Egyptiske håndverkere nølte ikke med å legge ned arbeidet da lønna uteble.

© Bridgeman
Sivilisasjoner - Egyptere

Faraoens arbeidere streiket uten å nøle

Når lønna uteble, la faraoens håndverkere ned arbeidet. De ville ikke finne seg i at rikets mektigste mann lurte seg unna forpliktelsene. I fullt sinne kastet de verktøyet og satte i gang verdenshistoriens første, kjente streik.

Fem og en halv sekk korn! De rasende håndverkerne som i 1170 f.Kr. oppsøkte faraoens øverste embetsmann, vesiren, for å kreve sin rett, visste godt hva de hadde til gode.

Kornet utgjorde den avtalte lønna for arbeidet med å anlegge Ramses 3.s gravmæle i Kongenes dal. Men i tre uker hadde ingen sett snurten av lønningssekken, og nå var det nok.

Arbeidet ville først bli gjenopptatt når kornet var utdelt, understreket håndverkerne.

For vesiren var situasjonen prekær – forsinkelser i Kongenes dal kunne føre til at den underjordiske graven som skulle hogges inn i klippen, ikke ble klar i tide til å motta faraoen når han døde.

Det betydde ikke bare at Ramses' reise til dødsriket sto i fare, men også hans liv i det hinsidige. Vesiren lovet å finne en løsning i en fart.

Sannhetens tjenere

Streiken i Kongenes dal for 3100 år siden er tidenes første kjente arbeiderkamp. Den er beskrevet i papyrustekster som samtidige skrivere har utferdiget om livet på den mektige byggeplassen i Egypts ørken.

Landsbyen som huset arbeiderne og deres familier, het Set Maat og fikk senere navnet Deir el-Medina.

Den lå på Nilens vestlige bred, ikke langt fra oldtidsbyen Teben og i behagelig gang-
avstand til Kongenes dal. Set Maat kan oversettes til «Sannhetens sted», og her levde håndverkere, kalt «sannhetens tjenere», med sine familier.

Det lille samfunnet besto av rundt 70 hus, som lå side om side på et område som svarer til seks moderne eneboligtomter.

De var oppført i murstein, klint med leire, malt hvite, delt opp i tre rom og hadde et kjøkken med en sval kjeller og en trapp opp til taket, der beboerne sov i de varmeste månedene.

Beliggenheten var ikke den beste. De omkransende fjellene skjermet for den forfriskende brisen nordfra og gjorde landsbyen til en brennhet gryte.

For å beskytte seg mot den nådeløse solen hadde innbyggerne spent seil ut over hovedgaten. Tross varmen var livet i byen ettertraktet. Håndverkerarbeidet var et ærefullt verv, og lønna var god.

De statsansatte arbeiderne kunne derfor regnes som en del av landets middelklasse. De hadde egne hus og gravplasser, og tjente tre ganger så mye som en gårdsarbeider.

På fritiden laget håndverkerne tegninger som gjorde narr av systemet. De snudde rollene på hodet og lot katten tjene musen.

© Charles Ddwin Wilbour Fund

Bakrus ga fridag

Herskerens administrator, vesiren, delte arbeiderne inn en høyreside og en venstreside. De arbeidet enten i skiftlag eller på hver sin side av et byggeprosjekt.

Hvert lag ble ledet av en formann og hadde en skriver knyttet til seg. Skriveren registrerte alt på papyrus – fra fremmøte til fridager.

Normalt skulle en håndverker møte på arbeid åtte dager i strekk. Han overnattet ofte på byggeplassen, og kunne så dra hjem til familien i landsbyen i to dager.

Men var han uheldig å bli bitt av en skorpion eller utsatt for sykdom, kunne han bli hjemme uten å bli trukket i lønn. Bryllup og begravelser ga også rett til en fridag.

Ifølge skrivernes dokumenter kunne krangling med kona, ølbrygging eller tømmermenn også brukes som unnskyldning for ikke å møte opp. Fridagene gikk gjerne med til å arbeide på familiens egne gravsteder i nærheten av landsbyen.

Andre ganger tjente håndverkerne seg noen ekstra slanter ved å arbeide privat for sine overordnede, som kanskje trengte å få hjelp med sine egne gravmonumenter.

For å sikre kommende generasjoner sørget fagfolkene for å lære sønnene opp i sitt eget håndverk. Men selv ikke flere års læretid garanterte en ansettelse som sannhetens tjener.

Når en stilling endelig ble ledig, var konkurransen hard, og ofte måtte de som ikke nådde opp, dra til andre landsdeler for å søke arbeid.

Hvis de altså ikke hadde et familiemedlem som kunne bestikke formannen til å ansette dem. Månedslønnen kunne brødfø en familie på ti og ga også et overskudd som kunne byttes mot tjenester eller varer til husholdningen.

Enkelte håndverkere eide sitt eget kostbare verktøy i bronse samt kveg og esler, noe som beviser at de var forholdsvis velstående.

Gratis slaver var et frynsegode

Men i løpet av farao Ramses 3.s regjeringstid – fra ca. 1186-1155 f.Kr. – skrumpet plutselig lønningsposene inn. Håndverkernes posisjon som mette middelklassefolk var truet.

En papyrusrulle av skriveren Amen-nakhte forteller om de sviktende forsyningene til Set Maat, men forklarer ikke årsaken klart.

Historikere peker på at de statlige kornkamrene sto tomme fordi faraoen hadde satt i gang for mange byggeprosjekter og brukte for mye ressurser på å føre krig mot nabolandene.

En annen forklaring går ut på at korrupte embetsmenn slepte litt for mange kornsekker med seg hjem til sine egne familier.

Papyrusruller forteller for eksempel om en embetsmann under Ramses 3. som jukset med vekten når han veide opp emmer og bygg til lønninger.

I stedet for 40 av målenheten hin, som tilsvarer rundt en halv liter, øste embetsmannen 38 hin i sekkene og lot de siste to forsvinne i egen kornlomme. Uten å vite det gikk arbeiderne dermed fem prosent ned i lønn.

Uansett årsak begynte raseriet å ulme blant de sultne arbeiderne, og en vinterdag i 1158 f.Kr. hadde de fått nok. Steinhoggere, murere og malere kastet fra seg verktøyene og samlet seg i protest.

I flokk marsjerte de mot tempelet for den avdøde farao Thutmosis 3., der de klaget høylytt til vaktene utenfor faraoens overdådige palass.

«Vi er sultne!» ropte de i kor mens de braste videre inn i det indre tempelet. De hadde ikke adgang til denne delen – men ingenting var for hellig mot deres slunkne mager.

Demonstrasjonen hadde i første omgang ingen effekt, og allerede neste dag sto de sinte arbeiderne foran de hellige salene igjen. Denne gangen hadde de troppet opp foran tempelet for den regjerende faraoen, Ramses 3.

En av skriverne, Penta-weret, kom ilende med mat til håndverkerne, men de lot seg ikke kjøpe av slikt, og da mørket la seg over ørkensanden, fortsatte de aksjonen mot sin hersker med samme glød.

«Vi er her fordi vi er sultne og tørste. Vi har verken fått klær eller mat. Send beskjed til faraoen, vår gode herre, til vesiren og andre overordnede om at vi trenger mat!» var budskapet fra demonstrantene, som bar fakler på sine nattlige protester.

Inne bak tempelmurene kom embetsmennene frem til at de var nødt til å gå til Tebens borgermester for å få fraktet inn forsyninger fra faraoens kornkammer.

Snart fikk håndverkerne til sin glede en kornrasjon som dekket den første vintermåneden. Men det var bare en midlertidig løsning.

Da det var tomt for mat, sto de nok en gang foran tempelet, og slik fortsatte streikerne vinteren gjennom med «sitt ned»-demonstrasjoner, fakkeltog og trusler om å plyndre gravkamrene.

Omsider så vesiren seg nødt til å dra nordover etter forsyninger selv. Men da han kom tilbake, måtte han tilstå at de statlige kornreservene var tomme.

«Det er ikke med min gode vilje at jeg ikke gir dere noe, men det er ingenting igjen i lagrene», het det fra vesiren.

Truet demonstranter med rettssak

Månedene gikk i Set Maat, og da sommeren gjorde landsbyen til en glovarm gryte, var arbeiderfamiliene fortsatt like plaget av sult.

Håndverkerne gikk derfor på barrikadene igjen. Skriveren Amen- nakhte kom selv demonstrantene i møte og lovet dem to sekker emmer hver.

Men hvorfor slå seg til ro med to når det da vitterlig sto 5,5 sekker korn per måned i kontrakten? Formannen Khonsu oppfordret sine menn til å stå på. Vesiren skulle få klar beskjed.

Selv om han sympatiserte med håndverkerne, satte skriveren Amen-nahkte hardt mot hardt.

«Jeg har akkurat gitt dere en rasjon. Hvis dere ikke gir dere nå og går tilbake til arbeidet, skal jeg sørge for at dere kommer for en domstol», truet han.

Trusler eller ei. Elleve dager senere marsjerte håndverkerne enda en gang forbi templenes vaktposter. Slagordene haglet taktfast og nådde nå selveste byen Tebens borgermester.

Han må ha innsett at ingenting annet enn mat kunne stoppe protestene, og skaffet derfor 50 sekker emmer. Det fikk roet demonstrantene – for en stund.

Håndverkerne plyndret graver

For selv om arbeiderne i Kongenes dal ble mette den sommerdagen, skapte streiker fortsatt splid mellom faraoer og arbeidere i mange tiår fremover.

Kornhøsten slo feil gang på gang, sulten lå alltid på lur, og det var heller ikke nok arbeid å få.

Farao Ramses 3.s etterfølger, Ramses 4., utvidet riktig nok arbeidsstyrken til 120 håndverkere, men mindre enn et tiår senere måtte Ramses 6. gjennomføre drastiske nedskjæringer.

Halvparten av arbeiderne ble degradert til slaver eller sendt bort fra landsbyen sammen med familiene sine.

Siden 1500 f.Kr. hadde sannhetens godt lønnede tjenere arbeidet på mausoleer i Kongenes dal, men nå var det søte arbeiderlivets dager talte.

I desperasjon plyndret innbyggerne gravkamrene som deres forgjengere hadde tryllet frem i klippestein og malt med fargerike dekorasjoner.

Andre av Set Maats innbyggere ble drevet på flukt av nabolandets libyske nomadestammer, som også ville ha del i faraoenes gravskatter.

Byen forfalt snart, og først 3000 år senere fant arkeologer en mengde begravde papyrusruller i ruinene. Rullene skulle vise seg å fortelle historien om verdens første streik.

Les også:

Egyptere

Topp 10: Egypts mektigste faraoer

7 minutter
Egyptere

Selvgod farao skrøt seg til storhet

15 minutter
Egyptere

Gigantisk egyptisk statue var ikke Ramses 2.

2 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!