Farao var gudenes stedfortreder

Etter triumfen i Syria vendte Ramses hjem til et sant hyllest-opptog fra selve Egypts guder.

«Velkommen, vår elskede sønn, kongen av Det øvre og Det nedre Egypt», skal gudene ha sagt, ifølge inskripsjonene i Karnaktempelet. De fortsatte lovprisningene av kongens storslåtte seier:

«Og de ga ham millioner av fester, for evig på Ras trone, og alle områder og alle land lå utstrakt i ydmykhet foran hans sandaler.»

Beretningen om faraoens bragder under slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr. preger ikke bare tempelet i Karnak, men også flere andre av de storslåtte byggverkene hans. Faraoen var stolt av seieren og ville at alle som besøkte monumentene, skulle kjenne hver minste detalj i hans heltemodige innsats. Han fikk viljen sin, for Ramses 2. huskes nå – takket være seieren ved Kadesj og det overdådige minnesmerket i Karnak – som en av Egypts mektigste og mest fremgangsrike faraoer.

Veggen var propaganda

Bare én ting ødelegger historien: Beretningen er ikke sann. I virkeligheten klarte Ramses seg med nød og neppe gjennom slaget ved Kadesj, som endte nærmest uavgjort. Så snart partene innså at det ikke ville bli en klar vinner, utformet de en fredstraktat. Erklæringen var ikke verdt papiret den var skrevet på. Mens Ramses skyndte seg hjem for å skryte og sikre ettermælet sitt, gikk hettittene inn i Kadesj og erobret byen nok en gang.

Ramses var ikke den eneste faraoen som omskrev historien og skapte flatterende myter om seg selv. Mange av de mektige herskerne er omgitt av gåter. Hvordan kunne faraoene holde seg ved makten gjennom 3000 år i en nesten ubrutt kjede av herskere? Hvorfor kalte de seg faraoer? Hvorfor bar de løsskjegg – det karakteristiske fippskjegget? Og kunne faraoen like gjerne være kvinne og gå i kjole? Svarene må vi bokstavelig talt lete etter i historien, for faraos utvikling fra vanlig konge til guddom skjedde gradvis gjennom tusener av år.

Faraoenes historie er like gammel som landet selv. Egypt, som før hadde bestått av en rekke små kongedømmer, ble samlet av krigsherren Narmer i cirka år 3150 f.Kr. Narmer var den sterke lederen som holdt Øvre (den sørlige delen) og Nedre Egypt (den nordlige) sammen med krigsmakt. Ifølge historiebøkene var han den første offisielle faraoen.

Teknisk sett var han imidlertid ikke farao. De første herskerne over det samlede Egypt var nemlig bare kjent som konger. Den egyptiske versjonen av ordet farao – som er en gresk skrivemåte – kjenner arkeologene fra inskripsjoner. Pero eller per-a-o – farao på egyptisk – skrives med hieroglyfer som en sammensetning av tegnet for «hus» og tegnet for «søyler», et tegn som i denne sammenhengen betyr «stort» eller «høyt».

Betegnelsen «Det store hus» betød i begynnelsen bare den kongelige residensen. Først fra det 12. dynastiet, 1985–1802 f.Kr., ble betegnelsen farao synonymt med herskeren og hans familie – for eksempel i høflighetsfraser som «Det store hus, må det leve, nyte fremgang og god helse». Og under det nye riket (cirka 1570–1069 f.Kr.) ble «farao» første gang brukt som ærestittel for herskeren som person. Før den tiden ble monarkene tiltalt med «Deres majestet» av folk ved hoffet og utenlandske æresgjester.

Utenlandske herskere tiltalte kongen som sin likemann og kalte ham derfor «bror». Begge tiltaleformene ble nå brukt i den daglige omgangen ved hoffet, men fra og med det nye riket skulle Egypts hersker for alltid ha den storslåtte tittelen farao.

Riket overlevde i årtusener

De egyptiske kongene og faraoene hersket over et samlet rike i mer enn 3000 år, en bemerkelsesverdig stabilitet i en tid da riker kom og gikk i løpet av århundrene. Selv det senere Romerriket klarte bare å overleve i rundt 1000 år.

Det gamle Egypt er altså en av historiens mest utholdende og vellykkede sivilisasjoner, og i sentrum for det hele sto en fanatisk tro på og støtte til rikets hersker: faraoen. Forskerne mener at egypternes blinde lojalitet blant annet skyldes forestillingen om at farao var forbindelsesledd til gudene og opprettholdt den kosmiske ordenen, maat. Å tvile på faraoen ville derfor være skjebnesvangert.

Derfor var det en aldri så liten genistrek da farao Raneb (2890–2870 f.Kr.), også kjent som Nebre, knyttet solguden Ra til navnet sitt og dermed ga sitt eget styre en forbindelse til gudene. Etter Raneb var de vekslende faraoene overbeviste om at deres makt og fremgang som farao hang sammen med gudenes velvilje. Og velvilje fra de høyere makter var avgjørende i oldtidens Egypt. Bare ved å stå på god fot med gudene kunne egypterne beskytte seg mot farene i hverdagen: den ubarmhjertige brennende ørkensola, fiender som lurte i naborikene, og sviktende nedbør som kunne hindre Nilen i å gå over breddene, med sviktende avlinger, sult og død som resultat.

Den vanlige egypter kunne ofre til gudene i tempelet og hjemme, men faraoen hadde en spesiell forpliktelse. Han kunne nemlig kommunisere direkte med gudene.

Til å hjelpe seg med de daglige rituelle pliktene hadde faraoen heldigvis en hær av velvillige prester, men ansvaret for at ritualene ble utført og at alt gikk riktig for seg, hvilte på ham. Uten en farao på tronen kunne gudene verken motta mat og drikke eller den røkelsen som ble fremstilt til deres ære. Å ofre til gudene var imidlertid ikke nok. For å være sikker på at sola hver dag sto opp i øst og gikk ned i vest, at regnet falt, og at forfedrenes sjeler fant veien i etterlivet, måtte egypterne opprettholde maat – en slags karma.

Hva maat er, og hvordan fenomenet virket, vet forskerne fra inskripsjoner og papyrustekster, for eksempel den såkalte Anipapyrusen, et manuskript forfattet av skriveren Ani fra oldtidsbyen Teben rundt år 1250 fvt. Av manuskriptet fremgår det at den som ønsker å følge maat, må avholde seg fra å lyve, stjele, utøve vold, skjelle ut og bakvaske.

«Maat er god, og den har varig verdi. Den har ikke endret seg siden skapelsens dag. Den som forbryter seg mot maat, derimot, blir straffet», lyder det i et skrift som tilskrives farao Djedkare Isesis vesir (førsteminister) Ptahotep. Hvis man ikke tok hensyn til maat, ville det i sin ytterste konsekvens føre til det motsatte av maat, nemlig isfet – kaos, den tilstanden som egypterne fryktet aller mest.

Å leve etter maat var så avgjørende at den til tider førte til krig, enten fordi fiender truet egypterne, eller fordi egypterne trengte noe som andre riker og herskere rådet over, og som var nødvendig for å opprettholde maat, for eksempel gull og røkelse som kunne ofres til gudene i templene. Ramses, som tok tilnavnet «Den seirende tyr, opprettholder av Maat», kunne derfor trygt skryte av bragdene sine under slaget ved Kadesh; for riktignok var vold forbudt, men en faraos søken etter maat trumfet alt.

Faraoen bestemte selv sitt utseende

På de mange statuene Ramses 2. fikk reist av seg selv, fremstår han som høy og flott med regelmessige ansiktstrekk. Da arkeologene undersøkte Ramses’ mumie, så de at skulpturene og portrettene ikke var så langt unna sannheten. Den selvpromoterende faraoen hadde etter alt å dømme et vakkert og kraftfullt ansikt med høye kinnbein og fyldige lepper. Men han er et unntak, for faraoenes faktiske utseende svarte som regel ikke til de kunstneriske fremstillingene.

Tutankhamons maske med det gudevakre gylne gutteansiktet har gitt opphav til mange forestillinger om kongen, som døde i 1323 f.Kr., bare rundt 18 år gammel.

En legende forteller at han endte sitt liv i en ulykke med stridsvognen. Denne romantiske forestillingen fikk ny næring da egyptologer senere konstaterte at han hadde brukket det ene beinet rett før han døde.

Ytterligere undersøkelser punkterte imidlertid myten raskt og avslørte at den utrolige Tutankhamon i virkeligheten var ganske så svakelig. Ved hjelp av DNA-analyser konstaterte forskerne at han led av malaria, og til og med den mest ondartede formen.

Men det var ikke det verste. Ved å utføre 2000 skanninger av kongens mumie kunne forskere ved Imperial College London studere hele kroppen hans. Skanningene avslørte en sykdomsherjet kropp som var blitt ødelagt av årelang innavl. Tennene var skjeve og utstående, og han hadde brede hofter som en kvinne. Den voldsomme innavlen hadde også ført til at Tut hadde så skjev fot at han umulig kunne ha klart å stå på den.

Å holde balansen på en stridsvogn ville vært helt umulig; tvert imot har kongen haltet rundt med en stokk. I dag vet vi at Tutankhamons foreldre var bror og søster, og forskerne antar at en hormonlidelse – forårsaket av foreldrenes slektskap – var årsaken til at han døde tidlig.

Høyden avslørte incest

Forskerne hadde mistanke om incest og innavl lenge før de undersøkte Tutankhamons mumie. Fra inskripsjoner vet arkeologene at ekteskap mellom søsken eller mellom far og datter var vanlig. De egyptiske myndighetene forbød lenge DNA-prøver av kongelige mumier, så påstanden har i årevis vært vanskelig å bevise.

Forskere i Zürich i Sveits har imidlertid funnet en måte å gjøre inngrep på som gjør at de kan studere arvelighet på et stort antall mumier.

De har ganske enkelt målt høyden på 259 mumier fra stort sett alle perioder i Egypts historie og deretter sammenlignet faraoenes gjennomsnittshøyde med den gjennomsnittlige høyden til vanlige egyptere på samme tid. Høyde er nemlig sterkt avhengig av arv, og hvis man finner lik høyde innenfor samme gruppe – for eksempel de kongelige – er det et sterkt indisium på at det har foregått innavl.

Resultatet fra Sveits bekrefter forskernes teori: Høyden varierer langt mindre hos de kongelige enn i befolkningen generelt. Gjennomsnittshøyden i den mannlige befolkningen ligger mellom 161 cm i det nye riket (1550–1070 f.Kr.) og 169,6 cm i årene 2925–2575 f.Kr. For kvinner varierte høyden mellom 155,6 cm i årene fra 712 til 332 f.Kr. og 159,5 cm i den tidlige dynastiske perioden.

Den gjennomsnittlige høyden for faraoer avvek imidlertid sjelden fra normen. Hos mannlige med­lemmer av kongefamiliene var høyden som regel ganske nær faraoenes gjennomsnittshøyde på 165 cm, mens gjennomsnittet for de kvinnelige medlemmene lå på 156,7 cm. Kong Amenhotep 1. (1526–1506 f.Kr.) viste de tydeligste tegnene på innavl, ifølge forskerne. Han målte nemlig 165 cm, nøyaktig det samme som gjennomsnittet.

Forskerne tror at den utbredte incesten skyldtes at faraoens foreldre gjennom generasjoner hadde praktisert ekteskap mellom søsken, og derfor er de ikke overrasket over at innavlen ble ekstra tydelig hos faraoene Amenhotep og Tutankhamon. Begge tilhørte nemlig det 18. dynastiet, den tidsperioden da faraoene var på det mektigste.

For å styrke posisjonen som guddommelig leder ble det enda viktigere å holde det kongelige blodet så rent som mulig. Renheten sikret man best ved at nære slektninger giftet seg med hverandre. Spesielt ekteskap mellom søster og bror var populært. På denne måten etterlignet de kongelige nemlig gudene Isis og Osiris, søskenparet som ifølge mytene er faraoenes himmelske foreldre.

Rent blod gikk i arv

Historikere vet at Tutankhamon fortsatte tradisjonen med innavl og giftet seg med sin halvsøster Ankhesenamon. En undersøkelse av de to barnelikene funnet i Tutankhamons gravkammer viser at han og Ankhesenamon fikk to døtre sammen. Begge barna var dødfødte. Skikken med å gifte seg innenfor familien fortsatte for øvrig hos ptolemeerne, Egypts greske herskere, som overtok makten etter at Aleksander den store erobret landet i 332 f.Kr.

Foreldrene til dronning Kleopatra – Egypts siste farao som døde i år 30 f.Kr. – var trolig søsken, mens dronningen giftet seg med sine to brødre etter tur.

Ettersom egypterne anså det som viktig å holde det kongelige blodet rent, gikk faraotittelen som oftest i arv fra far til sønn. For å kunne utføre det viktige vervet måtte den kommende tronarvingen få riktig oppdragelse. Allerede som barn ble han opplært i hvordan han best kunne ivareta sine offisielle og uoffisielle plikter som hersker.

Innimellom ble det imidlertid uorden i arvefølgen. De kongelige fikk ikke alltid sønner, og noen ganger døde faren mens barnet var lite, og da måtte familiemedlemmer ta over. Slik gikk det for eksempel til at kvinnen Hatshepsut, en av Egypts mest bemerkelsesverdige faraoer, kom på tronen. Hatshepsut ble født omkring 1508 f.Kr. som datter av farao Thutmose 1. og dronning Ahmose.

Som tradisjonen tilsa, giftet hun seg i ung alder med halvbroren. Hatshepsuts ektemann var skrøpelig, trolig fordi han led av spedalskhet, og kort tid etter bryllupet døde han. Etter planen skulle sønnen Thutmose 3., som var født av en annen kone, overta faraotittelen, men siden Thutmose bare var tre år gammel, ble Hatshepsut utpekt som medregent. Da Thutmose 3. nærmet seg voksen alder, nektet imidlertid Hatshepsut å tre tilbake. Tvert imot la hun bort de kvinnelige titlene hun hadde fått i kraft av å være kongsdatter, og kalte seg i stedet farao.

Ikledde seg fippskjegg

Avbildninger av Hatshepsut viser henne i mannsklær og med et falskt fippskjegg. Noen historikere mener at den kvinnelige faraoen kledde seg som en mann for ikke å vekke anstøt. Andre tror at Hatshepsut bar mannsklær bare i begynnelsen, til folk hadde vennet seg til å ha en kvinne på tronen.

Trolig er ingen av disse antakelsene riktige. Hatshepsut prøvde ikke å narre noen med skjegget. Alle visste nemlig at mannlige faraoer hadde like lite hår i ansiktet som Hatshepsut, for faraoer var alltid glattbarberte. Skjegget de kongelige har på bilder og statuer, er flettet av geitehår med innvevde gulltråder og symboliserer faraos status som guddom, en verdighet Hatshepsut tok til seg ved å bruke løsskjegg. Hun bar det sannsynligvis bare ved religiøse seremonier, som de andre egyptiske faraoene. Fordi religion styrte alt, måtte også Hatshepsut understreke sin maktposisjon med gudenes velsignelse.

Og den unge kvinnen ble raskt ekspert i personlig merkevarebygging. Vi vet at Hatshepsut freidig markedsførte seg selv som datter av selveste solguden, den mektige Amon. Og en legende som ble populær på Hatshepsuts tid, forteller hvordan forplantningen mellom Amon og Hatshepsuts mor gikk til.

«Amon tok skikkelse av den edle farao Thutmose og fant dronningen sovende på rommet sitt. Da den liflige duften som strømmet fra ham, røpet hans nærvær, våknet hun. Han ga henne sitt hjerte og viste seg for henne i all sin guddommelige prakt. Da han nærmet seg dronningen, gråt hun av glede. Hun så hans styrke og skjønnhet, og han ga henne sin kjærlighet», sier legenden.
Guden har tilsynelatende vært så glad for sin nye datter at han tok seg bryet med å rose henne på inskripsjoner rundt omkring i riket.

«Min datters navn skal være Hatshepsut. Hun skal ha kongemakt over hele Egypt», uttaler guden Amon på et relieff i Hatshepsuts gravtempel.

Etter hvert som makten ble sikret, begynte Hatshepsut å bli trygg på sitt kjønn. På senere avbildninger legger hun ikke lenger skjul på at hun er kvinne. Der er hun fremstilt iført lang, tettsittende kjole. Bare den tørklelignende hodepryden kalt nemes, som hører til faraos hverdagsdrakt, avslører at Hatshepsut er landets øverste hersker. Den offisielle propagandaen toner heller ikke ned kjønnet hennes lenger.

«Å betrakte henne var skjønnere enn noe annet. Hennes utrolige ynde og form var guddommelig», lot faraoen skriverne berette.

Kvinnegudene dro i krig

At Egypt fikk en kvinnelig farao, er ikke så sjokkerende som det kan høres ut, ifølge dagens forskere. Egypternes verdensbilde var avhengig av både mannlige og kvinnelige elementer som utfylte hverandre og ble holdt i balanse av Maat, gudinnen for den kosmiske ordenen som faraoen var ansvarlig for å opprettholde. En lang rekke gudinner inntok derfor mektige roller i det egyptiske gudeuniverset. For eksempel var Hathor gudinne for krig, og uttrykket «farao raste som Hathor» ble sagt anerkjennende når herskeren slo hardt til mot fienden på slagmarken.

Også utenfor faraos tempel hadde kvinner ledende roller. Selv om de fleste egyptiske kvinner var husmødre og tok seg av hjemmet og barna, var det ikke uvanlig at en kvinne arbeidet som administrator, bokholder, lege eller dommer.

Enkelte kvinner gjorde til og med tjeneste som vesir (førsteminister) eller som visekonge. De var i det hele tatt så fremtredende i samfunnet at Herodot, den greske historieskriveren som reiste rundt i Egypt rundt 450 f.Kr., konstaterte med et sukk at egypterne «har snudd opp ned på det som pleier å være alminnelig skikk og bruk for menneskeheten».

Hatshepsut var da også langt fra den eneste kvinnelige faraoen og heller ikke den første. Historikere mener at det fantes minst to betydningsfulle kvinnelige faraoer blant forgjengerne hennes: Khentkaus, som levde fra cirka 2550 til 2510 f.Kr., og Sobekneferu, som levde i perioden 1830–1785 f.Kr.

Under utgravninger av Khentkaus’ gravkammer i 1933 fant man et maleri som viser henne sittende, iført kunstig skjegg, men i kvinnedrakt, på en trone med septer i hånden. Hun bar den kongelige uraeus, et hodeplagg som ligner en kobraslange klar til angrep. En inskripsjon viser faraos tittel: «Kongen av Øvre og Nedre Egypt. Mor av Det Øvre og Det Nedre Egypt», forkynner hieroglyfene i gravkammeret.

Nylige utgravninger i Khentkaus’ dødskammer har dessuten avslørt at byggverket var så enormt at bare herskeren i landet ville hatt midler til å bygge det. Gravtempelet er så stort at noen arkeologer omtaler det som Gizas fjerde pyramide. Også Sobekneferu oppførte mange bygg, for eksempel et stort tempel og en pyramide til faren. Noen forskere tror at hun også bygde en pyramide til seg selv nær Dahshur, men verken pyramiden eller graven er funnet.

De kvinnelige faraoene er på mange måter blitt skrevet ut av historien. Selv Hatshepsut var i lang tid gjemt og glemt. Da hun døde i 1458 f.Kr., overtok stesønnen Thutmose 3. herskerrollen, og noen år senere slettet han – kanskje som en takk for sist – stemorens navn fra alle offisielle monumenter og knuste mange av de statuene som forestilte den kvinnelige faraoen.

I 2007 fant arkeologer Hatshepsuts mumie i Kongenes dal. Tilfeldigvis var arkeologene i besittelse av en tann som de hadde funnet i en eske med faraoens kartusj, et spesielt tegn som rammer inn faraos navn skrevet med hieroglyfer i et ovalt felt.

Ved hjelp av røntgen- og DNA-analyser av tannen kunne arkeologene raskt konkludere med at liket tilhørte Hatshepsut. Undersøkelsen viste at hun var cirka 50 år da hun døde, at hun var i ferd med å bli skallet, og at hun led av diabetes, gikt og skjelettkreft.

Det var trolig kreftsykdommen som tok livet av henne, og forskerne mener til og med at de vet hvorfor Hatshepsut ble syk. En flaske på det egyptiske museet i Bonn bærer en inskripsjon som forteller at den har tilhørt Hatshepsut. Forskerne trodde lenge at den inneholdt parfyme, men en skanning viser at det stoffet som ligger i bunnen av flasken, er for tykt og klebrig til å være parfyme.

Krukken inneholder i stedet en krem med høyt innhold av muskatolje og palmeolje, samt rester av tjære av den typen som også finnes i sigaretter. Flere medlemmer av Hatshepsuts familie led av en form for eksem, og forskerne tror at faraoen har behandlet huden med denne kremen, og at de kreftfremkallende stoffene i tjæren bidro til at hun ble syk og døde.

Halvguden gikk tom for penger

Under Hatshepsut blomstret Egypt. Samme positive oppsving skjedde under den skrytende Ramses 2. Arkeologer og historikere vet nå at faraos seier over hettittene var tvilsom. Utgravninger av tempelet i Karnak viser dessuten at Ramses ikke bare skrøt, men også var litt av en bedrager. Arkeologiske undersøkelser viser nemlig at han fikk byggmestrene til å endre på krigsscenene i det tempelet som faren Seti hadde begynt å bygge, slik at det så ut som om Ramses selv deltok i hendelser han aldri hadde vært i nærheten av.

Propagandaen virket imidlertid, og Ramses var sannsynligvis sterkere og mer populær enn noen annen farao før eller siden. Han klarte til og med – ved å bygge templer og bestikke presteskapet – å plassere seg selv i sentrum for en kultdyrkelse over hele landet.

Rundt 100 år senere begynte det å gå raskt nedover med faraoveldet. Med Ramses 3. ble faraoenes makt gradvis svekket. Egypt ble rammet av katastrofe da de såkalte havfolkene angrep landet. Egypterne seiret, men krigen kostet mye i både penger og menneskeliv, og landet tapte mye av sin rikdom.

Ramses kunne ikke betale arbeiderne, som måtte klare seg uten de daglige rasjonene. De dårlige forholdene, samt avsløringer av korrupsjon, førte til at arbeiderne på byggeplassen i Deir al-Medina, et kompleks av kongegraver, gikk til streik.

Blant vanlige egyptere var det mange som nå begynte å tvile på faraos evne til å sikre maat, og i 1186 f.Kr. skjedde det uunngåelige – det nye riket gikk under. Nå fulgte en turbulent tid, og i 525 f.Kr. ble egypterne beseiret av perserne. Faraos prestisje og anseelse ble stadig mer svekket, ikke minst da Aleksander den store erobret Egypt i 331 f.Kr. Selv om herskerne beholdt tittelen, var farao-embetet bare en skygge av seg selv. I 30 f.Kr. var det over. Kleopatra, den siste faraoen, ble beseiret av romerne, og herskerrollen ble overtatt av den romerske keiseren.

Faraotittelen – en gang verdens mektigste embete – ble forvist til historiebøkene.