Egypts frigjorte kvinner sjokkerte alle

De kunne arbeide på like vilkår med menn, drikke seg sanseløse og attpåtil bli rikets guddommelige herskere. Kvinner i oldtidens Egypt hadde større frihet enn medsøstre i andre land.

Art archive/Picture Desk & Lessing Images

Fattige kvinner var i full jobb

I Egypt hadde menn og kvinner stort sett samme rettigheter. Det var lik lønn for likt arbeid, og mange kvinner jobbet for å spe på familieinntekten.

Da den greske historikeren Herodot besøkte Egypt på 400-tallet f.Kr., holdt han på å sette vinen i vrangstrupen i ren bestyrtelse:

«Folk her snur menneskets skikker og tradisjoner på hodet. Kvinnene går på markedet og gjør forretninger, mens mennene sitter­ hjemme og vever».

For Herodot fremsto det som ren galskap. Greske kvinner på hans tid hadde ingen rettigheter.

De ble ikke engang regnet som selvstendige individer. De var til enhver tid underlagt husets herre, og fikk bare forlate hjemmets egne kvinnerom med mannens tillatelse.

I Egypt var saken en helt annen. Der hadde kvinner i årtusener hatt stort sett de samme rettighetene som menn.

Årsaken til den utstrakte likestillingen var egypternes tro på at universet i tidenes morgen var skapt av parforhold mellom forskjellige mannlige og kvinnelige guddommer.

Universet var derfor like deler mannlig og kvinnelig. For å opprettholde universell likevekt var det ifølge egypterne avgjørende at det var balanse mellom gudene og menneskene – og mellom kjønnene.

Overoppsynet med denne spesielle balansen hadde gudinnen Maat, som også personifiserte rettferdighet og sannhet.

De religiøse overbevisningene gikk igjen i rikets lover, der kvinner var sikret en høy grad av likestilling. Menn og kvinner fikk samme straff for samme forbrytelser.

Eiendom gikk i arv i kvinnens slekt, og kvinner kunne selv administrere sin egen jord, dyr og boliger.

En kontrakt fra oldtiden beskriver for eksempel hvordan kvinnen Sebtitis gir et jordstykke til sin datter, mens den eldre kvinnen Naunakhte i en annen bevart tekst beklager seg over at ingen av barna hennes tar seg av henne:

«Bare de av dem som har hjulpet meg, vil jeg gi av min eiendom».

Særlig blant fattige var det ofte avgjørende at kvinnene – i tillegg til å ta seg av husholdet – også tok jobb utenfor hjemmet for å spe på familiens økonomi.

Fattige kvinner kom seg derfor ut i samfunnet i langt større grad enn de mer velstående.

Fattige kvinner hadde ikke råd til dyre drakter og smykker, men de satte som alle andre sin ære i å se presentable ut når de var ute blant folk.

© U. forman/Getty
  • Kvinner på arbeidsmarkedet Mange fattige kvinner som vanligvis ikke kunne lese, tilbrakte livet på åkeren. Men det fantes andre muligheter. Noen ble profesjonelle gråte-koner som hulket på bestilling utenfor huset der de døde ble balsamert. Tekstilproduksjon, baking og ølbrygging var andre populære yrkesområder. En kvinne kunne også bli leder av for eksempel en gruppe vevere.

    Utsmykking fra graver i Sakkara viser også hvordan kvinner selger brød, øl og fisk. På et av veggmaleriene skjeller en kvinne ut en mann, mens hun styrer et skip inn i havna. «Du må ikke sperre sikten for meg mens jeg legger til!» freser hun ifølge hieroglyfene.

  • Kvinnen kunne kaste mannen på dør Ekteskap betydde ikke at en egyptisk kvinne mistet sin selvstendighet. Hun kunne beholde egen eiendom og til og med låne ut penger. En tekst beskriver hvordan en kvinne med økonomisk sans lånte tre sølvklumper til sin mann mot en årlig rente på imponerende 30 prosent.

    Dersom mannen viste seg å være udugelig, kunne kvinnen ta ut skilsmisse og gifte seg igjen – eventuelt mot en form for kompensasjon. I en ekteskapskontrakt fra 340 f.Kr.­ skriver en kvinne nøkternt til mannen: «Hvis jeg avviser deg som ektemann fordi jeg ikke liker deg lenger og vil ha en annen, så skal jeg gi deg 22 gram sølv og gi avkall på en tredjedel av vår felles eiendom».

  • Dans kunne gi til salt i grøten Egyptiske kvinner danset så snart anledningen bød seg. Ved alt fra religiøse seremonier, begravelsesopptog, festivaler og bryllup til middagsselskaper var en dansetrupp – også kalt en khener – et uunnværlig innslag. Selv fødsler ble hjulpet på vei av akrobatiske dansere som sang: «Å, se, fødselens hemmeligheter! Å, press!»

    Det var primært kvinner fra lavere sosiale lag som ble profesjonelle dansere ved for eksempel banketter. Ingen kvinner fra de bedrestilte klassene ville på utstilling på den måten. Danserinnene både sang og spilte på lyre, tamburin eller fløyte under dansen. Men dansen kunne også være­ av mer erotisk karakter.

    På gravmalerier med bankettscener er danserinner ofte avbildet nesten helt nakne med bare en rem rundt livet. På remmen var det festet hule perler med små steiner inni. Når kvinnene bevegde hoftene, raslet steinene forførende. Forskerne antar at en del av danserinnene ytte seksuelle tjenester mot betaling.

Borgerskapets kvinner studerte seg til suksess

I motsetning til de fattige kunne kvinner fra borgerskapet være så heldige at de lærte å lese og skrive. Det ga mulighet for å nå opp i samfunnets øverste sjikt.

For kvinner fra mer velstående familier var det mulig å skape seg en karriere ved å utdanne seg. De mest prestisje-fylte stillingene krevde nemlig at de var i stand til å lese og skrive rikets kompliserte skriftsystemer.

Borgerskapet betalte derfor gladelig for at særlig sønner kunne gå på skolen eller bli undervist hjemme. Men også jenter kunne være så heldige at familien ville ofre det som måtte til for å lære dem den vanskelige skrivekunsten. Og da var karrieremulighetene mange.

Ifølge forskerne kunne kvinner ha minst 25 lederembeter i statsadministrasjonen. De ble imidlertid som regel bare utnevnt til sjefer innenfor typiske kvinnefag som «Tilsynsfører ved tekstillageret» eller «Leder av parykkverkstedet».

Den desidert mektigste kvinnen i statsadministrasjonen gjennom tidene var Nebet, som rundt 2300 f.Kr. ble utnevnt til vesir – faraos høyre hånd og rikets daglige leder. Det hang sannsynligvis også sammen med at hun var faraoens svigermor.

Velstående kvinner var ekstremt opptatt av utseendet. De ville for alt i verden ikke se ut som de hardtarbeidende fattige.

© Bridgeman & Shutterstock
  • I døden var mannen den viktigste Mens fattige egyptere ble begravd i ørkensanden, uten kiste eller verdifulle gjenstander, ble de velstående balsamert og lagt i dyre gravanlegg – dog alltid sammen med sine menn. Og hvis de var ugifte, ble de lagt i familiens gravkompleks, som vanligvis var bygd av kvinnens far.

    Bare dronninger kunne regne med å få et helt eget gravanlegg. Til gjengjeld fikk kvinnene smykker, speil og kosmetikk med i graven for å ta seg godt ut i det hinsidige.

  • _Kvinner drakk seg fra sans og samling _ Et godt egyptisk råd lyder: «Gårsdagens drukkenskap får ikke drepe dagens tørst.» Passende ord om kvinnene fra det bedre borgerskap som arrangerte overdådige festmiddager på rekke og rad for sine venner. Under festene ble vin og mat servert i store mengder mens gjestene ble underholdt av dansere og musikere.

    Alkoholinntak var slett ikke bare for menn. Kvinner sto tilsynelatende også helt fritt til å feste og kaste alle hemninger over bord. Et veggmaleri i det såkalte Paheri-gravkomplekset fra 1400-tallet f.Kr. viser en kvinne som roper til en tjenestepike:­ «Gi meg 18 kopper vin, jeg vil drikke meg full, min hals er tørr som halm!»

  • _Templene hadde mange kvinner _ De kvinnene som var så rike at de ikke trengte å arbeide, gjorde ofte karriere som prestinner i et av de utallige templene. Her skulle gudestatuene få ofringer, kles på, parfymeres og voktes om natten.

    Kvinnene var særlig aktive i templer som var reist til ære for kvinnelige guddommer. De viktigste var kjærlighetsgudinnen Hathor og Isis, som blant annet ble æret for sine helbredende egenskaper. De fornemme tempelkvinnene i Egypt nøt en spesiell status, men den forsvant gradvis under det nye riket (1570-1070 f.Kr), da tusener av kvinner fra alle sosiale lag plutselig fikk adgang til yrket.

Elitens kvinner måtte slåss for makten

En del kvinner oppnådde å bli farao i Egypt, men ble til gjengjeld utfordret igjen og igjen av mannlige rivaler til tronen.

Av de rundt 500 faraoene som satt på tronen i løpet av oldtids-Egypts 3000 år lange historie, var bare seks kvinner:­ Nitocris, Sobekneferu, Ahmes Nefertari, Hatshepsut, Nefertiti og Kleopatra.

Felles for dem var at de inntok landets øverste stilling i perioder da Egypt var kastet ut i politisk kaos, eller når det var umulig å finne en mannlig tronarving.

De kvinnelige herskernes oppgaver skilte seg ikke fra de mannlige faraoenes. De skulle opprettholde Maat, rikets balansetilstand, og hadde overordnet ansvar for blant annet innhøstingen, forvaltningen og militæret.

Heller ikke den billedmessige fremstillingen av dem avvek vesentlig fra mennenes. Tallrike statuer og inskripsjoner viser de kvinnelige herskerne i mannsklær og med skjegg, for de konservative egypternes farao-ideal forble til alle tider maskulint.

Samtidig måtte kvinnene kjempe hardt for å holde på tronen. Mye tyder på at to av de best kjente kvinnelige faraoene, Hatshepsut og Nefertiti, hele tiden måtte være på vakt for mannlige utfordrere, mens Kleopatra utkjempet en reell borgerkrig.

Kvinnelige faraoer lot seg som regel avbilde med samme utstyr og klær som de mannlige. Det er uvisst om de også gikk med mannsklær til daglig.

© Getty images & Shutterstock
  • Veien til toppen var dekket av blod Kunne ikke faraos kone selv bli hersker etter mannens død, så kunne hun i det minste arbeide for at sønnen hennes ble det. Teie, som var en av farao Ramses 3.s koner, gikk et skritt lenger. For å sikre sin egen sønn tronen kokte hun ihop en sammensvergelse ved hoffet.

    En sen kveld ble 65 år gamle Ramses overmannet i palasset sitt og fikk strupen skåret over. Kuppet gikk imidlertid ikke slik Teie hadde sett for seg. Ifølge overleverte rettsdokumenter ble de sammensvorne arrestert etter ugjerningen og dømt til døden. Teies sønn ble derfor aldri farao.

  • Kvinnelig farao ga Egypt en gullalder Hatshepsut var den mest besluttsomme og eventyrlystne av alle Egypts kvinnelige faraoer. Under hennes 22 år lange regjeringstid blomstret rikets handel og kultur som aldri før. Hun sørget for at en flåte av handelsskip ble sendt helt ned til røkelseslandet Punt (muligens dagens Somalia), der egypterne handlet elfenbein, gull og myrra.

    Den handlekraftige faraoen vek heller ikke tilbake for å bruke hæren, og utkjempet blant annet en kort krig mot nubierne i sør. Dessuten ble hun en av Egypts mest byggeivrige herskere, og fikk reist hundrevis av templer og andre komplekser overalt i landet. Hun kalles derfor av mange «historiens første store kvinne».

  • Kleopatra tapte maktkampenI 332 f.Kr. erobret Aleksander den store Egypt og innledet med det landets greske periode. I Hellas hadde kvinner aldri hatt nevneverdige rettigheter, men under innflytelse av sine egyptiske medsøstre begynte greske kvinner som bosatte seg i landet å oppnå mer likestilling.

    Da den gresk-makedonske Kleopatra besteg tronen i år 51 f.Kr., var landet imidlertid i fare for å bli overtatt av Roma. Hun inngikk derfor først en allianse med hær­føreren Cæsar og senere Markus Antonius. Det viste seg å være forgjeves. Egypt ble erobret av romerne, og Kleopatra måtte begå selvmord. Hun ble dermed den siste herskeren av det gamle, kvinnevennlige Egypt.

Les også:

Egyptere

Gullsmeds glemte grav funnet i Egypt

2 minutter
Egyptere

Derfor mistet Kleopatra Egypt - og livet

4 minutter
Egyptere

Slavinne tok makten over Egypt

10 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!