Egypts Napoleon tapte aldri et slag

Farao Thutmosis 3 overtar et blomstrende rike fra stemoren Hatshpsut, men Egypts fiender slår seg sammen for å ta landet fra den uprøvde faraoen. Unge Thutmosis må gjennom en militær ilddåp for å redde riket sitt.

Farao Thutmosis 3 overtar et blomstrende rike fra stemoren Hatshpsut, men Egypts fiender slår seg sammen for å ta landet fra den uprøvde faraoen. Unge Thutmosis må gjennom en militær ilddåp for å redde riket sitt.

Nicole Cardiff

Farao er død! Nyheten spres med lydens hastighet i hele middelhavsområdet. Den mektige, kvinnelige faraoen Hat­shep­sut har reist til det hinsidige etter 22 fremgangsrike år.

Egentlig var en kvinne på Egypts trone utenkelig. Men da Hatshepsuts mann, Thutmosis 2., døde i 1479 f.Kr., var hans sønn, Thutmosis 3, bare to år gammel. Derfor regjerte hun med kyndig hånd for stesønnen, og hun beholdt makten selv da han ble myndig.

Blant Egypts fiender vekker nyheten om Hatshepsuts død håp, for hennes stesønn kan umulig videreføre landets gullalder.

Kongeriket Mitanni, Egypts erkefiende i det nordlige Syria, klekker ut en snedig plan. Sammen med bystatene i området og kongeriket Kadesh har de lenge forberedt et angrep på Nilens velstående folk.

“Den motbydelige, fordømte kongen av Kadesh har kommet til Megiddo!” Thutmosis 3 til generalene sine

Til Thutmosis’ forferdelse har vasallstaten Megiddo, som har vært det ­viktigste knutepunktet på Egypts ­han­­dels­ru­ter til Mesopotamia i 100 år, også ­forrådt ham og sluttet seg til Egypts fiender for å vinne sin frihet.

Men Thutmosis nekter å se passivt på at arveretten hans blir truet. Den unge faraoen føler seg overbevist om at angrep er det beste forsvar.

Hatshepsut og Thutmosis førte Egypt inn i en enorm oppblomstringstid.

© Print Collector/Getty Images

Mor og sønn var farao samtidig

Da Thutmosis 3 ble farao som to-åring, ble hans stemor, Hatshepsut, utnevnt til regent i guttens sted. Ordningen var ikke usedvanlig, men kort tid etter tok Hatshepsut et skritt videre og utnevnte seg selv til farao. Nå hadde Egypt plutselig to faraoer.

Historikerne mente tidligere at Hat­shep­sut dermed var en tronraner som Thutmosis hatet så mye at han prøvde å slette hennes ettermæle, bl.a. ved å ødelegge graven hennes.

Den teorien er i dag avvist: Thutmosis har grundig dokumentert sin regjeringstid, og han forteller ingen steder om en ond stemor som stjal tronen hans.

Det er mye som tyder på at forholdet deres var svært harmonisk. Hatshepsut hedret Thutmosis med flere monumenter og sikret at den unge faraoen fikk en solid utdannelse i både statlige og militære forhold. Hennes regjeringstid var samtidig en fredelig gullalder for Egypt, hvor handel, kunst og arkitektur blomstret.

Hatshepsuts dårlige rykte stammer trolig fra Thutmosis’ sønn, Amenhotep 2, som prøvde å slette Hatshepsuts ettermæle for å styrke sitt eget krav på tronen og sikre den mannlige arvefølgen.

Dessuten mener noen forskere at han prøvde å omskrive historien og ta æren for Hatshepsuts bedrifter ved å slette fortellingene på veggene i graven hennes og i stedet overføre fortellingene til sine egne monumenter.

Ilmarsj skulle redde riket

Fra barnsben av fikk Thutmosis den beste utdannelsen Egypt kunne tilby en kronprins. Men det var da han som 15-åring begynte sin militærutdannelse at han tok sitt livs beslutning: Han mestret stridsvognkjøring og flere våpengrener, og han ble raskt god til å føre an i marsjøvelser. Men viktigst av alt viste han seg også å være strategisk begavet.

Siden Thutmosis viste stor interesse for det militære, og mindre for det administrative, utpekte Hatshepsut ham snart til leder for den egyptiske hæren. Men de fredelige tidene ga ikke den uerfarne tenåringen mye erfaring.

Først da Hatshepsut døde, og Egypts fiender banket på døren, kunne Thutmosis vise sin verdi på en slagmark.

Fra sine spioner i Megiddo fikk han høre at koalisjonen av fiendtlige hærer planla å samles utenfor forræderbyens høye steinmurer. Dette utgangspunktet var særdeles farlig for egypterne, for herfra kunne de fiendtlige hærene krysse Karmelberget og innta Gaza, og derfra ville de ubesværet kunne marsjere rett inn i hjertet av Egypt.

Thutmosis 3 var veldig opptatt av å skildre sine store seire. Her viser han herredømmet over de gamle fiendene fra Kanaan.

© Olaf Tausch

Den unge faraoen måtte tenke ut et dristig motangrep. På kort tid var han nødt til å forberede sitt første store militære felttog, med mål om å knuse de
fiendtlige hærene før de kunne trenge inn i landet.

To måneder brukte han på å samle styrkene sine i byen Tjaru i den østlige delen av Nildeltaet. En imponerende hær på 12 000 mann samt 1000 kraftige stridsvogner var klar til å dra nordover.

Thutmosis sendte sine folk av sted på en ilmarsj. Som noe helt atypisk for tiden tok faraoen med seg en spesielt utpekt krigsskriver for å dokumentere felttoget sitt og sikre at alle begivenheter underveis ble nedskrevet. Derfor vet historikerne i dag at hæren tilbakela 330 km fra Tjaru gjennom Gaza til byen Yehem på bare 19 dager.

Farao visste bedre enn generalene

Med sin ilmarsj forsøkte Thutmosis å nå frem til Megiddo før hans utallige fiender samlet seg her, men ved byen Yehem mottok farao nye etterretninger fra spionene sine – med raseri i stemmen orienterte han sine generaler:

“Den motbydelige, fordømte kongen av Kadesh har kommet til Megiddo. Han har samlet alle de områdene som før var lojale overfor Egypt samt styrker fra Mitanni som hunder ved sine hæler!”

Thutmosis hadde enda dårligere tid enn han trodde, og han hadde ennå ikke kommet forbi den verste hindringen på veien – Karmelberget – for å nå forræderbyen.

De beste rutene førte nord eller sør for berget, hvor det var brede og fremkommelige veier, men den raskeste veien var via et smalt pass over berget. Thutmosis var oppsatt på å ta den direkte ruten, men generalene hans var ikke begeistret og fortalte faraoen:

“Hvordan vil det gå å fortsette via denne veien, som blir smalere og smalere? Vi har rapporter om at fienden er på den andre siden av et høydedrag i stigende antall. Skal fortroppen vår alt være i kamp, mens baktroppen fortsatt står i Aruna uten å kunne kjempe?”

Generalene var overbevist om at det ville være sikrere å gå utenom berget, så hæren kunne holde kampformasjonen sin.

«Gjør dere klare! Slip våpnene! For i morgen vil kampen stå mot de fordømte.» Thutmosis 3 til sine menn.

Men farao var urokkelig og påkalte Egypts største gud da han irettesatte mennene sine:

“La ikke våre fiender – Ras vederstyggeligheter – tenke: ‘Har farao valgt den trygge vei? Han har begynt å frykte oss!’, for det er det de vil si!”

Motvillig gikk generalene med på faraoens plan. Det generalene ikke visste, var at Thutmosis hadde fått nyss om en annen rute over berget – en rute som fiendens tropper ikke kjente til.

Komposittbuen ble oppfunnet av nomadefolk på den eurasiske steppen, men ble raskt overtatt av egypterne.

© National Geographic Image Collection/Bridgeman Images

Buen var egypternes viktigste våpen

En av grunnene til Thutmosis 3s suksess på slagmarken var den egyptiske komposittbuen.

Mens en vanlig bue som regel var skåret ut av ett enkelt trestykke, var den egyptiske sammensatt av flere forskjellige tresorter og styrket med horn og sener fra dyr. Materialene gjorde det mulig å lage et våpen som var kraftigere enn en vanlig bue, og samtidig kortere og lettere å håndtere.

Egypterne brukte buen i kombinasjon med stridsvogner. I kamp kunne en bueskytter uforstyrret avfyre pilene sine mens en annen soldat styrte vognen.

Bemanningen gjorde de egyptiske stridsvognene til mobile og kraftige enheter som hurtig kunne skifte posisjon og la et regn av piler hagle ned over fienden.

Hemmelig rute over berget

Thutmosis førte den 18. mai hæren sin over berget fra byen Yehem. Passveien ville føre dem forbi landsbyen Aruna og ut på sletten sør for Megiddo, hvor Thutmosis’ fiender hadde samlet halvparten av styrkene sine. Den andre halvparten bevoktet veien nord for berget.

Men Thutmosis hadde ikke tenkt å ta den tradisjonelle ruten over berget. Ved Aruna gjorde farao signal om å stoppe og innviet generalene sine i den hemmelige planen.

En av Thutmosis 3s koner ble gravlagt med sine fingre og tær dekket av gull. Trolig for å beskytte henne mot onde ånder.

© Metropolitan Museum of Art

De egyptiske speiderne hadde funnet en mindre sti og dessuten noen lokale som var villige til å føre hæren gjennom den ukjente passasjen.

Stien var så smal at egypterne ble nødt til å demontere alle stridsvognene sine og bære delene. Men Thutmosis regnet med at fiendens hærer ville bruke så lang tid på å oppdage den listige manøveren at egypterne hadde tid til å sette sammen stridsvognene og stille seg opp i angrepsformasjon før fienden kunne angripe.

Helt etter Thutmosis’ plan kom den egyptiske hæren seg over berget på kun én dag – og ingen av fiendens styrker sto klare. Farao beordret at det ble reist en befestet leir.

Da hele hæren var samlet i leiren, talte han til soldatene sine: “Gjør dere klare! Slip våpnene! I morgen vil kampen stå mot de fordømte.”

Arvefiendene knuses

Om morgenen den 20. mai steg Thutmosis opp i stridsvognen, full av forventning til det forestående slaget. Hans enorme hast viste seg å bære frukt: Styrkene fra Kadesh og Mitanni hadde oppdaget egypterne og var stilt opp i kampformasjon, men alle koalisjonsstyrkene hadde ennå ikke kommet frem til Megiddo.

Med 12 000 egyptere mot fiendens knappe 10 000 mann var det Thutmosis som hadde overtaket.

Størstedelen av den fiendtlige hæren besto av stridsvogner, men koalisjonens tunge infanteri hadde ikke ankommet ennå, og det skulle vise seg å bli skjebnesvangert for Egypts fiender: Stridsvogner er fantastiske på flankene, derfra kan de beskyte lett infanteri og bueskyttere til fots.

Men hvis stridsvognene skal kjøre trygt, kan hestene bare trave 10–13 km/t, ellers risikerer vognene å velte når de snur. Derfor er det viktig at målene deres blir holdt i sjakk av f.eks. tungt infanteri, så fienden ikke kan sende sprintere av sted for å drepe ­vognenes hester med kastespyd.

Denne dagen skulle de effektive stridsvognene vise seg å være den største hindringen for Egypts fiender, for slagmarken lå omgitt av åser.

Koalisjonsstyrkens enorme overvekt av stridsvogner betydde at de var nødt til å danne en lang front som strakte seg over den flate sletten og nådde helt ut til åsene, hvor stridsvognene kjørte langsommere og mer usikkert. Senter­formasjonen var ledet av kongen av Kadesh og prinsen av Megiddo.

Thutmosis anførte hæren fra frontlinjen i sin stridsvogn.

© Nicole Cardiff

Thutmosis kjørte forrest i sentrum av den store ­egyptiske hæren sammen med resten ­av hærens stridsvogner. Farao lot det kuperte terrenget dekke av infanteri og bueskyttere til fots, som lettere kunne bevege seg i det ujevne landskapet.

Nå beordret Thutmosis hele sin hær til angrep, og tusenvis av stridsvogner for mot hverandre. På faraos ordre rykket det egyptiske infanteriet på flankene hurtig frem og gjorde slagmarken smalere, slik at koalisjonens tropper ble skjøvet inn mot sentrum. Det gikk ikke lang tid før egypterne begynte å lukke de to flankene rundt fiendens stridsvogner, som kjempet for å holde seg i fri bevegelse.

Thutmosis’ taktikk lot til å virke. Egypternes stridsvogner utfordret stridsvognene fra Kadesh og Megiddo, og pilene fløy frem og tilbake, samtidig som egypternes infanteri rykket ned fra åsene for å omringe koalisjonens hær.

I et forsøk på å slå seg ut av egypternes knipetang beordret kongen av Kadesh troppene sine tilbake mot Megiddo. Men ordren kom sent, og tilbaketrekningen nådde bare til rett utenfor egypternes omringning.

Plutselig kollapset koalisjonens midte. Det er mulig at kongen av Kadesh og prinsen av Megiddo satte for høyt tempo på stridsvognene sine.

Ifølge kildene var det disse som først trakk seg tilbake, og deretter spredte panikken seg blant koalisjonens soldater, som tok beina på nakken og flyktet hodekulls mot Megiddo. De etterlot seg stridsvogner, våpen og alt annet utstyr.

Farao prøvde å kom­man­de­re styrkene sine til å forfølge fienden og rykke inn i Megiddo, men de egyptiske soldatene ble grepet av grådighet.

I stedet for å spurte et­ter den slagne motstanderen, kastet egypterne seg over de etterlatte verdiene på slag­mar­ken og i fiendens tomme leir.

Farao ble rasende. Hærens manglende disiplin hadde kostet ham den totale seieren, for fienden nådde tilbake til Megiddo.

Byens befolkning lukket porten av frykt for et nytt angrep. Og mens egypterne var travelt opptatt med å plyndre, hadde byboerne tid til å binde sammen lange stoffstykker og kaste dem over murene, slik at de paniske soldatene kunne klatre opp. Tusenvis forskanset seg nå bak byporten.

Krigerfarao gjorde Egypt til et imperium

Rundt 1650-1550 f.Kr. invaderte fremmede folkeslag Egypt fra nord og sør. Etterpå var landet delvis okkupert – bare et lite område rundt hovedstaden Teben forble fri. Først ca. 100 år etter klarte Thut­mosis’ tippoldefar, Ahmose 1, å gjen­erobre riket.

Den ydmykende okkupasjonen medførte fanatiske bestrebelser for å sikre de egyptiske grensene mot en ny invasjon.

De tre neste faraoene konsoliderte makten omkring Nilen og erobret områder som kunne fungere som buffersoner mot Nubia i sør og landene i Midtøsten. Da Thutmosis 3 kom til makten, prøvde kongerikene Mitanni og Kadesh i Syria å angripe Egypt, men selv etter at deres hærer ble slått ved Megiddo, var Thutmosis langt fra ferdig med de to rikene i Levanten.

Han førte hele 16 militærfelttog mot dem i de påfølgende årene og underla seg store deler av dagens Israel, Libanon, Jordan og Syria – enten som direkte erobringer eller som vasallstater.

Faraos hærer ble ført helt til den andre siden av elven Eufrat i kampen mot Mitanni. Ifølge samtidige beretninger erobret Thutmosis i alt 350 byer.

Megiddos befolkning sulter

Tapstallene ble gjort opp og nedfelt av faraoens skriver. Slaget var gått så raskt at egypterne bare hadde rukket å drepe 83 fiender og ta 340 til fange før seieren var i havn.

Kongene av Kadesh og Megiddo hadde flyk­tet inn bak byens høye murer, og Thut­mo­sis hadde ingen beleiringsredskaper.

Men til egypternes hell var jordene rundt Megiddo ennå ikke høstet, så byens matlagre var halvtomme.

Thutmosis 3s godt bevarte mumifiserte hode ligger i dag på Cairo Museum.

© G. Elliot Smith

Thutmosis beleiret byen og lot sulten gjøre jobben. Det gikk kun noen få måneder før byboerne og soldatene hadde spist opp byens matlager. Da var det ikke annet å gjøre for prinsen av Megiddo enn å trygle om nåde og enda en gang sverge troskap til farao.

Thutmosis tilga ham storsinnet, men seieren ble ­bittersøt, for kongen av Kadesh hadde unnsluppet i løpet av natten.

Thutmosis hadde likevel vunnet sin første store militære seier og vist sin verdi på slagmarken. Han vendte tilbake til hjemlandet med et enormt krigsbytte: 924 stridsvogner, 200 bronserustninger, 502 buer, 1929 kuer, 2000 geiter og 20 500 sauer.

Thutmosis gikk fra seier til seier

Fordi Thutmosis insisterte på å dokumentere alle sine felttog, er slaget ved Megiddo det første i verdens­historien hvor historikerne i dag har et forholdsvis pålitelig bilde av utstyr, krigsbytte og tapstall.

Det var vanlig at faraoen selv sto i spissen for den egyptiske hæren, og de fleste gjennomførte tre–fire felttog i løpet av sin regjeringstid. Men kriger­faraoen Thutmosis endte med å gjennomføre hele 17 felttog, som alle ga store seire. Thutmosis ble en mesterstrateg som hvert eneste år trakk i rustning for å underlegge seg enda mer land til et ekspanderende Egypt.

Til tross for et liv i felten døde Thutmosis en naturlig død i 1425 f.Kr., i en alder av 56 år. Etter å ha innstilt sin militære karriere fire år tidligere, hadde han brukt sin siste tid på å forberede sønnen Amenhotep 2 til å overta tronen.

Amenhotep arvet et Egypt som aldri hadde vært større. I løpet av tre tiår hadde Thutmosis gitt Nilens rike en kraft og en styrke som banet veien for flere hundre års etterfølgende storhetstid – frem til Ramses 2s dager og videre.