre inn i egypterne før tiden.

At Ramses' undertallige styrker nå var i ferd med å få overtaket på slagmarken, var nærmest en katastrofe. Hvis han ikke fikk Ramses' stridsvogner bort fra sine egne soldater, ville de bli utslettet.

Spørsmålet var bare hvordan han skulle kunne angripe – for de fleste av de hettittiske soldatene befant seg allerede ute på slagmarken.

I all hast fikk Muwatalli kalt sammen sine nærmeste slektninger og militære ledere. Prinser, hærførere og stammeledere fra hans allierte folk lot seg lydig tromme sammen til en spesialstyrke, som øyeblikkelig ble sendt mot faraoens leir i stridsvogner.

Med store anstrengelser rullet vognene over elva Orontes, som lå mellom de to fiendtlige styrkene, og fortsatte i god fart over sletten.

Akkurat idet de første stridsvognene rullet inn i egypternes leir, ankom Ramses' reservestyrke – kalt Ne'arin. I motsetning til de andre egyptiske styrkene hadde den kommet kystveien langs Middelhavet, slått en bue gjennom landet og angrep nå fra nord.

En takknemlig Ramses skulle senere minnes Ne'arins bedrifter på veggen i gravtempelet sitt:

«Ne'arin brøt inn i svermen av hettitter da de trengte inn i faraos leir, og hans majestets tjenere drepte dem».

De som ikke ble drept av Ne'arins salver av piler, flyktet mot elven. De færreste kom så langt, for på flukten møtte de Ramses og hans styrker. Rasende forfulgte faraoen sine fiender hele veien tilbake til Orontes-elva, som var hettittenes eneste tilfluktssted.

Ramses henrettet kujonene

Mange ble revet med av strømmen fordi de ikke hadde tid til å finne vadestedet, mens andre straks gikk til bunns på grunn av sine tunge panser. De som kom seg over, styrtet i løp eller med hester i vill galopp mot leiren sin.

De dødes klesdrakt og utstyr avslørte at Ramses ikke bare hadde drept menige hettittiske soldater, men også noen av fiendens mest høytstående personer. I egypternes kvarter ble faraoen behørig hyllet for seieren etter alle kunstens regler.

En stund satt Ramses og lyttet til hyllesten i taushet. Så brøt han ut i et voldsomt raserianfall. Faraoens høyeste offiserer satt som fjetret og lyttet til den endeløse tiraden, der særlig soldatene som hadde stukket av under det første møtet med hettittiske stridsvogner fikk gjennomgå. «Rebeller», tordnet Ramses.

Raseriet la seg like raskt som det hadde begynt, og Ramses satte seg surmulende inn på sin forgylte trone. Her ble han sittende til langt på natt, mens han grunnet over det han oppfattet som sine egne soldaters feighet.

Neste dag pekte Ramses ut de mennene som hadde stukket av under sammenstøtet med hettittenes stridsvogner. Han beordret dem til å stille opp utenfor leiren, som om de skulle i kamp.

Forløpet videre beskrev Ramses senere selv uten omsvøp og med morbid stolthet.

«Jeg, majesteten, tvang min vilje gjennom overfor dem, og jeg drepte dem uten opphold. De lå utstrakt foran meg i sitt eget blod på et og samme sted».

Henrettelsene fant sted på den åpne sletten slik at Muwatalli og folkene hans kunne følge med fra det fjerne, og Ramses hevdet senere at drapene fikk hettittenes konge til å be om våpenhvile.

Men Muwatalli, som utvilsomt syntes at Ramses var en grusom hersker, hadde andre grunner til å be om fred. Han hadde mistet sine mest betrodde menn og mange av sine dyrebare stridsvogner.

Dessuten hadde hettittene nå Ramses akkurat der de ville ha ham. Selv om egypterne hadde gjort et voldsomt innhogg i hettittenes styrke, hadde faraoen også selv mistet så mange menn at han ikke ville greie nok et slag mot Muwatalli.

Og selv hvis egypterne likevel skulle lykkes i å jage erkefiendens tropper ut av Kadesj, ville faraoen verken ha krefter eller mannskap nok til de videre
erobringene som måtte til for å sikre Ramses et stabilt fotfeste i Syria.

Slukørede måtte egypterne derfor sette kursen mot sør.

Propaganda-seier til Ramses

Med egypterne på vei sørover fikk hettittene det travelt med å gjenerobre det tapte landet og vise muskler overfor Ramses.

En tid forfulgte en styrke hettitter faraoens soldater og gjennomførte nålestikkangrep. Forfølgelsen var så vellykket at hettittene til og med okkuperte den egyptiske provinsen Upi.

Motstrebende måtte Ramses erkjenne at han tross den knusende seieren over hettittenes stridsvogner ved Kadesj måtte gi opp drømmen om å gjenvinne forfedrenes tapte land i Syria. Propagandakrigen vant han derimot utvilsomt.

I relieffer og i et skrift kalt «Det store eposet» ga Ramses sin versjon av historien. Ifølge den beseiret faraoen hettittene nærmest på egen hånd. Seieren beskrev han som knusende.

Fullt så enkelt gikk det nok ikke for seg. Historikerne er i dag enige om at egypternes versjon av begivenhetene må tas med en klype salt – og at slaget i det store og hele nok må regnes som uavgjort i dag.

16 år etter kampene ved Kadesj inngikk Ramses og hettittene endelig en fredsavtale – den første av sin art i historien. Som en del av forbrødringen giftet den nå middelaldrende Ramses seg med en hettittisk prinsesse.

Avtalen førte til omkring 80 års fred og velstand, og varte helt til de gode tidene sluttet i 1190 f.Kr. Havfolkene og andre folkeslag kjempet seg frem i Syria og fortrengte hettittene. Et nytt spill om verdens mest ettertraktede område kunne ta til.

De relieffene og historiene som Ramses etterlot seg, minnet imidlertid for alltid ettertiden om dramaet som et hettittisk feiltrinn utløste ved Kadesj.