Fattige kvinner var i full jobb
I Egypt hadde menn og kvinner stort sett samme rettigheter. Det var lik lønn for likt arbeid, og mange kvinner jobbet for å spe på familieinntekten.
Da den greske historikeren Herodot besøkte Egypt på 400-tallet f.Kr., holdt han på å sette vinen i vrangstrupen i ren bestyrtelse: «Folk her snur menneskets skikker og tradisjoner på hodet. Kvinnene går på markedet og gjør forretninger, mens mennene sitter hjemme og vever».
Kvinnen kunne begjære skilsmisse hvis manden viste seg udugelig. Og hun kunne gifte seg på nytt.
For Herodot fremsto det som ren galskap. Greske kvinner på hans tid hadde ingen rettigheter. De ble ikke engang regnet som selvstendige individer. De var til enhver tid underlagt husets herre, og fikk bare forlate hjemmets egne kvinnerom med mannens tillatelse.
I Egypt var saken en helt annen. Der hadde kvinner i årtusener hatt stort sett de samme rettighetene som menn. Årsaken til den utstrakte likestillingen var egypternes tro på at universet i tidenes morgen var skapt av parforhold mellom forskjellige mannlige og kvinnelige guddommer.
Universet var derfor like deler mannlig og kvinnelig. For å opprettholde universell likevekt var det ifølge egypterne avgjørende at det var balanse mellom gudene og menneskene – og mellom kjønnene.
Les også: Olympens tolv greske guder styrte Hellas
Gudinnen Maat sto for balanse i universet – også mellom menn og kvinner.
Overoppsynet med denne spesielle balansen hadde gudinnen Maat, som også personifiserte rettferdighet og sannhet.
De religiøse overbevisningene gikk igjen i rikets lover, der kvinner var sikret en høy grad av likestilling. Menn og kvinner fikk samme straff for samme forbrytelser. Eiendom gikk i arv i kvinnens slekt, og kvinner kunne selv administrere sin egen jord, dyr og boliger.
Slik så de fattige kvinnene ut:
Fattige kvinner hadde ikke råd til dyre drakter og smykker, men de satte som alle andre sin ære i å se presentable ut når de var ute blant folk.
Denne trefiguren av en tjenestepike ble lagt i graven til en velstående egypter.
Hår
Stort sett alle kvinner klipte håret kort på grunn av varmen. I stedet gikk de med parykk, for de fattiges del ofte laget av fibre fra daddelpalmer.
Sminke
Det grønne mineralet malakitt ble blandet med olje og brukt til øyenskygge. Knust blyglans, såkalt kohl, var en primitiv eyeliner.
Klær
Fattige kvinner gikk med en kalasiri – en enkel, hvit linkjole med skulderstropp. Ofte med ett eller begge bryster blottet på grunn av varmen.
Lepper
Hvis de hadde råd, brukte kvinnene rød oker og fett til å fremheve leppene.
Sko
Fattige gikk oftest barføtt.
En kontrakt fra oldtiden beskriver for eksempel hvordan kvinnen Sebtitis gir et jordstykke til sin datter, mens den eldre kvinnen Naunakhte i en annen bevart tekst beklager seg over at ingen av barna hennes tar seg av henne: «Bare de av dem som har hjulpet meg, vil jeg gi av min eiendom».
Særlig blant fattige var det ofte avgjørende at kvinnene – i tillegg til å ta seg av husholdet – også tok jobb utenfor hjemmet for å spe på familiens økonomi. Fattige kvinner kom seg derfor ut i samfunnet i langt større grad enn
de mer velstående.
Kvinner ble blant annet ansatt for å male malt til ølbrygging.
Kvinner på arbeidsmarkedet
Mange fattige kvinner som vanligvis ikke kunne lese, tilbrakte livet på åkeren. Men det fantes andre muligheter. Noen ble profesjonelle gråtekoner som hulket på bestilling utenfor huset der de døde ble balsamert.
Tekstilproduksjon, baking og ølbrygging var andre populære yrkesområder. En kvinne kunne også bli leder av for eksempel en gruppe vevere.
Utsmykking fra graver i Sakkara viser også hvordan kvinner selger brød, øl og fisk. På et av veggmaleriene skjeller en kvinne ut en mann, mens hun styrer et skip inn i havna. «Du må ikke sperre sikten for meg mens jeg legger til!» freser hun ifølge hieroglyfene.
Dans kunne gi til salt i grøten
Egyptiske kvinner danset så snart anledningen bød seg. Ved alt fra religiøse seremonier, begravelsesopptog, festivaler og bryllup til middagsselskaper var en dansetrupp – også kalt en khener – et uunnværlig innslag.
Selv fødsler ble hjulpet på vei av akrobatiske dansere som sang: «Å, se, fødselens hemmeligheter! Å, press!»
Det var primært kvinner fra lavere sosiale lag som ble profesjonelle dansere ved for eksempel banketter. Ingen kvinner fra de bedrestilte klassene ville på utstilling på den måten. Danserinnene både sang og spilte på lyre, tamburin eller fløyte under dansen. Men dansen kunne også være av mer erotisk karakter.
Profesjonelle danserinner hadde ofte lite eller ingenting på seg når de arbeidet.
På gravmalerier med bankettscener er danserinner ofte avbildet nesten helt nakne med bare en rem rundt livet. På remmen var det festet hule perler med små steiner inni.
Når kvinnene bevegde hoftene, raslet steinene forførende. Forskerne antar at en del av danserinnene ytte seksuelle tjenester mot betaling.
Ingen familier drepte jentebarn
Både hos grekerne og romerne kunne nyfødte døtre bli satt ut til ville dyr fordi de ble sett på som en byrde. Gutter kunne derimot gi familien rikdom og prestisje. I Egypt var det utenkelig.
Her kunne nemlig jenter arbeide og tjene penger til familien. Et gammelt egyptisk råd var derfor «Du skal behandle dine barn likt. Du vet aldri hvem av dem som kommer til å behandle deg pent».
Borgerskapet leste seg til suksess
I motsetning til de fattige kunne kvinner fra borgerskapet være så heldige at de lærte å lese og skrive. Det ga mulighet for å nå opp i samfunnets øverste sjikt.
For kvinner fra mer velstående familier var det mulig å skape seg en karriere ved å utdanne seg. De mest prestisjefylte stillingene krevde nemlig at de var i stand til å lese og skrive rikets kompliserte skriftsystemer.
Utdannede kvinner kunne skape seg en karriere blant annet i templene og embetsverket.
Borgerskapet betalte derfor gladelig for at særlig sønner kunne gå på skolen eller bli undervist hjemme. Men også jenter kunne være så heldige at familien ville ofre det som måtte til for å lære dem den vanskelige skrivekunsten. Og da var karrieremulighetene mange.
Ifølge forskerne kunne kvinner ha minst 25 lederembeter i statsadministrasjonen. De ble imidlertid som regel bare utnevnt til sjefer innenfor typiske kvinnefag som «Tilsynsfører ved tekstillageret» eller «Leder av parykkverkstedet».
Den desidert mektigste kvinnen i statsadministrasjonen gjennom tidene var Nebet, som rundt 2300 f.Kr. ble utnevnt til vesir – faraos høyre hånd og rikets daglige leder. Det hang sannsynligvis også sammen med at hun var
faraoens svigermor.
Slik så borgerskapets kvinner ut:
Velstående kvinner var ekstremt opptatt av utseendet. De ville for alt i verden ikke se ut som de hardtarbeidende fattige.
Parykk
Rike kvinner hadde parykker flettet av 120 000 menneskehår.
Ansikt
Det var et statussymbol å være lys i huden, for det viste at man ikke behøvde å arbeide utendørs.
Antikk deo
På fest bar kvinnene parfymerte klumper av fett på hodet. Når klumpen smeltet i varmen, rant den ned i parykken og fjernet all sjenerende svettelukt.
Kroppshår
Egypterne regnet hår på kroppen som uhygienisk. Det ble derfor fjernet med olje og skarpe flintsteiner.
Smykker
Borgerskapets kvinner bar gull- og sølvbånd på underarmer og ankler.
Klær
I likhet med de fattige bar borgerskapets kvinner en lang kjole av lin, men de rikes kjoler hadde farger, mønstre og innsydde perler.
Kvinner drakk seg fra sans og samling
Et godt egyptisk råd lyder: «Gårsdagens drukkenskap får ikke drepe dagens tørst.» Passende ord om kvinnene fra det bedre borgerskap som arrangerte overdådige festmiddager på rekke og rad for sine venner.
Under festene ble vin og mat servert i store mengder mens gjestene ble underholdt av dansere og musikere.
Alkoholinntak var slett ikke bare for menn. Kvinner sto tilsynelatende også helt fritt til å feste og kaste alle hemninger over bord. Et veggmaleri i det såkalte Paheri-gravkomplekset fra 1400-tallet f.Kr. viser en kvinne som
roper til en tjenestepike: «Gi meg 18 kopper vin, jeg vil drikke meg full, min hals er tørr som halm!»
I likhet med mennene ble velstående kvinner stedt til hvile i mumiekister. Denne kisten tilhørte tempelsangerinnen Meresamun.
I døden var mannen den viktigste
Mens fattige egyptere ble begravd i ørkensanden, uten kiste eller verdifulle gjenstander, ble de velstående balsamert og lagt i dyre gravanlegg – dog alltid sammen med sine menn.
Og hvis de var ugifte, ble de lagt i familiens gravkompleks, som vanligvis var bygd av kvinnens far. Bare dronninger kunne regne med å få et helt eget gravanlegg. Til gjengjeld fikk kvinnene smykker, speil og kosmetikk med i graven for å ta seg godt ut i det hinsidige.
Templene hadde mange kvinner
De kvinnene som var så rike at de ikke trengte å arbeide, gjorde ofte karriere som prestinner i et av de utallige templene. Her skulle gudestatuene få ofringer, kles på, parfymeres og voktes om natten.
Kvinnene var særlig aktive i templer som var reist til ære for kvinnelige guddommer. De viktigste var kjærlighetsgudinnen Hathor og Isis, som blant annet ble æret for sine helbredende egenskaper.
Mange kvinner tok arbeid i templene, der det også ble holdt husdyr.
De fornemme tempelkvinnene i Egypt nøt en spesiell status, men den forsvant gradvis under det nye riket (1570-1070 f.Kr), da tusener av kvinner fra alle sosiale lag plutselig fikk adgang til yrket.
Elitens kvinner måtte slåss for makten
En del kvinner oppnådde å bli farao i Egypt, men ble til gjengjeld utfordret igjen og igjen av mannlige rivaler til tronen.
Av de rundt 500 faraoene som satt på tronen i løpet av oldtids-Egypts 3000 år lange historie, var bare seks kvinner: Nitocris, Sobekneferu, Ahmes Nefertari, Hatshepsut, Nefertiti og Kleopatra.
Felles for dem var at de inntok landets øverste stilling i perioder da Egypt var kastet ut i politisk kaos, eller når det var umulig å finne en mannlig tronarving.
De kvinnelige herskernes oppgaver skilte seg ikke fra de mannlige faraoenes. De skulle opprettholde Maat, rikets balansetilstand, og hadde overordnet ansvar for blant annet innhøstingen, forvaltningen og militæret.
Døde en farao tidlig og uten voksne, mannlige arvinger, kunne enken med litt hell overta makten.
Heller ikke den billedmessige fremstillingen av dem avvek vesentlig fra mennenes. Tallrike statuer og inskripsjoner viser de kvinnelige herskerne i mannsklær og med skjegg, for de konservative egypternes farao-ideal forble til alle tider maskulint.
Samtidig måtte kvinnene kjempe hardt for å holde på tronen. Mye tyder på at to av de best kjente kvinnelige faraoene, Hatshepsut og Nefertiti, hele tiden måtte være på vakt for mannlige utfordrere, mens Kleopatra utkjempet en reell borgerkrig.
Slik så elitens kvinner ut:
Kvinnelige faraoer lot seg som regel avbilde med samme utstyr og klær som de mannlige. Det er uvisst om de også gikk med mannsklær til daglig.
Slangen
Øverst på hodeplagget satt en kobra-figur. Slangen symboliserte faraos guddommelige autoritet.
Faraos hodeplagg
Den såkalte nemes, faraoens hodeplagg, dekket parykken. Den var hvit med røde eller blå striper.
Falskt skjegg
Under religiøse seremonier bar også de kvinnelige faraoene skjegg som tegn på herskerstatusen.
Brystsmykker
På brystet bar farao en krage av gullkjeder og -plater samt edelsteiner. Smykkene hadde henvisninger til faraos ansvarsområder.
Sliul og hyrdestav
Symboliserte faraos rolle som folkets refser eller beskytter – alt etter behov.
Kvinnelig farao ga Egypt en gullalder
Hatshepsut var den mest besluttsomme og eventyrlystne av alle Egypts kvinnelige faraoer. Under hennes 22 år lange regjeringstid blomstret rikets handel og kultur som aldri før.
Hun sørget for at en flåte av handelsskip ble sendt helt ned til røkelseslandet Punt (muligens dagens Somalia), der egypterne handlet elfenbein, gull og myrra.
Den handlekraftige faraoen vek heller ikke tilbake for å bruke hæren, og utkjempet blant annet en kort krig mot nubierne i sør. Dessuten ble hun en av Egypts mest byggeivrige herskere, og fikk reist hundrevis av templer og andre komplekser overalt i landet. Hun kalles derfor av mange «historiens første store kvinne».
Ramses 3. fikk halsen skåret over av en av sine ambisiøse koner.
Veien til toppen var dekket av blod
Kunne ikke faraos kone selv bli hersker etter mannens død, så kunne hun i det minste arbeide for at sønnen hennes ble det. Teie, som var en av farao Ramses 3.s koner, gikk et skritt lenger. For å sikre
sin egen sønn tronen kokte hun ihop en sammensvergelse ved hoffet.
En sen kveld ble 65 år gamle Ramses overmannet i palasset sitt og fikk strupen skåret over. Kuppet gikk imidlertid ikke slik Teie hadde sett for seg. Ifølge overleverte rettsdokumenter ble de sammensvorne arrestert etter ugjerningen og dømt til døden. Teies sønn ble derfor aldri farao.
Kleopatra tapte maktkampen
I 332 f.Kr. erobret Aleksander den store Egypt og innledet med det landets greske periode. I Hellas hadde kvinner aldri hatt nevneverdige rettigheter, men under innflytelse av sine egyptiske medsøstre begynte greske kvinner som bosatte seg i landet å oppnå mer likestilling.
Kleopatra forførte Julius Cæsar i håp om at det kunne redde Egypt.
Da den gresk-makedonske Kleopatra besteg tronen i år 51 f.Kr., var landet imidlertid i fare for å bli overtatt av Roma. Hun inngikk derfor først en allianse med hærføreren Cæsar og senere Markus Antonius.
Det viste seg å være forgjeves. Egypt ble erobret av romerne, og Kleopatra måtte begå selvmord. Hun ble dermed den siste herskeren av det gamle, kvinnevennlige Egypt.