Hatshepsut kuppet seg til makten i Egypt

Jubelen vil ingen ende ta mens de hjemvendte soldatene og sjømennene paraderer gjennom Teben, hovedstaden i farao Hatshepsuts Egypt.

Selv den kvinnelige faraoens verste kritikere måper ved synet av heltene som etter to års farefull ferd er tilbake med skatter fra Punt.

Den aromatiske duften av myrra fra landet langt mot sør (trolig dagens Eritrea) fyller bybildet.

Snart skal de kostbare harpiksklumpene brenne som røkelse foran gudestatuer i hele Egypt. Myrraen skal sikre at gudene fortsatt velsigner Egypt med lykke og velstand.

Til lyden av trommer og trompeter svinger de marsjerende soldatene triumferende greiner og økser i luften, og Punt-menn med eksotiske fippskjegg trekker ville aper og en sjiraff gjennom byen.

Mens opptoget nærmer seg tempelet der Hatshepsut venter, snakker alle om vidunderet: Guden Amon har velsignet farao ved å beskytte ekspedisjonen.

3400 år gamle inskripsjoner i Teben vitner om at Hatshepsuts ekspedisjon til Punt var en stor triumf.

Etter mer enn 300 år uten kontakt med den viktige handelspartneren, brakte fem skip enorme rikdommer med hjem og åpnet veien for handel i flere tiår fremover.

Til tross for denne triumfen ble minnene om Egypts største kvinnelige leder gjennom tidene vandalisert etter hennes død.

Først i de senere år har arkeologer forstått hvorfor noen statuer og relieffer av Hatshepsut fikk overleve, mens andre ble knust til det ugjenkjennelige.

Egypt svekket av krig

Da Hatshepsut kom til verden rundt år 1500 f.Kr., tydet alt på at hun bare kom til å bli en fotnote i historiebøkene.

Hennes far, Thutmosis 1., hadde håpet at hans førstekone, Ahmose, skulle føde ham en sønn, slik at arvefølgen var på plass.

For tidene var urolige i Egypt, og faraos makt var langt fra like stor som før.

Bare 50 år tidligere hadde egypterne klart å fordrive hyksosfolket som okkuperte landet i et århundre.

Den nye, egyptiske kongeslekten – Egypts 18. dynasti – tørstet etter en sterk mann og etter stabilitet slik at riket atter kunne bli en stormakt.

Ingenting tyder på at Thutmosis 1. så en mulig tronfølger i sin datter, selv om det hadde skjedd tidligere at kvinner hadde fylt rollen som farao i korte overgangsperioder.

I stedet avslørte Hatshepsuts navn hvilken skjebne hun var tiltenkt. Navnet betydde «først blant adelskvinner», og den viktigste av alle Egypts adelskvinner var faraos førstekone.

Hatshepsut skulle med andre ord gifte seg med landets kommende konge.

Faren til Hatshepsut døde da hun var rundt 13 år gammel, og kroppen hans var knapt sendt til mumifisering før halvbroren hennes ble kronet som Thutmosis 2.

Tradisjonen tro tok han sin søster som førstekone, og Hatshepsut rykket dermed et stort skritt nærmere makten.

Både Hatshepsut og hennes mor, Ahmose – som ikke var mor til Thutmosis 2. – visste at kvinners snarvei til makten gikk via en svak farao. T

il deres hell var Thutmosis 2 både for ung og for syk til å regjere selv.

Snart ble det åpenlyst for alle at Egypt ikke ble regjert av en mann, men av en temmelig uvanlig trio.

I et tempel bygd til Thutmosis 2.s ære viser et relieff hvor høy status Ahmose og Hatshepsut hadde.

På relieffet er de avbildet i samme størrelse som farao, stikk i strid med egypternes tradisjon med å avbilde farao større enn andre.

Hatshepsut spilte ydmyk

Etter rundt 13 år døde Thutmosis 2, og igjen manglet Egypt en voksen mann­lig tronarving.

Thutmosis 2. og Hat­shep­sut hadde riktignok rukket å få et barn sammen, men det var en datter. Derfor ble en av den avdøde kongens sønner med en haremskvinne utpekt til farao, under navnet Thutmosis 3.

Gutten var bare to år gammel, og derfor måtte en medregent finnes.

Gjennom mer enn et tiår i maktens sentrum hadde Hatshepsut knyttet kontakter til rikets mektigste menn, og med hennes rene faraoiske blod som altoverskyggende argument pekte de på henne som verge og medregent.

I begynnelsen spilte Hatshepsut rollen som den perfekte medregent, og holdt en lav profil selv om hun tok alle de viktige beslutningene.

På offisielle malerier sto hun ydmykt bak farao, og da hun bestilte et gravkammer til seg selv, valgte hun en øde kløft langt fra faraoenes gravkamre i Kongenes dal.

År for år befestet hun sin makt, for det var hun som utpekte prester til de store templene, militærets generaler og alle ledende embetsmenn.

Disse mennene fra maktens indre sirkler skulle bli stående i takknemlighetsgjeld til Hatshepsut.

Statskuppet gikk glatt

Etter sju år som medregent for Thutmosis 3. må Hatshepsut ha følt at tiden var moden for å handle.

Hun ville bli farao. Hvordan statskuppet fant sted, vet ikke arkeologene, bare at Hatshepsut kronet seg selv mens barnekongen var for ung til å gjøre seriøs motstand.

Hun var samtidig klok nok til ikke å rydde sin unge rival av veien – det kunne ha utløst folkelig oppstand blant de tradisjonsbundne egypterne.

I stedet sørget hun for at Egypt fikk to konger, men at Hatshepsut tok beslutningene alene.

Nyere forskning tyder på at Egypts sterke kvinne ikke betraktet Thutmosis 3. som en farlig rival, men snarere så ham som en sjanse for å sikre sin blodlinje faraotittelen.

Hatshepsut håpet sannsynligvis at hennes datter, ­Neferura, ville få barn med Thutmosis 3., slik at barnebarnet hennes kunne bli farao.

Med taktisk teft sørget Hatshepsut for at kuppet hennes ble akseptert av folk flest.

Bare gradvis gikk det opp for dem at de nå hadde to faraoer.

Hun opprettholdt for eksempel den tidsregningen folk var vant til. Egypterne brukte ikke årstall, slik moderne samfunn gjør, i stedet hadde året navn etter den sittende faraoen. Hatshepsut lot fortsatt året hete «det sjuende år under Thutmosis 3.»

Under religiøse seremonier troppet hun opp side om side med sin unge medregent, og på relieffer lot hun seg portrettere som hans likemann i størrelse, men iført kjole og faraokrone.

På overflaten så det ut til at ingenting hadde endret seg, men i virkeligheten overførte Hatshepsut mer og mer makt til seg selv.

Thutmosis 3. kunne bare glemme å overta makten når han ble myndig.

Relieffer avslører at Hatshepsut år for år ble avbildet som stadig mer maskulin.

Skuldrene ble bredere, brystet flatere, og til slutt fikk hun fippskjegg på haken – nok et velkjent symbol på kongemakten.

Teksten under relieffene omtaler likevel farao Hatshepsut som «hun» – bedraget var altså tiltenkt vanlige egyptere, som ikke kunne lese.

Hatshepsut sikret makten med stein

Egypts nye farao trengte å vise sin styrke, og ingenting imponerte undersåttene mer enn prektige bygninger.

Overalt i riket ble det derfor bygd nye templer og monumenter. Hatshepsut ga arkitekter ordre om å bygge det største gravtempelet egypterne hadde sett siden pyramidebyggernes tid.

Og så befalte hun at det skulle graves ut en ny grav til henne selv i Kong­enes dal.

Men Hatshepsut stoppet ikke der. Via utsendinger gjenåpnet hun en rekke handelsruter som var blitt nedlagt under hyksosregimet. Det var ikke bare det sagnomsuste Punt som ble knyttet tett til riket hennes, snart kunne velstående egyptere nyte vin og oliven fra Hellas og pynte seg med blå lasurstein fra Afghanistan.

Med tiden aksepterte befolkningen Hatshepsut som farao.

Gudene så tydeligvis med velvilje på den nye faraoen, mente egypterne, for i hennes regjeringstid ble landet verken plaget av hungersnød eller ødeleggende oversvømmelser.

Imens ble Thutmosis 3. holdt beskjeftiget med aktiviteter som var en kommende farao verdig.

Han fikk opplæring i krigskunst og deltok i plyndringstokt til Mitanni (i dagens Syria) og Nubia (dagens Nord-Sudan).

Da Thutmosis ble en stor ungdom, arrangerte Hatshepsut også en festival for å hylle dem begge.

Vanligvis ble den såkalte Sed-festivalen avholdt når farao hadde regjert i 30 år. Hatshepsut og barnekongen hadde delt makten i 15 år, og to ganger 15 måtte feires.

Festivalen skulle vise at de begge var sterke herskere.

Den 43 år gamle Hatshepsut og 17-åringen Thutmosis deltok i rituelle løp der de bar vaser, fugler og andre symbolske gjenstander, mens undersåttene hyllet dem.

Hatshepsut ble æret lenge

Hatshepsut regjerte i 22 år og døde da hun var rundt 50 år gammel – trolig av en livstilssykdom som flere tiår i luksus hadde påført henne.

Mumien hennes har tegn på at faraoen var svært overvektig de siste årene hun regjerte.

Nyere forskning viser at de første årene etter Hatshepsuts død æret Thutmosis 3. forgjengeren sin.

I motsetning til hva arkeologene trodde tidligere, begynte ikke den unge faraoen straks å slette minnene etter sin mektige tante.

I stedet fullførte han byggingen av Det røde kapell i Karnak, som Hatshepsut hadde påbegynt.

Han fikk også sønnen Amenemhat med Hatshepsuts datter, Neferura, som han hadde tatt som en av sine koner, men sønnen døde før sin far.

Først mange år senere endret Thutmosis 3. holdning. Det røde kapell ble revet, og Hatshepsuts navn fjernet fra alle bygninger.

Arkeologene kjenner ikke årsaken til skiftet, men eksperter mener at det henger sammen med faraoenes evige problem: tronarvingen.

Thutmosis 3.s eneste egnede mannlige arving var en prins som han hadde fått med en haremskvinne uten faraoblod i årene.

I kampen om tronen ville den unge prinsen ha dårlige kort på hånden når Thutmosis 3. var død, fordi verken guttens mor eller bestemor var kongelige.

Thutmosis 3. måtte gjøre noe for å eliminere truslene mot tronarvingen sin. Han bestemte seg for å omskrive historien.

Hvis han kunne gjøre den kvinnelige arvelinjen irrelevant, kunne ingen betvile hans sønns rett til tronen.

Den aldrende faraoen var med andre ord nødt til å slette minnet om Hatshepsut, slik at det så ut som om makten hadde gått fra Thutmosis 1. til Thutmosis 2., derfra videre til Thutmosis 3., som så kunne overdra Egypt til sønnen, Amenhotep 2.

Selv om han drev med historieforfalskning, turde Thutmosis 3. likevel ikke ødelegge Hatshepsuts gravtempel eller obeliskene, som var hellige.

Men alle henvisninger til at Hatshepsut hadde vært farao ble meislet bort.