Faraoer revolusjonerte pyramidene i jakten på evig liv

I forhistorisk tid ble alle egyptere begravd i den tørre ørkensanden. Den kunne konservere likene for ettertiden.

Høvdinger og stormenn fikk bygd en haug på graven sin – haugen fungerte som statussymbol og som et sted etter­kom­me­rne deres kunne bringe ofre i form av mat og drikke.

Senere oppsto mastabaen, en flat plattform av stablede steiner. Fra mastabaen førte en kort sjakt loddrett ned til et underjordisk gravkammer.

Tradisjonen ble videreført da Egypt smeltet sammen til ett rike regjert av én farao.

Rundt 2660 f.Kr., i det 3. dynastiet, fikk farao Djoser en idé om å stable mastabaer oppå hverandre slik at de dannet en trinnpyramide. Dermed kom gravmonumentet hans til å rage imponerende 60 meter over landskapet – som et lite fjell.

Senere faraoer overtok idéen og lot seg begrave under en trinnpyramide. Men farao Sneferu (ca. 2613-2589 f.Kr.) mente åpenbart at trinnpyramiden kunne bli enda mer imponerende hvis trinnene ble skjult bak et skall av skinnende hvit og helt glatt kalkstein.

Da Sneferu besteg faraotronen rundt år 2613 f.Kr., begynte en epoke der egypterne var så velstående og innovative at historikere regner ham som grunnleggeren av det 4. dynastiet, Egypts gullalder.

Hieroglyf-inskripsjonene beskriver ham som en vennlig og gavmild hersker, som fra hovedstaden Memfis effektiviserte og styrket et rike som han utvidet gjennom hele regjeringstiden.

I sør ble soldater sendt til Nubia (dagens Sudan) for å skaffe slaver og kveg. Faraos lange arm strakte seg også til Sinai-halvøya i øst, der troppene hans tvang opprørske beduiner i kne. Men det var som pyramidebygger Sneferu skulle bli kjent.

I Meidum arvet han trolig en halvferdig trinnpyramide etter forgjengeren, farao Huni (ca. 2630-2613 f.Kr.). Sneferu ville bygge den ferdig etter sine nye idéer.

Uheldigvis raste skallet av kalkstein nedover den 65 meter høye pyramiden og la seg som en rand av byggeavfall rundt foten dens. Sneferu ga opp Meidum-pyramiden og begynte forfra.

Historikerne vet ikke hvordan Sneferu reagerte da hans andre pyramide tok form. Alt tyder på at han hatet knekken som pyramiden fikk.

Hans ideal om de jevne og polerte flatene var ikke oppfylt – og han satte i gang en tredje pyramide. Til alt hell ble Sneferu velsignet med en lang regjeringstid, slik at også den tredje pyramiden hans ble ferdig.

Og det beste av alt var at pyramiden hadde helt glatte sider, og høyden kom opp i imponerende 105 meter. Inne i pyramiden gikk det en 62 meter lang gang ned til tre gravkamre som var hogd ut i berggrunnen.

Under det 4. dynastiet betraktet egypterne faraoen som inkarnasjonen av falke-guden, Horus. Når faraoen døde, overgikk han til å bli inkarnasjonen av Horus’ far, dødsguden Osiris – og den nye faraoen ble til den neste Horus.

Denne symbolske overgangen kunne imidlertid bare skje hvis faraoen ble mumifisert og begravd etter alle religionens forskrifter.

Pyramiden var en åndelig heis som førte faraoen fra én tilstand til den neste.

Som en gigantisk pil av stein som pekte opp mot himmelen, var den også en synlig forbindelse mellom menneskene på jorden og gudenes verden.

For egypterne var det naturlig at ikke bare faraoen, men alle mennesker hadde mulighet for å leve videre i det hinsidige. De mente at et menneske besto av en rekke komponenter som ble skilt fra hverandre ved døden.

Bare hvis de etterlatte samlet «delene» på riktig måte, kunne disse finne hverandre igjen i det hinsidige. Utover kroppen besto en person blant annet av ka og ba.

Den store pyramiden i Giza var den eldste og største av verdens sju opprinnelige underverk. Selv i dag imponerer egypternes arkitektoniske innsikt i det enorme byggverket.

Ka kan best beskrives som «livskraft». Det var en ikke-fysisk energi som satt i kroppen og ble nedarvet fra generasjon til generasjon.

Faraoens ka gikk derfor helt tilbake til den første faraoen som fikk sin livskraft direkte fra gudene. Egypterne trodde videre at hele folkets ka var avhengig av faraoens ka.

Ettersom ka i motsetning til eksempelvis sjelen i kristendommen trengte mat og drikke, la mange egyptere spiselige ofre ved gravkamre og pyramider. Gravene var utstyrt med malte dører den avdødes ka kunne bevege seg ut gjennom for å komme til godsakene.

Offergavene var en anerkjennelse av en persons betydning, og ofringen ble gjerne avsluttet med at egypterne skålte med ordene «til din ka!».

Det andre begrepet – ba – kan oversettes med «personlighet» og var den påvirkningen et menneske hadde på sine medmennesker. Ved døden skiltes ba fra ka – og ble til en selvstendig skapning som ofte ble fremstilt som en fugl som forlot den avdødes kropp.

Ba kunne fritt fly til dødsriket – et Egypt i en annen dimensjon, der avlingene alltid bugnet. Hele personen kunne imidlertid først bli født på ny i det hinsidige når ba hadde funnet tilbake til den mumifiserte kroppen, der ka ventet.

Mens Sneferu var en godt likt hersker som hadde gjort så mye for egypterne at de i århundrene etter tilba ham som en gud, var hans sønn og etterfølger, Keops, mest opptatt av ikke å stå i farens skygge.

Som Sneferus sønn nummer fire visste han godt hva det ville si å bli oversett, og fra en tidlig alder brant ambisjonen om å skape noe enestående som ville bety at hans navn strålte like mye som farens.

Da Keops ca. 2589 f.Kr. overtok sin fars posisjon som den inkarnerte Horus, var den 40 år gamle faraoen full av virketrang og stålsatt i sine planer.

Han sendte ekspedisjoner til blant annet Libanon, Nubia og Sinai for å skaffe råstoffer og kunnskap om verden.

Videre ga han seg til å lete etter et velegnet sted til å bygge sitt gravmæle, som på alle måter skulle overgå farens pyramide i størrelse, omfang og perfeksjon.

Egypts pyramider ble bygd av frie arbeidere som fulgte den gjengse egyptiske arbeidsuken der arbeiderne sto på i åtte dager om gangen, før de kunne ta to dagers pause.

Som betaling fikk de rikelig med forsyninger av korn samt del i den store æren det var å hjelpe faraoen til himmels.

Keops' Egypt hadde knapt 1,6 millioner innbyggere, og pyramideprosjektet hans krevde mange tusen menneskers innsats i årevis. Arkeologiske utgravninger har påvist at det ved byggeplassen oppsto en midlertidig by med opptil 25 000 innbyggere.

Bare en femtedel av innbyggerne arbeidet med selve byggingen. Mange av de andre innbyggerne var for eksempel medfølgende koner og barn som i løpet av byggetiden ble voksne og selv fikk mulighet til å arbeide på pyramiden før det enorme prosjektet sto ferdig.

Håndverkersamfunnet hadde naturligvis også behov for slaktere, kokker og vannhentere samt et utall gjetere til å holde styr på kveg og sauer.

Verktøymakere masseproduserte meisler til steinbruddene, mens snekkere og reipslagere laget solide tresleder og enorme mengder reip til å slepe steinene med.

I tillegg fantes det leger til å ta seg av arbeidsulykker og prester til eventuelle dødsfall, for det var ikke ufarlig å slepe de flere tonn tunge steinene. Endelig var det også skrivere som på faraos vegne holdt oppsyn og førte loggbøker over arbeidet, lærere til arbeidernes barn og prostituerte for andre typer avbrekk.

Arbeiderne var organisert i skift på ti. Skiftene var en del av større enheter på rundt 200 mann som ble styrt av oppsynsmenn. De skulle holde øye med at alle utførte sine oppgaver etter planen.

Fordi målet var å få reist pyramiden mens faraoen ennå var i live, ble det arbeidet hardt i den tørre lufta, der sommertemperaturen ofte kom over 40 °C.

Det trengtes 2,3 millioner steinblokker for å bygge Keops' 146 meter høye pyramide – hver blokk veide rundt 2,5 tonn. Med en byggetid på 20 år skulle tolv av disse blokkene slepes på plass hver eneste time.

De aller fleste steinene kom fra det lokale kalksteinsbruddet i Giza, der et tusentall steinblokker hver dag ble frigjort med meisler, bor og kiler.

Rundt 100 000 blokker av spesielt fin, hvit kalkstein ble hentet fra et steinbrudd i Turah på den andre siden av Nilen. Keops' sarkofag og gravkammer i pyramiden ble laget av udekorerte blokker av tung, rød granitt som egypterne fraktet nedover Nilen helt fra Aswan 900 km sør for Giza.

I årtusener har forskere fundert på hvordan egypterne transporterte de tunge steinblokkene gjennom ørkensanden og – ikke minst – stablet dem oppå hverandre.

Etter Keops bygde også hans sønn Kefren og sønnesønn Menkaura sine pyramider i Giza.

I slutten av det 4. dynastiet sto de tre pyramidene i landskapet slik vi kjenner dem i dag – bortsett fra at de på det tidspunktet ennå var dekket av blendende hvit kalkstein.

Når solen steg, sto prestene i øst utenfor templene sine og myste med øynene. Det var ingen tvil om at det var selveste solguden Ra som var på vei over himmelen.