Egyptiske prester ga sine liv til gudene

I rommet står et skap av stein. Med skjelvende hender åpner ypperstepresten dørene av tre, før han kaster seg på magen og kysser gulvet for å vise sin respekt.

Lampene skinner på en statue av gull, men det er ikke en statue presten ser. Foran seg har han selveste Amon-Ra. Og guden er fornøyd – ellers ville han jo ikke oppholdt seg i boligen.

Ypperstepresten stiller mat og drikke foran statuen. Når han mener at gudens ånd har suget opp tilstrekkelig næring, fjerner han fatene igjen.

Så fjerner ypperstepresten forsiktig smykkene fra Amon-Ra og de små stykkene med lin som guden er kledd i.

Han vasker statuen med vann, tørker den og gir den nytt, rent tøy. Med spissen av høyre lille- finger påfører han gudens ansikt duftende olje fra en alabastflaske.

Fra et skrin finner ypperstepresten små kjeder av edelstein som han henger rundt gudens hals, mens brukte smykker legges tilbake i skrinet.

Når guden er behørig kledd på, plasserer ypperstepresten symbolske klumper av rensende natron og duftende harpiks foran kabinettet.

Til slutt skvetter han hellig vann på gudens bolig, lukker portene og feier gulvet mens han går baklengs ut med bøyd nakke. Når dørene til kammeret lukkes, settes et nytt segl på.

Over tempelgården skinner solen.

Ypperstepresten og følget er lettet. Morgenritualet gikk bra, for solguden skinner tilfreds på Egypts folk.

Slik forestiller egyptologene seg at morgenritualet foregikk, basert på skriftruller samt inskripsjoner og bilder fra templene.

Sønn av Amon-Ra

I oldtidens Egypt torde ikke innbyggerne regne med at solen sto opp av seg selv. Hvert morgengry ble imøtesett med angst og spenning.

Soloppgangen og alt annet i tilværelsen avhang av om de mektige gudene var fornøyde. Hvis gudene var fornærmet, kunne de finne på å stanse solens gang og skape kaos, ikke bare i Egypt, men i hele universet.

Som sønn av gudenes gud – Amon-Ra – var farao både en guddommelig utpekt regent og landets høyest rangerte yppersteprest.

Foruten å regjere Egypt og sikre arvefølgen måtte faraoen alltid sørge for å stå på god fot med gudene.

Derfor foresto han de religiøse seremoniene, festivaler og store offentlige opptog med gudenes statuer.

Men med 2000 guder og templer spredt over hele Egypt ble oppgaven for stor for faraoen – tross hans guddommelige herkomst.

Bare matserveringen og vaskingen av de guddommelige statuene skulle skje tre ganger om dagen. For å rekke alt hadde farao utpekt yppersteprester til å utføre seremoniene for ham.

I Amon-Ras tempel i Karnak nær Teben hadde ypperstepresten, også kalt «Amon-Ras første profet», tre hjelpeprester med tittelen andre, tredje og fjerde profet. Bare disse fire fikk åpne solgudens skap.

Templene vrimlet av folk

Yppersteprestene var imidlertid ikke alene om arbeidet. I de største tempel- byene fikk de hjelp av et utall underordnede prester samt astrologer, håndverkere, skrivere og tusenvis av slaver.

Selv om Egypts geistlige ble æret for sitt viktige arbeid med å holde gudene i godt humør, sto de alltid et trinn under faraoen – og de kjente sin plass.

Når ypperstepresten i Karnak åpnet skapet med Amon-Ra, messet han alltid: «Det er farao som sender meg for å se guden».

Samme ritual ble utført i alle de andre templene i riket – uansett hvilken statue som bodde i skapet.

Selv i de mest fattigslige avkroker sto den lokale presten opp før soloppgang for å vekke guden med skjønnsang, utsøkt mat og fine klær.

Som faraoens stedfortreder var det prestens oppgave å sørge for at alle ritualer ble utført korrekt.

Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene, for alt var diktert av de gamle skriftene, helt fra ingrediensene i hellige duft­oljer, til hvilket toneleie gudenes hymner skulle fremføres i.

Når presten siterte fra de hellige skiftene, skjedde det alltid med en papyrus i hånden. Da risikerte han ikke å glemme et ord.

Tempelbibliotekene var fylt med skriftruller som nøye forklarte alle ritualer. Gjorde prestene noe feil – og det trengte ikke være noen stor feil – kunne helvete bryte løs.

Var gudene misfornøyd, kunne de ødelegge det såkalte kosmos, som besto av jorden, gudenes verden samt de dødes underverden.

Krig og død kom fra gudene

Var gudinnen Hathor for eksempel misfornøyd, ble kvinner ufruktbare. Hvis håndverkernes gud, Ptah, ikke fikk sin behørige hyllest, raste bygninger sammen.

Og enda verre: Fikk ikke Nilens gud, Hapi, nok offergaver, ville ikke elva gå over sine bredder og oversvømme Egypts marker med det fruktbare slammet fra Etiopias høyland. Uten slammet vokste ikke kornet, og det ville medføre hungersnød.

Selv om prestene gjorde alt for å behage gudene, lå alltid faren på lur. Alle egyptere visste at lunefulle guder som Seth og Sakhmet bare ventet på anledningen til å lage ulykker.

Kaosguden Seth holdt til i utkanten av sivilisasjonen – blant annet i ørkenen – der han straffet reisende med tørst og død.

Og når Sakhmet var i dårlig humør, sendte hun sine demoner til menneskenes verden, der de spredte sykdom, uhell og i verste fall epidemier, sult og krig.

Egypternes eneste mulighet for å beskytte seg var å fremsi en haug med bønner og besvergelser og bringe rikelige offergaver.

Men ingen utenom faraoen og hans prester fikk gå lenger inn i et tempel enn den første gården.

«Mannen i gata» kunne ikke be foran guden. I stedet måtte de levere fra seg offergavene til tempelet eller oppsøke en prest dersom de for eksempel hadde brukket et bein.

Hvis en bonde eller en slave ville kureres for sitt brukne bein, fikk han prestene til å risse en besvergelse inn i et stykke brent leire.

Leirstykket ble båret som en amulett rundt halsen. Rike kjøpmenn, generaler og adelige bar imidlertid amuletter i gull eller edelstein.

Hadde besvergelsen den rette, formildende effekten, kalte Sakhmet demonene sine tilbake, og bruddet grodde slik at det ble så godt som nytt.

Statuene spiste som konger

Egypts prester og prestinner visste hvilket ansvar som hvilte på dem. Alt i templene var innredet for å behage gudene – og arbeidet tok aldri slutt.

Gudenes statuer skulle for eksempel vaskes og ha mat tre ganger om dagen. Tilberedningen av frokosten begynte allerede et par timer før daggry.

I Karnak, oldtidens største tempelkompleks, bugnet gudenes buffet. Veggdekorasjoner i tempelruinen viser fortsatt hvordan farao Horemheb (som regjerte ca. 1319-1291 f.Kr.) tilbyr berg av mat til Amon-Ra.

Frukt ble stablet på fat og pyntet med blomster. Fra tempelslakteriene fikk gudene levert ferskt kjøtt hver dag.

Men først skulle en prest godkjenne offerdyret. Hadde det sår, eller var det halt, avviste han det – og slakteren måtte finne et nytt.

I tillegg kom ferskt brød fra tempelets egne bakerier, der konditor- ene også laget store og spesielt søte kaker. I bryggeriet helte bryggmesteren vin og øl i krukker, for gudene skulle heller ikke tørste.

Når måltidene var unnagjort og gudene mette, ble de guddommelige smulene fordelt mellom tempelets prester og andre ansatte.

Noen prester var imidlertid så fanatiske med kosten at de unngikk alle overdådige retter – i stedet nøyde de seg med en diett bestående av vann og litt brød.

Selv salt og hvitløk ble skydd, forteller den greske historikeren Plutark (ca. 45-120 e.Kr.).

Renhet var avgjørende

Når guden tok bolig i sitt jordiske hylster, var han eller hun sårbar overfor urenheter fra menneskets verden. Som beskyttelse måtte prestene være rene over hele kroppen.

«De bader i kaldt vann to ganger om dagen og to ganger om natten», skriver den greske historikeren Herodot (ca. 480-420 f.Kr.), som besøkte flere egyptiske templer på sine reiser.

I Karnak foregikk badet i tempelets store hellige innsjø – kunstig grunnlagt med store steintrapper som førte ned til vannet.

I templer som ikke var rike nok til å ha sin egen innsjø, måtte prestene nøye seg med et vaskefat. Men et bad var ikke nok, forklarer Herodot videre:

«Prestene omskjærer seg for renhetens skyld, for de foretrekker renslighet fremfor komfort.

De barberer seg på hele kroppen minst annenhver dag for å sikre seg mot lus og lignende ubehageligheter». I visse templer ble reglene tolket så vidt at barberingen også omfattet prestenes øyenbryn og -vipper.

Når prestene ikke sto på pinne for gudestatuene, brukte de tiden på å øve inn sangene og dansene som skulle oppføres for å holde humøret oppe hos gud-ene.

Prester av begge kjønn brukte flere timer om dagen på å perfeksjonere de innviklede tekstene og trinnene.

Sex i tempel var strengt forbudt

Kjønnslig samkvem mellom prester og prestinner var strengt forbudt, noe Herodot undret seg høylytt over.

«Menn og kvinner er ikke annerledes enn dyr, som, uansett om det er udyr eller fugl, ofte parer seg i templer og på hellige steder. Hadde den aktuelle guden et problem med det, ville han neppe tillatt at det skjedde», resonnerte han.

Men selv om prestene levde i streng askese, brøt de gjerne andre regler – for eksempel ved å ta imot bestikkelse.

Når prestene i Memfis-tempelet slapp den hellige Apis-oksen løs for å ta varsler av dens skritt, fikk befolkningen – mot betaling – lov til å komme inn og se dyret med egne øyne. Ifølge alle regler var det strengt forbudt for vanlige folk å sette sine bein i et tempel.

Prester arbeidet deltid

Da farao Horemheb besteg tronen i ca. 1319 f.Kr., hadde den egyptiske gudeverdenen og mytene den bygde på, eksistert i nesten 1500 år. I løpet av den tiden hadde Egypts prestestand vokst til over 100 000 mennesker.

Ikke alle prester var fanget bak tempelmurene for evig. De aller fleste var lekfolk, det vil si frie borgere som i kortere eller lengre perioder utførte tjenester i landets templer.

Når presten eller prestinnen ikke frembar offergaver eller sang og danset til gudens ære, arbeidet vedkommende gjerne som embetsmann i gudens tjeneste.

I Karnak var det oppgaver som bestyrer av kornkammeret eller oppsynsmann for landsbyene, markene og hagene tempelet eide. Andre holdt orden på alle de ansatte i tempelet – for eksempel skrivere, pottemakere og jegere.

Når en lekprest ikke gjorde tjeneste, kunne han spise og drikke som han ville – samt fornøye seg i sengen.

Utenfor tempelets hellige murer var ekteskap nemlig tillatt. Men når tiden igjen nærmet seg for en tørn som prest, skulle huden barberes helt ren for hår, og presten skulle avholde seg fra sex i minst ett døgn før den hellige gjerningen ble gjenopptatt.

Egypterne feiret sine guder

Utover den sporadiske tjenesten i templene var de årlige festivalene en mulighet for kontakt mellom prestene og befolkningen. Hver gud hadde en festival, og Amon-Ras lå i september.

På en stor, rituell båt bar prestene gudestatuen ut av tempelet i Karnak. Amon-Ra var imidlertid skjult i skapet fordi vanlige folk ikke ble regnet som verdige å beskue gudens ansikt.

Festivalen var en mulighet for folk til å spørre guden til råds – for eksempel om hvorvidt en tyverianklage var berettiget. Følte prestene at båten ble for framtung til å bære, sank de i kne, og båten tippet forover. Svaret var da ja. Ble båten presset tilbake, var svaret nei.

Arbeidet foregikk ikke bare i tempelet

Det egyptiske begravelsesritualet fant sted utenfor tempelmurene. Prestens primære rolle her var å fremsi besvergelser som skulle bringe den avdøde trygt over til det hinsidige. Samtidig holdt han øye med om balsameringen forløp etter alle forskrifter.

Prester dro også på sykebesøk. Når diagnosen var stilt, slo presten opp i skriftrullene sine. Ofte besto kuren i fremsigelsen av en trylleformular, et avkok av bestemte urter eller en beskjed til den sykes familie om å ofre et dyr.

I noen templer kunne folk dessuten levere en fin offergave, for eksempel en sau, og be om å få tolket en drøm.

Inngikk slakting av en gås i drømmen, var det et godt tegn. Det varslet at avlivingen av ens fiender var nær.

Dukket det opp en dverg i drømmen, var det til gjengjeld et dårlig tegn. Dvergen symboliserte at ens levetid ville bli halvert.

Ingen oppegående mennesker stilte seg tvilende til disse spådommene. Alle – fra den usleste slave til farao – var overbevist om at Egypts guder bestemte alt.

Farao gjorde opprør mot gudene

Det sendte derfor sjokkbølger gjennom riket da Amenhotep 4. (ca. 1350-1334 f.Kr.) skjøv alle Egypts 2000 guder til side og grunnla en ny religion med bare én gud – solens skive, kalt Aton.

I den nye Aton-kulten var det bare faraoen og hans kone som fikk be til solskiven.

Faraoens beslutning om å avskaffe gudeverdenen kan kanskje gi inntrykk av galskap, men flere egyptologer mener at det hele var et ledd i en maktkamp.

Allerede under Amenhoteps far, Amenhotep 3. (ca. 1387-1350 f.Kr.), var Egypts religiøse sentrum, Teben, blitt så egenrådig at byens Amon-Ra-prester ikke lenger mente at de skulle adlyde faraoen i ett og alt.

Blant annet ville de overta utnevnelsen av yppersteprestene i Karnak-tempelet, som hittil hadde vært faraoens eget privilegium.

Med sin nye religion ønsket Amenhotep 4. trolig å styrke seg selv ved å innskrenke prestenes stadig økende makt.

Til deres bestyrtelse beordret faraoen byggingen av et helt nytt religiøst sentrum rundt 40 mil lenger nord, før alle de gamle templene i landet ble stengt.

Gudestatuene prestene ikke rakk å gjemme unna, ble knust av faraoens soldater. Amenhotep 4. satte deretter en tjukk strek under de nye tidene ved å ta det nye navnet Aknaton, som betyr «den som er til nytte for Aton».

Men Aknaton undervurderte motstanderne. Vel var faraoen gudenes sønn, men Amon-Ras prester var utspekulerte. De avventet Aknatons død og begynte å påvirke hans sønn og tronarving.

Av frykt for gudenes straff ga sønnen, Tutankhaten, derfor opp den nye kulten få år etter sin fars død. Han gjeninnsatte samtidig alle de gamle gudene og skiftet selv navn til Tutankhamon, som betyr «Amons levende bilde».

Den senere farao Horemheb (1319-1291 f.Kr.) fullførte arbeidet ved å ødelegge avbildningene av Aknaton og hans hellige by kalt Akhetaton (Solskivens horisont), beliggende nær den moderne byen el-Amarna.

Etter tjue år på sidelinjen hadde den mektige Amon-Ra og hans prester seiret over den kjetterske Aton-kulten, og kosmos var igjen i balanse.

Fra landets enorme templer til de minste stråhyttene steg bønnene til Egypts guder derfor igjen mot himmelen.

Riket smuldret langsomt bort

Kampen mot den såkalte kjetterkongen hadde gitt Tebens mektige presteskap smaken på makt, og de neste århundrene utfordret de faraoens posisjon flere ganger.

Rundt år 1080 f.Kr. greide for eksempel ypperstepresten Herihor å tvinge Ramses 11. til å dele makten med seg.

De evinnelige kampene mellom faraoen og presteskapet svekket Egypts stabilitet – og det mektige riket gikk stille og rolig i oppløsning.

I 663 f.Kr. marsjerte assyriske styrker inn og plyndret Teben, og i 332 f.Kr. hadde Egypt fått en ny, fremmed hersker: den viden kjente Aleksander den store fra Makedonia.

Etter erobringen satte den makedonske krigerkongen en stattholder i Egypt, general Ptolemaios, som rundt 305 f.Kr. opprettet sitt eget dynasti – det ptolemeiske.

Under ptolemeerne fikk egyptiske prester og guder stort sett gjøre som de ville. De kunne til og med beholde alle inntekter fra sine besittelser – som de ikke betalte skatt av.

«Ingen skal med makt ta noe som er helliget gudene», lød en ptolemeisk befaling fra 118 f.Kr.

Romernes erobring av riket i 30 f.Kr. markerte begynnelsen på slutten for både faraoer, guder og geistlige.

I løpet av de neste århundrene spredte en ny religion seg med stor fart fra Roma og ut til hele verden rundt Middelhavet: kristendommen.

I 384 e.Kr. beordret den kristne keiser Theodosius (347-395 e.Kr.) alle Egypts templer stengt og «hedenskapen forbudt». Etter 3000 år var Egypts guder drevet ut av kosmos.