Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Katten spiste ved faraos bord

I det gamle Egypt elsket folk katter høyere enn noe annet dyr. Den hellige katten ble forgudet av eieren og mumifisert når den døde. Og hvis andre land forsøkte å stjele en egyptisk katt, sendte farao hæren ut for å hente den tilbake.

Shutterstock

Kanskje skyldtes ulykken en uoverveid sving foretatt av en kusk som hadde mistet orienteringen i Alexandrias fremmede gater.

Ingen kjente senere de nærmere omstendighetene for ulykken, men en ting var sikkert:

Katten han hadde truffet, var død!

Nå krevde den rasende folkemengden hevn over den skyldige drapsmannen. At mannen var en utsendt diplomat fra det mektige Roma, ga egypterne totalt blaffen i.

I rettferdig harme stimlet folk sammen foran huset der romeren gjemte seg. Embetsmenn fra ­faraos hoff kom ­løpende for å stanse urolighetene. Men ingenting hjalp.

Den hevngjerrige folkemengden trengte inn i huset og slepte mannen med seg ut på gaten. Skrikende og sprellende gikk han ubønnhørlig samme skjebne i møte som han nettopp hadde påført katten.

Scenen er beskrevet av den greske ­historikeren Diodoros Siculus, og fant sted i den egyptiske hovedstaden 59 f.Kr.

Ulykken skjedde på det verst tenkelige tidspunktet for den egyptiske faraoen, Ptolemaios 12.

Egypt var ikke lenger en selvstendig stormakt, men måtte innrette seg etter Roma, som i disse årene erobret posisjonen som Middelhavets domine­rende kraft.

Egypternes faraoer regjerte på ­romernes nåde, og bare gjennom 20 års smiger og bestikkelse var Ptolemaios blitt anerkjent av Romas herskere.

Faraoen hadde stolt mottatt diplo­maten, men drapet var en katastrofe som satte forholdet til Roma flere år tilbake.

Det voldsomme raseriet som hadde kommet over pøbelen ved synet av den døde katten, var imidlertid ikke uventet.

Egypterne elsket katter, og dyrets hellighet var meislet inn i monumenter over hele Egypt.

Landets lover var også meget klare: Den som drepte en katt, måtte unn­gjelde med sitt eget liv.

En så forferdelig forbrytelse fant egypterne ingen nåde for, selv ikke når gjerningsmannen representerte verdens ledende stormakt.

Egypt manglet rottefangere

Det nære forholdet mellom egypterne og kattene deres hadde på Ptolemaios’ tid en flere tusen år lang historie bak seg. Arkeo­loger har funnet rester av en katt som var gravlagt sammen med en mann i Mostaged­da i det sentrale Egypt.

Forskerne har slått fast at begravelsen fant sted rundt 4000 f.Kr., og at katten antagelig var mannens kjæledyr.

Det gode forholdet mellom menneske og katt var ganske logisk. Nettopp på denne tiden sluttet egypterne å være nomader, og begynte i stedet å bosette seg langs Nilen for å dyrke jorden.

Særlig kornet var livsviktig for å brødfø befolkningen, og avlingene skulle danne grunnlaget for landets velstand og ry som middelhavsregionens kornkammer.

Egyptiske ­bønder oppbevarte kornet i lagerbygninger og siloer, men de store konsentrasjonene av mat var sårbare. Mus og rotter trengte inn, åt av kornet og forurenset det med av­føring.

Menneskene var maktesløse overfor skadedyrene, som fant vei gjennom den minste sprekk. Men så ­opp­daget egypterne en dyreart som kunne nedlegge skade­dyrene med største letthet.

De smidige kattene fanget både mus og rotter, og kunne på den måten beskytte kornbeholdningen.

Bøndene viste sin takknemlighet ved å legge ut mat som for eksempel brødstykker og fiskehoder, slik at kattene alltid hadde nok mat og derfor ble i området.

Forholdet mellom menneske og katt utviklet seg, og fra rundt 2000 f.Kr. har arkeologene funnet en markant stigning i antall egyptiske avbildninger av katter.

De har derfor konkludert med at katten på dette tidspunktet fikk sin opphøyde, guddommelige status hos egypterne.

Egypterne mente at katteguden Bastet hjalp kvinner med graviditet og skjønnhet. Men selv farao ble glad hvis han så en katt i drømmene.

© Shutterstock

Dyret beskyttet hjemmet

  • Fruktbarhet

    Katteguden Bastet var særlig forbundet med fruktbarhet. Ønsket en kvinne å bli gravid, kunne hun gå med en amulett med et bilde av Bastet med kattunger. Her viste antall kattunger på amuletten hvor mange barn kvinnen ønsket å få.

  • Beskyttelse

    Å ha en katt i hjemmet beskyttet ifølge egypterne mot onde ånder og andre trusler. Dyret tok seg særlig av kvinner og deres intime hemmeligheter, og av barn. Selv farao fikk hjelp av katten. På innskrifter i pyramider ble katteguden Bastet fremstilt som blant annet faraos sykepleier og som de dødes beskytter.

  • Helbredelse

    Forskjellige deler av katten hadde helbredende og ­styrkende egenskaper, mente ­egypterne. For eksempel kunne morkaken fra en katt forhindre at håret ble grått, og kattens melk kunne ­motvirke brannsår.

  • Seksualitet

    Den smidige kattekroppen gjorde dyret til et symbol på kvinnelig seksualitet. Hvis de ville gjøre seg mer attraktive, kunne kvinner derfor be til katteguden Bastet.

  • Varsler

    Drømmetyding spilte en viktig rolle i Egypt, og her var katter et godt tegn. Å se en stor katt i drømmene betydde for eksempel at neste avling kom til å bli stor og rik.

Rike forgylte kjæledyrene sine

I naturen er katter vant til å tilpasse seg, og snart vennet dyrene seg til å bo i hus. Her ble evnen deres til også å drepe dødelige kobra- og hornslanger høyt verdsatt.

Til gjengjeld fikk kattene tak over hodet, og kattungene var ­beskyttet mot blant annet rovfugler og sjakaler.

I tillegg til katter holdt egypterne også hunder og små aper, men den yndige og lekne katten var egyp­t­ernes yndling.

Egypts huskatter nedstammet fra to forskjellige arter av villkatter: ­jungelkatten, som levde i sumpete områder med tett ­vegetasjon, og villkatten, som streifet rundt i ørkenen.

Villkatten skilte seg fra jungelkatten ved å være kortere og mindre muskuløs og ha lengre hale og mer ­fargerik pels.

Villkatten var også mindre ag­gres­siv og derfor bedre egnet som huskatt, og egypterne avlet bevisst frem denne artens karakteris­tika.

Gjennom flere hundre års avl forandret katten seg, slik at den ble mer rask og smidig, og mer tolerant overfor mennesker.

Rike familier kaptes om å ha de flotteste kattene, som de selv avlet og ­sørget for å gi best mulig mat.

De overøste kattene med godbiter og pyntet dem til og med med gull og edelsteiner, for eksempel i form av øreringer. Miut, som var egypternes ord for hunnkatt, begynte også å bli et populært jentenavn.

Fra gravmalerier vet egyptologene at noen eiere til og med trente kattene sine til å jakte sammen med dem. Under jakten hjalp kattene eierne med å hente det drepte byttet, for eksempel fugler nedlagt med piler eller kastepinner.

Egypterne feiret katteguden

Både rike og vanlige folk begynte med tiden å sette kattene i forbindelse med gudene. Oldtidens egyptere mente at alt på jorden var forbundet med det guddommelige, og katten ble sett som det jordiske symbolet på selveste solguden Ra.

I et papyrusskrift som ramser opp sol­gudens 75 navn, opptrer Ra både som Miuty, en egen kattegud, som holder øye med Ras fiender, og som Miu Oa, Den store hannkatten.

På en av de tre sarkofagene som omsluttet den unge faraoen Tutankhamons mumie i Kongenes dal, fantes dessuten et bilde av solguden Ra utstyrt med kattehode.

Ingen gud sto likevel katten nærmere enn Bastet, som var en av Ras døtre. Bastet avbildes enten som en katt eller som en kvinne med kattehode, og var dessuten gud for fruktbarhet, musikk og dans.

«Det blir drukket mer vin enn hele resten av året til sammen».
Den greske historikeren Herodot om ­­festivalen ­­­­til ære for kattegudinnen Bastet, rundt 440 f.Kr.

Katter ble sett som inkarnasjoner av ­Bastet, og å angripe en katt var derfor det samme som å angripe en gud.

Gudinnen Bastet hørte hjemme i byen Bubastis i det nordlige Egypt, og herfra sprang det ut en egen kult som tilba katteguden.

Bubastis og kattekulten nøt stor fremgang etter at farao Sheshonk 1. på 900-tallet f.Kr. gjorde byen til sin hovedstad.

Kulten utviklet seg til å bli en av Egypts største, og byen huset et vakkert tempel bygd i rød granitt reist til Bastets ære.

Midt i tempelets gårdsrom tronet en statue av guddommen selv. Synet av tempelet og statuen gjorde sterkt inntrykk på den greske historieskriveren Herodot:

«Tempelet er ikke så stort som det man ser i andre byer, men ingenting behager likevel øyet mer», skrev grekeren i sitt verk ­Historie rundt 440 f.Kr.

Herodot var også vitne til den store religiøse festen som byen hvert år holdt til ære for Bastet. Med musikk kom innbyggerne seilende på Nilen til byen.

Under selve festen ble katteguden feiret med dans samt ofring av melk, parfyme, gull og edelsteiner. Bastets rolle som gudinne for kvinner og fruktbarhet hadde stor innvirkning på begivenhetene.

Kvinnene følte seg mer fri enn normalt, og ifølge Herodot «danset de mens de viste hva de hadde under skjørtene».

Festen var en av de største i det gamle Egypt, og Herodot forteller at «det blir drukket mer vin enn hele resten av året til sammen».

Historikeren anslo at hele 700 000 menn og kvinner deltok – et impone­rende antall, tatt i betraktning at Egypt den gangen bare hadde fire millioner innbyggere.

Enkelte egyptiske gravsteder var så fulle av mumifiserte katter at arkeologene endte med å selge tonnevis av kattelik som gjødsel.

© Shutterstock

Egypts katter endte som gjødsel i England

Egypterne mumifiserte mange dyr, men ingen så hyppig som katten.

Etter balsameringen ble dyrene stedt til hvile – enten sammen med eierne sine eller på egne kirkegårder fordelt over hele Egypt.

På et gravsted nær Bubastis, sentrum for kattekulten, fant arkeologer på 1800-tallet mer enn 180 000 kattemumier.

Mange tonn ble sendt hjem til England, der kattelikene ble solgt som gjødsel. Det blir anslått at mange millioner katter må ha blitt mumifisert i det gamle Egypt.

En del av kattene som er funnet er overras­kende unge – under ett år gamle – og døde av at nakken er vridd om.

Sannsynligvis er kattene skjenket av pilegrimer som ville vise sin fromhet ved å bekoste mumifiseringen.

Kattene skaffet pilegrimene fra et av katteriene som var tilknyttet tempelet. På den måten kunne katteriene rydde opp i bestanden og for eksempel bli kvitt hannkattene som var overflødige i avl.

Forskerne antar at denne formen for katte­drap var akseptabelt fordi mumi­fiseringen sikret at de ofrede kattene fikk evig liv.

Kjæledyr spiste med farao

Kattene sto ikke bare vanlige egyptere nær, men også faraoen.

Dyrene sto direkte under herskerens beskyt­telse, og det fortelles at noen faraoer var så glade i kattene sine at de lot ­dyrene spise ved bordet – gjerne fra deres egne personlige tallerkener.

Faraoen sto som garant for kattenes ­sikkerhet og idømte dødsstraff til dem som urettmessig drepte en katt.

Loven gjaldt også hvis katten ble tatt av dage ved et uhell, som betydde at egyptere fikk det travelt med å komme seg i sikkerhet eller løpe langt vekk hvis de oppdaget en død katt på sin vei.

«Når egypterne er på felttog i et annet land, kjøper de tilbake katter for løsepenger».
Historikeren Diodoros, rundt 35 f.Kr.

Beskyttelsen av katter gikk så langt at hvis hus brente, var beboerne mer opptatt av å redde kattene enn i å slukke ilden, beretter Herodot.

Dersom katten likevel røk med, ble den mumifisert og begravd sammen med mus og andre godbiter som den kunne få glede av i det hinsidige.

Dyrets eiere sørget som om de hadde mistet et familiemedlem, og kunne finne på å barbere av seg øyenbrynene som et uttrykk for sin dype sorg.

Smuglere stjal de hellige dyrene

Kattemanien i Egypt var altomfattende, og fikk til og med utenrikspolitiske konsekvenser.

På grunn av statusen deres som hellige dyr ønsket egypterne å ha kattene for seg selv – og eksport var strengt forbudt.

Fønikiske kjøpmenn fant imidlertid ut at de kunne gjemme katten i lasten på skipene og smugle dem over Middelhavet slik.

Katter hadde vært kjent i den østlige middelhavsregionen og i Tyrkia i århundrer, men egyptiske katter var kjent som spesielt vakre og omgjengelige. Snart oppsto en ring av kattesmuglere som forsynte de lukrative markedene i blant annet Italia og Middelhavets øyer.

Farao måtte opprette en egen gruppe betrodde hoffolk som hadde til oppgave å rulle opp smuglerringen, stanse trafikken og hente de allerede eksporterte kattene hjem fra utlandet.

Hvor mange katter hoffolkene klarte å skaffe tilbake, er det i dag ingen som vet. Kilder fra 450 f.Kr. viser imidlertid at det i minst ett tilfelle var nødvendig å tilkalle hæren for å skaffe røvede husdyr tilbake.

«Når egypterne er på felttog i et annet land, kjøper de kattene tilbake med løsepenger, selv om soldatene mangler penger», forteller ­historikeren Diodoros.

Kattemanien ble Egypts endelikt

Kjærligheten til katter kom til å koste egypterne dyrt, da perserkongen Kam­byses 2. i 525 f.Kr. bestemte seg for å utvide imperiet sitt og invadere Egypt.

Veien inn i landet gikk over Pelusium i den østlige utkanten av Nildeltaet. Det var et viktig strategisk punkt som egypterne var klar til å forsvare til døden.

Kambyses kjente imidlertid egypternes svakhet for katter, og den utnyttet han dyktig, beretter den makedonske historikeren ­Polyaenus.

Før slaget fanget per­serne flere tusen katter, og da kamp­handlingene begynte, kastet de dyrene foran seg. Synet av katter som fløy til alle kanter, skremte vettet av egypterne, fordi de fryktet at de hellige dyrene skulle komme til skade.

I dag er det enkelte historikere som mener at perserne til og med hadde spikret levende katter fast på skjoldene sine for å ta fra egypterne muligheten for å angripe dem.

Det er ingen tvil om at persernes katte­strategi fungerte til fulle.

«Egypterne stanset straks ­operasjonen i frykt for å gjøre skade på ­dyrene som de setter så høyt», forteller makedoneren Polyaenus om slaget.

Da perserne angrep, kastet de katter mot egypterne. Mishandlingen av de hellige dyrene lammet egypterne.

© Paul-Marie Lenoir/Creative Commons

Nederlaget betydde at Egypt ble overtatt av perserne, som hersket over riket i 200 år. Ifølge beretninger hove­rte den persiske kongen etter seieren ved å kaste katter i hodet på de slagne egypterne mens han hånlo.

Under slaget falt hele 50 000 egyptiske soldater, mens ­perserne bare mistet 7000. Selv mer enn 100 år senere skal kraniene ha ligget synlig fremme på slagmarken.

Etter persernes erobring ble den tid­ligere stormakten invadert av andre riker, men ingen motgang – selv ikke lynsjingen av den romerske diplomaten under Ptolemaios 12. – dempet egypternes kjærlighet til katter.

Først 900 år etter det store nederlaget mot perserne døde egypternes kattekult omsider ut.

Egypt var på dette tidspunktet underlagt det kristne Roma, hvor dyrkingen av dyr ble betraktet som hedensk avguderi. I år 392 e.Kr. forbød keiser Theodosius 1. med et dekret all videre dyrking av gudinnen Bastet.

Kattene forsvant imidlertid aldri fra ­egypternes hjem – og mange lever vilt i storbyenes gater, der de stadig ­bekjemper rotter.

De nyter også respekt under islam fordi profeten Muhammeds yndlingsdyr etter sigende var en katt. Etter 6000 år ved Nilen er katten stadig egypternes beste venn.

Les også:

Egyptere

Kleopatras liv var en evig maktkamp

3 minutter
Egyptere

Egyptere: Få alle hemmelighetene fra oldtidens Egypt

0 minutter
Egyptere

Derfor mistet Kleopatra Egypt - og livet

4 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul