Dødsstraff for gravrøveri
Dessverre sier ikke kildene noe om hvordan saken mot kvinnen endte, men fra en lignende sak om tyveri fra et tempel vet man at den anklagede “ble brakt til elvebredden” av vesirens skriver.
Å bli brakt til elvebredden betydde som regel avhør – muligens under tortur – og etterfølgende straff. Mindre forseelser ble straffet med stokkeslag eller straffarbeid, mens gravrøveri medførte døden.
På grunn av deres inngående kjennskap til gravene skulle man nesten tro at håndverkerne fra Kongenes dal var opplagte gravrøvere, men det var snarere unntaket. De store og systematiske røveriene ble begått ved slutten av perioden for Det nye riket, hovedsakelig av kriminelle fra østbredden.
Lønn utbetalt i korn
Håndverkerne fikk generelt godt betalt for arbeidet. Lønnen besto fortrinnsvis av korn som ble utbetalt en gang i måneden. Kornet ble brukt til å lage brød og øl, men også til å handle med.
En vanlig håndverker fikk ca. fem sekker korn i måneden, mens de som befant seg høyere i hierarkiet fikk mer. En sekk inneholdt ca. 75 kg. Korn som ikke ble brukt i husholdningen kunne landsbyboerne bruke til å kjøpe varer og tjenester. På den måten kunne de bl.a. kjøpe seg hjelp til å lage sine egne graver.
Ettersom landsbyen lå i et avsidesliggende område som i tillegg var svært lite fruktbart, måtte de stort sett få alt fraktet inn utenfra. Hver dag slepte vannbærere ca. 100 liter vann frem til hver husholdning. Vannbærerne rangerte svært lavt i samfunnet og bodde ikke engang i landsbyen. I tillegg ble det levert fisk, grønnsaker, melk, olje, fett, brensel, keramikkvarer og klær til innbyggerne.
Ved spesielle anledninger og på festdager fikk innbyggerne også levert kjøtt, vin og kaker fra staten.
Håndverkere i streik
Innbyggerne hadde også anledning til å levere skittent tøy til “vaskeri” ved elva. Det var mye lettere å bære tøyet ned enn å slepe det nødvendige vaskevannet opp til landsbyen.
Hvis noe kunne hisse opp håndverkerne var det at lønnen uteble. En av de mest kjente tekstene fra landsbyen er den såkalte “Streike-papyrusen”. Den forteller om arbeidsnedleggelsene som fant sted på Ramses 3.s tid (1194-1163 f. Kr.).
I denne perioden slet Egypt med store økonomiske og politiske problemer, og staten hadde vanskeligheter med å utbetale lønninger.
Skriveren Neferhotep fra landsbyen underrettet tidlig vesiren om problemene som var i ferd med å oppstå. For å unngå at vesiren ikke tok budskapet alvorlig nok, overdrev Neferhotep voldsomt. I brevet til vesiren hevdet han at mannskapet var døende, og at det ikke var blitt satt i verk tiltak som skulle sikre at de fikk utbetalt lønn.
På tross av den dramatiske klagesangen er det ingenting som tyder på at det ble gjort noe, og få måneder senere var det slutt på tålmodigheten til arbeiderne.
Håndverkerne begynte å demonstrere. De marsjerte til dødstemplene ved vestbredden av Nilen. Her satte de seg ned og nektet å flytte seg før de fikk sine kornrasjoner. Dødstemplene fungerte også som kornkamre og var derfor et godt sted for en sitt ned-streik.
To dager etter at konflikten begynte troppet den stedlige politimesteren Mentmose opp ved templene. Han lovet å hjelpe håndverkerne, bl.a. ville han prøve å få områdets borgermester i tale.
Neste dag godsnakket Mentmose med håndverkerne og lovet å slå følge med dem på dagens protestmarsj til faraoen Seti 1.s tempel. Noen dager senere – ser det ut til – ga streiken endelig resultat. Kornrasjonene ble utlevert, og de opphissede håndverkerne slo seg til ro, i alle fall for en stund.
Freden på det egyptiske arbeidsmarkedet varte ikke lenge. Kort tid etter demonstrerte nemlig håndverkerne igjen. Denne gangen var det ikke på grunn av manglende kornrasjoner, men fordi situasjonen i Egypt generelt var i ferd med å bli helt uholdbar.
Det var en reell mangel på korn i landet på denne tiden, og håndverkerne forsto fort at det bare var et spørsmål om tid før de igjen sto uten betaling. Streikene fortsatte derfor også under de neste faraoene.
Røverne herjer
Tiden etter Ramses 3. var i det hele tatt preget av uroligheter, og gjentatte ganger ble landsbyen overfalt av bl.a. libyske nomader. De svake kongene som kom til makten etter Ramses 3. greide ikke lenger å holde det egyptiske riket sammen.
På grunn av den isolerte beliggenheten vest for Nilen langt fra de bebodde områdene, var ikke landsbyen lenger et trygt sted å bo. Røverbander herjet, og mange håndverkere valgte derfor å flytte bort med familiene sine.
Noen av dem bosatte seg i Medinet Habu, ved Ramses 3.s store dødstempel noen kilometer fra landsbyen. Tempelet hadde tykke yttermurer og var dermed et trygt sted å oppholde seg.
Utflyttingen skjedde trolig i begynnelsen av Ramses 11.s regjeringstid (1100-1070 f. Kr.). Han var den siste faraoen som fikk anlagt en grav i Kongenes dal, og hans død markerte slutten for Det nye riket.
Allerede før undergangen var nesten alle kongelige graver i dalen blitt plyndret, og for å beskytte de døde kongenes mumier ble de samlet og begravd på ny for å skjule dem og skåne dem for flere plyndringer.
Prestene og de resterende håndverkerne greide nesten å skjule 40 mumier av konger, yppersteprester og deres familier så godt at de ikke ble funnet igjen før i 1880-årene.
I årene fra 1922 til 1951 fant den franske arkeologen Bernard Bruyére tusenvis av potteskår og kalksteinsflak med beskrivelser av innbyggernes hverdagsliv. Fremdeles ligger store deler av
materialet og venter på å bli gransket nærmere.